torsdag 13. april 2017

Livet, døden, mellomrom og høydepunkt.



Påsken er her. Og rundt omkring i de tusen hjem spiser folk egg til frokost og går mer eller mindre late dager i møte med fatt mot. For slik er påsken, at en slipper ikke unna den, slik en heller ikke slipper unna jul eller sommerferie. Samtidig flommer sosiale medier over av foto som viser lykke som nesten når bibelske proporsjoner. Noe som visstnok irriterer noen av dem som ikke har slike bilder å legge ut. Selv er jeg ikke en av dem som lar meg irritere spesielt mye over akkurat det, om ikke fernissen blender meg altfor mye i sin ensidighet, så skinnende at jeg ikke lenger klarer å se min egen navle. 

Fjellet er fjellet og syden er syden. Men en kan jo ha påske hjemme også, og legge ut bilder av det, om en vil. Slik som datteren min gjorde i går. Da dukket et bilde opp på Fjesboka. Og det viser barnebarnet mitt, som ser på ultralydbilder som viser lillebroren hennes, som er på vei til denne vår lille klode. Sånt er kjekt. Langt kjekkere å se på enn brunsvidde ansikt i skibakken. Synes jeg, i hvert fall. Og det er jo jeg som velger hva jeg skal skrive om synsing her. Så sånn sett er jeg heldig. Jeg har noen valgmuligheter. 
  
I går skrev jeg om at min far er død. Og det kom mange tilbakemeldinger på Facebook. Overraskende mange. Så takk til alle dere som sendte noen ord og en tanke. Det satte jeg stor pris på.

Tilfeldighetene ville det slik at nesten samtidig som jeg la ut nyheten om min fars bortgang, ble altså nyheten om det nye barnebarnet som er på vei postet.  Og det kjentes litt rart ut, men også fint. Det viser at livet går videre. Gleder og sorger hånd i hånd.

Ikke alle kan oppleve gleder hele tiden. De færreste kan vel egentlig det. Om en ikke regner selvdyrking inn under gleder. Lille speil på veggen der… Men da er vi vel inne på noe annet enn egentlige gleder, tenker jeg. Gleder er gleder mye i kraft av at det er mulig å skille dem ut fra det alminnelige. Så er det alminnelig for noen å leve oppunder taket, så blir det vanskelig å komme høyere. Det samme gjelder vel egentlig i forhold det som nå legges ut av feriebilder på nett. Om alt som deles er helt på toppen av hva lykke kan illustreres som hele tiden, så mister det litt av sin kraft. Og ender derfor mest opp som bakgrunnstøy.

Lykke kan være mye. Det kan være et nytt barnebarn. Det kan være at sola titter fram etter en grå periode. Det kan være et godt måltid. Selv kan jeg bringes nesten til tårer av lykke i blant, om jeg for eksempel spiser noe veldig godt. Spesielt om det er smaker jeg ikke er så kjent med fra tidligere.

For et par dager siden, fikk jeg en god porsjon thailandsk kyllingsuppe av kjæresten. Og den var bare nydelig, og ble derfor et høydepunkt den dagen. Hun hadde laget den fra bunnen, sammen med søsteren sin. De to hadde en dag og en kveld sammen bare de to, hvor de koste seg med matlaging og god vin. Og resultatet ble ei diger gryte som dagen etterpå ble delt med både den ene og den andre, inklusive meg. Bildet ble tatt før de startet:



Jeg tenker at slike små opplevelser som en dag sammen med søsteren sin er like mye verdt som andre gode dager, om en skal putte dem inn på en skala over lykke. Det gir kanskje ikke samme kicket som å hoppe i fallskjerm, men alt må jo ikke gi et kick for å bli lagt merke til. Små opplevelser der en er tilstede i noe felles er også verdt å nyte. På samme vis var det da vi hadde svigers til middag i går.



Bare oss fire voksne. Ingen unger. I blant er det fint å være bare voksne også. Best er det om det lar seg gjøre med begge deler. Og det gjør det i vårt tilfelle. Bare ikke alltid samtidig. Så i morgen er det ungenes tur til å komme til middag.

Middag er kjekt å spise sammen med noen. Samtidig er det jo slik at den tiden vi sitter ved bordet, er ganske begrenset. Det samme gjelder for påsken i sin helhet – den inneholder noen høydepunkt, og så har vi rommene i mellom disse. Disse rommene i mellom, er det nok mest tid som går med til. Slik det er i livet generelt.

Jeg tenker at mellomrom bør få sin rettmessige oppmerksomhet, og ikke være kun som fyllmasse eller venterom. Enten en venter på en stor ferie, den store kjærligheten, at de smertestillende skal virke eller at folk skal slutte å stemme på Frp. Livene våre går jo med til en uendelig rekke dager som ikke handler om å komme i mål eller nå en fjelltopp, de bare er der. I hvert fall er det slik for meg. Det er mange mellomrom. Men det betyr ikke at de må forbigås i stillhet, eller ikke har noen verdi. Her er et lite dikt jeg skrev en gang om den saken:

MELLOMROM

kan nesten ikke vente
nyter likevel
hvert sekund


sitter ganske
stille
danser i samme stund 


Du som har fulgt Vannlandet over tid, har kanskje fått med deg at jeg i blant skriver om slike små ting som en middag, eller andre hverdagslige ting. Det er ikke fordi jeg mangler andre ting å skrive om, men fordi jeg tenker at det er verdt å gi små ting litt oppmerksomhet. Det er mange som ikke får anledning til de grensesprengende og gigastore opplevelsene, meg selv inkludert, og jeg kan ikke bruke Vannlandet til å kun grave meg ned i alle gråtonene som finnes i livet mitt.  Jeg kan heller ikke skrive kun om Trump og frykten media forsøker å lesse over oss hele tiden. For media er ikke bedre enn Facebook. Media er også ute etter "likes", og gjør det som må til for å få dem. Bare at de tror at de får flest av dem gjennom å skildre ulykker, fortvilelse, potensielle katastrofer, epidemier med rare virus og frykt, framfor gleder. Om ikke all spalteplassen går til fotball da. 

Men livene våre er jo fulle av gleder likevel. Uansett om avisen ikke bruker blekk på dem. Noen få store, og mange bitte små. Vel kommer sorgen, fortvilelser og smerte og krever sitt, men dette trenger ikke å få all plass. Det finnes plass til mellomrom og gleder også, for de fleste. Om vi bare klarer å legge merke til dem, gi dem litt vinger og litt luft. Og med det får jeg vel runde av for i dag.

I dag er kjæresten og spiser middag hos en venninne hun studerer sammen med. Middag og gammelgresk, der har du en kombo som står til gull hos dem. Her hos meg kommer yngste datteren min hjem i kveld. Hun er i Bergen noen dager, men tok de første hos moren på grunn av en forkjølelse hun ikke ville smitte meg med. Forkjølelser og mine lunger går dårlig sammen. Deretter går påsken sin skjeve gang fram til jeg skal på atelieret igjen. Nå når jeg er ferdig med å skrive her, får jeg fylle noen påskeegg. For selv om døtrene mine begynner å bli noen år, hører eggene fremdeles med når det er påske. Og kjekt er det.

Ha gode dager.

Bjørn

Dagens link:




4 kommentarer:

  1. Fint å lese her med deg igjen. Sorg og glede.livet,døden, kjærleiken. marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie.

      Kjekt å se deg her igjen. Håper du har bra dager.:)

      Klem.

      Slett
  2. Dagane er på det jevne bra, med sine opp og ned dumpar :)

    SvarSlett