I går døde min far.

I går døde min far. Noe som kanskje ikke burde kommet som en overraskelse, siden han var godt opp i åttiårene, og siden helsen hadde skrantet en tid. Likevel er en ikke så forberedt som en tror, når telefonen en dag kommer.

Det er lenge siden vi snakket sammen sist. Mange år siden. Vi bar på en felles historie som umuliggjorde et nært forhold, som jeg har nevnt flere ganger her på Vannlandet; historien om min barndom. Jeg har forsøkt å skildre noe av den i en fortelling jeg kalte Ingenmannslandet. Og nå har denne historien kommet til et nytt kapittel, der vi begge er frarøvet muligheten til det vi kaller en forsoning.

Om en skal få til en ting som forsoning, så hjelper det på om den som har gjort en annen urett, er villig til å stå for det som ble gjort, og ønsker å rydde opp i det. Det vil si forstå sin rolle, og å ta ansvar, i stedet for å vike unna realitetene og kanskje også fornekte dem. Noen slik erkjennelse eller ansvarstagen skjedde ikke i vårt tilfelle, og min far går i graven uten å utnytte en mulighet som faktisk fantes. Det samme gjaldt for min mor, hun tok også ting med seg i graven som burde fått se dagens lys først. Ting som burde vært pratet ut om.

Det er mange som lever med vanskelige barndomserfaringer. Min far vokste også opp med en voldelig far, så han er en. Jeg er en annen. Antagelig kan de fleste minnes vanskelige ting. Selv om det selvfølgelig finnes en skala her, som springer fra å måtte spise grønnsaker i den ene enden, til å bli slått ned eller bli voldtatt i den andre. Alt er ikke like alvorlig. Men vi bærer det med oss. Noen forteller om det, slik jeg har valgt å gjøre, men det er også slik at mange lever med en elefant som stjeler det meste av surstoff i rommet, når de omgår familie og foreldre. Ting snakkes ikke om, men skyves under teppet, fordi det blir for vanskelig å ta tak i det. Vi kaller det ofte "for husfredens skyld". Men, taushet er ingen løsning. Det er ikke i nærheten av det. Taushet har aldri løst opp en eneste knute. I beste fall er taushet en unnvikelse av en løsning. Og verdien i akkurat det kan vel diskuteres.

Det er vanskelig å ikke føle noe når noen i nær familie dør. Slik er det også i mitt tilfelle. Jeg kjenner blant annet på et sinne og en hjelpeløshet som har fulgt meg opp igjennom årene, men jeg tror ikke jeg kjenner så mye på bitterhet. Merkelig nok. Ikke slik jeg definerer det. Å snakke om det en bærer på av vonde erfaringer er ikke det samme som bitterhet, føler jeg. Sinne er heller ikke det samme som bitterhet. Alt fortjener å få sitt riktige navn.  Det å sette ord på ting og fortelle sin historie, handler slik jeg ser det mer om å bearbeide, belyse og forstå. Det er mitt utgangspunkt for å bryte taushet. 

Følelser er en del av oss, og de kommer av en grunn. Mest av alt kjenner jeg selv på en sorg nå, selv om jeg ikke knytter den til tapet av en far. Jeg har aldri hatt en far i ordets rette forstand. Jeg hadde en overordnet. En dommer og bøddel i en og samme person. Så jeg knytter sorgen mer til det, til det som var, og det som aldri fikk bli. Og hele den kursen livet mitt ble ledet inn på i unge år, hele veien jeg har gått som ung mann og voksen. Angsten jeg har levd med mesteparten av livet. Tapet av egenverdi som en grunnpilar i jeget. Minnene. Depresjonene. Hatet. Lengselen etter aksept og kjærlighet. Plutselig ble alt dette brakt fram fra mørket, som et siste slag i blinde fra en mann som aldri ville eller var i stand til å se meg, som aldri klarte å se annet enn seg selv og sine egne behov. En mann som aldri viste synlige tegn til å inneha egenskapen vi kaller empati, det vil si sette seg inn i andres følelser, forstå dem og bry seg om dem. En mann som aldri var i stand til å akseptere hva jeg bestod av, akseptere mine begrensninger, eller verdsette hva jeg var i stand til. Noe som etter hvert ledet til at heller ikke jeg selv ble i stand til å verdsette eller akseptere meg selv, før jeg nå i de siste årene føler jeg har begynt å nærme meg noe slikt.

Hvordan min fars død vil påvirke meg framover, er ikke godt å si. Antagelig vil det i praksis ikke bety så mye. Det oppleves ikke som at noen lenke ble kuttet, slik at jeg på et vis sitter igjen som en fri mann nå.  Om noen der ute har levd en barndom med overgrep eller omsorgssvikt, så ta denne opplevelsen min til etterretning som en reell mulighet også for deg, om du tror et dødsfall vil lede til noe slikt. For du selv er ikke den som døde, det er ingenting i deg selv som blir borte. Du vil fremdeles være den du er, med minnene dine, arrene dine, begrensingene, håpene, sorgen og mulighetene, og ikke minst den stemmen du selv bruker til snakke til deg selv med.

Min far er død. Men jeg lever. Det betyr at av oss to, er jeg den eneste som fremdeles har valgmuligheter, og kan bruke livet mitt til noe. Jeg kan påvirke den stemmen i meg selv som forteller meg hvem jeg er. Jeg kan verne om og hjelpe til med å løfte de som står meg nær i dag, forsøke å akseptere deres egenart, og i stedet for å tvinge noen inn på en retning jeg selv ser på som riktig eller verdifull, forsøke å hjelpe dem til å finne sin egen egen vei og sine egne verdier. Enten det gjelder barna mine, barnebarn, kjæresten min eller eller mine bonusbarn. Jeg kan også forsøke å se mine muligheter og mine begrensninger, uten at jeg likevel underkaster meg dem fullstendig, uten at jeg kapitulerer overfor livet, på et vis som etterlater meg bitter, ensom og uforløst. Samtidig kan jeg fortsette med å arbeide med å forme veien mot en aksept av meg selv, og det som er min plass her på denne jorden. Slik at ikke årene jeg har igjen, formes kun av skam, nederlagsfølelser eller mindreverd, men også klarer å favne noe som kan handle om stolthet.

Det er påske. I dag skal kjæresten og jeg ha svigers på middagsbesøk. Og jeg skal lage røkt svinekam. Det blir nok godt, og sikkert også koselig, selv om jeg sikkert vil ha tankene også andre steder enn ved bordet. Slik er det jo, ikke noe å gjøre med det. Om to dager, skal vi ha middag for ungene våre og barnebarnet, og på søndag skal vi feire bursdagen min. Livet går altså videre. Ikke for alle, men det gjør det for deg, og for meg. Så la oss verdsette det, og bruke de positive mulighetene som er innenfor rekkevidde så godt vi kan, så lenge vi kan.

Jeg kunne latt dagens blogginnlegg få følge av et bilde som viser min far. Men det lar jeg være. Dagens bilder er alle selvportrett. De som måtte ha kjent min far, vil ganske sikkert se likhetstrekk nok i ansiktene mellom han og meg. Det er en del av arven han etterlot meg, som jeg ikke kan påvirke.

Det øverste bildet har jeg kalt "I min fars uniform". Nummer to fikk tittelen "I min mors kjole". Det tredje heter "Hover". Så kommer "Tater". Og det siste er samtidig det siste bildet jeg har malt (uferdig), men det har ikke fått noen tittel enda. Slik neste kapittel i mitt liv heller ikke har fått en tittel enda.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: