I dag blir jeg 62 år.

I dag dukket det opp et minne på Facebook. Et blogginnlegg jeg skrev da jeg ble seksti år. Jeg syntes det var ganske kjekt å lese det innlegget. Se hvilke tanker jeg hadde den gangen. De er i grunnen mye lik de tankene jeg har i dag.

Det var da, nå er nå. Og i dag er det en ny bursdag. Den sekstiandre i rekken. 

62 år. 

Det er da noe det også. Men er det én ting det ikke er, så er det noe å skryte av. For det skyldes nok mest tilfeldigheter, og ikke min egen fortjeneste at jeg har fått leve såpass lenge. I stedet er det vel slik at jeg til tider har drevet noe som minner om rovdrift på den kroppen jeg bor i. Kjørt i meg all verdens drit som ligner mat og ligget flat på sofaen og glodd på skjermen i timevis etterpå, i stedet for å komme meg ut og bruke kroppen litt. Som tiåring begynte jeg å røyke også, og holdt på i førti år, da sa lungene fra om at nok er nok.

  

En ser i blant at folk kan være stolte over alderen sin, og at de får skryt på grunn av den.

«Hvor gammel har du blitt nå da»   

«Tre og åtti år»

"Du verden, det er ikke verst.»

Selv har jeg til tider fått høre at jeg ser yngre ut enn jeg faktisk er, og det har jeg likt å høre. Men det skyldes jo kun forfengelighet, og akkurat det er vel heller ikke noe skryte av. På sitt beste er det nok begrenset til å være menneskelig. For forfengelige er vi nok alle sammen, på hvert vårt vis.

I dag har jeg bursdag. For noen dager siden døde far min. Samme dag la eldste datteren nyheten om at hun venter barn nummer to ut på Facebook. Det betyr at det har vært mye følelser i meg de siste dagene, og det popper vel fram noen i morgen også, når vi skal feire dagen min. I dag, derimot, blir det rolig, håper jeg. En tur ut for å bevege legemet litt sammen med kjæresten og yngste datteren min som er hjemme en tur i påsken, blir vel toppen. Ingen større fjell som ruver, som jeg må bestige eller som ramler over meg, med andre ord. Og det er greit, kjenner jeg.

I går hadde vi familiemiddag. Skinkestek. Og det smakte. Etter maten fikk jeg en lang lekestund med barnebarnet. Og jeg skapte meg og gapskratta og hosta om hverandre, til jeg var nærmest utslitt. Det er utrolig hvor mye vilje og energi det kan være i en liten barnekropp på tre år. Men moro var det. Å ha en nær relasjon til sine nærmeste er ikke det verste en kan ha. Jeg kan komme på mye som er verre. Hemeroider, for eksempel. Eller en ensomhet en holder på å drukne i mens dagene bare går og går og går. Her går tiden kun når den går til streik, sa Tommy i Tommy og Tigeren et sted, men han om det.

Påsken siger videre. Hos meg har den som du forstår vært litt som en berg og dalbane. Følelser skal kjennes på og bæres og forstås og aksepteres denne påsken. Ikke kun mine egne, men også mine søskens. Vi har alle mistet samme far, men sitter kanskje igjen med forskjellige minner og følelser, siden vi også er forskjellig, siden vi er egne individer. Sånn er livet i blant. Det kommer ikke flatpakka med en funksjon som passer alle. Det er heller ikke kun en stille vannflate på et lite begrenset skogstjern, som nøyer seg med en svak krusning på overflaten akkopagnert av fuglesang og rasling i løvet. Livet er mye større og voldsommere enn det. Vel er det i blant som blikkstille hav en vindstille dag hvor noen smiler til deg, men det kommer også med stormer og bølger som skyller over en, river løs sårbare og fargerike koraller dypt nede i sjela og knuser småbåter, brygger og drømmer og håp, hiver seg mot digre oljeplattformer uten det minste snev av fintfølelse eller sympati. Livet bare er. Seg selv. Litt som et barn, som i det ene øyeblikket sitter stille i armkroken din, for så å gå bananas i hysterisk lek eller slå seg totalt vrang og hyle ut sin misnøye og sitt sinne.

Jeg håper du har en fin påske på din kant. Enten den tilbringes på ei hytte i fjellet eller hjemme i heimen, om du er omgitt av familie, venner eller sitter alene. Uansett kan en gjøre noe ut av disse dagene. For slik er også livet i blant, det tar deg imot om du går det i møte. Ofte er det ikke mer enn litt vilje og tiltak som skal til for at en skal få det blitte litt bedre enn en kanskje fryktet. Og litt generøsitet overfor seg selv. Alt må ikke inkludere spretting av sjampanjeflasker, trompeter eller dryss av konfetti. Noen ganger er det nok at en tar et lite steg til siden og roe ned litt, alternativt å ta en liten piruett på stuegulvet. Og nøye seg med det.

Jeg håper du klarer å være litt generøs overfor deg selv i dag.

Ha en fortsatt fin påske.

Bjørn

Dagens link: