mandag 6. februar 2017

Det er mye som er verdt et forsøk.




GOOOD MOOORNING, NORWAY!

De som har levd noen år, vil få med seg at dagens noe langstrakte god morgen, henviser til filmen God morning, Vietnam, der Robin Williams spilte rollen som radio-dj. Filmen kom ut i 1987, men handlingen er lagt til Vietnamkrigen, 1965. En morsom film, slik jeg husker den.

Men dette er lenge siden. Og Robin Williams er død. Du, derimot, lever, og det gjør jeg også, og i dag er det begynnelsen på ei ny uke som vi kan fylle med om ikke alt vi vil, så i hvert fall litt av hvert. Inklusive et smil og litt positive blikk på det som måtte finnes rundt oss. I Vietnam var det krig, det slipper vi å ha. Der har du noe å smile over bare der. Og selv om vi har fått Trump i Det Hvite Hus, så MÅ det jo ikke resultere i et bomberegn. Han er jo tross alt ikke helt alene der.

En uke er på beddingen, mens en annen har trukket seg tilbake. Og søndagen i går ble avsluttet med fellesmiddag for vår del. Noe som ble kjekt. Ikke minst hadde jeg en koselig stund sammen med barnebarnet, noen tusjer og en diger tavle, der stor kunst ble skapt. Og sånt er viktig. En kan tro at det finnes langt mer alvorlige ting å fokusere på når ordet viktig blir lagt på bordet, men det er en illusjon.



Det viktigste i livene våre er her og nå, det mellommenneskelige, vår nære og kjære og den oppvoksende slekt. Livet er hva vi føler og opplever, ikke hva vi eier eller ikke eier av ting og tang. Det viktige i livet vårt er ikke om naboen har det rotete i hagen sin, et tre som skygger for deg, eller at det har kommet en ripe i lakken på bilen din. Sånne ting kan fikses eller leves godt med. Sitter du der forlatt eller har dyttet alle du kjente ut av livet ditt, er vi derimot inne på et felt som kan bli vanskeligere å fikse. Ikke rent fysisk, nødvendigvis, men emosjonelt. For det krever at du går i deg selv og forsøker å se ærlig på hvorfor ting ble som de ble, aksepterer din bit av ansvaret, står i de følelsene som da måtte oppstå, og det krever at du forsøker å ta kontakt med noen du gjerne vil komme nærmere. Gjennom en melding på tlf eller FB, eller ved å løfte opp telefonen og slå et nummer, for eksempel.
 
Å ha familie er veldig greit om en vil spise middag sammen med noen. Men en er ikke avhengig av det. En kan lage middag for noen annen enn familiemedlemmer også, om familien er for eksempel på en annen kant av landet eller long gone av en eller annen grunn, og det ikke er et tema å ta opp forholdet igjen. Og slike grunner finnes, I know. Selv ville jeg for eksempel aldri invitert min far på et måltid.

Så, om familie er utelukket, eller en bare føler for å invitere noen andre enn bitre Tanta Olga eller Sikleleif som alltid skal klå på deg, så er utvalget stort.  Det kan inkludere en nabo, en venn, en kollega, noen du har et godt øye til og som får hjertet ditt til å slå litt raskere og varmere, eller noen du møter i kassa på Rema. For meg ville det siste blitt for utfordrende. Jeg ville heller ikke tatt i bruk for eksempel Tinder. Jeg ville satset på noen jeg er ganske trygg på.

En spesiell utfordring for meg, er at jeg har sosial angst. Samtidig er det også perioder i løpet av et år hvor depresjonen kicker inn slik at det meste blir tungt å ta tak i, og derfor gjerne utsatt. Dette er dessverre ikke noe jeg bare kan legge bort. Så jeg kunne kanskje gått for en som visste om dette, og aksepterte det som en del av meg. Og slike mennesker finnes i min nærhet. Kanskje finnes det også noen slike i din nærhet. Noen som er i stand til å akseptere deg som den du er, enten du nå sliter med noe eller ikke. You never know, som en sier på utenlandsk. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan du selv er. Drikker du deg drita og skaper skikkelig drama når du har folk på besøk, har du kanskje et litt dårlig utgangspunkt for å få oppleve middag nummer to, men oppførsel er en av de tingene som lar seg fikse. Om du vil. For slik er det med viljen, at mye er avhengig av den. Å ønske er ikke det samme som å ville. Vi kan ønske oss det meste, fantasere eller drømme om hva som helst, men skal vi få det må gjerne viljen tas i bruk. Din egen. Ikke alle andres.



Og da har jeg vel snart skrevet nok for i dag. Men siden jeg er løsningsorientert av natur og det ligger mitt hjerte nært å gi råd, skal du få et på tampen. Om det er så at du sitter mye alene, om du for eksempel har barn du gjerne skulle sett mer, så ikke vent på deres initiativ. Slik jeg tenker, er det mitt ansvar å invitere barna mine når jeg vil se dem. Eller ta en tur hjem til dem. Jeg kan ikke sitte hjemme og vente på at de inviterer seg selv over til meg. Dette snakket kjæresten og jeg mye om da ungene begynte å flytte ut, og vi tok et valg og etablerte en holdning: Det er vårt ansvar. Det er vi som skal være limet i familien. Ikke ungene, men vi. Ingen av oss ønsker å ende opp som den gamle kvinnen i Benny Borgs sang Den store dagen, og føle oss som et offer. Gjør vi ikke noe selv for å etablere et levesett og en nærhet, kan vi heller ikke klage i etterkant. For der jeg for eksempel begynner å bli eldre og har godt med tid, har de unge det fullt opp å gjøre med studier, jobb eller små unger. Og slik er det gjerne med vennene eller barna dine også. De siger gjerne ned i godstolen etter en lang dag, og tenker ikke nødvendigvis på at du sitter alene. Mens tiden går og går og går, og plutselig har dere etablert et mønster du aldri ønsket deg. Ting bare ble slik. Så inviter. Uten at det nødvendigvis blir lagt opp til å bli så føkkings formelt eller pretensiøst. Kanskje får du et avslag. Men da inviterer du på nytt en annen dag, eller inviterer en annen. Det er verdt et forsøk. Det er mye i livet ditt som er verdt et forsøk.

Ha en god dag.

Bjørn

Dagens link:



2 kommentarer:

  1. Man har stort sett et valg. Og det må man ta selv.
    God mandag med melisdryss fra englebakeriet. Og en klem.

    SvarSlett
    Svar
    1. God mandag til deg også, Annemor. Her er det lite melisdryss, men til gjengjeld blir det nok noen iskrystaller å se i dag.:)

      Bjørn

      Slett