mandag 20. mars 2017

Det er ikke meg, men kanskje det er du som er verdens lykkeligste.




I dag kan en lese i avisene at Norge er kåret til verdens lykkeligste land. Hovedårsakene som pekes på er godt styresett, tillit og sjenerøsitet.  Samtidig kan en lese om den 70 år gamle svensken som har sovet ute i 20 år og ikke vil forandre på det, og en kan lese om en dåp på Askøy, hvor presten bruker anledningen til å gå på barrikadene mot homofile ekteskap. Bare for å sette ting litt i perspektiv, når det kommer til dette med hva lykke er og hva samfunnet er.

Selvfølgelig kan en hevde at mennesker i Norge stort sett har det bedre velferdsmessig enn mennesker i Afrika. Og at en nok blir ganske ulykkelig om en ikke har til mat på bordet eller lever i krigsområder. Det ligger ikke noen nytt i det.

Nå ligger vi altså på toppen av en skala. Og det kan en selvfølgelig bruke til noe. Blant annet når noen klager på et eller annet som er urettferdig, eller hevder sine rettigheter. Vi lever tross alt i verdens beste land, så ikke klag, kan en møte kritikken med nå. Litt som når enkelte ber flyktninger komme seg tilbake til hvor de kom fra, om de ikke er fornøyde.



Jeg tenker at det finnes ganske mange mennesker som ikke er lykkelige i Norge. Og en kan jo starte med dem som sliter med sykdom. Sykdom gjør deg IKKE lykkeligere. Selvfølgelig kan en si at det ville vært langt verre om en var syk i Uganda, men det er i seg selv ikke et mål på lykke at noen har det verre. Om så var, må det jo bety at alle som har det verre enn noen automatisk må være ulykkelige. Selv kan jeg ikke kjøpe meg denne eiendommen til 58 millioner, men det i seg selv har lite å si for lykken min, selv om noen andre kan kjøpe den.

Da har det mer å si for opplevelsen av lykke at jeg får oppleve en fin familiemiddag sammen med barn, bonusbarn og barnebarn, at datteren min fremdeles gidder å stikke innom for å klippe meg, at den andre datteren min trives med livet og studiene, at kjæresten smiler til meg og liker meg, at jeg har en god dag på atelieret, at jeg får til noe av det jeg forsøker på, osv, osv.  



Noe som virker negativt på opplevelsen av lykke for veldig mange, er bekymringer. Som over at velferdsordninger raseres for de svakeste. At kjøpekraften til pensjonister går ned, og at uføre får det verre. For slik ser det ut til å være i landet vårt nå. Barn av uføre foreldre mister stipendene sine, fordi bruttolønnen til de uføre har blitt satt høyere. Uten at nettoen du har å leve av har steget samtidig. For noen har det til og med blitt mindre i netto. Og enda verre er det om du er ufør aleneforsørger, for nå skal inntekten til den av foreldrene som ikke har omsorgen også telle med i regnestykket når stipend deles ut. Da blir det kjapt bye bye stipend. Som aleneforsørgeren selvfølgelig må demme opp for på egenhånd. Den bidragspliktige er jo ikke nødvendigvis villig til å gi mer enn hen må. Videre har vi ordninger som hjelp til bil for handikappede, som har blitt strammet inn. Det er ikke nok at du har et handikap som gjør deg bevegelseshemmet lenger. Nå må du ha en jobb med en viss inntekt, for å få hjelp. Men har du en jobb med en viss inntekt kan du jo kjøpe bil selv. Det er jo dem uten jobb og uten penger som egentlig trenger hjelp til å komme seg rundt. Samtidig forsvinner eller minker bostøtte til de svakeste. I Oslo er uføretrygden blitt noen tikroner over grensen, etter at bruttoen økte. Så der forsvinner en god jafs av inntekten for mange av dem som allerede har minst, ved hjelp av et pennestrøk. Hvordan det er i resten av landet, vet jeg ikke, men ytelsen økes neppe.  Parkeringskort for handikappede blir også vanskeligere og vanskeligere å få, uten at det har noe nevneverdig med økonomien til staten å gjøre i det hele tatt, så spør meg ikke hvorfor. Men ett sted må vel bom- og parkeringsselskapene få ta inn penger nå når køen av Teslaer står gratis og kjører fritt igjennom bomringene. Så hvorfor ikke fra dem som har minst?

Lykke er så mangt. Og kan i mitt hode måles på helt andre måter enn hva som gjøres i den nevnte målingen. Barn, for eksempel, blir ikke nødvendigvis lykkeligere av mye penger eller av at det finnes noen som sulter et annet sted på kloden. Barn måler ikke lykke på den måten. De måler den ikke opp mot andre. De blir ikke lykkelige av at far parkerer gratis med Teslaen, mens en fattig mor ikke får kjøre inn til byen med dieselbilen sin en kald vinterdag. Barn blir ikke nødvendigvis lykkeligst over overflod av dyre ting heller. I stedet er det slik at de kan bli U-lykkelige når storesøster mister stipendet sitt, og mor river seg i håret og ikke lenger tør å åpne posten i frykt for enda en regning. 



Barn trenger forutsigbarhet og nærhet og trygghet og forståelse og kjærlighet og oppgaver som gir dem opplevelsen av mestring, mer enn de trenger å ha flere ting enn de andre. Det er det som gjør dem lykkelige. Og jeg vil påstå at disse tingene er det ikke alle barn som får i Norge i dag. Hadde de fått det, ville barnevernet antagelig blitt nedbemannet kraftig. I stedet er det vel slik at barnevernet har nok å gjøre så det holder, om en skal tro oppslagene i media. Og selv om ikke alt handler om penger, så får de antagelig mer å gjøre jo mindre midler de som står svakest får. For mangel på økonomi og velferdsgoder de fleste i landet tar som en selvfølge, gjør utsatte foreldre bekymret og fortvilte, det tar opp stor plass i hodet, skaper mye negative følelser og i blant en total avmakt og depresjoner, som nødvendigvis på et eller annet vis vil gi konsekvenser for barna. Ulykkelige og fortvilte foreldre gir ikke automatisk verdens lykkelige barn, selv om en skala sier at vi i Norge er verdens lykkeligste, og at de som styrer sier at de stjeler fra godene og ytelsene deres kun for å få dem ut i jobb. Men hvor er jobbene, og tilpasningene som kreves om du er syk og ufør? Hvem vil ansette en som er syk og kanskje ressurskrevende, når det tross alt er nok av andre å velge mellom? Jobbene står jo ikke i kø i Norge i dag, det er de arbeidsløse som gjør. Og de er nok heller ikke verdens lykkeligste, tenker jeg.



Jeg kunne fortsette i denne leia, og ramse opp enda flere ting som ikke nødvendigvis kan kobles positivt til lykke. Køer i helsevesenet (bare ikke i det private, kanskje), nedlegging av sykehus, rasfarlige veier, politi som ikke får resurser nok til å gjøre jobben sin skikkelig, for få ansatte i barnehager, liten tid til omsorg for eldre og pleietrengende, mobbing på skoler og arbeidsplasser og via sosiale medier, osv. Det er nok å ta tak i her i Norge også. Så hva gjør vi? Vi gir sirkus til folket istedet for brød. Vi gir dem lov til å kjøre Segway og arrangere profesjonelle bokskamper for å dekke over at vi øker antall bompengeringer og takster så de som har minst får enda mindre å rutte med, og at vi samtidig gir skattelette til de rikeste og avgiftslette på de aller dyreste bilene. Men kreftmedisiner blir i blant altfor dyrt. Arrrrgh! Fuck populismen!



Sånn, godt å få det ut. Jeg kjenner at akkurat det gjør meg litt lykkelig. I det hele tatt er det mye som gjør meg lykkelig. Og glad. Og ikke minst varm om hjertet. Jeg tror likevel ikke jeg er verdens lykkeligste, men kanskje du er.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:



2 kommentarer: