søndag 31. desember 2017

Godt nytt år.





Et år er over, et nytt ligger på beddingen. Hva det nye året vil bringe med seg, vet vi kanskje en del om, men langt fra alt. Det gamle året vet vi derimot mer om.

For min egen del, har dette året som nå ebber ut vært et ganske greit år. Jeg har fått satt opp en utstilling bestående av kulltegninger, og jeg har sluppet de største utfordringene på de fleste fronter. Det betyr likevel ikke at alt har vært problemfritt. Jeg har noen helseutfordringer, som vil følge meg også inn i 2018. Men det kunne vært verre, så jeg er ganske fornøyd når jeg ser tilbake. Både det sosiale, yrkesrelaterte og følelsesmessige har også fungert etter forholdene bra, på privaten og på jobb. Samtidig har jeg blitt bestefar for andre gang, og det er veldig kjekt.

Noen kommer til verden og noen dør. I året som gikk døde faren min. Men han var en voldelig overgriper, og vi har ikke hatt kontakt på mange år, så det gikk lite inn på meg. Jeg tenker at akkurat de ordene kanskje får meg til å framstå som kald, men det kan jeg leve med. Vi er hva vi er, og vi ble det av en grunn. Likevel, han var den siste som var igjen av generasjonen før meg. Og det, sammen med at jeg nå har fått to barnebarn, setter ting i perspektiv.




Når det gjelder nyhetsbildet i året som har gått, så er det et par ting som har preget det ganske mye. Blant annet er utfordringene knyttet til Nord Korea vært flittig belyst. Og muligheten for krig har fått til dels feite overskrifter. Det hadde vært fint om denne situasjonen kunne roe seg ned framover, kjenner jeg.

Så har vi Listhaug da, hun har vært flittig i media. Men det orker jeg ikke å gå inn på nå. Jeg kjenner en klump i magen bare ved å tenke på dama, det hun står for og midlene hun bruker.

En tredje ting som har fått stor spalteplass, er opprøret  #metoo. Noe som i mitt hode er en greie som er helt på sin plass, skal en tro det som blir hevdet er årsaken til det. For min del tror jeg på det som har kommet fram. Samtidig forstår jeg at det også er opp til oss menn å ta tak i det, og ikke gå i skyttergravene og føle oss uglesett.  Motbør fra enkelte stemmer som gjerne inneholder et varsko, der menn nå blir forespeilet en vanskelig framtidig hvor de ikke lenger tør å flørte eller å være seg selv, er i mitt hode bare piss og syting, på linje med andre områder der enkelte menn hyler som unger når de føler mannsrollen er truet, og danner facebookgrupper som Mannegruppa Ottar, hvor menn får være Menn. Slik jeg oppfatter det, så er det ingen som vil vi skal slutte å være menn. Verken før #metoo eller etter. Det vi skal slutte med er å være drittsekker. Og det er noe helt annet. Det å være drittsekk er ikke en gang kjønnsavhengig, så bare slapp av.



Å finne sin plass her i verden, er noe vi må lære. Er du en fjorten år gammel gutt med kroppen full av hormoner som går nærmest av hengslene, har du antagelig en liten dannelsesreise liggende og vente på deg. Og en kan trå feil. Slik var det for meg, og sikkert mange med meg. Men vi lærer gjerne av feil vi gjør - om vi vil, og om vi har IQ høy nok til klare annet enn å klø oss. Så jeg tenker at de fleste voksne menn forstår forskjellen på et smil og et blikk på den ene siden, og en uinvitert hånd i skrittet på den andre. Å ikke lenger vite sikkert når en kan dra ned buksa for å vise fram stoltheten, er vel heller ikke noe de fleste anser som en uhåndterlig problemstilling. For selv om mailboksene til mange kvinner etter hva jeg forstår flommer over av penisbilder fra menn som tror det er dette som vil gi dem kjærlighet eller i hvert fall et ligg, så er vel blotting likevel ikke noe de fleste anser som innafor.

Jeg tror ikke at livet på flørtefronten blir så mye vanskeligere i 2018, enn det var før 2017. Å ta i bruk litt anstendighet skulle ligge innenfor hva de fleste klarer å håndtere. Og hvis ikke, får du ta konsekvensene. Det er som når en kjører bil. Alle kjenner til dette med fartsgrenser. Kjører du for fort, kan du få en smekk eller en bråstopp. Og det er ikke det eneste regelbruddet på bilfronten som kan gi negative reaksjoner. Likevel er det noen som velger å kjøre med sommerdekk på snø, selv om det både er farlig og kan gi deg en bot. Det handler med andre ord ikke nødvendigvis om at en ikke vet, men at enkelte driter i det de vet, og ser seg hevet over det meste.




I dag er det nyttårsaften. Den skal jeg tilbringe sammen med kjæresten. Antagelig blir det kun oss to i år, men det går fint. Litt tosomhet er ikke det verste en kan oppleve. Jeg løper i gang litt pinnekjøtt, og så har vi en rolig kveld, og ser på fyrverkeriet fra vinduet. Dårlige lunger og kruttrøyk går ikke så godt sammen, så for meg er det den beste løsningen. Men det er vel nok av dem som skyter opp raketter uten at jeg må ta ansvaret for det, tenker jeg.

Et lite tankekors på tampen:

De siste dagene har det dukket opp boder hvor en kan få kjøpt rakettene sine. Penger skal gjøres kjapt, og konkurransen er nok stor bodene imellom. Ved Åsane senter i Bergen valgte de å sette opp en slik bod på handikapparkeringen. Antagelig for å komme nærmest mulig døra og lommebøkene. Men så var det der med anstendighet da, når begjæret tar tak. Det er visst ikke så lett det der. Selv om det er hundrevis av parkeringsplasser de kunne valgt, syntes Åsane Senter det var en god idé å ta de tre som var forbeholdt bevegelseshemmede. 




Det var det for nå. Takk for året som har gått. Og lykke til i året som kommer. Dette fikser du.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 28. desember 2017

Romjul.



Det er romjul. Og dagene er stort sett rolige. Noe som ikke plager meg nevneverdig. For denne jula har vært grei. Og det liker jeg. Selv om livvidden min kanskje har økt litt. Men sånn er det ofte i jula. Det blir jo både god mat, småkaker og marsipan. Og gjerne i litt større mengder enn til vanlig. Mens bevegelse skorter det derimot litt på. I hvert fall hos meg. Det har blitt mye sliting av bukseræva i det siste. Sånn er det bare.

I dag er det klippfisk til middag hos svigermor. Med bacon. Det er en juletradisjon hos oss. I morgen skal vi ha svineribbe, sammen med Beates unger og min eldste, pluss barnebarn. Min yngste datter er på en annen kant av landet denne jula. Sånn blir det gjerne med åra. Ungene flytter ut og etablerer seg med sitt. Men en får nyte de treffpunktene en har.

Til jul fikk jeg gaver. Blant annet et speil. Av døtrene mine. Så nå kan jeg se hvor gammel jeg har blitt enda oftere enn før. For speilet skal henge på stua. Og der tilbringer jeg jo en del tid. Speilet hadde døtrene mine fått satt inn i ei diger ramme som de hadde malt i sølv. Du ser det på bildet over og under her. Det ser kanskje ikke så digert ut tatt fra en slik vinkel og stående på gulvet, men det er ganske svært. Og jeg liker det. Jeg liker også cognacen du kan se i glasset på det øverste bildet. Glasset er en del av et sett mine foreldre fikk i bryllupsgave, og som jeg har arvet.



Med alderen har alkoholbruken mitt minket. Det vil si at jeg ikke fester lenger. Og jeg drikker meg aldri full. Men jeg har fått smaken på brunt brennevin. Og rett før jul fikk jeg et tips om en whisky som skulle være god. Den heter Coal Ila. Dessverre hadde de ikke den inne her jeg bor, men jeg fant noe en hjelpsom dame på polet mente kunne minne om den, og som samtidig var i en prisklasse jeg kunne leve med. Så i går kjøpte jeg meg ei lita flaske med Highland Park singel malt fra Orknøyene, som smakte utmerket. «Kompleks whisky med god fylde og preg av malt, torv og lyng. God lengde.»   
Andre bruker mer penger på drammen sin enn jeg gjør. Som denne til kr. 200000,-. Men dem om det. Sånt har ikke jeg råd til.

Neste uke er jula over, og hverdagen banker på igjen. Det tror jeg blir greit. Og jeg gleder meg litt til å starte opp på atelieret igjen. Men før det skal jeg lage opp litt mat av noe rester jeg har i frysen. Røkt svinekam, svinefilet, kylling, chorizopølse og medisterpølse, poteter, gulrøtter og det jeg ellers måte finne. Lapskaus kaller jeg det. Diger gryte, som skal fryses ned i porsjonsbokser. Håper det blir godt.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag, så nå blir det litt sofa og tv her på berget.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









lørdag 23. desember 2017

Julen er her, med alt som er seg, og alt som er deg.



Det er lillejulaften, og det føles som om tiden står litt stille her og nå. Nesten som stillheten før stormen. Ingenting skjer, liksom. Ikke før i kveld. Da blir det pynting av juletre hos kjæresten, og litt lillejulaften-tv, kanskje. Om vi ikke velger Netflix. Uansett er det kun oss to i kveld, så vi kan gjøre som vi vil. I en leilighet. Som to sjeler på en bitte, liten øy, i en by, i et vinterland.

Selv om vi blir alene i kveld, og vegger og gardiner stenger det meste av verden ute for oss, så stopper likevel ikke verken verden eller tiden av den grunn. Verden og tiden durer fram som de pleier, mens mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag klamrer seg fast på ryggen av dem så godt de kan, og forsøker å holde seg oppreist. Men i blant faller noen.

Det er mange som føler på fall i jula. Noe det kan være lett å glemme, i vår jakt på den opphøyde Julestemningen med stor J. Fallene kan sitte i minnet fra tidligere julefeiringer, eller de kan komme midt oppe i den siste. Da får disse som opplever dette, kanskje føle på følelsen jeg nevnte, som minner om å sitte på en liten øy. Verden går videre, men for dem kan det føles som om den har stoppet opp. Likevel må en gjerne gjøre det beste ut av det, og går kanskje på automat og kompromiss med seg selv inn i julefeiringen, alene med sin egne følelser. Av frykt for å la seg overvelde, eller for å skåne dem rundt seg.

Fall kan være så mangt. Det kan skyldes kriser i en familie, skilsmisser, død, og ser en litt lenger ut enn ens egen nese rekker, kan den handle om flyktninger på vei fra eller til. En mann som Trond Giske, opplever nok også at han sitter på en øy nå, eller i en boble. Det samme gjør de som varslet om hva han har holdt på med. Og så har vi familiene til alle disse som kanskje også sitter på sin egen, lille øy, det er lett å glemme dem.

Følelser har vi alle. Slik er det bare. Både de som tråkker feil og de som blir tråkket på, de som mister og de som lengter. Men i blant kan det være lett å blåse av alle andres følelser enn sine egne. Vi står jo alle nærmest oss selv og de behovene vi har og prioriterer. Men hva vi kjenner er ikke synonymt med hva vi har rett til å gjøre. En rettighet vi ofte hevder å ha, ved for eksempel å be noen ta seg sammen, om de kjenner på noe av følelser vi selv har kontroll på. Dette noe kan være for eksempel sorg. Det kan være sorg knyttet til noen en mistet, eller sorg over noen en aldri fikk. Ting som ble feil, eller aldri ble i det hele tatt. Sorgen er mangfoldig.  Men sorg, savn og lengsel hører liksom ikke hjemme på julaften. Likevel er disse følelsene akkurat da ofte på sitt mest tydelige for oss, og sitter for mange på sin faste plass ved bordet og ribba og torsken og pinnekjøttet.

Selv har jeg en tradisjon på julaften. Den strekker seg tilbake til på begynnelsen av nittitallet. Da døde min mor, og vi hadde begravelsen på lillejulaften. I årene som har gått etter denne triste julen, hever jeg alltid glasset og innbyr de rundt julaftenbordet til en skål for henne, og for dem som andre rundt bordet har mistet. Dette synes jeg er en grei ting å gjøre. Det gir oss et lite øyeblikk til å kjenne på noe og å dele det, uten at det tar opp all plass. Det å tvinge bort alle følelser og tilknytninger til sorg og savn er for meg meningsløst. Fasade er ikke alt, og bør derfor ikke få være alt i jula heller.

Det var det. Jeg vet ikke om den kom som på kjerringa for deg, men nå er julen her, og vi må alle gjennom den på vårt eget vis. Noen med iver og forventning, andre med en mer distansert tilnærming, atter andre med det som kan være vanskelig tett på seg, men for de aller fleste med litt av både og. Selv fikk jeg nettopp en snap fra eldste datteren min, hun baker serinakaker i dag. Sånt er koselig å se. Og det er fint for hennes barn å få ta del i det. Det er som om jeg kjenner lukten fra kjøkkenet hennes her jeg sitter og skriver. Samtidig har jeg akkurat gitt uttrykk for min medfølelse, overfor noen som nettopp mistet en som var kjær, og vil bli savnet. For dem blir det en annerledes jul i år. For slik er livet, at vi møter det fra alle sider, også i julen. Og slik må det få være. Vi må alle romme Livet vårt. Ikke forsøke å løpe fra det. Jeg tenker at om vi tillater oss å romme livets og følelsenes mangfoldige fasetter, kan det være plass til både det gode og det mer vanskelige på en gang - forventninger, fryd og glede på den ene siden, og et øyeblikks ettertanke på den andre. Det blir på et vis opp til oss selv.

Jeg ønsker deg en god jul, med alt du måtte bære på, med alt som er deg. Selv skal jeg bare pakke inn de siste gavene, og så er jeg klar.

Bildet er av eldste barnebarnet og meg selv.

Bjørn

Dagens link:






fredag 22. desember 2017

God Jul.



Et år er snart over. Men før det skal vi feire jul. Her hos meg blir julemenyen som følger: Pinnekjøtt på julaften, deretter røkt svinekam, klippfisk, svineribbe med medisterkaker og pølser, og pinnekjøtt en gang til på nyttårsaften. Innimellom blir det vel litt rester, eller noe vi handler i romjulen. Det er nok å velge mellom, om en gidder å lage noe. Og det gjør jeg jo gjerne. Så det blir neppe Grandiosa.

Selv om jeg er østlending, bor jeg vestpå. Derav pinnekjøttet. Og det er greit. Når det gjelder nyttårsaften, kunne jeg likevel tenkt meg å løpe i gang en kalkun. Men det skjer aldri. Motstanden er for stor fra mine nære og kjøre (les: Beate.)  

Nå er det ikke slik at dette blir noen egentlig kamp. Det er heller ikke slik at kalkunen er veldig viktig for meg. Det blir litt som med Sølvguttene på julaften. Hvert år sloss jeg for å få ro til å høre på dem. Noe jeg sjelden får. Men får jeg det, blir det litt antiklimaks. Det er jo ikke SÅ spennende med den konserten, og jeg får dårlig samvittighet fordi de rundt meg forsøker å være stille når det bobler av forventninger i dem. Det jeg har forstått etter hvert, er at juletradisjonen med Sølvguttene er like mye en juletradisjon som handler om å stresse litt, og få følelsen av å bli sett og å få litt respekt for mine behov. Noe som ikke alltid har vært like lett, med unger som krever sitt.

Grunnen til at jeg nevner dette med kalkun og Sølvguttene, er for å minne på at julen ikke nødvendigvis må være en arena der det handler om å få viljen sin. Julen kommer uansett, og bør handle mer om generøsitet enn om å vinne kamper. Skulle det bli slik at svoren på ribba ikke blir som den burde, noen har laget kålrabistappa annerledes enn mor gjorde det, om du blir bedt om å ligge unna juledrammen eller om du har andre kjepphester du rir, så legg det bort. Jula er mer enn den ene tingen du ser mellom skylappene dine, selv om vi gjerne argumenterer med at dette er viktig for oss. Men kanskje noe annet også er viktig.

Velg dine kamper, heter det seg. Men jeg tenker at en bør velge tidspunktet for kampene en velger med omhu også. Selv vokste jeg opp med at det alltid ble bråk i jula. Det var alltid noe som kunne slås ned på, med rettferdig harme og null fleksibilitet. Så i mange år har jeg hatet jula. Først da jeg fikk barn selv, kunne jeg begynne å nyte deler av den. Nå, i dag, med voksne barn, er jeg ganske avslappet til hele greia. Det er ikke så viktig med alle detaljene en kaller tradisjoner, men som ofte ender opp med å bli en kamp om hvem som skal få viljen sin. Det er likevel så mye en kan ville. Så vil noe annet om du absolutt skal bruke viljen din. Noe som får dem rundt deg til å føle seg vel. Husk, det heter God Jul, ikke Min Jul.

Stort mer enn dette skal jeg ikke skrive i dag. Eldste datteren min er på vei over til meg med julegaver, og jeg har litt å ta tak i selv også. Julaften feirer jeg i år hos Svigermor. Verken Beate eller jeg har unger hos oss denne julen. Så vi blir bare fire rundt bordet. Men det er greit. Ungene har det fint der de er, og vi kan ha det fint der vi er. Det er ikke noe å blåse opp det der med savnet etter, eller retten på ungene sine i jula, om du har havnet i den fella. Alt havner som sagt ikke om deg.

Ha en fin dag, og ha en fin jul.

Dagens bilde er det yngste datteren min som har tatt.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 16. desember 2017

Everything's Gonna Be Alright.



Siden sist jeg skrev her på Vannlandet, har det ikke skjedd så mye. Livet har gått på det jevne, kan en vel si. Men så er det jo bare to dager siden sist jeg knotet ned noen ord også da, så en kan vel ikke forvente de store forandringene. Men jeg forsøker å gjøre noen små grep, for å by en gryende nedstemthet litt motstand. Denne helgen har jeg derfor litt planer.

I dag har jeg blant annet tenkt å gå over kåken litt. For på søndag får jeg besøk. Og selv om det ikke ser helt ræva ut her, bør jeg nok fram med støvsuger og klut, for å hente fram den finishen jeg føler må til for en slik anledning. For en anledning er det i grunnen. Å ha besøk er ikke noe som skjer ofte hos meg. Sosial angst og sosialt liv går ikke nødvendigvis så godt sammen. Men nå har jeg altså invitert en kunstnerkollega på en kopp kaffe, og det føles greit. Såpass at jeg ser mer fram til det enn at jeg gruer meg. Det positive anslaget skyldes nok litt at hun har vært her før. Men mest at vi går greit sammen, og gjerne har mye å snakke om. Tidligere var hun også jobbkjerringa min. Jepp, jeg har i blant jobbkjerring. Og med det mener jeg ei jeg kan prate om det meste med, og ei som samtidig våger å dele mer enn overflaten av sitt. Den siste jobbkjerringa mi var altså damen som kommer på søndag. Men hun sluttet på atelieret, og gikk videre til nye oppgaver. Sånn blir det jo i blant. I det hele tatt er det ganske mange som har sluttet på atelieret hvor jeg jobber dette året, og de er savnet. Samtidig begynner det noen nye, og det er jo spennende. 

Utover det at et kaffebesøk kan være kjekt generelt sett, handler akkurat dette besøket også litt om at jeg ble utfordret på jobben til å invitere noen, en dag da jeg fortalte at jeg sjelden gjorde slike ting. Dette lille pirket jeg fikk i forsvarsverket mitt satte i gang en tankerekke hos meg, som altså endte i handling. Noe må en jo ta tak i fra tid til annen. Og det er jo slik at dialog gjerne fører til mer dialog, mens taushet fører kun til mer taushet. Så får vi se om jeg får til å invitere noen andre også etter hvert. Det er bare å gi meg et tydelig hint om du føler et besøk hos meg er et punkt du vil ha på din egen bucket liste, så får vi se om vi kan få haket det av etter hvert. I blant trenger jeg et spark i baken om jeg skal klare å skifte retning. Eller i det hele tatt bevege meg framover.

Etter at jeg har gjort litt rent her i dag, skal jeg hjem til kjæresten en tur og lage litt mat til oss. Vi har noen timer alene på ettermiddag og kveld denne lørdagen, siden poden hennes skal en tur til faren sin. Og ved slike anledninger passer det å lage det vi kaller voksenmat. Det vil si noe annet enn taco eller gratenger. Så i dag skal jeg lage hvit bacalao. Det har jeg aldri smakt før, men jeg kom over en oppskrift for en tid tilbake som jeg lagret på dataen. Jeg har en laaang liste med oppskrifter med spennende mat, lettvint mat, sunn mat og litt kaker, som jeg planlegger å lage en eller annen gang. På kakefronten ligger denne øverst for tiden. Kanskje jeg får løpe i gang noen om det blir flere kaffebesøk på meg etter hvert. Eller noe annet bakverk. Hvem vet.



Å gjøre noe nytt i livet er ikke alltid så lett. Selvfølgelig kan en føle at en gjør noe nytt om en reiser til en ny sydlig destinasjon i ferien, men dette blir likevel noe en kjenner igjen fra før, og er for mange neppe den største utfordringen de har i livet sitt. I stedet er vel følelsene mer knyttet til glede og forventning. Selv har jeg aldri vært i det store landet Syden. Så for meg føles hele greia som noe litt skummelt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre der. Ligge på stranden i mange dager frister ikke. Det som derimot kanskje frister, er å se ny kunst, og å spise ny og spennende mat, men siden jeg har cøliaki, blir dette med mat også en utfordring. En glipp her gjør meg veldig syk. Og selv om det går å løse akkurat dette med maten, legger problematikken seg tilrette i den store sekken Motstand, hvor det allerede er ganske fullt.

Likevel, å dra på ferie er neppe å forandre levesett. Heller ikke det å lage ei kake en ikke har prøvd seg på før vil vel gjøre den store forskjellen for sinn og legeme. Det må nok andre ting til, tenker jeg, selv om alt hjelper på. Noe som går over tid, og som handler om å bryte livsmønstre/etablere nye. Og det har jeg lyst til å forsøke meg på, kjenner jeg. I stedet for å smyge meg som en skygge rundt alt som byr på litt motstand eller virker ubehagelig. Så får vi nå se da. Om det blir noe av. Kanskje det ikke skal så mye til som en tror. Kanskje en ikke trenger Den Store Forandringen i livet sitt, men at en liten forandring kan gi en stor gevinst. Enten det gjelder for deg eller meg.

Dett var dett, nå får jeg hive meg rundt og finne fram støvsugeren.

Dagens bilder viser årets alternative juletre. Først fikk det kun blå lys, men nå har det fått en remse med flerfargede i tillegg, og det ble en liten forandring det også. Spør du meg, så var den til det bedre. Slik det ofte kan bli når noe blir satt lys på.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








torsdag 14. desember 2017

Om det indre faller på plass, kommer det ytre av seg selv.



I går var jeg og så to utstillinger i Bergen. Den ene var av den japanske kunstneren Chiharu Chiota, og den andre var av den nederlandske kunstneren Magali Reus.



Den første utstillingen besto mye av tråd. Rød tråd. Hele hovedutstillingsrommet var som en kokong du fikk slippe inn i. Samtidig ble det vist noen mindre verk i et tilstøtende rom, blant annet en video, som viste en naken, liggende kvinne, viklet inn i lange, tynne, gjennomsiktige plastslanger, hvor noe som minnet om blod ble pumpet rundt (du kan se et glimt av det i begynnelsen av denne videoen). Det var noe organisk over denne utstillingen.




Utstilling nummer to var helt annerledes. Den virket kjølig og hadde et mekanisk uttrykk. Merkelige skulpturer det var vanskelig å forstå noe av fylte flere store rom. Men etter å ha brukt litt tid, gikk det an å finne elementer en kjente i igjen. Som for eksempel en poengtavle fra en basketball arena.





Om en skulle klikke «likes» i forbindelse med disse to utstillingene, så ville jeg nok klikket kjappest på den første, den med trådene. Den var mest tilgjengelig, og lettest å føle noe positivt i forhold til. Mine assosiasjoner i forhold til utstilling nummer to, gikk i retning av noe postapokalyptisk, hvor en kan tenke seg at arkeologer har gravd fram elementer fra vår sivilisasjon, og forsøkt å sette dem sammen igjen, uten å forstå hvordan det opprinnelig var. Så selv om utstillingen med rød tråd var både vakker og ga til dels gode følelser, var det den siste som fikk hodet mitt til å arbeide mest. Det får meg til å konkludere med at det er ikke alltid det vakreste eller det lettest tilgjengelige som vinner en klar seier.



Dett var i går, men i dag er i dag. Og nå sitter jeg her og skriver, i stedet for å være på atelieret og jobbe med min egen kunst. Det ble sent i natt, og da jeg våknet litt før elleve i dag, fant jeg ut at en hjemmedag kanskje ikke var å forakte.



De siste dagene eller ukene har jeg hatt et lite fall i stemningsleiet. Samtidig øker angstnivået mitt igjen, etter å ha vært litt sovende en stund. Og dette gjør det sosiale vanskeligere for meg. Tanker rundt at jeg ikke har noen verdi, at folk jeg omgås i beste fall aksepterer min tilstedeværelse, men ville fortrukket at jeg holder meg unna, har fått litt feste. Sånn er det i blant med tankene og følelsene mine. Og det gjør meg til tider litt ensom. Så hva gjør jeg med den ensomheten? Jo, jeg isolerer meg. Ikke nødvendigvis en helt heldig strategi, men gamle mønstre er vanskelige å bryte.

Når dette er sagt, så er det ikke snakk om en depresjon her. Dette er bare litt grums som jeg kjenner på fra tid til annen, uten at jeg vet helt hvor og hvorfor det begynner. Så egentlig er det kanskje ikke verdt å nevne en gang, men jeg er nå skrudd sammen slik, at jeg har en tendens til å snakke om det jeg føler og opplever før det blir kjempedigert og uhåndterlig, i stedet for å låse det inne på et mørkt sted der all vår taushet, mindreverd, tristhet, lengsel, sorg, frykt og ensomhet lever gode dager, og nærer seg på tanken om at vår egen uelskbarhet kan treffe oss midt i trynet om vi fikk se oss nakne via en annens blikk. Å sette ord på ting gjør dem lettere å forstå, er min erfaring. Forståelse leder i blant videre til erkjennelser. Og ting en erkjenner er lettere å ta tak i enn det en skyver framfor seg, eller forsøker å løpe fra. Ikke alt er mulig å løpe fra. Verken du eller jeg kan for eksempel løpe fra oss selv, hvem vi er, hvor vi kom fra, hvordan vi tenker, føler, osv.  Men vi kan jobbe litt med forholdet vi har til oss selv. Og da tenker jeg ikke på fasaden, men det indre. Om det indre faller på plass, kommer fasaden gjerne av seg selv, eller mister noe av sin betydning.

Sånn, da har jeg fått skrevet litt blogg i dag. Hvor nyttig det ble for deg å lese den skal jeg ikke mene noe om, men for meg var det ganske greit å skrive den.





Bor du i Bergen, og trenger litt input, så ta deg en liten utstillingsrunde i julestria. Kanskje får du noen nye tanker av det, eller det dukker opp følelser du kan titte nærmere på. Alt trenger jo ikke å handle om pepperkaker, dyre gaver eller juletrær bare fordi det nærmer seg midtvintersblot.

De øverste bildene er fra de to nevnte utstillingene, mens de nederste er fra juletreet mitt. Det ble litt alternativt i år, but so what.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 8. desember 2017

Uten inntrykk blir det tamme uttrykk.




Uværet herjer på Vestlandet. Og i natt blåste det så kraftig at det ristet i hele huset her jeg bor. Det var såpass merkbart at det føltes litt skummelt.

Hvilke grunnvolder som blir rokket ved fordi Vebjørn Sand stiller ut i Vault Studios i Bergen for tiden, skal stå usagt. Men i går var en kollega og jeg og så nevnte utstilling.

Forrige gang jeg var og så en utstilling av Vebjørn Sand, ble jeg kraftig imponert. Mange av de samme maleriene ble vist også denne gangen, blant annet noen med motiv fra siste verdenskrig. Og jo, det var en del fine strøk å finne på lerretene denne gangen også. Det finnes mange elementer i Vebjørns bilder jeg kjenner jeg liker, og mange som pirrer nysgjerrigheten min (hvordan fikk han til det der?). Hva som var mindre skjellsettende, var noen grafiske bilder som ble forklart med å være håndkolorerte. Mange av disse motivene var hentet fra maleriene.

De håndkolorerte bildene berørte ikke noe i meg. En av grunnene kan være at det ble litt tåkete hva de egentlig var og hvorfor de ble laget og stilt ut, og det ble i tillegg litt vel mange av dem. I det hele tatt var det veldig mye som ble vist fram av ting og tang. Da jeg kom inn døra til galleriet, ble sansene nærmest teppebombet av inntrykk. Men etter hvert mistet selve rommet litt av sin kraft, og jeg fikk assosiasjoner i retning markedsplass.

En liten kuriositet, er at jeg møtte på, håndhilste og hadde en bitte, liten prat med Aune Sand mens jeg var der. Men nei, jeg fikk hverken sjampagne eller utlegninger om jordbærmus på kjøpet. Men det var morsomt å møte mannen. Han hadde en påtagelig utstråling. Helt annerledes enn når en ser han på tv.

Etter utstillingen til Vebjørn Sand, dro vi og så en fellesutstilling på Kunstgarasjen. Også her ble det mange inntrykk. Og innimellom alt som ble vist, var det også noe som traff meg. Blant annet var det noen portrett der motivene var nærmest utvisket. Uten at jeg skal hevde at grunnvoldene ristet, tårer sprang eller latter runget, så fikk akkurat de bildene meg til å kjenne på noe.

Selv om jeg kanskje ikke fikk ståpels av det jeg fikk se på vår mini gallerirunde i går, tenker jeg at det likevel var verdt å ta turen. Å se hva andre arbeider med og får til, hvordan de løser ting og hva de vil fortelle, er neppe bortkastet. Det lagrer seg i bakhodet og blir liggende der og gjære sammen med andre ting en måtte samle på, og en dag får det hele sitt utspring. Jeg tenker at uten inntrykk, vil lite få et uttrykk som betyr noe særlig.

Når det gjelder min egen kunst, så føler jeg at jeg roter litt i mørket for tiden, uten å finne en utgang. Tanken har vært å abstrahere lyselementer i malerier. Jeg tenker litt på det som en kontrast, men likevel en forlengelse av min siste utstilling, hvor jeg viste svarte kulltegninger. Men det er vanskelig, kjenner jeg. Likevel koser jeg meg litt, og kjenner på en lyst til å arbeide. Det som ikke fungerer, kan jeg jo bare male over, og så starte på nytt. Kanskje finne en helt ny retning. Og jeg kjenner at det å leke litt er ganske ok. Det blir lite prestasjonskrav over det. Og jeg tenker at jeg lærer noe hele tiden.  Over jul er planen å satse litt på porselenskulpturer/fliser, og det gleder jeg meg til. Så får vi se hva det blir til med både det og maleriene etter hvert. Det skal ikke stå på ideene i hvert fall. For de ramler inn relativt hyppig.



Og da har jeg vel fått gytt ut av meg nok for i dag. Det er godt å få sagt ting, få satt ord på noe av det jeg føler og tenker, kjenner jeg. Det hjelper meg til å samle inntrykk, følelser og å forstå retninger inni meg og rundt meg. Det å skrive her på Vannlandet blir en form for kommunikasjon som er rettet like mye mot meg selv som mot deg som kanskje leser. Jeg tenker at selv om det å kommunisere med andre kan være kjempeberikende, så skal en ikke kimse av ettertanken heller. Uansett handler det å nærme seg ordene om å våge. Samtidig er enhver tanke en tenker, knyttet til en følelse, og enhver følelse kan bære i seg en potensiell risiko. Enten en setter ord på den eller ei. Så da blir det opp til oss selv om vi vil tillate denne kontakten, og om vi velger å bruke ordene til å gjemme oss for følelsene så de ikke når oss eller ei. Kommunikasjon er og blir en sport for våghalser, hvor en kan risikere et pirk i sårbarheten både hos seg selv og andre. Men alternativet er kanskje ikke noe bedre. Selv om en med litt trening kanskje klarer å forsvinne fullstendig, så er det ikke sikkert at det å være usynlig er det en egentlig vil. Selv om det kan oppleves som noe som minner om trygt. Så jeg slår et slag for det å snakke. Om det som betyr noe. For det er jo grenser for hvor mye en skal snakke om været, selv om stormen krever vår oppmerksomhet i Bergen akkurat nå.

Bildene viser noe av det jeg holder på med om dagen. Begge maleriene er 100x120 cm store.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






mandag 4. desember 2017

Vinteren er her.



I helgen tok jeg meg en tur østover. Det vil si at jeg kjørte fra Bergen til Oslo og tilbake. Jeg dro på fredag og reiste tilbake søndag. Ingen lang ferie, med andre ord. Grunnen til turen var at det er en stund siden jeg var der sist, jeg hadde noen papirer jeg ville ha hjelp av søsknene mine til å se på, pluss at jeg fikk levert årets julegaver.




Og ja, Norge er ganske vakkert om vinteren også. Bare se på bildene, som alle er tatt fra bilen eller stående rett utenfor den.



Å legge i vei over fjellet på denne tiden av året kan være litt risikosport. En vet jo aldri om veiene stenges. Og slik ble det da jeg skulle tilbake. De fleste fjellovergangene ble stengt pga av uvær. Men jeg kom meg fram via Valdres og Filefjell uten for store problemer. Så jeg hadde flaks.




Nå er jeg altså tilbake i min egen stue. Og livet går inn i sitt vante modus igjen. Blant annet leser jeg nyheter på nett til morgenkaffen. Og det som møtte meg i dag, er nyheten om at nå kommer snart rushtidsavgiften på strøm. Norge er et vakkert land, men ikke bare. Det ser ut til at alt kan rettferdiggjøres når det kommer til å ta mer betalt, eller slippe å betale. Det er sjelden at noen tar mindre eller yter mer, for å få en effekt de etterstreber. For det er jo også mulig, skulle en tro. Kanskje kunne strømmen bli billigere for dem som er forsiktige, og det samme kunne bompengene for dem som ikke kjører i rushet. Men nei da. Du skal straffes og oppdras på den måten. Slik så mange av oss ble oppdradd som barn. Noen av oss ble ødelagte av den oppdragelsen. Få ble bedre mennesker av den, men enkelte ble uføre. En knyttneve i ansiktet er ikke nødvendigvis en bedre investering enn litt ros og tillit. Og nå skal disse uføre straffes igjen, nå skal de få mindre å leve av for å få dem ut i jobb. Som om du velger å være sjuk, og blir friskere og mer arbeidsfør om du blir fattigere. Det får deg ikke akkurat til å gro ut et nytt bein eller nye lunger. Og nå skal vi altså abonnere på en fast sum for strøm, og så skal vi måtte betale ekstra for det som måtte komme i tillegg det vi har bestilt. Men det blir nok ikke tilbakebetalt noe om du bruker mindre enn det du abonnerer på.  Dette trikset er allerede tatt i bruk, via en avtale der du fristes til å betale like stor sum hver måned hele året. Får å ha forutsigbarhet, sies det i reklamen. Men livet ditt blir da ikke mer uforutsigbart om du får tilbake for det du ikke brukte opp? Det er da ikke det som knekker deg?




Ja, ja, det mangler ikke på ting å irritere seg over om en leser nyheter. Vi blir rævkjørt hele tiden. Mens Siv og Erna smiler, Sylvi hyler om flyktninger og sier at vi må betale der de er. Men jeg hører aldri noe om at vi faktisk betaler så mye. Og Per Sandberg sier at kvinner må lære seg til å slå dem som utsetter dem for overgrep. Og alle sier de at nå går alt riktig vei. Jeg klarer bare ikke å se det. Kanskje jeg er blind. Eller dum. For jeg kan ikke med min beste vilje se at det går bedre for meg. Vinteren er her. Det hjelper ikke at biler i millionklassen blir billigere, at bompengene går opp, at strømprisen skal økes, eller at goder uføre hadde før fjernes enda kjappere enn en prematur utløsning. Hva som går bedre for dem som har gjennomsnittlige liv og inntekter, er jeg heller ikke så sikker på. Men jeg tror ikke de sitter igjen med så mye mer enn før ved årets slutt de heller. Kanskje får de mindre de også. De får telle kronene sine mens de har dem, og frykte pensjonen. Man ligger som en reder, sies det. Likevel stemmer de på røkla og gir dem makt. Trøsten får være at de får kjøre Segway på sin vei mot grava. Husk bare å lade om natten framover. Huiii, hvor det går.




Det er en stund siden jeg skrev her på Vannlandet sist. Andre ting har blitt prioritert. Og kanskje vil det bli slik litt framover også. Vi får se. Men jeg skal i hvert fall ikke begynne å ta penger for det, og derfor heller ikke mer om du velger å lese på dagtid i stedet for om natten. Så der har du den.




Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag, så nå avslutter jeg. I går så jeg et opptak av The Voice, og fikk med meg en fin sang. Det er den som ligger under dagens link. Jeg synes den passet til vintertemaet jeg valgte i dag. Ta deg gjerne tid til den. Og ta deg gjerne tid til å smile til noen du bryr deg om. Det er en liten investering, og fremdeles er i hvert fall den gratis.



Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




lørdag 18. november 2017

VM i ost. Men mest om prosesser.





Joda, du leste rett. Til neste år kommer VM i ost til Bergen. Det blir nok spennende, for dem som liker ost. Og det er det jo mange som gjør. Så får vi håpe at like mange får glede av evenementet og at økonomien styrers litt bedre enn det VM i sykkel fikk til.

Her i dag, er det lite ost på tapetet, selv om jeg lagde en grateng med gratinert ost i går. Til kjæresten og poden hennes, pluss meg selv. Denne gangen lagde jeg rikelig, for min kjære går inn i eksamenstiden, og da er det greit å ha noe i frysen en kan tine opp, og heller bruke tiden til å lese, framfor å stå ved grytene.

Grateng er godt. Samtidig er det mulig å lage en egen vri, og utvikle den over tid. Den jeg har laget i det siste er en slags litt sunnere versjon av mac & cheese. Den består av ca 500g. macaroni som jeg halvkoker, to bokser bogskinke i terninger, en halvkokt blomkål i buketter, pluss en ukokt brokkoli i buketter. Ei pakke gulrøtter i skiver kokt sammen med blomkålen tar jeg også med.  Pluss en oppkuttet og ukokt bunt vårløk. Alt plasseres i to store, ildfaste former og tilsettes ca to liter litt tykk hvit saus med salt, pepper, rikelig med muskat og et par gode never revet ost. Så blander jeg det godt sammen (i stedet for å blande alt sammen i formene, kan du gjøre det i en stor kjele eller bolle. Da unngår du å grise på kantene av de ildfaste formene), og topper det hele med rikelig mengder revet ost pluss litt brødstrø som prikken over i-en, for dem som liker slikt. Inn i ovnen på 200 grader i ca 25 minutter. Dette holder til ca åtte porsjoner. Om en ikke er begeistret for bogskinke, kan en steke opp to pakker kyllingkjøttdeig i stedet. Det er kanskje sunnere også. Og har mindre fett.

Grateng var i går. I dag skal jeg lage tacosuppe. Vegetar. Også i dag hos kjæresten.  Jada, jeg vet, det høres merkelig ut, og jeg har aldri laget det før, men er villig til å prøve. Kanskje det er godt. Oppskriften finner du her.








Ellers går utstillingen min Nangijala mot slutten. Siste mulighet til se den er denne helgen. I begynnelsen av neste uke skal jeg ha en greie i galleriet for noen kolleger, hvor jeg skal snakke litt om prosess og innhold og hvilke tanker jeg har gjort meg i løpet av det halvannet året det tok å lande denne utstillingen, og så pakkes det hele bort for nå.

En utstilling går mot slutten, men en ny ligger på beddingen. Fra kulltegninger og leire (steingods) som var materialvalget i utstillingen som pakkes ned, er planen nå å lage noe som skal inneholde maleri og leire(porselen). Også denne gangen med et abstrakt uttrykk. For meg føles dette naturlig. Som en slags tråd jeg kan spinne videre på. Hva tråden skal ende i, vet jeg ikke enda, kun hvor den startet. Men det skal bli spennende å følge den. Ikke minst fordi jeg aldri har malt abstrakt før. Det betyr med andre ord at jeg må lære meg noe. Om jeg får til noe av verdi gjenstår å se, men jeg håper prosessen skal bli morsom og at den vil oppleves som utviklende.

Hvordan maleriene skal se ut, vet jeg ikke helt enda. Men jeg har så vidt begynt å eksperimentere med penselstrøk og teknikk. Bildene av de to maleriene jeg legger ved i dag, ble malt denne uken. Jeg velger å vise deg prosessen, fra de første strøkene til dit jeg har kommet nå, så kan du se hvordan det utvikler seg.  De to maleriene er ganske forskjellige, og det var morsomt å lage dem. Energinivået mitt var på topp mens jeg holdt på. Om de noen gang vil bli brukt i en utstilling, er derimot usikkert. Det er stor sannsynlighet for at de vil bli malt over, og erstattet med noe annet. Men det gjør ikke noe. Akkurat nå handler det om å lære og å finne en retning, ikke om å bryte en målstrek eller å være «flink». Arbeidet er altså uansett ikke bortkastet. Så får vi se hvordan det utvikler seg gjennom året som kommer.







Når det gjelder planene for leiredelen, så finnes det en stor del usikkerhet å spore der også. Men tankene går som nevnt i retning porselen. Antagelig kombinert med noe mer bastant. Kanskje betong, tre eller metall. Tankene svirrer og går, uten å lande på sikker grunn. Men jeg skal uansett ikke begynne å eksperimentere med denne delen før over jul, så det gjør ikke noe. I mellomtiden bare gleder jeg meg over alle ideene og mulighetene som popper opp og forsvinner i tåka igjen.  

Sånn, dett var dett. Jeg har fått brukt formiddagen til noe, og et lite blogginnlegg skal kastes ut i internettverden og kanskje lande hos deg. Nå får jeg finne på noe annet. Noe som foregår inne. For ute er det drittvær. Hva du skal bruke lørdagen din til, vet bare du. Men jeg håper du finner glede i det.

Det øverste bildet er fra utstillingen Nangijala, som nå pakkes ned.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Sliter ofte med å finne musikk å legge ved, men mens jeg lette kom jeg over denne. Selv synes jeg den er konge.










søndag 12. november 2017

Verdighet.



Begrepet ”verdighet” stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd. Denne umistelige verdien har man utelukkende i kraft av å være et menneske. Vår verdighet kan styrkes når vi opplever at våre rettigheter og frihet respekteres og når vi lever i en situasjon der vi kan gjøre valg og handlinger som bygger opp vår selvrespekt, integritet og nestekjærlighet.
***

Da jeg gikk på nettet for å lese nyheter til morgenkaffen i dag, kom jeg over denne artikkelen, som forteller om en familie som ble utsatt for vold av mannen i huset i over tjue år. Det der var da småtterier, var det første jeg tenkte, etter å ha lest det som ble beskrevet. Kanskje andre også tenker slik. 

Fra tid til annen dukker det opp nyheter som den nevnte i media.. Jeg leser dem gjerne, og så legger jeg det bort igjen. Men i dag ville det ikke slippe. 

Også jeg ble utsatt for vold som barn. Ikke én gang, ikke to, men jevnlig fram til jeg var atten år og flyttet ut. Volden var til tider mye tyngre enn det som blir beskrevet i artikkelen. Det ble brukt grener  av trær, belter og knyttnever. Det var likevel ikke på det viset at jeg våknet opp til bank hver morgen, men jeg våknet opp til frykt. En frykt som jeg fremdeles kan kjenne på i dag, selv om jeg er over seksti år nå.



Å leve med en konstant redsel gjennom hele barndommen gjør noe med folk. Så den gjorde noe med meg også. Vold er én ting, men den er gjerne begrenset til episoder. Mens frykten blir en ikke kvitt. Den er der hele tiden. Som barn følger den deg til skolen på morgenen, den er tilstede når du er ute blant venner om ettermiddagen, og den øker på og tvinger deg inn i en form for overlevelsesmodus når du skal hjem om kvelden. Blikket sveiper omgivelsene konstant og ser etter farer. Dette sveipet blir en del av den du er. I dag blir jeg av enkelte opplevd som om jeg er god på dette med persepsjon. Det vil si oppfatte omgivelsene. Noe som kanskje kan være en fordel for meg som kunstner, men som på den annen side også kan være ganske slitsomt.


Å ta inn linjer og farger i naturen gjør vi hele tiden. Noen mer enn andre. Selv blir jeg fortalt at jeg gjør det mer. Jeg suger i meg detaljer og nyanser som en svamp. Det i seg selv kan oppleves som en god ting. Verre er det når jeg begynner å suge til meg det som handler om menneskene rundt meg. Alle de små signalene de sender ut, som noe i meg krever at jeg skal forholde meg til. Samtidig som jeg opplever disse signalene, skal jeg tolke dem, og jeg føler at jeg har et ansvar for dem. Og det er det ikke alltid like lett å ta på seg. Veldig mye ender kjapt opp med å bli min skyld. Derfor blir jeg fort utmattet av å være sammen med folk, og ender opp med å degradere meg selv. Så jeg trekker meg bort. Selv om jeg til tider kan virke omgjengelig og åpen har jeg vondt for å slippe noen for nært.



En annen ting som følger deg om du vokser opp med overgrep og frykt, er mindreverdet. Erkjennelsen av at du er mindre verdt enn andre. Du har ingen egenverdi. All verdi som kan knyttes til deg er samtidig knyttet til om du gjør det du får beskjed om på riktig vis. Som barn legger du ikke den følelsen og tankene rundt den bort når du går på skolen om morgenen. Du legger det ikke bort når det er meningen at du skal konsentrere deg om det du skal lære i skoletimen. Du legger det ikke bort når du skal lese lekser, er ute om ettermiddagen, eller når du er ti år, atten år, tjue år eller seksti år. Følelsen har satt seg i DNA’et ditt, og er like vanskelig å bli kvitt som kviser i ungdommen.




I går kveld så jeg et program fra et fengsel i USA, hvor de hadde et tilbud til noen yngre straffedømte gutter. De kalte det bootcamp. Om du klarte å fullføre et program som gikk over ca. et og et halvt år, ville du få avkorting av straffen din.

Bootcampen går ut på at du skal brytes ned fysisk og psykisk, og så bygges opp igjen til å bli et samfunnsnyttig individ. Du blir umenneskeliggjort, blir fortalt at du har ingen verdi,  får lite mat, lite søvn, og det brøles konstant til deg. Du tvinges til meningsløse rutiner og handlinger, kun for at du skal lære å underkaste deg. Gjør du noe feil, straffes du. Selv om det ikke ble vist fysisk vold i form av slag der, så var den psykiske volden av en karakter som kunne tatt knekken på den sterkeste, og ofte gjorde den det også. Mange klarte ikke å følge opplegget mer enn ei uke, selv om alternativet kunne være ti år i fengsel. Det ble altfor voldsomt. Det minnet om tortur.



For meg ble det å se dette som en tilbakeføring til barndommen. Min far var militær, og han var av den oppfatning at vold og frykt var det som skulle til for at jeg skulle bli det mennesket han ville jeg skulle være. Et menneske som var langt fra den jeg kanskje hadde et potensiale til å bli, men mer i retning en robot eller slave. Et underkastende og lydig vesen uten fri vilje, uten egne tanker og følelser. En tilfredsstiller.

Å leve mange år i en slik setting er vanskelig. Samtidig som du frykter og hater, er det også slik at du lengter etter å bli elsket. Der, i rommet mellom de to kreftene i deg, skal du forsøke å finne ut av rett og galt, stygt og vakkert, godt og vondt.



En barndom med slike krav og regler, vold og frykt, gjør det også vanskelig å etter hvert etablere egne verdier og evnen til å ta egne beslutninger tuftet på dem. Hele livet har jo handlet om å tilfredsstille noen, utslette seg selv, eller å vri seg unna det en gjorde feil. For meg førte dette til at da jeg omsider kom meg vekk og skulle stå på egne ben, hadde jeg ikke noe å holde meg fast i lenger, og så kicket angsten inn for fullt. Jeg følte jeg gikk i oppløsning. Fra å være fylt av en redsel for noe konkret, gikk det til å bli en flytende angst for noe jeg ikke klarte å forstå. Verden ble uhåndterlig, det samme var alle følelsene i meg. Og slik ble livet mitt i veldig mange år. Det preget meg gjennom både utdanning og relasjoner.

I dag, i en alder av to og seksti, er livet fremdeles preget av bootcampen jeg vokste opp i. Men det er ikke BARE preget av det. Årene har heldigvis også ført med seg en del nye erfaringer. Mange av dem fine. Og jeg føler at jeg har begynt å kunne forstå meg selv bedre etter hvert, og ikke minst akseptere meg selv mer. Jeg jager ikke lenger så mye etter å tilfredsstille andre for at de skal ta meg i mot og elske meg, og jeg har perioder hvor angsten stort sett er mindre enn den kan være på sitt verste. Den er heller ikke så flytende og uforståelig lenger, jeg har ikke så mange panikkangstanfall, men har nå mest sosial angst.


  
Så, hva ville jeg med å skrive dette?

Kanskje jeg ikke ville så mye. Kanskje det var bare noe som presset seg fram. Kanskje det var kun et nytt lite forsøk å på plassere meg selv i forhold til noe av verdi i livet mitt og finne en mening jeg kan holde meg fast i. Et snev av verdighet. Hvem vet. Nå er det i hvert fall skrevet, og så får du som eventuelt leser det gjøre det du ønsker med det. Som du gjør med så mye annet du møter i livet ditt, eller bærer med deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








fredag 10. november 2017

Det kom en hyggelig telefon.



Så var det fredag og helg igjen. Uten at jeg føler det gjør den store forskjellen, for denne uken har jeg ikke vært på atelieret. Etter at jeg åpnet ny utstilling forrige torsdag, tok jeg noen dager fri. Men over helgen er jeg i gang igjen, med en løs skisse over et nytt prosjekt plassert i hodet et sted. For noe må en jo holde på med. En kan ikke bare sitte hjemme og ete eller stirre i veggen. Da graver en seg gjerne litt ned. For eksempel i ting som har skjedd før, eller ting en frykter skal skje framover. Et prosjekt å jobbe med er noe langt bedre å ha fokus på. Uten at jeg skal påstå at det må være et kunstprosjekt. Men noe som er knyttet til et mål er bra. For har du et mål, vil du også få oppleve en vei og en retning. Og den forsvinner ikke uansett om du kommer dit at en målsnor brytes eller ei. For på veien får du samlet nye opplevelser og erfaringer du kan vokse på.  For meg er det slik at det er alltid veien som gir meg mest. Rusen en kan oppleve når en kommer i mål, er gjerne intens, men den går kjapt over. 

Ikke alt en setter seg som mål må være så stort. Selv har jeg trimmet litt siste året for å komme i litt bedre form, men under innspurten av den nevnte utstillingen, ble det lite av den sorten. Nå må jeg skjerpe meg igjen. Og i går begynte jeg så vidt på det å ta tilbake rutinene. Noe som føles bra. Så får jeg se hvordan det går. Litt er uansett bedre enn ingenting. Bare det å reise seg og ta en knebøy eller en liten piruett på vei til skapet hvor chipsposen ligger og roper på oppmerksomhet, er bedre enn ingenting.  

Å bevege seg er bra. Mentalt, men også fysisk. Noe må likevel gjøres sittende. Akkurat nå sliter jeg bukseræva her jeg sitter ved pc-en min og hakker i vei på tastaturet, med lyset fra ei dagslyslampe/lysterapilampe rett i fjeset. Den står mellom tastaturet og skjermen, så den er ikke så stor. Likevel er den stor nok. Jeg begynte å bruke den i fjor, og skal bruke den fram mot våren i år også. Det skal hjelpe både mot depresjon og søvnvansker. Akkurat nå plages jeg ikke med noe av det, men satser på at lysrutinen virker forebyggende også. Uansett koster det meg lite å få litt lys i fjeset mens jeg for eksempel leser nyhetene på morgenen. Det finnes langt verre ting å få i fjeset. Ei bløtkake, for eksempel. Selv om litt krem i ansiktet heller ikke er det verste. Langt verre er det gjerne med dårlige nyheter eller at en får «sannheten» om seg selv servert på det viset, bare for å nevne noe.

Det var nå det. Livet er til å leve med i dag, kjenner jeg, og planene videre denne fredagen er ellers ganske hverdagslige. Ikke noe fest eller fjas eller store katastrofer i emning, bare rutiner. Mat må handles inn til helgen, og jeg skal lage kveldsmiddag hos kjæresten, som jeg gjør hver fredag. I kveld blir det fisk. Pasta med laks og sitronsaus. Håper det vil smake. Oppskriften finner du her.

Og mens jeg sitter her og skriver, fikk jeg nå en telefon fra gallerivakten, som fortalte at det har vært en del folk innom for å se utstillingen min, og at det har vanket mange gode tilbakemeldinger. Sånt er moro. For selv om jeg ikke lager det jeg gjør for å tilfredsstille andre, er det likevel viktig å bli forstått og verdsatt. Slike behov opphører ikke bare fordi en lager kunst, eller fordi en blir gammel. Dette er behov vi alle har. Store som små. Ros gir inspirasjon til å yte mer. I motsetning til hva for eksempel kun negativ kritikk, tvang eller trusler gjør. Dette burde vår blå regjering forstå, i stedet for å hevde at å ta godene fra de som har aller minst, vil tvinge dem til å yte mer.

Har du brukket ryggen, klatrer du ikke mer i fjellet bare fordi du ikke lenger klarer å betale regningene dine. Har du en psykisk lidelse som gjør livet vanskelig å takle, blir den ikke borte bare fordi du får større økonomiske utfordringer å slite med enn du allerede har. Det blir heller verre. Å hevde at det å ta fra fattigfolk er fordi de vil komme dem som utnytter systemet til livs, blir bare latterlig. For det er vel ingen som utnytter systemet mer og bedre enn de som har aller mest, og de får jo hele tiden mer, av Erna og Siv.




Og da har jeg ikke mer på hjertet for denne gang. Det ble ikke så mye av tanker og følelser som ble nedfelt, men det er nok ikke så mange som bryter ut i krampaktige hulk og fosser av tårer av den grunn, så det får stå sin prøve.



Det øverste bildet er bra utstillingen jeg i disse dager viser på Galleri VOX, og har fått tittelen Nangilima. Så kommer plakaten til samme utstilling, som står til den 19.november. Mens det nederste bildet viser et maleri jeg lagde  for noen år siden, og det bærer tittelen Hover. Jeg tenker at for et trent øye går det an å se at kulltegningen og maleriet er litt forskjellige. Det forteller deg og meg at det er mulig å strekke seg etter noe også i godt voksen alder.  Å forsøke på ting en ikke har gjort før kan være gøy uansett alder, ståsted og erfaringer, må vite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Siden utstillingen min Nangijala tar utgangspunkt i døden, og vi alle kanskje savner noen som ble borte, valgte jeg denne i dag.