Mens kirkeklokkene ringer.

I går hang jeg opp en liten hylle over fjernsynet, og plasserte noen av mine rare ting der. Jeg synes rare ting er greie å ha. Ting som ikke nødvendigvis har noe pengeverdi. Jeg blir mer og mer glad og fascinert av det uvanlige, og leiligheten min fylles derfor langsomt opp med mer rare enn riktige ting.

I går vasket jeg også vinduer. Og de så bra ut etterpå, til sola dukket fram. Da så de ikke så fine ut likevel. Tabben jeg gjorde, var at jeg etter å ha vasket kun med eddikvann, tok i bruk Jiff for å gå over dem fordi jeg så noen flekker.  Den vanlige blå Jiffen. Det straffet seg. Det ble mye mer skjolder etter enn før. Så nå får jeg se om jeg kanskje bør kjøre på med en runde vann og eddik i dag også. Det er uansett fort gjort.

Rene vinduer ser fint ut. Men for meg oppleves det nesten litt skummelt i begynnelsen. For blikket mister den fysiske sperren av møkk, som tidligere lå på glasset og skilte ute fra inne. Det vil si at etter en vask kommer det som er utenfor mye tettere på. Det fungerer litt som solbriller kontra ingen solbriller.

Nå er ikke dette en stor greie, jeg ligger ikke på gulvet i panikkangst fordi vinduene er vasket. Jeg bare legger merke til det sånn med en gang. Og jeg tenker at slik er det kanskje med andre ting i livet også, at vi lager oss noen skitne vinduer mot omverden for å kjenne oss trygge. Kanskje til og med etablerer noen vinduer vi ikke vasker lenger inne i oss selv, mot saker og ting vi ikke vil eller våger å få for nærme. Saker som kan vekke følelser i oss. Og det er fullt forståelig, for følelser er skumle ting, og en har lett for å miste kontrollen over dem.

Etter hva jeg har erfart, er det for eksempel mange som ikke liker å bli sinte. Noen er til og med redde for å bli det. Meg selv inklusive. Og jeg blir alltid trist etterpå om jeg har vært sint, og føler skyld. Så vi lager oss gjerne strategier for å slippe å kjenne på følelsen.

Men det finnes mer vi helst ikke vil komme for tett på. Det kan være følelser knyttet til sykdom, lengsler, legning, sorg, håpløshet og angst. Når det gjelder angst, så hjelper det likevel ikke å la vinduene mot følelsen gro ned. Angst blir ikke borte ved å grave den ned eller å se en annen vei. Det som hjelper er å utsette seg for det som utløser angsten, vaske vinduene og gå det i møte, og på den måten bli tryggere. Så da tenker jeg at det kanskje fungerer på samme vis på andre felt også. For hvorfor ikke? Kanskje en for eksempel må tillate seg å bli litt sint i blant? Og skuffet? Kanskje en er tjent med å vise litt av sårbarheten en bærer på? Kanskje en har godt av å vise sorg eller annet en helst ikke vil vise seg selv eller andre at en kjenner på? Kanskje utfordringen knyttet til følelsene blir mindre da? Om en viser dem fram? I hvert fall på sikt?

I dag begraves far min. Kanskje slår kirkeklokkene akkurat nå mens jeg sitter her og skriver disse ordene, jeg vet ikke. Jeg trenger heller ikke å vite det, føler jeg. Jeg må ikke vite eller ha kontroll på alt.  

Likevel, denne dagen har jeg gruet meg til, og jeg kjenner på noen følelser knyttet til den. I utgangspunktet trodde jeg ikke jeg ville kjenne på så mye når tiden får far min til å stå skolerett for sin skaper kom. Men jeg har gjort det. Og jeg har tillatt meg selv å gjøre det. Samtidig har jeg skrevet om det her på Vannlandet, og på det viset sluppet realiteten tett på meg, samtidig som jeg har gitt meg selv en mulighet til å se nærmere på ting, bevege meg blant følelser og ord, fornemmelser og forståelse. Og nå kjenner jeg at det føles greit. Jeg har på et vis landet. Men hvordan det hadde vært om jeg hadde nektet meg selv å kjenne på noe som helst, er jeg usikker på. Hadde jeg vært nødt til å stenge av andre følelser også da? Og ville det gjort meg til et rikere eller fattigere menneske? Jeg tenker at om en lar vinduene inn og ut mot seg selv bli så grumsete at det til slutt omtrent ikke slipper lys gjennom dem i det hele tatt, så må jo livet til slutt handle om å leve i et slags tussmørke. Og vil jeg egentlig leve slik?

Livet er så mangt. Og en navigerer så godt en kan gjennom det. Samtidig må en forholde seg til det som skjer inne i en og det som skjer rundt en. En har ikke noe valg. Det er der. Dag etter dag. Medias overskrifter og villedende reklame. Krig og møkk og russefylla og voldtekter og alle følelsene som oppstår om en slipper noen inn på seg eller alltid er ensom. Bompenger som tømmer kontoen din og unger som griner fordi det er fisk til middag, en avvisning fra din kjære, en irriterende nabo, at noen blir født og at noen dør. Det går ikke å skjerme seg fullstendig mot alt, samme hvor mye en forsøker. Men en kan kanskje velge litt i forhold til hvordan en forholder seg til det. Både til følelsene en har og til omgivelsene.

Kanskje det er helt greit at noen ser en tåre i øyekroken din om du kjenner på noe følelsesladet. Kanskje det er greit at du i blant blir litt flau og at du rødmer, ler på feil sted, tør å spørre der du ikke vet, eller i blant snubler litt. Kanskje det er greit at du tar standpunkt overfor noen og har en mening på tvers av det vanlige. Kanskje det er greit at du har en hylle med rare ting uten pengeverdi. Kanskje alt dette til og med gjør deg mer synlig enn alternativet? Og synlighet må jo til, om noen skal kunne være glad i deg. Det er ikke det perfekte som skal til. Ikke en høyglanset overflate uten riper, at du har den dyreste bilen eller den flotteste kroppen og er fullstendig lytefri, konstant kåt, våt og villig, festens høydepunkt eller at du alltid har den riktige kommentaren på lur. Det er heller ikke at du bruker livet ditt til å utslette deg selv for å nærme deg det du tror noen andre ønsker av deg, slik at du til slutt ikke vet selv en gang hva du mener eller føler i det hele tatt. Det er faktisk det at du viser hvem du er, som er det viktigste. Vanskeligere er det ikke, og likevel føles det i blant så fullstendig umulig.

Sånn, det var noen ord og tanker denne torsdagen på vårparten, i det herrens år 2017. Her inne i mitt lille rede føles det egentlig ikke så verst akkurat nå, selv om far min begraves i dag. Ting er plassert i meg, kjenner jeg, og det er greit at det er som det er der.

Til helgen har kjæresten min bursdag, til høsten blir jeg bestefar igjen, kanskje får vi en sommer med litt sol slik at jeg kan få bruna fettet, kanskje klarer jeg å være noe for noen i årene som kommer om de trenger meg, uten at jeg likevel må være alt for alle, eller må få alt tilbake. Noen ganger er litt akkurat passe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: