Livet, etikken og døden.

«Skjebnen er ikke lenger det den en gang var.»

Sitatet er hentet fra Tommy og Tigeren. Ordene falt da Tommy måtte bite i det sure eplet og innse at planetenes stilling ikke har innvirkning på livene våre, og at avisenes horoskop ikke holder vann.

Det er mye avisene har å by på. Blant annet skrives det mye om sykdom og potensielle helsefarer. For noen dager siden kunne en lese en artikkel om at faren til stavhopper Cathrine Larsåsen har fått diagnosen ALS. I dag kan en lese en ny artikkel, som handler om det etiske når det kommer til dette med å gi livsforlengende behandling til pasienter med ALS. For når for tiden finnes en slik mulig behandling. Det gjorde det ikke før. Det vil si at skjebnen til dem som får denne sykdommen ikke nødvendigvis er helt hva den en gang var.

Det at de to artiklene kommer så tett opp til hverandre, får meg til å føle noe. På et vis virker det litt smakløst på meg. Selv om jeg også kan se relevansen. 

ALS er en sykdom som kommer med en del problemstillinger. Konkrete problemstillinger som familien Larsåsen dessverre har fått i fanget, men som de aller fleste av oss slipper å måtte ta et standpunkt til, heldigvis. Men etiske problemstillinger må vi forholde oss til. Dem lever vi med hver dag. Etikk er en del av livene våre.

Om vi alle etterlever det vi opplever å være etisk riktig, er jeg usikker på. Ingen av oss er jo perfekte – tror jeg. Jeg vet ikke en gang om det finnes en universell beskrivelse eller en matematisk formel for hva som er perfekt og hva som er uperfekt når det kommer til oss mennesker. Når det gjelder etikken vi forsøker å etterleve eller utfordre, så tror jeg den er formet av hvilken del av samfunnet og verden vi lever i, og i hvilken tid.

Fra Wikipedia:

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».

Når jeg oppdager ord som henviser til en gresk opprinnelse, så synes jeg det er morsomt. Og det har sin enkle forklaring i at kjæresten min studerer gammelgresk ved Universitet i Bergen. Når jeg i dag viser opphavet til ordet etikk her på Vannlandet, så åpner jeg opp for å dele noe med henne. Jeg beveger meg inn på hennes interessefelt så vi kan samtale om det. Og det er ikke det dummeste en kan gjøre sammen med en kjærest, tenker jeg. For selv om jeg ikke eier samme kunnskap på dette feltet som henne, så kan jeg tenke, og jeg kan vise interesse for hennes liv og laden. På samme vis som hun kan vise interesse for mitt. Enten det nå dreier seg om tankegodset mitt, hva jeg føler, kunsten jeg lager eller hva jeg opplever i løpet av en dag for eksempel på atelieret, selv om hun ikke er kunstner slik jeg er.

Det å vise interesse for noe eller noen, betyr ikke at en samtidig må gi avkall på sitt eget. En kan selvfølgelig fremdeles ha et vell av interessefelt. Om en person krever at du kun skal interessere deg for sine behov, interesser eller følelser, så er du på ville veier og bør løpe vekk ganske kjapt for så aldri å se deg tilbake.

Men, det er ikke kun en annen som kan ende opp med å kreve noe slikt av deg, du kan kreve det av deg selv også. Noen gjør det til en grad hvor de nærmest utsletter seg selv fullstendig. Hva motivet eller gevinsten av et slikt valg er, vil nok oppleves forskjellig fra person til person. Men det at det kommer med en pris, er felles for alle.

De fleste har en evne til å stille seg selv spørsmål når det kommer til etikk. I mer eller mindre grad er vi også i stand til å etterleve de svarene vi kommer fram til. Vi har gjennom årene etablert et verdigrunnlag. Uten at alle nødvendigvis har etablert helt det samme. Samtidig har vi et sett med følelser. Heller ikke disse er alltid de samme hos oss alle.

I begynnelsen av denne uken, døde en tidligere svigerinne av meg. Og det er veldig trist. Det utløser med andre ord et sett følelser i meg. I tillegg til mye tanker og minner, siden hun var en stor del av også mitt liv, noen år tilbake. Hun skal gravlegges på samme kirkegård som flere av min nære familie ligger, blant annet min mor. Dette trigger også følelser og vekker minner i meg.

Min tidligere svigerinne etterlater seg to barn, min nevø og min niese. Og jeg tenker på hvordan de og min bror har det nå. Litt vet jeg, men ikke alt. Men jeg vet at da min egen mor døde på nittitallet, opplevde ikke mine fire søsken og jeg selv det helt likt. Noe som jo skyldes at vi er egne individer med egne tanker, følelser og forhold til livet og døden.

Jeg tenker at det må bli gitt rom for slike forskjeller. Vi kan ikke bruke vår egen oppfatning av hva riktige følelser eller tanker er i et eksempel som det nevnte. Ei heller i det som jeg skrev om ALS i begynnelsen av dagens innlegg. For da ender vi gjerne opp med at det vi selv føler og tenker er det eneste riktige. Alternativt at alt vi selv føler eller tenker er feil, slik at vi kanskje ender opp med å skamme oss over det, og videre kanskje til at vi fornekter eller nærmest utsletter oss selv.

Uten respekten og toleransen for vårt eget og også andres sett og egenart, blir spranget videre til at det vi selv tenker og velger alltid er rett eller alltid feil, gjerne ganske kort. Det vil med andre ord tendere til å smitte over på andre felt i livene våre, tror jeg. Som en holdning og en væremåte. Og det er kanskje verken vi eller andre best tjent med. Ingen av oss kan ha rett hele tiden. Og ingen av oss kan ta feil hele tiden. Slik er det med meg, og slik er det med deg. Det igjen, betyr at noe har vi felles.

Dagens bilde viser Heggen kirke i Vikersund.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: