søndag 29. januar 2017

Fjell, sukkertopper og åpne landskap




Søndag. Ingen stor nyhet i seg selv. Men det er i hvert fall ingen falsk nyhet. Falske nyheter ser ellers ut til å florere friskt rundt om kring, hevdes det fra enkelte kanter. Og det kan vel være. Jeg ser dem selv, i blant. Men det er likevel ikke så lett å luke dem ut. De er akkurat som ugress, og kommer tilbake igjen og igjen. Eller kanskje som isfjell, en ser kun toppen av det som finnes.

I morgen er det ei ny uke. Da skal jeg på atelieret igjen, nærmere bestemt på onsdag, etter å ha vært sykemeldt siden like over nyttår. Og det blir jo greit, håper jeg, selv om jeg ikke må. Jeg kunne valgt å holde meg hjemme for godt og avslutte hele kunstnerkarrieren nå. Slippe å prestere noe. I blant frister det veldig å gjøre nettopp det. Men det hadde vel kanskje straffet seg. Dagene kunne blitt litt lange etter hvert, tror jeg, og jeg ville mistet den sosiale biten jeg får på atelieret. Så jeg får vel fortsette en stund til, selv om kreativiteten ikke akkurat overvelder meg med sin tilstedeværelse for øyeblikket. Men sånn er det i blant. Uten at det nødvendigvis må fortsette å være slik i det uendelige. Plutselig skjer det noe som forandrer på ting igjen.

Neste lørdag skal jeg på et lite filosofikurs/forelesning/seminar. Det er i regi av Hieronimus, som er et selvhjelpstiltak for mennesker med angst og depresjon. Dette er andre del av kurset. Og det kan bli kjekt å få det med seg. Kjæresten min får jeg med meg også. Vi har vært på en del av disse dagsseminarene. Det gir oss noe å gjøre sammen, og samtidig noe å snakke om i etterkant. Litt påfyll, som en sier. Ellers er jeg ingen aktiv bruker av dette stedet, men når jeg slutter på atelieret en gang, kan det kanskje være noe å vurdere. En blir jo ikke akkurat lykkelig av å bare sitte inne. Ikke i lengden. Selv om ei helg kan smake godt.

Dagen i dag blir ellers ikke av de mest aktive. Jeg skal ta en bæsjeprøve, som legen min vil ha. Hver sin lyst, sier nå jeg. Så skal jeg ete litt for å etterfylle for framtidig bæsjing, og så skal kjæresten og jeg gå en liten tur i Guds frie. I dag er det ikke så kaldt, så da går det greit i forhold til lungene mine, satser jeg på. Selv om jeg helst vil at temperaturen skal dra seg mot ti varme før jeg belaster dem for mye. Hvis ikke kan det straffe seg. Vi får ta det rolig.

Det er mye som kan straffe seg. Drikker du deg full, kan du har det drittgøy en stund, men det straffer seg gjerne med at du blir dårlig dagen etter. Noen er likevel villige til å betale den prisen hele livet.  For egen del orker jeg ikke de greiene lenger. Selv om jeg er glad i en liten cognac i ny og ne, får det holde med et par fingerbredder. Eter en for mye, straffer det seg også gjerne etter hvert. En risikerer å bli for feit. Og det kan få konsekvenser på så mange felt. Alt fra selvbildet til helsen kan få seg en knekk.

Selv er jeg glad i sukker. Og fett. Gjerne sammen. Og det straffer seg til tider. For i blant kjører jeg i meg så mye at jeg føler meg uvel dagen etterpå. Så da spiser jeg enda mer for å trøste meg selv og komme inn i sukkerkoma. Det er sånt som kalles en ond sirkel. Og når jeg tar meg sammen og forsøker å ligge unna godsakene, får jeg sukkerabstinenser i ei uke eller to. Jepp, det er ikke tull. Kroppen skriker etter sukker, og jeg blir urolig og kommer i ubalanse og lurer på hva i helvete det er som skjer, det er jo ingen grunn til at jeg skal ha angst eller føle meg som ei dynge akkurat nå. Så det der liker jeg ikke. Jeg foretrekker å vite hva som skjer og hvorfor. Jeg foretrekker balanse. Så jeg forsøker så godt jeg kan å holde ting i vater, på de fleste områder i livet, uten at jeg lykkes helt. Noe som gir meg en utfordring. For ubalanse har den evnen i seg at en risikerer å gå på trynet. Og det kan komme til å gjøre vondt. Tro meg, jeg har testet det ut. Så jeg forsøker å hindre at det skjer igjen.

Mange ser det slik at det viktigste i livet er å nå toppene, og synes at utfordringen med å komme seg dit gjør dem vel. De vil prestere,  og liker følelsen av seier. Å være best, eller å presse seg selv og få en premie for det. Enten premien er å nå en fjelltopp, få den fineste ferien, den dyreste bilen, det største huset, de fleste orgasmene, de flinkeste barna eller det lengste livet. Så de bruker ei dynge av energi og tid på å komme seg dit, slik at de kan nyte solen på toppen og se ned på dalen under dem. Selv er jeg ikke der. Jeg foretrekker flatmark. Akkurat som Ulf Lundell. Han liker åpne landskap, synger han.  En kan oppleve utsikt og få sol på seg om en står på flatmark også, mener jeg. Om det ikke er så mye skog at en ikke ser den for bare trær. Der jeg vokste opp var det både skog og trær og utsikt. Og en del vold, men det er en annen historie, og hadde ingenting med verken trær eller flatmark å gjøre. Slike ting handler om mennesker og de valgene de tar. En får holde tunga rett i munnen når en jakter på årsakssammenhenger og plassere ansvar der det hører hjemme.

Her jeg bor nå er det lite vold i hverdagen min, til gjengjeld er det fjell og topper på alle kanter. Men jeg kjenner ikke på en uimotståelig trang til å legge dem under meg. Det finnes da grenser for hva en skal legge under seg. Eller legge seg på. Selv har jeg lagt på meg noen kilo fra siden før jul, men nå forsøker jeg å legge dem fra meg igjen. Jeg kjenner at å legge dem bort ikke er like lett som å legge dem på plass rundt midjen. Sånn er det bare. Alt har sin pris. Prisen på det å skrive her på Vannlandet er ikke så stor, men den øker kanskje om jeg begynner å overdrive, så derfor runder jeg av nå. Bare for sikkerhets skyld.

Dagens bilde viser fine kjæresten min og kaffekruset hennes, som ble fanget opp av Google street view utenfor Studentsenteret i Bergen. Sånt er gøy. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 






fredag 27. januar 2017

Det er mye en kan leve med. Du er beviset på det.





Så sitter jeg her igjen. Med lyset fra dagslyslampa, som jeg skrev om i går, rett i fleisen. Men, det er til å leve med det. I det hele tatt er det mye som er til å leve med, mener jeg å ha forstått. Noe som lar seg bevise ved at vi stadig blir flere og at vi stadig blir eldre. Hadde det ikke vært til å leve med, hadde vi krepert langt kjappere alle sammen.

Men, ikke alle liker utviklingen som gjør oss eldre. I hvert fall ikke alle politikere, som ofte ser mest på tall. Og nå er Høyre ute etter å skremme oss igjen. Rett etter at dønningene som oppsto da de bevilget økt garanti/etterlønn til deg selv har lagt seg. Er det ikke asylsøkere de skremmer oss med, så er det unge eller eldre eller syke. Det begynner da å minne mistenkelig om et mønster dette, som folk må se snart. Først karrer de til seg selv, så skremmes vi med at de svake i samfunnet koster skjorta, og så kommer de med innstramninger og tar noen kroner fra de som har aller minst, for alle må jo bidra. Noe som ikke ser ut til å plage andre enn de svakeste, for majoriteten som sitter midt på treet er mest opptatt av seg selv og sydenturene sine, og oppfører seg som om de har vunnet i lotto fordi de får lov til å kjøre Segway og drømme om de dyreste luksus bilene som har blitt billigere pga et lite ladbart batteri. Alt mens de hater «NAVere og folk som snylter» med all den rettferdighetssans de mener de er i besittelse av, og påberoper seg å være berettiget til alt de har og bør få, fordi de har arbeidet hardt. Noe de som er lavtlønte, alenemødre, syke eller sliter med et handikap neppe gjør. Noe som videre jo må bety at alle som ikke er rike er late. Og de aller rikeste får jo skattelette på formuene sine, så de arbeider til svetten hagler med å gni seg i hendene og er i en helt annen verden enn alle andre.

Sånn er det, men surprise, surprise, mange av dere, og mange av de dere har kjærest - din kone, din ektemann, ditt barn - vil bli skadet eller syke, slik jeg og mange andre ble. Tro meg, det er trist at det vil skje og jeg føler med dere, men slik er det bare - det vil skje. Med noen av dere. Kanskje deg og dine. Sykdom og ulykker slår ned i alle lag. Men de fleste av dere blir likevel gamle en dag. Så de som ikke har millioner på konto vil få dårlig mat på døra av noen som har stoppeklokke, men ikke tid til å komme inn og spørre hvordan dere har det, om dere da ikke dør før dette skjer bare for å spare noen kroner for samfunnet. Noe dere nok ikke velger å gjøre. Solidariteten har sin grense, og den la vi nok bak oss for lenge siden på mer viktige felt enn det å dø i tide, da vi gikk fra dugnadsånd og empati, over til meg, meg meg. Så lang nese til dere som stemmer fram populister som Siv, Erna, Trump og deres like, dere holder selv i saga som kutter over greina dere sitter på, slik jeg ser det. Og det vil neppe være noen der utenom dem med stoppeklokke for ta i mot når dere faller. Noe som er trist. For stoppeklokker er mye hardere å lande i enn åpne og gavmilde hender.

Det er lite trøst i løfter om billig bensin, mindre bompenger eller at en annen enn deg selv sparer noen kroner på Porschen, når løftene likevel ikke innfris, bleia er full og hjelpen du trenger i hverdagen slutter å komme.

Selv er jeg en av dem som har lite, så jeg fikk lang nese tidligere enn de fleste. In your face, sa livet med skadefro da jeg stakk hodet ut av mor mi, før hun slang meg til puppen, plasserte riset godt synlig bak speilet og tente en røyk i en og samme bevegelse. Mens far min knyttet neven og plasserte den solid og ettertrykkelig der den hørte hjemme, mens han brølte så spyttet sprutet at jeg måtte ta meg sammen og bli som han. Der startet det, uten at jeg klarte å bli som han, og siden har jeg alltid hatt lite av alt annet enn utfordringer. Både da jeg vokste opp, da jeg utdannet meg, da jeg arbeidet som keramiker, og nå etter at jeg ble syk og ufør og måtte finne nye kunstformer å arbeide med. Det betyr at jeg har jobbet hardt til tider. Antagelig like hardt som de rikeste. I hvert fall har jeg nok opplevd å være minst like sliten. Uten at jeg selv ble rik av den grunn. Og stadig plukkes det litt fra de kronene jeg tross alt har å leve av. Ei krone her, og ei krone der. Noe som gjør at jeg må snu på skillingen så godt det lar seg gjøre.

Dette er ikke en reklame (denne bloggen er reklamefri), og en kan si mye om utviklingen med apper og framstøt fra butikkjedene, og hvem som i lengden tjener mest på dem. Men har du lite slik som jeg har, så benytt anledningen og kjøp inn litt varer på Rema nå til helgen, om du har muligheten til det. De tilbyr 10% avslag på regningen "for å feire" den nye appen Æ. Det vil si at du må ha lastet ned appen for å få tilbudet. Noe jeg selv har gjort. Og jeg tenker at denne helgen lønner det seg å kjøpe inn litt av det jeg bruker en del av, som for eksempel ost. Ost er dyrt, nærmere hundre kroner for en hvit(gul)ost. Så kjøper jeg tre stykker, har jeg spart nesten tretti kroner. De tretti kronene kan jeg bruke på husleia for den kommunale boligen jeg leier, som steg med 1400 kr nå over nyttår. Uten at den lille bostøtten jeg får, ser ut til å øke i samme slengen. Nok et eksempel på hvordan det spares ved å gjøre livet vanskeligere for dem som har lite, uten at samfunnet bryr seg katta om det, og de som styrer trikser med tall og serverer bortforklaringer kjappere enn de klarer å tygge og svelge unna selv en gang.

Men det var nå det. Og nå er det altså helg. Og som vanlig på fredag blir det fredagsløypa på tv hos kjæresten. Eneste avviket fra det vanlige er at poden hennes ikke er hjemme denne fredagskvelden, så vi kan lage noe annet en taco. Selv har jeg lyst på Indisk Butterchicken, men jeg gidder ikke å lage det fra bunnen, så det blir å ty til SaritaS versjon på glass. Den smaker faktisk drittgodt, så der har du et forslag og en anbefaling om du du vil prøve noe annet enn taco eller pizza du også, uten å måtte ty til Toro sine gryteretter eller chipsposen. Er du heldig finner du SaritaS Butterchicken på Rema, og får de nevnte 10% avslag. I den Remabutikken hvor jeg handler, har jeg ikke funnet den, så jeg må ty til Meny der utvalget er langt større, men dessverre dyrere å handle. Men det får stå sin prøve. Jeg kan likevel kjøpe kyllingen på Rema.

Det er ikke alt det går å snu på. Gammel dame er for eksempel vond å vende, påstås det. Det samme med dårlige vaner. Men skillingen kan en vende litt på. I det siste har jeg forsøkt å snu litt på døgnet også, etter å ha sittet lenge oppe om natta og stått sent opp en periode. Sånn er det gjerne med depresjoner. Men, jeg har tro på at dette med å regulere døgnet litt bedre kan føre til en positiv forandring, og en får gjøre det en kan, når en kan. Og uten at jeg skal geniforklare eller satse alle mine få kroner på at akkurat dét ene tiltaket er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen, så hadde jeg i går en ganske bra dag. Det var sol i Bergen, og jeg kom meg ut på en liten gåtur sammen med kjæresten. Lungene mine som har kranglet en del i vinter, er så smått på bedringens vei kjennes det ut som, og stemningsleiet virker som om det er på vei litt oppover igjen det også. Og det er jo bra. Nesten til å ta en piruett av, for meg, huiii. For deg betyr det nok langt mindre, så du føler vel ikke akkurat her og nå en uimotståelig trang til å ta noen dansetrinn. Men det får jeg leve med. Og du får leve med at jeg lever fremdeles også. Det er jo så mye en kan leve med, som jeg nevnte over her. Og at jeg har en bra dag tar nok ikke livet av verken meg eller de aller svakeste eller de eldste. Så sorry for den, Høyre, ikke mye å hente her. Så dere får heller spare enda litt mer inn på trygder og eldreomsorgen, og fortsette med å sette alt dere makter å få gjennomslag for ut på anbud. Det funket jo bra med søppelet i Oslo...eh, not. Og trenger forresten de gamle egentlig mat hver dag? Jeg bare spør. De skal jo ikke akkurat bygge muskler eller bidra med noe til statskassa? 

Dagens bilde viser en liten greie jeg hadde med under en trash-art utstilling for en tid tilbake. Den har ikke noe navn, men jeg kan jo kalle den "Lang nese", eller kanskje "Pinocchio".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 26. januar 2017

Vi får nå se.



Det er lyst. Jepp, veldig lyst. Og grunnen til det, er at jeg sitter med ei kraftig lampe rett i fleisen. Lampa er plassert ca. tretti cm unna meg, mellom tastaturet til pc-en og skjermen, og oppleves som langt sterkere i virkeligheten enn på bildet over her.  Det er ikke ei sånn lampe som en ser på film hvor noen er til forhør hos politiet, omkranset av good cop and bad cop, men en dagslyslampe. Også kalt terapilampe. Det er altså ikke meningen at jeg skal grilles. Grunnen til det sterke lyset er at legen min ba meg gå til anskaffelse av en slik lampe, fordi den visstnok skal hjelpe mot depresjon nå i vinterhalvåret. Og det depressive er visst noe som definerer stemningsleiet jeg er i for tiden.  Så vi får nå se.

Mangel på sol og lys er én ting. En annen grunn til at stemningsleiet mitt har falt, er kanskje at jeg har for lite jern i kroppen, sier legen min. Så nå skal jeg stå på diett noen dager, før jeg videre tar prøver av skiten min over tre dager. Deretter skal jeg spise jerntabletter i en måneds tid, og så skal jeg sjekke blodet igjen. Og dette er jo vel og bra, selv om det kanskje ikke er spesielt lystbetont å grave i driten sin. Om en ikke tenner på slikt da, noe jeg ikke gjør. Men vi får nå se med dette tiltaket også. Mangel på jern skal visst gjøre en litt slapp og kanskje også litt deprimert, så det er verdt et forsøk.



Forrige gang jeg ble deprimert, fikk jeg lykkepiller. Noe jeg ikke ble spesielt lykkelig av. I stedet fikk de meg til å føle at det meste var meningsløst og jeg ble liggende på sofaen i et halvt år og ete fett og sukker. Og selv om både lykkepillene og depresjonen forsvant etter hvert, har jeg ikke lyst på en slik runde igjen. Det er bedre å forsøke noe annet. Og nå som kulda har forsvunnet for en stund, får jeg forsøke å komme i gang med gåturene mine igjen. Selv om det dessverre er slik at selv om en trenger det mer enn noen gang når en er deprimert, så er tiltaket mindre noen gang også. Så vi får nå se.

Det hadde vært greit om alt kunne løses over natta med ei pille, eller at det fantes en bryter vi kunne slå av og på. Men slik er det jo ikke. Ofte må vi gjøre en innsats selv. Hva en gjør er selvfølgelig viktig, men at en gjør noe i det hele tatt er minst like viktig. Selv kjøpte jeg meg et par små lamper til leiligheten i går, da jeg først var ute for å kjøpe terapilampen. Ikke fordi lyset fra dem vil gjøre en stor forskjell, men for å gjøre det litt koselig rundt meg. Noe må en jo gjøre, og nå er det gjort. Det skal i hvert fall ikke stå på lys her jeg bor, så får vi nå se etter hvert.




I dag har kjæresten min fri. Eller hun har en lesedag hjemme. De som har vært innom Vannlandet før, har kanskje fått med seg at hun har begynt å studere igjen. Gresk, nærmere bestemt gammelgresk. Men akkurat nå er det et semester med latin hun tar på veien til en bachelor. Og siden hun er hjemme, får jeg vel ta en tur bort på kaffe etter hvert, i stedet for å vente til det blir kveld og mørkt. Det å komme meg ut bryter opp dagen min litt. Kanskje jeg kan kombinere det med å gå en liten tur før eller etterpå også. Det er ikke mye i seg selv, men det er i hvert fall noe, så får vi nå se om det gir noe utslag på resten av dagen.



Det blir mye tv på meg for tiden. Ikke alt jeg ser er like spennende. Men i går kveld så jeg et program på NRK om og med ungdom med schizofreni.  Og det var interessant. Det er en serie, så få gjerne med deg neste episode, om du ikke har annet å viktigere ting å ta deg til på kveldene. Selv plages jeg bare av angst og depresjoner, men jeg kunne likevel kjenne meg igjen i noe av det de slet med. Jeg tror mange kunne kjenne seg igjen, om de så programmet. For selv om du og jeg ikke hører stemmer, så har vi gjerne en slags stemme i oss fra tid til annen likevel, som kan rakke litt ned på oss. Plukke oss litt i filler og trykke oss ned og ta fra oss motet. Når jeg blir deprimert, blir denne siden i meg forsterket, og jeg begynner å si til meg selv at alt er nytteløst og at jeg er ingenting verdt, og så blir det meste til bekreftelser på at dette stemmer. Heldigvis vet jeg at det vil gå over, slik at jeg etter en stund kan få meg til å tro at jeg noe verdt likevel. Men det tar gjerne litt tid. Akkurat hvor lang tid vi snakker om, vet jeg ikke, men vi får nå se.

Nå skal jeg runde av. Og jeg har nettopp snakket med kjæresten, som ville være med og gå en runde. Og det er kjekt. Det er ofte fint å være to. Bare ikke på do. Ah, humor, ikke verst, kanskje dagslyslampa er mer effektiv enn jeg trodde, yeiii…

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



  

fredag 20. januar 2017

Surprise, surprise.



Facebook har en greie hvor de henter fram gamle minner. Dvs saker fra samme dato som i dag, som du la ut i fjor eller for noen år siden, surprise, surprise. For mitt vedkommende blir det mye Vannlandet som popper fram. Og det er litt kjekt, synes jeg. For jeg går gjerne inn og ser på hva jeg en gang tenkte. Mye av det er det samme som jeg skriver om i dag, selv om saker linket til for eksempel aviser og nyhetsbildet selvfølgelig varierer.

En ting som slår meg når slike gamle innlegg dukker opp igjen, er at jeg synes jeg skrev bedre før enn nå. Noe som kan være tilfelle, men som også kan være en greie som lurer meg litt. For tiden gjør noe med minner. Noen framstår klare som fyrtårn, mens andre viskes delvis eller helt ut. Så det blir ofte som å oppdage noe nytt, når jeg leser. Uten den kritiske stemmen i hodet jeg hadde da jeg skrev. På samme vis er det med kunst jeg lager. Når et maleri eller en skulptur får noen år på baken, klarer jeg i blant å se verdier i arbeidet som jeg ikke husker at jeg så tidligere. Noe som nok skyldes at jeg har glemt mye av det jeg forsøkte å få til, og i stedet forholder meg til det som er.



Å forholde seg til det som er, tenker jeg kan være en grei ting. Selv er jeg ikke alltid så god på dette feltet. Mye av tankene mine arbeider med ting som har vært eller skal komme. En god slump av tankevirksomheten min arbeider også om ting som KAN skje. Jeg lager meg scenarioer i hodet, som jeg så kobler opp mot følelsesregisteret mitt. Og så tyter følelsene fram og tar over det meste, slik at jeg ikke lenger klarer å se hva som faktisk finnes her og nå. Jeg slutter med andre ord å leve i nuet.

Jeg tror det er mange som har det slik. Skal vi for eksempel holde en tale, går vi kanskje lenge og gruer oss. Bilder dukker opp i hodet vårt og settes sammen som til en film, hvor vi ser for oss hva som kan skje. Og så kommer følelsene. Følelser som ikke har noe å gjøre med hvor du er i øyeblikket i det hele tatt. Kanskje ser du på tv, spiser, eller forsøker å få sove. Så følelsene knyttet til hva som kan hende en gang i framtiden er egentlig helt bortkastet.



Det samme kan skje om en har blitt behandlet for eksempel urettferdig. Da kan en i etterkant lage seg scenarioer i hodet hvor en kanskje taklet situasjonen på et annet hvis enn det en faktisk gjorde. For eksempel at en satte noen på plass med en kvikk bemerkning, og gikk med hodet hevet ut av en disputt, i stedet for med halen mellom beina og skamrødmen i ansiktet.

Hvor ofte du tenker og føler som dette, vet jeg ikke, men selv er jeg ofte i et slik landskap. Hovedsakelig i det som handler om framtid. Og det som kan skje da, er at jeg lar være å gjøre det som jeg ser for meg. Dvs at jeg ikke holder den nevnte talen i det hele tatt. I stedet kan det ende opp med at jeg ikke en gang stiller til evenementet hvor jeg kunne holdt talen, men i stedet murer meg inne, skjermet for omverden. Dette skyldes angst, og angst for angsten. Jeg blir redd for at noen skal se hva jeg føler. At de skal avsløre meg. At de skal se skammen min over at jeg er meg, hvor lite kontroll jeg har over meg selv og hvor lite jeg er verdt.



Hvorfor jeg er slik, vet jeg en god del om, men det å vite er ikke det samme som å kunne deale med det, eller legge det bort.  Og slik har jeg hatt det mesteparten av livet, så jeg har ikke lenger noe tro på at det vil forandre seg nevneverdig. Jeg er meg, slik du er du, med alt hva det innebærer. Og på et vis har vi rett til å være slik vi er.



At jeg kan se på angsten min som en konsekvens og en rettighet, hjelper meg likevel egentlig ikke så mye i hverdagen. For andre ser det ikke nødvendigvis på samme måte. I stedet vil de forandre på meg. Hjelpe meg, vil de nok selv kalle det. Spørsmålet er om jeg trenger hjelp, eller om jeg trenger aksept. Selv tror jeg at aksept er det som hjelper meg best. Uten aksept vil alle andre hjelpetiltak bare legge sten til byrden.



Så hvorfor skrev jeg dette i dag? Jeg vet ikke. Det var nå bare noen tanker som presset seg fram. Det var ikke for å fortelle at livet mitt er eller har vært kun angst. Livet mitt er mer enn det. Det er fine dager med solskinn, mennesker jeg er glad i, seire, takknemlighet og gavmildhet. Vi er alle mer enn det vi sliter med. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Og dét er en tanke det kan være lurt å minne seg selv litt på i blant. Kanskje sette ord på. Enten i samtale med noen, eller i en enetale som her. Det gir en form for klarhet, om en er heldig, og et perspektiv, selv om ikke alle tanker må ende i en konklusjon eller en ny retning i livet.

Akkurat hvor mye klarere ting ble akkurat nå, skal jeg ikke hevde noe om med tyngde, men jeg ser fram til at Facebook legger det ut igjen om et år på denne datoen. Kanskje jeg får noe nytt ut av det da. En vet jo aldri når det kommer til framtiden, i blant kan den overraske skikkelig - surprise, surprise.

Bildene er av meg selv gjennom årene, barna mine, kjæresten min og barnebarnet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 19. januar 2017

Alltid er det noe som går an.




Det er vått ute. Og grått. Det er ikke så lyst inne i meg heller, men det regner da i hvert fall ikke. Og noen solglimt presser seg faktisk fram fra tid til annen. Det var for eksempel greit å stå opp i dag. Og det skal en ikke kimse av. Her jeg sitter og hakker på tastaturet akkurat nå, er det heller ikke så ille, kjenner jeg. Nesten litt greit, egentlig. Hvordan det blir utover dagen vet jeg ikke, men det vet jo ikke du om din dag heller, så akkurat den usikkerheten kom vel ikke som ei bombe.

Selv om det ikke regner inne her jeg sitter, har jeg en del vann rundt meg. Noen hundre liter. Og i det vannet svømmer akvariefiskene mine. Kanskje jeg skulle friske opp baljene deres litt i dag. Rent vann er bedre enn møkkete vann. Dagens bilde viser et maleri av et par av leieboerne mine. De kalles Krobia sp. Xingu Red cheek, og kommer opprinnelig fra elven Xingu i Amasonas. En elv som visstnok skal bli eller har blitt demmet opp, med de konsekvensene det får for urbefolkningen og dyreliv. 




Amasonas er langt borte. Her i Bergen handler det mer om bompenger og bybane enn rasering av leveområder for en urbefolkning. Vi nøyer oss med å skyte litt ulv. Og ei gaupe kanskje. Men snart er det helg. Og alt har sin tid og sitt fokus. For meg betyr helg verken bybane eller ulv, det betyr tacofredag. Om jeg ikke finner på noe annet jeg kan lage. Lasagne, for eksempel, er jo gjerne populært blant både store og små. Selv ville jeg valgt noe med litt mer sting, men ikke alle er enige i det. I hvert fall ikke den yngre garde. Så vi får nå se. Noe blir det gjerne uansett. Til fredagsløypa.

Jeg liker Fredagsløypa. Selv om jeg synes dommerne tok litt av, forrige fredag under årets første episode med Norske talenter. Noen ganger blir det litt vel mye selvprofilering. Og når det blir for mye tøys og tull så preger det hele programmet, og de som opptrer blir slik jeg ser det ikke alltid helt tatt på alvor. På den annen side så er Norske talenter litt mer folkelig enn for eksempel Idol eller X faktor. Og folk er vi alle, mer eller mindre, så hvorfor ikke.

Forrige helg ble det ny programleder i Nytt på nytt også. Og det funket egentlig bra, selv om åpningen kanskje var preget av litt nerver. Nerver er jo vanlig blant folk. Til og med de som har kjendisstatus kan kjenne på dem. Og det er kanskje bra. Litt følelser hos kjendiser og politikere er ikke det verste vi kan leve med. Hva det verste er, vet jeg ikke. Men dårlig kontakt med følelser eller en total mangel på disse våre menneskelige egenskaper, lover vel ikke godt i lengden i hvert fall. Spesielt ikke om det handler om politikere. Alt bør ikke få handle om makt og penger og kynisme, selv om mye ser ut til å gjøre nettopp det.

Som jeg har nevnt i det siste, så er jeg litt depressiv om dagen. Ikke som i den der dype, kullsvarte greia, men likevel et stykke ned på skalaen. Legen min vil at jeg skal få meg ei sånn lampe som avgir dagslys, og starte dagen med en dose av det i fleisen. Så tiltak er satt i gang for å få dette på plass. Svigermor hadde en på lager. Jeg kunne jo kjøpt en ny, men bilen skal på verksted i neste uke, og da flyr tusenlappene kjapt, så ei krone spart er ikke å forakte. På denne tiden av året kommer det jo litt regninger ellers også. Tv-lisensen skal betales og vegavgiften kommer om ikke for lenge. Selv får jeg i tillegg dobbel strømregning denne gangen, fordi strømleverandøren hadde glemt å sende ut forrige regning. Døh, at det går an. Men det gjør det visst. Alltid er det noe som går an.

Nå skal jeg runde av. Det er en jobb det også, men noen må ta den. Så hvorfor ikke meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 


  


tirsdag 17. januar 2017

Fittetryne og nakenbilder.




Anstendighet, er et ord jeg mener å huske at jeg vokste opp med. Andre ord i samme leia var sømmelighet og ærbarhet. Og disse ordene var ikke kun knyttet til kvinners skjørtelengde, selv om de av enkelte ble tett knyttet opp til både den og kvinners generelle valgfrihet. I stedet var det slik at det handlet mest om det å være respektabel og ordentlig. Selv om begrep som respektabel og ordentlig selvfølgelig ikke er universelle og evige sannheter, men er knyttet til både tiden og miljøet vi lever i.

Å være respektabel og ordentlig ikke er ord som brukes mest hyppig i dag, men det er likevel ikke begrep som kun bør kobles til menn med hatt, damer med grått hår og bedehus. I stedet er det slik at vi alle bør ha et begrep om hva som passer seg. God folkeskikk, kalles det gjerne. Ikke alle har forstått dette.

En kan si mye om Guttegruppa Ottar, men jeg skal ikke ta i bruk de ordene som jeg kjenner presse seg mest på, når jeg leser at de  legger ut falske nakenbilder av kvinnen som gikk til retten da hun ble avvist i en frisørsalong på grunn av at hun brukte hijab. At de som står bak mannegruppa sier at de tar avstand fra bildene, hjelper i grunnen ikke så mye. Det popper opp en del usmakeligheter på denne siden, som de likevel har gitt et vindu mot verden for, og ser ut til å ville fortsette med. Og trenger vi egentlig et slikt vindu, som i bunn og grunn bare er med på å manifestere en kamp mellom kvinner og menn. I det hele tatt, trenger vi å leve som om det er en kamp?

Jeg skal heller ikke ta i bruk de største og saftigste ordene, når jeg leser at Frp politiker Kristin Brataas kaller miljøbyråd i Oslo Lan Marie Nguyen for et fittetryne og ber henne pelle seg tilbake til Vietnam eller Nord Korea der slike som henne hører hjemme, selv om jeg kan ha sterke meninger om det. At Brataas etter å ha fått beskjed fra ledelsen i Frp om å slette innlegget på FB forsøker å gjemme seg bak at slike ord er en del av dagligtalen i Trøndelag, er for meg ingen god forklaring eller unnskyldning, selv om hun kanskje forsøker å henlede til en tidligere sak der hestkuk som personbeskrivelse var tema et sted litt lenger nord, for å slippe unna å bli arrestert for sine egne dårlige holdninger. Denne formen for "dagligtale" er uansett ikke det samme som politikerspråk, eller anstendig språk, og ikke er det nødvendigvis en standard vi bør etterstrebe. Ofte handler det om mangel på folkeskikk, og blir gjerne brukt som et undertrykkende grep. Som bruk av ord som soper, nigger, hore osv. Det bringer med andre ord saken over på et nytt felt, der det handler mer om person og holdninger enn sak.

Folk er i blant nedrige og smakløse, og skillet mellom mannegruppa Ottar og enkelte politikere er ikke alltid så lett å få øye på, ser det ut til. Men det var nå det.

Her på berget er ikke stoa all verden for tiden. I natt ble det sent for undertegnede. Jeg hadde tatt meg ei litt sløvende pille som gjorde sitt til at jeg ikke så noe poeng i å legge meg eller noe som helst annet heller, så i dag ble klokka to før jeg sto opp. Ikke så bra det der kanskje, men heldigvis er det ikke slik hver dag, og ingen lider vel spesielt mye av at jeg er litt døgnvill i dag. I blant er døgnvill uansett bedre enn spinnvill. Ikke skulle jeg vært på atelieret heller. Jeg har fått meg en sykemelding ut januar, pga vinterens vanlige økning av lungeproblemer, og et noe labert stemningsleie som heller mistenkelig mot det depressive. Men, jeg slapp lykkepiller, og godt er det, yeiii! Lykkepiller får meg kanskje til å være anstendig i dagligtalen, men det er mest fordi jeg ikke lenger ser noe poeng i å si noe i det hele tatt. Jeg har nok med å ligge stille på ryggen foran tv og ete sukker og fett og den nevnte farmasien. Og horisontalen i sukker- og fettkoma er kanskje ikke det jeg trenger mest av. Som det er nå, er jeg i det minste i stand til bry meg litt om ting som de jeg nevnte over her, pluss tenke en tanke som ikke nødvendigvis begynner å forsvinne i tåka før den er ferdigtenkt. Og halleluja for det.

Om noen skulle føle på noe negativt i forhold til at jeg hadde en mening om de to eksemplene på uanstendighet og manglende folkeskikk som jeg brakte til torgs i dag, så gi gjerne uttrykk for det. Ordene for å understreke det du mener om sakene eller meg, får du lov til å velge helt fritt selv. I blant er det bare godt å få det ut, sa brura. Utover det får du navigere gjennom livet ditt så godt du kan.

Bildet er fra en installasjon jeg satte opp for en tid tilbake, der det meste var laget av søppel og ting noen hadde kastet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Fra Wikipedia:

Med hedonisme (fra gresk ἡδονή = hedone, som betyr velbehag, lyst), siktes det til en filosofisk etisk strømning som betrakter vellyst/nytelse som det øverste gode og som en betingelse for lykke og «det gode liv».







fredag 13. januar 2017

Slik får du hjelp til være utro.



Alt har sin tid. Snø og vinter, sommer og sol, natt og dag, ungdommelig impulsivitet og gammelmannsnykker. Og nå er det tid for litt blogg. I dag kanskje ikke fordi lysten er påtagelig tilstede, men mer fordi jeg har startet på denne på greia, så da får jeg vel holde det litt ved like. Akkurat som jeg må med den ene blomsten jeg har. Den må også holdes ved like, dvs vannes. Hvis ikke visner og forsvinner den. Det er mye som kan komme til å forsvinne kjappere enn forventet om det ikke vedlikeholdes. Inklusive oss selv.

Det er mange måter en kan vedlikeholde seg selv på. Gjennom for eksempel å være litt bevisst på valgene når det kommer til mat og drikke og bevegelse av legemet, men også det indre liv kan ha godt av litt vedlikehold. Til og med våre holdninger kan ha godt av litt pleie. Og i det siste ligger det noen utfordringer. Mange av disse utfordringene er knyttet til mellomrommet hvor en på den ene siden har det en ønsker seg eller begjærer, og på den andre siden det som er riktig ut i fra egne og felles verdier, empati for andre og en forståelse for handling og konsekvenser. En må ikke nødvendigvis nøye seg med å ha fokus på det en ønsker, vil ha eller føler seg fortjent til, det går an å ha litt fokus på hva en kan gi også. Kanskje en til og med kan oppleve det som godt å gi avkall på noe, om en gir seg selv muligheten til å kjenne på følelsen. 

I natt kom det snø i Bergen, og akkurat nå jobber det en brøytebil utenfor vinduet mitt. Den driver vedlikehold. Uten dette vedlikeholdet blir det fort vanskelig å komme fram for både biler og fotgjengere og ikke minst dem med barnevogner. Men så var det dette med sjel og verdier. Der kommer det ingen med snøplog. Der må du måke selv.

I dag kom jeg over en artikkel som forteller oss hvordan en kan bruke apper på telefonen til å skjule utroskap. Det vil si at noen har satt seg ned og laget en greie som skal hjelpe deg til et svik uten konsekvenser. Noe som i utgangspunktet ikke nødvendigvis ble drevet fram av godhet for deg, men nok handler mest om økonomi. Dvs at pengebegjær har en styrende effekt på våre valg.

Det som kanskje er langt verre enn å lage noe slikt, er at noen faktisk velger å ta i bruk den type hjelpemidler. Og en må vel kunne regne med at det er en del, siden slike appers tilgjengelig nok reguleres ut ifra bruk. Om ingen brukte dem ville de forsvinne etter hvert. Det brukes for eksempel lite reklamepenger på å  selge telefonsøkere og fondy-sett i dagens Norge. Og det finnes det grunner til.

Når dette er sagt, så bør det vel tillegges noen tanker rundt dette med utroskap i seg selv. Det er jo ingen god greie. Neppe for en selv i lengden, ikke for den en er utro mot, og rimelig sikkert ikke den en er utro med. I stedet er det vel ofte slik at det blir tre tapere. Er det slik at en nødvendigvis må ha en omgang med noen en ikke er ment å ha det med, så bør en vel heller runde av det en står i først.

Her kan du lese om du står i faresonen for utroskap.

Dett var dett om den saken. I blant er det slik at et blogginnlegg ender opp med å dreie seg om det dagens aviser forer oss med. Selv har jeg opplevd forskjellige former for svik opp igjennom årene, fra det som går på det seksuelle til det som handler om økonomi og løgner. Pr i dag er det i livet mitt heldigvis ikke noe sånt, om en ser bort fra at jeg ikke alltid er like tro mot meg selv. Slik er det jo for oss alle. I blant velger vi ting, eller velger bort, fordi det er vanskelig å imøtekomme utfordringer, eller vi begjærer noe. Selv om vi vet at vi ikke er tro mot det i oss selv som forsøker å rettlede oss.

Det er vanskelig å alltid skulle være tro mot seg selv, det en mener er riktig eller galt. Jeg for eksempel, har helt kuttet ut å ha brus i huset. Jeg har også stort sett kuttet ut sjokolade, fordi kroppen min ikke likte det like godt som tungen. Og selv om hjernens krav til øyeblikkelig tilfredsstillelse forledet meg til å fortsette lenger enn godt var, klarte jeg å ta i hvert fall en pause til slutt. Men, i stedet har jeg begynt å spise til tider store lass av rosiner og peanøtter. Fett, sukker og salt i en herlig blanding som i sammen deaktiverer den greia i hjernen som sier at nok er nok. Jeg vet det kan blir for mye, men jeg saboterer den siden i meg selv som sier jeg bør kutte ned på forbruket og heller ta meg ei gulrot.  Og dette fungerer fordi jeg har en app i skallen, som hoster opp unnskyldninger kjappere enn en prematur utløsning, men som omformes og framstår som gode løsninger. Den mest vanlige redningsplanken jeg tar i bruk for å dempe eventuelt dårlig samvittighet, er at litt må jeg kunne unne meg, eller at jeg skal forandre på det i morgen. Alternativt neste uke. Hyppigst blir det likevel tydd til det litt mer diffuse: "En gang".

Å ha en app i skallen som hjelper en til å ta i bruk slike redningsplanker når det kommer til bør eller ikke bør, vil eller ikke vil, er jeg nok ikke alene om. Jeg er nok heller ikke alene om å ikke vite hvordan jeg skal slette appen som tillater meg å fortsette i samme nedbrytende retning litt for lenge. Akkurat som jeg ikke vet hvordan jeg skal slette forskjellig skit fra telefonen eller datamaskinen som bare tar opp plass og får ting til å gå langsomt. Forsøker jeg meg, popper det kjapt fram et vindu hvor det står en advarsel om at ting kanskje ikke vil fungere etterpå. Så da blir jeg urolig og lar være. Slike vinduer med advarsler popper også opp i hjernen min, om jeg forsøker å ligge unna peanøttene og rosinene: «Om du ikke spiser oss, så lager vi krøll i følelsene dine, og du vil kanskje ikke lenger fungere optimalt».

Så kanskje det er tilgjengelighet jeg må gjøre noe med. Slik at jeg slipper å velge hele tiden. For ofte er det jo tilgjengelighet som gjør oss til slaver av våre lyster, ikke nødvendigvis behovet. Så løsningen må bli å ikke handle inn så mye rosiner og peanøtter når jeg er på butikken, slik jeg sluttet å handle inn brus og sjokolade. På samme måte kan en også la være å laste ned en app for å gjøre det lettere å være utro. Kanskje det på sikt er litt bra for oss at ikke alt blir for lettvint. Tenker jeg. På en dag som dette, hvor noen måker snø for meg utenfor så jeg selv slipper. Og nå har jeg vel tenkt nok.

Dagens bilde viser blomsten min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








søndag 8. januar 2017

Jo, jeg lot meg provosere.




I går leste jeg en artikkel som fortalte at velgerne flykter fra Frp. Og det kom jo ikke akkurat som ei bombe. For make til brutte valgløfter, pluss støtte til raseringer av økonomien til de som har minst, alt pakket inn i såpeglatte bortforklaringer, skal en lete lenge etter. Og slikt er kanskje ikke noe som folkesjela ønsker seg over tid. Selv om enkelte ihuga populisttilbedere fremdeles forsøker å frita Jensen og co., ved å slenge ut forklaringer som at Frp er er tross alt i mindretall og blir motarbeidet hele tiden. Alt mens de later som om de ikke merker svien etter rævkjøringa, der de står lett framoverlent og fyller bensin til seksten kroner literen om de har midler igjen etter bompengeutgiftene som ikke forsvant likevel. For selvfølgelig er Frp i mindretall. Det har de vært hele tiden. Get a grip, boy. Dette visste både vi og de selv i utgangspunktet. En trenger ikke å beherske hjerneforskning for å forstå det.

Det som provoserte meg i artikkelen i går - for jo, jeg lot meg provosere – var Sivs uttalelse om at annet ikke var å vente i et mellomvalgår. Hallo, hvor langt skal arrogansen og bortforklaringene egentlig gå, og hvor skal nedvurderingene av velgerne slutte? Om velgerne flykter fra Frp så handler det vel om at politikken er dårlig og uspiselig, og ikke noe annet, tenker nå jeg. Mellomvalgår my ass.

Det var nå det. Her jeg bor er det nå søndag. Det er det sikkert der du bor også. Og nå skal jeg si noe om mat. For mat må til. En lever ikke på kjærlighet eller brutte valgløfter alene. Litt kalorier må en få kjørt inn i anatomien også, fra tid til annen. Bukfett lager ikke seg selv.

I dag skal jeg spise Afrikansk peanøttsuppe til middag, regner jeg med. Vegetar. For det har jeg fryst ned i porsjonspakker. Jeg lager ofte mat på den måten. Tilbereder store porsjoner som jeg fryser ned i mindre. Men nå begynner det å minke på både mengde og utvalg, så i morgen må jeg løpe i gang noe nytt. Antagelig blir det brun lapskaus denne gangen, med det som finnes av kjøtt i frysen. Noe av dette kjøttet er kjøpt til halv pris på grunn av dårlig dato. For det er et poeng å gjøre ting billig også, opplever jeg. Det frigjør penger jeg kan bruke på noe annet. Her ligger det en liste over ti retter som passer til å fryse ned. Selv har jeg ikke forsøkt akkurat disse, men jeg planlegger å gjøre det, selv om alt kanskje ikke er av billigste sort. Lager en opp et par retter bestående av rundt ti-tolv porsjoner pr. rett, begynner en å nærme seg middag for en måned, om en lager seg litt små avbrekk av noe annet innimellom. For eksempel dette. Det å lage middag på denne måten frigjør tid som en kan bruke til annet enn å stå på kjøkkenet.

Å frigjøre ting og tang er ikke alltid så dumt. Enten det er tid eller penger. En kan også fri seg selv fra noe. For eksempel illusjoner om politikere som er fulle av dritt, dårlige uvaner eller pur egoisme. Det er ikke alltid så mye som skal til. Litt tankearbeid og litt vilje er ofte nok til å komme igang.

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å skrive i dag. For slik er det i blant. En trenger ikke alltid å gjøre all verden. Selv er jeg god på dette feltet.

Dages bilde fikk tittelen "Etterlatt", og det henger i Bergen Rådhus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 


lørdag 7. januar 2017

Om å ha noe dritt på hjertet.




I går skrev jeg om kulden, og hva den kan medføre av utfordringer om du har dårlige lunger. For slik er det, at alt har sin pris her i livet, for noen. Til og med litt kulde. Og spesielt om kulden kombineres med dårlig luft. I dag er det heldigvis mildere her jeg bor, og litt vind hjelper på luften. 

I dag kan en også lese en artikkel hvor de kobler luftforuresning til demens. Heldigvis bor jeg ikke ved en sterkt trafikkert vei, men i utkanten, hvor luften er litt bedre enn i sentrum av byer eller ved motorveien. Så demensen håper jeg lar vente litt på seg.

Det er mye en kan få av utfordringer. For noen dager siden ble kjæresten min lagt inn på sykehus med smerter i brystet. Hun lider etter all sannsynlighet av noe som kalles Perikarditt. På norsk; Betennelse i hjerteposen. Det er andre gang hun legges inn for dette. Forrige gang var i sommer. Og det er noe dritt.

Å bli syk er aldri velkomment. Når det gjelder perikaditten, medfører det blant annet smerter, medisinering og at hun må ta ting rolig i opptil seks måneder. Og rolig er ikke det hun ønsker seg nå. Beate har mange jern i ilden for tiden. Ikke minst har hun nettopp begynt på trimstudio, pluss at hun har begynt å studere igjen i voksen alder. Uten at jeg skal påstå noe skråsikkert, kan det kanskje finnes en kobling mellom litt for mye vilje tilstede under en spinningtime, og oppblomstringen av perikaditten. I hvert fall ble hun lagt inn dagen etterpå.

Jeg skal ikke skrive så mye mer om dette. Det jeg til nå har skrevet, har jeg fått tillatelse til å nevne. Vanligvis skriver jeg minst mulig om familiemedlemmer her på Vannlandet, selv om mine kjære selvfølgelig blir nevnt når jeg snakker om positive opplevelser i livet mitt.

I helgen er Beate hjemme på perm, men skal tilbake på sykehuset mandag morgen. Så i kveld får jeg lage noe god mat til oss. Vi er ungefrie i helgen, så da kan jeg satse på litt voksengodt, i stedet for ting som taco. God mat er sjelden feil. De som har en opplevelse av noe utfordrende når det kommer til god mat, forholder seg vel heller om ting som handler om mengder. Om de da ikke har en eller annen negativ kobling til mat i utgangspunktet. Det har ikke jeg så mye av. Jeg elsker stort sett god mat.



Mandag morgen kjører jeg Beate tilbake til sykehuset. Selv skal jeg til legen på onsdag, uten at det er noe krise på gang. Likevel, lungene krangler og stemningsleiet er på nedadgående, så en liten prat er vel ikke det dummeste akkurat nå. Pluss at det skal tas noen tester på noe greier.

Å gå til legen medfører sjelden de verste skrupler for undertegnede. Leger har vært en del av tilværelsen min siden jeg fikk mitt første astmaanfall som attenåring. Omtrent samtidig kom mitt første panikkangstanfall. Og så gikk det slag i slag. Men akkurat nå kjenner jeg at en legetime ikke er det jeg ønsker meg mest. For jeg må jo innom venterommet først, og der sitter det etter all sannsynlighet en del sjeler med influensa på denne tiden av året, og sprer sitt virus så godt de kan. Influensa er ikke noe mine lunger ville kost seg med.  I år fikk jeg ikke ut finger’n og fikk satt en vaksine, og nå er det vel litt sent. Min idioti, I know. Men sånn er det i blant. En får ikke alltid tatt tak i det en bør.



Jeg nevnte god mat. God mat behøver ikke alltid å være så dyrt. Men enkelte drar kanskje sparekniven for mye. Dagens bilder viser litt av det Beate blir servert på sykehuset. Noe av det ser ganske godt ut, men ikke alt framstår som like vellykket, spør du meg. Frukt, for eksempel, er godt, og regnes som sunt. Men når sparekniven kutter en tallerken i to, begynner det å grense til det latterlige. Eller kanskje mer i retning det tragikomiske. For stort mer mangel på estetikk skal en vel lete lenge etter. Og estetikk er også en del av livene våre. Eller bør få være det. Til og med på et sykehus. Eller et gamlehjem. Eller andre steder hvor folk sliter litt. Estetikk er med på å skape trivsel og menneskeverd.

Noe mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. En kan jo ikke ha alt på hjertet. Det ble litt om sykdom, litt om mat og litt om estetikk. Men mindre om følelser. En trenger jo ikke å putte alt en tenker og føler inn i en blogg heller. I hvert fall ikke i klartekst. Noen ganger er det jo nok av plass å ta av mellom linjene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




torsdag 5. januar 2017

Det er kaldt der ute.



Minus fem, viser gradestokken min i dag. Det er da ingenting, vil de kanskje si i Kautokeino i Finnmark, der det visstnok nærmer seg femti kalde. Likevel, minus fem byr på problemer for meg, fordi lungene mine begynner å reagere negativt allerede når det nærmer seg null. Luftveiene trekker seg sammen og det blir enda vanskeligere å puste enn til vanlig. Noe som medfører mye hosting, som igjen gjør meg ganske sliten. For vi snakker ikke om kremting eller småhosting her, men den som krever hele kroppen, og samtidig tømmer deg for det surstoffet du har klart å få inn i lunger og blodomløpet. Så i dag holder jeg meg nok inne. Jeg skulle vært på atelieret, men formen generelt er ikke all verden, så det hadde jeg allerede avskrevet. Sånn er det ofte på denne tiden av året. Lungene blir verre, og stemningsleiet synker. Om det er en sammenheng mellom de to tingene vet jeg ikke, men så er det heller ikke slik at alt blir bedre av en forklaring. En får bare ta tingene som de er, og støtte seg på at det meste går i bølgedaler her i livet.

Om jeg ikke er på atelieret i dag, så var jeg der i hvert fall på tirsdag. Uten at jeg fikk så mye ut av det. Når stemningsleiet synker bruker jeg gjerne mye krefter på hvordan jeg fremstår, og det blir jeg sliten av. Å ta seg sammen medfører gjerne en slik konsekvens for noen. Det har med andre ord sin pris å ta seg sammen. Så i går sov jeg nesten hele dagen.

Å skrive om slike ting som jeg gjør nå i all offentlighet, er kanskje ikke noe du ville valgt. For meg er det lite utfordrende. Hele grunnen til at Vannlandet oppsto, var fordi jeg ville vise litt åpenhet rundt psykiske utfordringer i praksis, ikke bare snakke om det på et generelt plan. Og det valget har ikke medført ekstra belastninger. Snarere tvert imot. Å være litt åpen betyr jo at en slipper å bruke krefter på å skjule noe. Og det er bra. Å skjule ting kan i blant koste mye. Slik det gjorde for meg forrige gang jeg var på atelieret. Men sånn er det, en må i blant legge et lite lokk på ting, og så får en heller åpne opp et annet sted. Likevel, lokk bør åpnes. Selv åpner jeg opp mye overfor kjæresten min, men også her på Vannlandet.

Å skrive blogg om opp- og nedturer er med andre ord ikke så farlig slik jeg opplever det. For hvem skal egentlig bruke det mot meg. Ikke skal jeg søke ny jobb og ikke skal jeg begynne på ny skole. Jeg er der jeg er, og satser på at det jeg har vil fortsette som en stabilitet i resten av livet mitt. Andre kan vurdere ting på en annen måte, og kanskje skrive om bare det som er positivt, om de som meg skriver for eksempel blogg. Noe en skulle tro ikke var så farlig, men som en ung dame fikk svi for, da NAV oppdaget bloggen hennes, og mente hun hadde det for bra til å få trygden hun søkte. Noe som jo i utgangspunktet er et latterlig argument, siden folk flest jo viser kun det positive på nett. Og noe positivt er det jo å hente, selv om en har en utfordring. Solen kan skinne, et måltid kan smake, et positivt smil kan finne deg, eller vokse fram av deg og nå en annen. Selv skriver jeg om de tingene også.

Om en ser på for eksempel FB, så ser det ut som om de fleste er kun lykkelige og lever et uproblematisk liv hele tiden. Men vi som kjenner noen av dem som kanskje legger ut kun positive ting, vet at de også har annet i livene sine. Og at for noen er fokuset på det positive kanskje den ene lille tingen som holder dem litt oppe. Vi har alle vår løsning når det kommer til tau vi kan bruke til å klatre en halvmeter opp fra vår begredelighet, våre sorger eller våre utfordringer. Slik at dagen i seg selv kanskje får et lite løft. Noe dager ofte kan trenge. En MÅ jo ikke ha alt fokus på det som er vanskelig hele tiden, selv om enkelte nedrige NAV-ansatte kanskje mener at slik bør det være. En slik ensidig tilnærming kan få en til å grave seg enda lenger ned enn en i utgangspunktet er kommet, i stedet for å gi vinklinger som lar en oppdage veier som fører oppover.

I dag lyser forurensningen oransje i Bergen, men det er ingenting mot hvordan de har det i Kina, der sikten noen steder er redusert til femti meter, på grunn av smogen. Da er det ille, som ei giftsuppe, og da lyser det rødt til og med i Kina. Likevel, oransje på vår hjemlige skala er ingen ønskedrøm for mitt vedkommende selv om andre har det verre. Men Værmeldingen forteller at regnet kommer i morgen, og for min del synes jeg det er bra. For det betyr mildvær. Og lettere pust. Det igjen betyr at folk kan oppleve ting på forskjellig vis. Noen ønsker seg et par kalde grader, snø og silkeføre, mens folk som meg gjerne vil ha det mildt og snøfritt. Selv om det medfører regn. Og slik er det på mange felt her i vår jammerdal, uten at vi nødvendigvis må hate dem som ikke føler eller tenker som oss selv av den grunn. Vi har alle blitt formet av livet vi har levd. Og alt vi tenker og føler, søker og klarer, lengter mot eller frykter, har sin årsak i noe. Årsaker vi ikke alltid vet så mye om når det handler om andre, men som vi likevel mener mye om, der vi sitter på vår høye pidestall og tror vi vet det meste.

Jeg vet ikke hvordan en døv opplever hverdagen. Heller ikke hvordan en blind opplever sin dag. Jeg vet ikke hvordan det oppleves å være lam, eller å kjenne at en er født med feil kjønn. Jeg vet ingenting om hvordan det er å ha vokst opp med trygghet og forutsigbarhet, kjærlighet og toleranse. Jeg vet ikke hvordan det er å leve som kvinne, homofil eller såkalt vellykket. Jeg vet ikke hvordan det er leve på gata, eller hvordan det er å være rikere enn de fleste andre. Jeg vet lite om hvordan det er å leve fri for angst eller med velfungerende lunger, som toppidrettsøver eller å ha en lederstilling. Og slik er det nok med deg også. Det er ikke alltid så mye du vet, men desto mer du tror. Derfor tror du også kanskje du vet hvordan andre har det, tenker og føler, og i blant bruker du denne kunnskapen til å klassifisere, opphøye eller dømme dem. 

Selv om vi trenger regler og standarder i samfunnet vi lever i, så trenger vi også litt romslighet, empati og generøsitet, i stedet for at vi alltid skal være triggerhappige som en mobb i siget når vi oppdager noen som skiller seg ut, og samtidig skli så lett inn i dommerroller at en begynner å se for seg at enkelte tar morgenbadet i glidemiddel. Og med det lille bildet, runder jeg glatt av for denne gang.

Dagens foto viser en kulltegning jeg laget på tirsdag. Den ser kanskje liten ut her, men er ca. 100x60 cm. Altså ganske stor. Selv om den er liten satt opp mot en skyskraper. Ting ser med andre ord ikke alltid ut som det de er, og mye er relativt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 1. januar 2017

Ikke fordi du må, men fordi du kan.



Så var vi i gang. Et nytt år har startet. Hos meg med full skittentøyskurv og en liten oppvask som har stått der siden i fjor. Pluss et kledelig lag med støv som gir innredningen et litt lunere preg, mykt belyst gjennom ikke helt rene vinduer. Alt er ved det vante, med andre ord. Slik det gjerne er rundt omkring i de tusen hjem. Ting forandrer seg ikke over natta bare fordi vi setter et nytt tall på et kalenderår. Ikke en gang da vi gikk fra 1999 til 2000 forandret så mye seg, selv om mange fryktet armageddon på grunn av en global datakræsj. men ingenting skjedde. Likevel tror vi gjerne at akkurat dette nye året skal medføre forandringer, igjen og igjen. Noen av forandringene vi ser for oss er knyttet til egne valg og pågangslyst, andre til håp og drømmer. Trimsentre har gode tider i møte på denne tiden av året, blant annet. Folk hiver seg utpå og gir seg svetten i vold. For brå akselerasjon er likevel ikke alltid en god løsning på ting om en skal komme i mål på et vis en er tjent med. Det kan lønne seg å varme opp en smule, og også kjenne litt etter hvor en er i landskapet mens en beveger seg framover.

Om ikke alt vil bli forandret i året som kommer, så er det i hvert fall én greie som forandres i år. Og det er størrelsen på bøter vi kan få i trafikken. Det meste blir dyrere. Om dette får folk til å bruke blinklys eller holde avstand så halleluja, sier jeg. Men jeg tviler på det. Det hjelper lite med skremsler eller bøtesatser om ingen er tilstede og forkynner straffen. Og det virker ikke akkurat som om onkel politi prioriterer verken avstand til bilen foran eller bak deg, eller bruk av blinklys i rundkjøringer. Ressursene går til noe annet. Så jeg må nok belage meg på å ha hjernedøde sjåfører tett opp i ræva i år også. Løsningen får bli å ha ekstra god avstand til den som måtte være framfor meg, så jeg selv slipper å bråbremse,  i det minste. Bråbremsing er ikke alltid en god løsning på ting. Det er ikke bare brå akselerasjon som kan gi utfordringer.

Det er første januar. Dagen i dag vil neppe bestå av verken de største akselerasjonene eller bråbremsene. Ikke for min del. I stedet er det slik at nå føles jula over for denne gangen, slik at jeg kan bruke et par dager til å lene meg litt tilbake på sofaen og hengi meg manglende virketrang, før jeg begynner på atelieret igjen på tirsdag. Det vil si at middagen i dag blir enkel. Fjordland kjøpt for tretti kroner på utgående dato og lagret i frysen. Slik sparer jeg penger. Og arbeid.

Jeg kunne spist pinnekjøttrester i dag, men nok er nok. For i går ble det pinnekjøtt for andre gang denne jula. Det er tradisjon for kjæresten og meg. Men vi droppet riskremen, og satset heller på litt god is. Tre, fire middager med riskrem til dessert får være nok for ei lita jul. Middagen ble ellers inntatt sammen med Beate og hennes to barn. Mine arvinger var opptatt på annet hold. Men selv om jeg gjerne skulle hatt døtrene mine der, ble det likevel en fin kveld. Jeg liker fine kvelder. De er langt bedre enn ræva kvelder. Ræva kvelder suger skikkelig og jeg takler dem dårlig. Det kan hende at enkelte ute i verden nærer seg på drama og konflikter og høy temperatur, men jeg er ikke en av dem. Jeg liker ro. Og ro kommer gjerne som følge av at alle følger diverse regler og tradisjoner. Ikke bare med tanke på trafikkregler, men også de som er satt i heimen, og mellommenneskelige aktiviteter generelt. Det vil si at en lever best med en viss mengde forutsigbarhet, og uten å måtte sloss om alt mulig unødvendig. Slik de som har små barn kanskje må leve med i noen år. Hos oss er det få små barn, kun et barnebarn til nå, så ting går stort sett relativt rolig for seg.

Selv om regler og tradisjoner og forutsigbarhet i mine øyne er en god ting, så vil Livet - uansett gode intensjoner og tilrettelegging - by på krumspring og utfordringer. Så mange av oss vil i året som kommer få noe å bryne oss på. Gjerne noe vi ikke så komme, men også ting som er gammelkjente og gjentar seg. Noen har helseproblemer som kan eskalere fra tid til annen, andre har eller vil få oppleve følelsesmessige kriser i 2017, atter andre vil måtte slite med økonomien, osv. Det skal ikke stå på mangfoldet når det kommer til hva hverdagen kan slenge i trynet på oss. Men det meste kommer vi igjennom. Slik vil det bli i dette året som nettopp er lansert og slik var det i fjor. Det går litt kast om kull, men veldig ofte lander vi på beina. Kanskje noen skrammer rikere, men også med noen nye positive erfaringer. Jeg håper ditt nye år vil inneholde mest av de gode overraskelsene og gi få arr, slik jeg også håper for meg selv og dem jeg har nært og kjært. Og se, da ble det litt blogg i år også. Men dette får holde for nå, så dermed runder jeg av og løper i gang en ny kopp kaffe. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Og kanskje kan akkurat dette siste stå som et mulig fyrtårn i året som kommer for både deg og meg: 

Ikke fordi vi må, men fordi vi kan.

Dagens bilde lånte jeg fra Google.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: