torsdag 5. januar 2017

Det er kaldt der ute.



Minus fem, viser gradestokken min i dag. Det er da ingenting, vil de kanskje si i Kautokeino i Finnmark, der det visstnok nærmer seg femti kalde. Likevel, minus fem byr på problemer for meg, fordi lungene mine begynner å reagere negativt allerede når det nærmer seg null. Luftveiene trekker seg sammen og det blir enda vanskeligere å puste enn til vanlig. Noe som medfører mye hosting, som igjen gjør meg ganske sliten. For vi snakker ikke om kremting eller småhosting her, men den som krever hele kroppen, og samtidig tømmer deg for det surstoffet du har klart å få inn i lunger og blodomløpet. Så i dag holder jeg meg nok inne. Jeg skulle vært på atelieret, men formen generelt er ikke all verden, så det hadde jeg allerede avskrevet. Sånn er det ofte på denne tiden av året. Lungene blir verre, og stemningsleiet synker. Om det er en sammenheng mellom de to tingene vet jeg ikke, men så er det heller ikke slik at alt blir bedre av en forklaring. En får bare ta tingene som de er, og støtte seg på at det meste går i bølgedaler her i livet.

Om jeg ikke er på atelieret i dag, så var jeg der i hvert fall på tirsdag. Uten at jeg fikk så mye ut av det. Når stemningsleiet synker bruker jeg gjerne mye krefter på hvordan jeg fremstår, og det blir jeg sliten av. Å ta seg sammen medfører gjerne en slik konsekvens for noen. Det har med andre ord sin pris å ta seg sammen. Så i går sov jeg nesten hele dagen.

Å skrive om slike ting som jeg gjør nå i all offentlighet, er kanskje ikke noe du ville valgt. For meg er det lite utfordrende. Hele grunnen til at Vannlandet oppsto, var fordi jeg ville vise litt åpenhet rundt psykiske utfordringer i praksis, ikke bare snakke om det på et generelt plan. Og det valget har ikke medført ekstra belastninger. Snarere tvert imot. Å være litt åpen betyr jo at en slipper å bruke krefter på å skjule noe. Og det er bra. Å skjule ting kan i blant koste mye. Slik det gjorde for meg forrige gang jeg var på atelieret. Men sånn er det, en må i blant legge et lite lokk på ting, og så får en heller åpne opp et annet sted. Likevel, lokk bør åpnes. Selv åpner jeg opp mye overfor kjæresten min, men også her på Vannlandet.

Å skrive blogg om opp- og nedturer er med andre ord ikke så farlig slik jeg opplever det. For hvem skal egentlig bruke det mot meg. Ikke skal jeg søke ny jobb og ikke skal jeg begynne på ny skole. Jeg er der jeg er, og satser på at det jeg har vil fortsette som en stabilitet i resten av livet mitt. Andre kan vurdere ting på en annen måte, og kanskje skrive om bare det som er positivt, om de som meg skriver for eksempel blogg. Noe en skulle tro ikke var så farlig, men som en ung dame fikk svi for, da NAV oppdaget bloggen hennes, og mente hun hadde det for bra til å få trygden hun søkte. Noe som jo i utgangspunktet er et latterlig argument, siden folk flest jo viser kun det positive på nett. Og noe positivt er det jo å hente, selv om en har en utfordring. Solen kan skinne, et måltid kan smake, et positivt smil kan finne deg, eller vokse fram av deg og nå en annen. Selv skriver jeg om de tingene også.

Om en ser på for eksempel FB, så ser det ut som om de fleste er kun lykkelige og lever et uproblematisk liv hele tiden. Men vi som kjenner noen av dem som kanskje legger ut kun positive ting, vet at de også har annet i livene sine. Og at for noen er fokuset på det positive kanskje den ene lille tingen som holder dem litt oppe. Vi har alle vår løsning når det kommer til tau vi kan bruke til å klatre en halvmeter opp fra vår begredelighet, våre sorger eller våre utfordringer. Slik at dagen i seg selv kanskje får et lite løft. Noe dager ofte kan trenge. En MÅ jo ikke ha alt fokus på det som er vanskelig hele tiden, selv om enkelte nedrige NAV-ansatte kanskje mener at slik bør det være. En slik ensidig tilnærming kan få en til å grave seg enda lenger ned enn en i utgangspunktet er kommet, i stedet for å gi vinklinger som lar en oppdage veier som fører oppover.

I dag lyser forurensningen oransje i Bergen, men det er ingenting mot hvordan de har det i Kina, der sikten noen steder er redusert til femti meter, på grunn av smogen. Da er det ille, som ei giftsuppe, og da lyser det rødt til og med i Kina. Likevel, oransje på vår hjemlige skala er ingen ønskedrøm for mitt vedkommende selv om andre har det verre. Men Værmeldingen forteller at regnet kommer i morgen, og for min del synes jeg det er bra. For det betyr mildvær. Og lettere pust. Det igjen betyr at folk kan oppleve ting på forskjellig vis. Noen ønsker seg et par kalde grader, snø og silkeføre, mens folk som meg gjerne vil ha det mildt og snøfritt. Selv om det medfører regn. Og slik er det på mange felt her i vår jammerdal, uten at vi nødvendigvis må hate dem som ikke føler eller tenker som oss selv av den grunn. Vi har alle blitt formet av livet vi har levd. Og alt vi tenker og føler, søker og klarer, lengter mot eller frykter, har sin årsak i noe. Årsaker vi ikke alltid vet så mye om når det handler om andre, men som vi likevel mener mye om, der vi sitter på vår høye pidestall og tror vi vet det meste.

Jeg vet ikke hvordan en døv opplever hverdagen. Heller ikke hvordan en blind opplever sin dag. Jeg vet ikke hvordan det oppleves å være lam, eller å kjenne at en er født med feil kjønn. Jeg vet ingenting om hvordan det er å ha vokst opp med trygghet og forutsigbarhet, kjærlighet og toleranse. Jeg vet ikke hvordan det er å leve som kvinne, homofil eller såkalt vellykket. Jeg vet ikke hvordan det er leve på gata, eller hvordan det er å være rikere enn de fleste andre. Jeg vet lite om hvordan det er å leve fri for angst eller med velfungerende lunger, som toppidrettsøver eller å ha en lederstilling. Og slik er det nok med deg også. Det er ikke alltid så mye du vet, men desto mer du tror. Derfor tror du også kanskje du vet hvordan andre har det, tenker og føler, og i blant bruker du denne kunnskapen til å klassifisere, opphøye eller dømme dem. 

Selv om vi trenger regler og standarder i samfunnet vi lever i, så trenger vi også litt romslighet, empati og generøsitet, i stedet for at vi alltid skal være triggerhappige som en mobb i siget når vi oppdager noen som skiller seg ut, og samtidig skli så lett inn i dommerroller at en begynner å se for seg at enkelte tar morgenbadet i glidemiddel. Og med det lille bildet, runder jeg glatt av for denne gang.

Dagens foto viser en kulltegning jeg laget på tirsdag. Den ser kanskje liten ut her, men er ca. 100x60 cm. Altså ganske stor. Selv om den er liten satt opp mot en skyskraper. Ting ser med andre ord ikke alltid ut som det de er, og mye er relativt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







2 kommentarer:

  1. Kaldt her også. Men så lenge man kan putte ei vedski eller to i ovnen, går det greit. Kroppen sier sitt, uansett.
    Bedre pust i morgen? Håper det.
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror det er mange som opplever kulde i dag, og langt verre enn jeg gjør. Men en får fyre, som du sier, selv om det må strøm til for min del.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett