søndag 22. oktober 2017

Nangijala.



Forrige uke lånte jeg bort noen malerier til en liten avdeling av Fretex, som de får bruke en stund i et kontorlandskap med tilstøtende venterom.

Fretex er mer enn salg av gamle klær. De er blant annet også en attføringsbedrift. I tillegg står de for driften av atelieret hvor jeg jobber, Galleri VOX. 

Galleri VOX har vært i drift fra 2004, og jeg har vært med så å si fra starten av. At det er Fretex som får midler fra NAV og Bergen Kommune til å drifte prosjektet jeg er en del av, merker vi som bruker atelieret lite til. Daglig leder og arbeidsledere er utdannet kunstnere, og ansatt på det grunnlaget. Galleri VOX er slik jeg ser det ikke et attføringstiltak, det er en kunstarbeidsplass.

Å låne bort noen bilder synes jeg var en liten greie å si ja til, og ganske uproblematisk. Maleriene sto tross alt bare lagret, men nå henger de på en vegg, og gjør kanskje omgivelsene litt bedre for dem som kommer til lokalene og søker hjelp til å komme tilbake i jobb.



Det er mange grunner til at folk havner uten jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at det er latskap eller uvilje mot å stå i arbeid som er den mest hyppige årsaken til at folk blir gående arbeidsledige. Selv måtte jeg slutte som keramiker da helsa sviktet. Etter hvert fikk jeg også en uføretrygd. Det stoppet meg likevel ikke, for sykdommen min er tross alt bare en del av det jeg er, så jeg har nå arbeidet ca 50% i mange år på et vis som er tilpasset helsen min, der det som er brorparten av meg får spillerom og næring. For andre kan det å gå ledig skyldes nedlegging av en arbeidsplass, eller annet. Alt handler ikke om helse. Uansett blir livet snudd litt på hodet når en mister jobben, og en kan komme til å føle seg verdiløs og utenfor samfunnet i sin nye rolle. Pluss at en jo gjerne blir litt fattig. Noe som ikke får en til å føle seg mer verdifull akkurat.



Om mine bilder kan gjøre et venterom litt hyggeligere for noen som kanskje har møtt veggen, slik jeg selv gjorde, så synes jeg det er helt greit. Selvfølgelig hadde det vært innafor å få noen kroner for det også, eller at Fretex kjøpte maleriene. I dette tilfellet var det likevel ikke Fretex sentralt som spurte om å få låne noen bilder, men de som arbeider på den nevnte avdelingen, som att på til holder til i samme bygård som Galleri VOX har sine lokaler. Det var med andre ord et tiltak på grasrotnivå, for å få til en litt triveligere arbeidsplass enn helt hvite og nakne vegger kan tilby. Folk snakket sammen, og det kom noe ut av det.




Det er en stund siden jeg skrev sist her på Vannlandet. Det skyldes at jeg har hatt litt å gjøre i forbindelse med at jeg åpner ny utstilling den 2. november, og har måttet prioritere tiden min litt. Men denne helgen har jeg tatt meg fri. Noe som kjennes ganske godt ut, men som også medfører litt rastløshet. Det blir gjerne slik når en har stått på litt over tid. Og enda verre blir det etter at utstillingen er oppe og går. Da kommer tomheten. Det gjør den neste alltid. Men det er da, og nå er nå.

Utstillingen jeg setter opp denne gangen er mer abstrakt enn det jeg har vist tidligere, og det gjør det ekstra spennende for meg selv. For det er jo ikke slik at nytt alltid kommer lett.  Å flytte fokus fra ett punkt til et annet, krever blant annet et valg. Det å skulle arbeide abstrakt, gjør det også vanskeligere å definere om arbeidet mitt er godt eller dårlig, opplever jeg. Felles med tidligere utstillinger er likevel at den har et tema, som tufter seg på menneskers sårbarhet. Og denne gangen er det døden jeg har sett nærmere på. Dette skrev vi i en pressemelding:


"Vet du om jeg skal dø? ”


Nangijala er en utstilling om transformasjon, menneskets sårbarhet og ensomhet, men også om tilknytning og kjærlighet. Arbeidene er laget i kull og keramikk, og motivene er inspirert av røntgenbilder, tatt ved livets slutt. 


Når et liv er over, vil noen sitte igjen med minner om den døde. De kan være gode eller vonde. I dette tilfellet er det et godt barndomsminne, en far, en datter og Brødrene Løvehjerte som ga tittelen til utstillingen, Nangijala.


Det er med andre ord ikke hovedsakelig det vonde, sorgtunge og vanskelige jeg tar utgangspunkt i, men noe godt. Et godt minne. Og jeg har forsøkt å nærme meg det med respekt og varsomhet. Så tar du en titt innom utstillingen min, vil du ikke bli møtt med tenners gnissel eller vonde bilder. I stedet har jeg gjort et forsøk på lage noe som kan oppleves som nok i seg selv, noe som handler estetikk, og uten at utgangspunktet får for stor gjennomslagskraft. Om jeg har klart den oppgaven får andre bedømme, men det har vært en interessant reise for meg selv fram til det endelige resultatet, og den reisen stopper vel egentlig ikke her, men går videre inn i nye prosjekt. Å arbeide abstrakt har vært både utfordrende, givende og utviklende for meg, opplever jeg. Og innbyr til nye forsøk.

Bildene i dag viser noen malerier jeg lånte bort til Fretex, og et foto av plakaten til utstillingen «Nagijala».

Ha en fin dag.

Bjørn

Det er mye som kan komme ut av det at et menneske dør. Til og med en sorg kan få noe vakkert over seg. Dagens link er til en joik, som ble laget da en ung mann døde. Her framført av Didrik Solli Tangen:










lørdag 30. september 2017

Taushet er en ekstrem form for enetale.





Det måtte jo komme. Ikke noe å gjøre med det. Forutsigbarheten ligger der som en diger kampestein en ikke klarer å flytte på selv om en vil aldri så mye. Vilje er med andre ord ikke nok til å flytte fjell. Så det er bare å akseptere tingenes tilstand og la det være som det er. Jeg snakker selvfølgelig om drittværet. Jupp, nå kommer det visst. I dag er det meldt regn, regn, regn, etter flere dager med overraskende fint vær, og slik vil det visst fortsette framover. For egen del plager det meg ikke så mye. Jeg går ikke i kjelleren over litt regn og høst. Selv om jeg likevel må innrømme at jeg letter litt fra bakken når sola kommer tilbake.

Høsten kommer hvert år. Deal with it. Nå er det på tide å finne fram stearinlysene og rydde bort solsenga. Kanskje kan en til og med lage seg litt god og sunn mat og spise den sammen med noen, slik at kroppen ikke siger fullstendig sammen i tussmørket og ensomhet. Selv lagde jeg kylling til kjæresten og meg selv i går. Med pære og Blue Costello. Og det smakte utmerket. Det var så godt at tårene nesten spratt. Oppskriften finner du her. (Litt rot i oppskriften, men sitronsaften skal i marinaden, og skallet skal på de siste ti minuttene av steketiden) 

Forsøker du deg på den retten selv, så ikke var gjerrig på pærene, lag heller mer. De smakte konge sammen med pastasausen. Selv brukte jeg kyllingfileter i stedet for lår, og jeg stekte dem nok litt for lenge så de ble litt tørre, men utover det var det hele vellykket. I tillegg lagde jeg så mye at det holder til både i dag og i morgen.

I dag skal jeg i kaffebesøk. Hos en dame som skal holde et innlegg under åpningen av min kommende utstilling. Denne gangen tar utstillingen og arbeidene mine utgangspunkt i døden. Uten at det blir en mørk og dyster greie av den grunn. Det er i hvert fall ikke et slikt uttrykk jeg er ute etter.  I stedet håper jeg at en letthet og det estetiske vil ta større plass enn det vi kanskje ofte forbinder med død - slik som sorg og smerte og savn.

For en stund siden fortalte jeg noen kollegaer om hvordan jeg håpet utstillingen min ville bli, og da fikk jeg til svar at det ga assosiasjoner til en japansk hage. En assosiasjon jeg ikke har problemer med å leve med i det hele tatt. I stedet ga det meg noe jeg kunne strekke meg etter. Det å fortelle noe, ga meg med andre ord noe tilbake.

Når det gjelder innlegget som skal holdes under åpningen, håper og tror jeg at det kan bli interessant. Bidragsyteren er en tenkende kunnskapsbank, har studert filosofi, religionsvitenskap og gammelgresk, og studerer nå i en alder av 65 år latin ved universitet i Bergen. Ideen bak det å invitere henne, er at det kan være interessant å få noen vinklinger på tematikken jeg tar opp, som jeg selv ikke ville vært i stand til å hente fram. Det er gjerne slik at forskjellige tilnærminger kan skape noe spennende, tenker jeg. Se bare på musikk, for eksempel, der det å blande sjangere kan føre til noe nytt og grensprengende.

Kaffebesøket i dag er for å gi henne litt kjøtt på beinet. Litt av mine egne tanker og ideer bak utstillingen jeg skal vise, som hun kan ta utgangspunkt i, om hun ønsker. Dialog er jo viktig. Dialog er en døråpner. Det å åpne en dør betyr ikke at landskapene en finner på begge sider av den nødvendigvis vil ligne så mye på hverandre bestandig, men en må nødvendigvis våge å bevege seg gjennom det ene for å komme til det andre. Dialog krever derfor mer mot enn enetale gjør, kan en kanskje si. Slik er det på mange felt i livet. Og den mest ekstreme og ødeleggende form for enetale, er slik jeg tenker det taushet. Noe som kanskje kan oppleves som litt merkelig å hevde, men jeg tenker at taushet kan være et valg som kan formidles med like stor vekt og potensiell gjennomslagskraft som lyden av en stemme gjør. Bare at en stemme kan åpne noe, der taushet gjerne lukker seg rundt noe.



Eksempel på hva taushet kan lukke inne, kan være skam, angst, frykt, sårbarhet, hat, mindreverd, et indre mørke eller ting knyttet til dette. Hva dialog kan åpne opp for, har mer letthet over seg, mer lys. Og muligheter. Som kjærlighet, toleranse, imøtekommenhet, mot og håp, bare for å nevne noe.

Når det gjelder døden, som utstillingen min tar utgangspunkt i, er det lett å tenke at den medfører den endelige tausheten. This is it, this is the end. Og slik oppleves det kanskje for mange. Men det går også an å tenke at minner er en form for brudd på den absolutte tausheten. For minner kan en hente fram, og oppleve som en åpen dør mot den som forlot oss. En stemme fra fortiden, som du selv er delaktig i å tolke og forstå gjennom bearbeiding av følelsene dine og deg selv. Det vil si, det kan minne om det som kan skje i en dialog. Er du heldig er det gode minner du kan finne bak døren, er du mindre heldig er det vanskeligere minner. Men alt som åpnes opp for gir deg mulighet til å forholde deg til det på et vis som gir håp. Mens alt du lukker inne lett ender opp som en uhelbredelig svulst.

En av de kjedelige greia med svulster, er at du må bære dem alene.

Og med det har jeg vel skrevet nok for denne gangen, så nå runder jeg av og tar meg et stev, huiiii.

Det øverste bildet viser den nevnte pasta og kyllingretten. Bildet nummer to viser et maleri som skal være med på en fellesutstilling neste uke. Det har jeg kalt Limbo, og det en bearbeiding av et bilde jeg lagde til min forrige utstilling, Djevelens verk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





mandag 25. september 2017

Tiden trekker i fra og legger til som den lyster.



En ny uke har forlatt beddingen, og den starter med sol. Samtidig er VM på sykkel over her i Bergen, så da blir det mulig å komme seg på atelieret denne uken. Ikke verst. Jeg har våknet med verre utsikter enn denne.



Nå det gjelder været, så har det slett ikke vært ille de siste dagene heller. Litt regn innimellom har vi hatt, men ikke nok til at jeg har grodd gjeller eller ventet på Noa. I stedet har det vært dager med sol, som jeg blant annet har benyttet til å gå noen små turer rundt vannet hvor jeg bruker å bedrive slike sysler. Naturbildene som følger dagens blogg, ble tatt en tidlig kveld i uken som gikk. Det merkes at høsten er i anmarsj, men akkurat denne kvelden var den i et godt lune.



Når det gjelder bildet av meg selv og mitt nye barnebarn, så ble det tatt i går, da jeg var en tur og tok en kaffe hos datteren min. Det er utrolig hvor mye varme det er i en slik liten pode, når han ligger og sutter på flaska (som inneholdt morsmelk og ikke erstatning, om noen lurer).


  
Det er godt å holde en liten barnekropp igjen. Og mange minner fra da mine egne barn var små dukker opp, som det er moro å formidle videre til datteren min. Mye av det jeg husker, var jo hun og søsteren en periode for små til å huske i dag. Og så finnes det en kategori, hvor det surrer og lever ting som de ikke helt vet om de husker, eller bare har blitt fortalt. Slik er det med oss alle. Tiden trekker i fra og legger til som den lyster, når det kommer til minner. Men essensen ligger nå gjerne ganske stødig, heldigvis. Og selv om de gode minnene og en liten, varm kropp kan gi litt murring i et gammelt farshjerte og trang til selv å bli pappa igjen, går det heldigvis fort over igjen. Gjort er gjort, og nå er det mest andre ting som står på ønskelisten.



Nostalgien sitter i blant tungt i oss. Og i det siste har jeg kjent at jeg ønsker meg en tivolilampe, du vet slike stålamper med tre armer og sterke farger på skjermene som de brukte i tidligere år. Men de er vanskelige å komme over, og finner du en som er til salgs, er de ganske dyre om de er fine. På Finn ligger det et par stykker til ca. 2500, og det er litt mye, synes jeg. Men i går fortalte datteren min at mormoren hennes har en stående, og etter å ha spurt, får jeg jeg visst lov til å overta den. Til og med gratis. Ikke verst. Noe oppussing vil nok måtte iverksettes, men jeg håper den blir bra etter hvert. Om noen vet om noen som reparerer/lager lampeskjermer, så gi et ord.  Etter et raskt googlesøk, ser det ikke ut til at slike håndverkere vokser på trær.



Det var litt om lampe. Lys må til for at en skal se sin egen nese. I dag får jeg også mine nye briller, som jeg bestilte for fjorten dager siden, og det gleder jeg meg til. Kanskje jeg blir i stand til å se at jeg har fingeravtrykk igjen. Ikke at det er så viktig å se akkurat det, men det finnes i blant liten skrift på ting og tang, som kan være greit å få med seg.



Og det var vel det for denne gangen. Det ble ingenting om tenners gnissel, fysiske eller psykiske utfordringer eller livets mørkere sider i dag. Nå er det en kjapp dusj som står øverst på listen over dagens gjøremål, og så går det slag i slag. Huiii, hvor det går, sa brura.

Lørdag så jeg på Stjernekamp. Et program jeg liker. Men i år synes jeg ikke at de som er med helt har klart å leve opp til hva som ble presentert i tidligere sesonger. Likevel, det var et innslag som ikke var så verst. Derfor blir det dagens link

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 21. september 2017

Er det lov til å snakke om alt?




Som jeg har nevnt tidligere, så holder jeg meg borte fra atelieret mens sykkel VM foregår i Bergen, siden atelieret hvor jeg jobber holder til i sentrum, og der er det stort sett steng for biler nå. Det betyr likevel ikke at jeg bare sitter på ræva og lar tiden gå mens jeg venter. I stedet har det blitt noen små gåturer, litt tråkking på spinningsykkel og diverse øvelser jeg kan gjøre her jeg bor. Det er ikke all verden, men regulert i forhold til alder og helse. Alt er uansett bedre enn ingenting, tenker jeg. Men i går fikk jeg en kink i ryggen, så i dag skal jeg ta det rolig, i stedet for å bevege meg mest mulig. Uten at rævsliting likevel blir det eneste jeg foretar meg. I stedet skal jeg lage opp litt mat for frysen. Denne gangen noe lettvint og kjapt, og ikke så verst billig. Fire pakker stekt kjøttdeig, tre stekte løk, litt hvitløk, to bokser hakka tomater med chili, en boks kikerter, to terninger kyllingbuljong, salt og pepper, en liten boks tomatpuré om du hvil ha mer tomatsmak, pluss litt maizena om du vil ha litt tykkelse på maten. Alternativt kan du koke det litt inn. Så fryser jeg gørra i porsjonspakker, og spiser senere sammen med et par speilegg, og kanskje litt godt brød. Ingen stor kulinarisk opplevelse på trappene her i gården denne gangen, med andre ord, men likevel innafor både smaksmessig og med tanke på næringsinnhold. Alt må jo ikke være kostbart og luksuriøst. Kjapt og gæli må også til i blant. Uten at en likevel tyr til sjokolade, brus og chips.

I dag kunne en lese en historie på nettet om vekt og sjokolade og regnestykker.  Noen skoleelever hadde fått en regneoppgave hvor de skulle finne ut hvor mye en kvinne måtte hoppe for å forbrenne en sjokolade. Noe som falt enkelte tungt for brystet. Dette er kroppspress, ble det hevdet.  Selv synes jeg det faller inn under opplysning, og attpå til en opplysning det er lurt å ha i bakhodet. Ikke minst for ungdom. Livet består av sammenhenger. Årsak og konsekvens. En blir neppe anorektiker av å vite at sjokolade har mange kalorier, det ligger andre årsaker bak enn det. Men nå for tiden er det alltid noen som hyler opp om det meste. Denne synes jeg likevel topper med god margin. Snart er det bare været en kan snakke om uten at noen reagerer.

Selv snakker jeg om det meste. Skravla går lett og kjapt, om jeg ikke er deprimert. Og det er det en stund siden jeg var nå. Lettest kommer tanker og følelser til uttrykk i trygge omgivelser, så som sammen med kjæresten. Men også i andre sammenhenger har jeg som regel meninger som presser på og må ut og fram. Noe som har gitt meg en smekk eller to i retur fra tid til annen. Stikker en fram nakken, kommer det alltid noen som vil kappe den av. Men det får en leve med. Siden alternativet gjerne er å være usynlig. Og det er jo ikke så moro. Trygt, kanskje - på et vis - men neppe gøy.

***

NN’s lysende rom

Da NN våknet av rusen befant han seg midt ute på gulvet i et lysende hvitt rom, og forsto at det ikke lenger fantes kraft til å bekjempe vindmøller, drepe drager, bygge fjell - at smerten som vokser ut av hjerter omsider hadde vunnet, lagt alle himmelstiger i grus, alle håp i ruiner, den siste drømmekilde brakk.

Og tiden gikk, spant sitt slør, slik tid gjør, til NN etter dager, etter netter, etter sult, etter tørst, til sin forundring likevel fant et lite håp, en svak duft fra en drøm, en liten vilje og kraft, langt nede i dypet av sjelen, og brukte denne siste rest av en flamme til å brenne et lite hull i den ene lysende veggen.

NN satte seg ned, og i det han la øyet mot hullet for å se hva som fantes på andre siden, om verden var slik han husket den - om det fremdeles fantes liv, om det fantes smil og glede, regnbuer, blomster, dans og kjærlighet - kjørte noen en finger inn i øyet hans.


***

I dag kan en også lese at politikerne i Bergen skal kutte stoppeklokkeregimet innen hjemmesykepleien. Selv har jeg folk i min nærhet som er avhengig av slik hjelp, og før eller siden blir jeg det kanskje jeg også, så dette er gode nyheter. I hvert fall på papiret. Så får en nå se. Jeg tror det ikke før jeg får se det, er et uttrykk som poppet opp et sted bak i hjernen da jeg leste om saken. Så jeg bør nok ikke slutte helt med forsøket på det å holde formen ved like enda, eller legge om kosten til kun søtsaker og fett sånn uten videre. Det blir nok uansett ikke slik at noen vil stå på døra mi og vente på at et eller annet behov i meg trenger å imøtekommes. Eller at vi går tilbake til det som før i tiden het gamlehjem. Den gang da, kunne en besøke sine gamle på et slikt hjem, og de hadde egne rom og var fremdeles i stand til å bevege seg og treffe de andre beboerne på stua, de ansatte hadde tid til en prat og de færreste trengte å legge seg klokka seks. I hvert fall slik jeg husker det. Men det var da, og nå er nå, og nå får jeg hive meg litt rundt her.

Dagens bilde viser forrige porsjon av den nevnte grapsen.

Ha en fin dag.

Bjørn 


Dagens link:




tirsdag 19. september 2017

Barn herdes ikke av smerte.




I Bergen er det stort sett VM på sykkel som gjelder for tiden. Selv er jeg sånn passe engasjert. Det vil si at jeg har tittet så videt innom tv for å se hvordan byen tar seg ut på skjermen, men der stopper det. Fem minutter holdt. Det betyr likevel ikke at jeg ikke påvirkes. For framkommeligheten for bil er dårlig i byen mens det står på, så jeg har tatt meg ei uke hjemme, i stedet for å være på atelieret.




Mens jeg er hjemme forsøker jeg å trimme litt. Noe må en jo finne på. Så jeg tråkker i vei på min nye spinningsykkel, uten sammenligning forøvrig med gutta i kondomdress. Også eter jeg. Stort sett sunt nå for tiden. Fredag laget jeg ovnstekte koteletter med soppsaus. Mye saus. Så det ble igjen til framtidige middager. Og det var bra, for den smakte godt. Om du skulle vurdere oppskriften på sausen selv, vil jeg likevel anbefale å steke kotelettene kun i panna og ikke i ovnen, om det er koteletter du satser på. Men det kommer selvfølgelig an på hva en liker. Selv liker jeg dem best når de er litt hardstekte og med rikelig med pepper på.



I helgen lagde kjæresten også mat. Hun lagde sunne lunsjmuffins. Og hun lagde ikke kun en eller to, hun lagde hundre. Og det må en jo si er en del. Grunnen er at hun og sønnen gjerne vil ha noe annet enn brødskiver til skole og lunsj, men jeg fikk smake jeg også, og de smakte fortreffelig. Her finner du noen oppskrifter du kan teste ut selv, om du gidder. De kjæresten lagde var fylt med bogskinke, pepperoni og ost.



Barn trenger mat. Voksne også, for den saks skyld, men nå skal jeg snakke om barn. For jeg leste nettopp på nett at 60 barn kan ha blitt drept i Norge siden 2000, uten at noen er straffet for det. Og det føles jo helt absurd. I tillegg har en jo alle sakene hvor barn utsettes for vold av varierende grad, men ikke dør av det. Små barn og større barn. Dunk, dunk. Og ingen ser ut til å ta det på alvor. Da jeg var gutt, møtte jeg til tider på skolen med kropp og ansikt fulle av bloduttredelser og hevelser, men ingen spurte hva det skyldtes. Jeg elsket livet mitt og skolen.



Samtidig har det rullet en sak på nyhetene om en liten gutt som fikk satt ei sprøyte med feil dose rett i hodet, og døde av det. Uten at det ser ut til at verken legen som satte sprøyta eller sykehuset blir stilt til ansvar for det, så langt jeg har oppfattet det til nå. For - «Det er ingen praksis for å gi erstatning for tort og svie i Norge», forteller pasientombudet i Hordaland.  Tort og svie? Her er det snakk om død! Kjører du i hjel en voksen, er det ingen som snakker om tort og svie, da mister du i hvert fall lappen, og kanskje blir du dømt for uaktsomt drap, mens erstatningskravene gjerne hiver seg ut av startgropa. Noe som er både rett og rimelig. Men når det kommer til barn er det visst en helt annet sak, i hvert fall om det er hvitkledde inne i bildet. Ikke for det, det samme ser ut til å kunne skje når det er de svartkledde som står for en fatal fadese eller et svik. Vi husker alle Monica saken. Ingen erstatning etter politiets håndtering der. Surprise, surprise.



Så hva er det som gjør at barn ikke har samme rettigheter som voksne? Fram til 70-80 tallet var det til og med vanlig å operere spedbarn uten bedøvelse. Jeg kjenner det krøller seg inni meg av sinne bare ved tanken. Barn herdes ikke av smerteBarn herdes heller ikke av frykt. Tro meg.



Det er mye en kan få med seg når en blir gående hjemme ei uke. Både fra nyheter på nett og på tv. For eksempel har vi Trude Drevland med oss i «Skal vi danse» Og nå har hun vært i avisen fordi hun kysser en av de andre kvinnene som er med. For homosaken. Ikke skjønner jeg at det kysset vil gjøre den stor forskjellen, men media elsker jo sånt. Og nå er visst den godeste Drevland på vei tilbake i rampelyset igjen med fulle seil. Så det er nok ikke det siste stuntet vi ser fra dama.



Og da har vel jeg fått hostet opp det jeg trenger, så nå runder jeg av. Har du tid, så les gjerne forrige blogginnlegg også, hvor jeg skriver om min kommende utstilling. Der var det av en eller annen grunn ikke så mange som tittet innom, kan jeg lese av statistikken på siden min. Kanskje var det ordet død i overskriften som stoppet noen, hva vet jeg. Kanskje det var en tilfeldighet. Eller kanskje det også skyldes sykkel VM.



Dagens bilder er alle laget for å bearbeide barndomstraumer. Minus muffinsene. De er med fordi de var gode.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







lørdag 16. september 2017

En utstilling om døden, sårbarheten og kjærligheten.




I dag vil jeg snakke litt om min kommende utstilling, som tar utgangspunkt i døden, og vil få tittelen Nangijala.

Navnet Nangijala er hentet fra boken om Brødrene Løvehjerte, av Astrid Lindgren.

Fra Wikipedia:

Boka handler om to brødre, Jonatan og Karl «Kavring» Løve. Karl kalles for Kavring, siden storebror Jonatan liker kavringer. Kavring er dødssyk, og som en trøstehistorie forteller Jonatan om landet etter døden, Nangijala. Det oppstår brann i huset de bor i, og for å redde broren sin, hopper Jonatan, med Kavring på ryggen, ut vinduet i tredje etasje. Fallet dreper ham, og da Kavring dør av sykdommen (sannsynligvis tuberkulose) ikke lenge etterpå, møtes de igjen i Nangijala. De har da fått navnet Løvehjerte. 
I Nangijalas to daler, Kirsebærdalen og Klungerdalen, opplever brødrene et eventyr fylt av søskenkjærlighetmot og forræderi, og sammen leder de kampen mot den ondskapsfulle Tengils undertrykkelse og den skremmende dragen Katlas ild. Det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig. Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har. I Klungerdalen finner Kavring en farsskikkelse som han har savnet, i Mattias.


  
Nå er det kanskje slik at døden for mange er et vanskelig tema å forholde seg til, men jeg tenker at det kanskje kan la seg gjøre å nærme seg denne delen av livet likevel. Min tilnærming blir via Brødrene Løvehjerte, og jeg forsøker i utstillingen min å ha mer fokus på det skjøre og vakre enn det såre og vanskelige.

Det hele startet med at jeg ønsket å lage en utstilling med tegninger, uten at jeg hadde et tydelig tema jeg ville gå inn i, og uten å vite om jeg skulle arbeide med blyant, kull eller tusj. Jeg tegnet mye i unge år, men etter hvert har jeg sluttet med det, så det siste året har handlet mye om utprøving. Grunnen til at jeg etter hvert valgte døden som tema, er at jeg fikk lov til å bruke noen røntgenbilder en kunstnerkollega satt igjen med etter at hennes far døde, som inspirasjonskilde. Samtidig spurte jeg henne om hun i tillegg kunne tenke seg å dele noe hun husket om sin far. Og et godt minne min kollega sitter igjen med, er at han leste Brødrene Løvehjerte for henne.



Det at det ble døden jeg ville fokusere på, tror jeg også henger sammen med at jeg i tidligere utstillinger har arbeidet mye med sårbarhet og transformasjon som temaer, og ville gå videre med det. I mitt hode er vi alle i en transformasjon fra det øyeblikket vi blir unnfanget og til vi dør. 

I løpet av årene vi får leve, vil vi alle ta noen valg. Vi kan velge ensomhet, fellesskap, hva vi vil strebe etter osv. Noe av det vi velger, og noe av det mennesker rundt oss velger, vil prege oss på et vis som vi kanskje vil slite med å unnslippe igjen fordi det gjør så vondt å leve med, eller vi vil tviholde i det fordi det var så godt. Livet kan gjøre oss innelukkede og harde, eller åpne og sårbare.

Jeg tenker at når det kommer til sårbarhet, er vi vel aldri mer sårbare enn ved vår fødsel og vår død. Samtidig er vi kanskje heller aldri så alene og underkastet Livets regler, som i akkurat disse to øyeblikkene, selv om vi kan ha mennesker rundt oss.

Selve utstillingen vil slik det ser ut nå, bestå av kulltegninger og et stort bilde på leirefliser. Jeg tenker at dette med transformasjon også kan leses i valg av materialer.  Kullet starter som et frø, blir til et tre, hugges ned, forkulles og blir til noe vi kan lage bilder vi har i hodet med, når det møter papiret som også er transformert fra trær. Mens leira transformeres fra stein til jord til myk leire vi kan forme med hendene, for så å brennes til en fast form, før den en eller annen gang i framtiden kanskje knuses, blir til støv og så jord igjen. 

Jeg håper de ferdige arbeidene mine etter hvert klarer stå for seg selv, uten å være koblet til de nevnte røntgenbildene, eller historien til min kollega. For meg er det viktig å ha noe personlig å arbeide ut ifra, noe jeg kan koble til meg selv eller noen andre, men jeg tenker at disse historiene etter må få lov til å skille lag, og gå hver sin vei. Slik så mye gjør i livet. Det vi opplever som i forgrunnen i dag, vil ikke nødvendigvis være det viktigste i livet vårt i morgen. Det meste finner nye veier, nye plattformer, nye verdier, nye lengsler, nye savn osv. Det meste er del av en transformasjon. Det gjelder deg, meg og vårt.



Når det kommer til åpningen av utstillingen, som er torsdag 2.november kl. 17.00 i Galleri VOX sine lokaler Bergen, ser det ut til at jeg har fått med meg et interessant menneske _ Målfrid Bårdsnes - til å dele noen tanker rundt døden, men kanskje også rundt transformasjon, kjærlighet og ensomhet. Jeg tror for egen del at det kan bli spennende å få innblikk i hva en som ikke arbeider på samme felt som meg, kan trekke ut av det jeg gjør i denne utstillingen. Kanskje kan det også bli interessant for deg som måtte være der under åpningen.

Målfrid har hovedfag i filosofi, mellomfag i religionsvitenskap, master i gammelgresk, og studerer nå i en alder av 65 år latin ved Universitetet i Bergen. Så her har vi en dame som ikke bare har tilegnet seg mye kunnskap hun kan dele med andre, men fremdeles søker videre. Noe som er interessant i seg selv. For hva er det som gjør at enkelte mennesker aldri slutter å søke mer kunnskap, mens andre gjerne bruker kreftene sine mest på å forsvare sannheter og den begrensede kunnskap de allerede sitter på.

Det var det. Selv om jeg arbeider fram mot en utstilling, så er jo livet større enn det. Og for noen dager siden ble jeg bestefar igjen. Og ja, det var stort. En liten gutt er født, og har hele livet framfor seg. Og jeg får være med på en bit av den ferden. Ikke verst det, tenker jeg.





Og da er det vel bare å slutte av for denne gang. Bildene som følger dagens Vannland er utsnitt av arbeidene jeg skal vise i november, pluss av det første møtet mellom en liten gutt og bestefaren hans.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





tirsdag 12. september 2017

Noen tidlige morgentanker.



Hva som er verst; våkne opp en og en halv time før klokka skal ringe, eller våkne opp til fire nye år med blå regjering, skal stå usagt. Men begge deler ligger rimelig langt under midten på skalaen som tar for seg eufori, må jeg innrømme. Så nå sitter jeg her med kaffen min, trøtt i trynet og er langt fra fornøyd. Litt tidlig er det å dra på atelieret også. Så derfor blir det noen ord her på Vannlandet før jeg hiver meg i dusjen.

Nå for tiden jobber jeg med leire på atelieret. Jeg lager et stort bilde satt sammen av fliser, som skal ligge på gulvet ved min neste utstilling som kommer 2.november. Samtidig skal det kunne monteres på vegg.  Se fotoet øverst, det viser den spede begynnelsen. Det ferdige bildet skal bestå av 36 ganske tunge fliser. Til nå har jeg laget 18. De 18 skal i dag males med hvit begitning (flytende, farget leire) og så råbrennes når de har tørket, før jeg går i gang med del to. Dette fordi den ubrente leira tar opp mye plass under tørkingen, mens råbrent gods kan stables på en liten flate.

Og ja, det er litt morsomt å arbeide med leire igjen, jeg må innrømme det, selv om jeg la opp som keramiker for 17 år siden. Så morsomt er det faktisk, at jeg har begynt å teste ut litt ideer i hodet for nok en utstilling etter den nevnte.

Det er ikke kun følelsen av leira mot hendene jeg kjenner gjør godt. Også delen som handler om planlegging og struktureringen av arbeidet, er overraskende nok en opptur å kjenne på igjen, etter alle disse årene som har gått siden jeg la opp. Dette handler nok om at jeg føler jeg behersker det. Å beherske noe er altså ikke det verste en kan oppleve.

Å komme til et punkt hvor en behersker noe, er egentlig ganske enkelt. Først må en starte med noe, og så må en stå i fortsettelsen over tid, også når en møter motstand. Verre er det ikke.  På papiret. I virkeligheten er det nok ikke like enkelt likevel. Det er let å gi opp ting. Tenk bare på alt du har begynt på i løpet av livet, og hvor mye av det du la bort rimelig kjapt. Sånn er det for oss alle. Men NOE har vi gjerne klart. Og for min del handler det jeg klarte altså om leire. Hva jeg ikke klarte i livet mitt, skal jeg la ligge. En trenger ikke å grave seg ned i alt.

En annen ting jeg klarer for tiden, er å ta litt vare på restene av den helsa jeg har igjen. I utgangspunktet er den ikke mye å skryte av, men det gjør det ikke mindre viktig å gjøre det en kan. Så får vi se hvor lenge innsatsen varer. Alt er uansett bedre enn fullstendig resignasjon og ansvarsfraskrivelse. Og dette skriver jeg mest for å kunne lage en link til bildet under her, som ble tatt da jeg tok meg en gåtur før leggetid i går kveld. Gåturer gjør godt for kropp og sjel, spesielt når det ikke regner.



Og da har jeg fått tiden til å gå litt, så nå får jeg hive meg rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Hør gjerne på denne om du trenger motivasjon til å gå en tur, den er ganske vakker, synes jeg.


mandag 11. september 2017

Det er en fordel å kunne se sin egen navle.




I dag skal jeg ta en synstest, og bestille nye briller. Ingen stor greie å skrive om, synes kanskje du, på en dag som har datoen 9.11 og hvor det i tillegg er valg i Norge. Men sånn er det altså, at en gjerne har et liv utover de store markeringene også. Så jeg skal få nye briller i dag. Eller kjøpe/bestille, er vel mer rett å si. Noe som vil gi et kraftig innhugg i lommeboka mi, for briller kommer jo ikke billig. Selv om de store kjedene gjerne bruker store bokstaver i reklamene for å få deg til å se deg blind på fra-priser, så ender gjerne den egentlige prisen langt over det. Men, men, en bør jo være i stand til å se sin egen navle, så briller blir det uansett.

Én ting som er viktig når det kommer til nye briller, er at det er glass i dem. Selv må jeg ha progressive. Og selvfølgelig ripefrie og refleksfrie. Noe som gir et påslag i pris. Men det er jo ikke bare dette som er viktig. Minst like viktig er hvordan innfatningen ser ut, og hvordan greiene er å ha på seg. Lette briller er for eksempel bedre for neseryggen enn tunge. Lette er derfor dyrest.

Det finnes mange typer innfatninger. Noen får deg til å se ut som du er vant til å se ut, andre får deg til å se helt ny ut. For meg er det tryggest med det jeg er vant til, slik som på bildet over her, så det blir neppe rosa briller med diamanter denne gangen heller. I stedet blir det svart som vanlig. Det vil si ikke digre vindusglass som på en buss, slik mange ser ut til å gå for i disse dager, men likevel kanskje LITT større enn forrige gang. En påvirkes jo av mote og svingninger, uten at en trenger å ta den helt ut av den grunn. Samtidig skal en jo være praktisk, og større glass er bedre enn veldig små, når en har progressive briller.

Det var brillene. Over til noe annet. Og jeg skal IKKE skrive om det forpulte sykkel-VM som invaderer Bergen og tar over alt denne uken. Bare kjapt bemerke at folk er gale, når de bruker så mye resurser på noen få mennesker i sykkelbukse, og samtidig ikke har råd til kreftmedisiner, aldershjem, eller bostøtte for de aller svakeste.

Set bort i fra hysteriet rundt sykkel VM, er livet stort sett bra for tiden. Jeg trimmer det jeg orker og uten å overdrive så jeg går tom, og fortsetter med å spise sunt. Noe som gir en effekt, kjenner jeg. Angsten min er ikke så påtagelig som den kan være til tider, og den depressive delen holder seg borte. Så det er lite å klage på her i gården. I går så jeg til og med et program hvor de hevdet at det å bli avhengig av sjokolade er en myte - lykke, lykke - men, nei, jeg kommer nok ikke til å gå tilbake til gamle synder med det første likevel. For de definerte avhengighet ut i fra den fysiske biten, det de kunne se når de scannet hjernen, ikke den mentale opplevelsen. Og jeg vet jo av erfaring at jeg blir kjapt hekta på sukkerholdige ting, og at det er vanskelig å kutte det ut igjen. Jeg trenger ingen måling av hjerneaktivitet for å forstå det. Så nå for tiden er det frukt og grønnsaker som gjelder.

I denne artikkelen kan en lese at mennesker som har vært innlagt for psykiske lidelser kan forvente å dø mange år før andre er forventet å pakke sammen. 15 år tidligere for kvinner, og 20 for menn. Mye på grunn av at de lever usunt. Spiser dritt og beveger seg lite. Jeg tenker at innleggelse er med for å ha noe å måle ut i fra. Det vil si at du ikke trenger å puste lettet ut om du IKKE har vært innlagt. En kan bare ikke måle alle som sliter, men likevel ikke er registrert innenfor et system. De er usynlige. Alle de som går hjemme og har et ræva liv uten å søke hjelp. Dem er det nok mange av. Hjelp og innleggelser vokser jo ikke på trær. Det må gjerne en krise til med fare for eget eller andres liv før innleggelse blir et tema. Så mange holder nok bare ut på egenhånd, samtidig som de kanskje selvmedisinerer seg på alkohol, mat, sjokolade, facebook og dop i alle mulige varianter, eller hva den enkelte føler hjelper og kan dempe livets påvirkning. Men misbruk av ting som dette bringer deg jo egentlig lenger ned, selv om de kan få deg til å glemme noe i korte øyeblikk. Mens litt bevegelse og skikkelig kost bringer deg opp. Kanskje ikke i form av en trampoline som kaster deg mot solen som en annen Ikaros,  eller en rakettutskytning som får deg til å fly over Japan, men mer som ei lang trapp en må kravle seg opp ett skritt av gangen, ramle ned et hakk, og så begynne på igjen. To trinn opp, ett trinn ned. Stillstand og bevegelse hånd i hånd. År etter år. Om en noen gang kommer til en topp, er vel usikkert, men en kan kanskje komme seg et par etasjer opp, og bare det i seg selv kan gi litt bedre utsikt en det en har fra kjelleren.

***

ANKER

vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær et loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

***

Og med dette runder jeg av for nå, drar til optikeren min, og så får vi nå se.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, musikk jeg trimmer til:







søndag 3. september 2017

Det går mot høst. Deal with it.



Det har begynt å bli kjøligere i leiligheten min om morgenene, og snart må jeg vel skru på en ovn. Det går mot høst. Noe som ikke lar seg stikke under en stol, selv om det i dag blir en strålende soldag i Bergen, med temperaturer opp mot tjue grader.

Også i går skinte solen. Og da benyttet kjæresten og jeg anledningen til en kveldstur. Tur skal vi forsøke oss på i dag også. Samme løypa som i går. Den tar en time og et kvarter. Det er rundt det lungene mine kan tillate meg når de funger på sitt beste. Noe de ikke alltid gjør.

Rett før helgen var jeg til en sjekk på sykehuset. Og det så ikke så verst ut. Tilstanden har vært ganske stabil de siste tre årene. I hvert fall når en ser på måleresultatene og grafene. Når det kommer til OPPLEVD kvalitet, er historien litt annerledes. For jeg føler meg sprekere og bedre enn på lenge. Noe som nok skyldes at de siste tre årene har jeg beveget meg mer, og tatt av ni kilo.

Dette betyr at det hjelper å ta tak i ting. Det er ikke sikkert at det du tar tak i leder til et helt nytt liv eller en revolusjon, men det er ikke alltid nødvendig. Gull kommer i små pakker også. Det er heller ikke sikkert at gevinsten kommer over natten, men slik er det med det meste, om en ser bort fra en eventuell lottogevinst. Noe de færreste av oss får oppleve. Så skal en satse på noe, ligger nok oddsen din for en forandring på egeninnsats- og staminasiden. Det er der ting er mulig, og ikke avhengig av flaks.



Det går mot høst.  Og etter den kommer vinteren, med kulde, snø, slaps og mørke, og for enkelte kanskje en liten eller større depresjon, gjerne med derpå oppblussing av angst og uro. Litt egeninnsats på feltet natur/frisk luft/bruk av de resterende muskler en måtte ha, kan kanskje hjelpe på mot depresjon og angstdelen.  Akkurat som ei vaksine mot influensa kan hjelpe mot det å gi viruset innpass.

Men det stopper ikke der, når det kommer til egeninnsats. En kan gjøre noe med kostholdet også. Sunn mat forbereder deg bedre mot høst og vinter enn kaffe og sigaretter og fjell av sukker. Og når det kommer til mørke morgener og kvelder, går det an å investere i ei dagslyslampe. Det gjorde jeg i fjor, noe som gjorde underverker. Så den satser jeg på i år også. Noen minutter med lys i fjeset mens jeg spiser frokost, og vips er jeg langt bedre rustet enn om jeg tok kaffen i tussmørket. Dessuten kan en sjekke jerndepotet sitt. Jeg fikk sjekket mitt på senvinteren i år, og det viste seg å være for lavt. Etter en kur kom det opp dit det skulle, og effekten var merkbar. Plutselig hadde jeg masse energi og overskudd. Og med den kom livsglede håp og vilje på banen. Og det er jo ikke verst.



Ikke alle sider ved livene våre går det an å forandre fullstendig på. Har du mistet håret, så får du det ikke til å gro igjen, selv om reklamen sier at et produkt som koster bare noen hundrelapper funker. Mens for min egen del, får jeg ikke friske lunger igjen. Verken mirakelkurer, håndpåleggelse eller bønn hjelper på dem.  De er hva de er, og det må jeg leve med. Som det er akkurat i dag, funker de likevel ved hjelp av medisiner på et vis som tillater meg å gå en tur, eller sykle rolig moen minutter på spinningsykkelen jeg kjøpte forrige uke. Men i løpet av vinteren må jeg regne med en lungebetennelse eller to, og da ender lungekapasiteten kjapt opp med å begrense livet mitt betraktelig. Fra å tillate meg å gå en times lang tur, til at jeg begynner å slite med de førti meterne fra utgangsdøra min til bilen, eller det å knyte skoa. Jepp, så ille kan det bli. Likevel, kanskje jeg sliter LITT mindre, enn om jeg i hele sommer satt dønn stille uten å gjøre noe i det hele tatt. Det er i hvert fall det jeg satser på. At noen små grep og valg når jeg er på høyden, skal hindre meg fra å ramle ned i noen av bunnene i livet mitt når motstanden banker på døra. Skal en satse på noe, så er det nok egeninnsats som er tingen.

Og med den konklusjonen runder jeg av dagens blogg.

Bildene ble tatt i går.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






onsdag 30. august 2017

Ræva har gjerne sin egen historie.



Det er mye jeg ikke liker her i verden. Også er det mye jeg liker. Om det er mest ikke-liker eller mest liker i livet mitt, er jeg usikker på, men jeg vet at noe havner i et grenseland. For eksempel vet jeg at jeg både liker og ikke liker kritikk på kunsten jeg lager. Det kommer an på hvem som gir meg den, hvorfor og hvordan. Det kan i blant kjennes kipt å bli konfrontert med sin egen tilkortkommenhet, men samtidig er det slik at akkurat en slik konfrontasjon kan bringe meg videre. Slik at jeg utvikler meg i stedet for å bare tviholde på status quo, gamle sannheter, myter, holdninger og frykt som jeg kan gjemme meg bak  Slik er det på mange felt i livet mitt. Ikke bare i kunsten. Å få en tilbakemelding på meg selv og mitt, hjelper meg til å se meg selv i perspektiv, pluss at det gir meg mulighet til å forandre på noe. Ting jeg ikke blir gjort oppmerksom på, er det lite å gjøre noe med, om jeg ikke allerede er klar over det og bare gir faen, ikke orker å gjøre noe med det, eller ikke er i stand til det.

Én ting jeg likevel vet helt skråsikkert at jeg ikke liker, er å våkne opp til at internett er borte. Og det skjedde i dag. Grrrr og Fuck! Jeg hater sånn skit. Det bringer meg ut av rutinene mine, og rutiner er jeg glad i. Derfor gjør jeg stort sett det samme hver morgen. Ikke fordi jeg tvinges, men fordi jeg liker det. Men altså ikke i dag. I stedet for å lese nyheter og scrolle gjennom sosiale medier mens jeg tar morgenkaffen som jeg pleier, skriver jeg et blogginnlegg. I Word. Og det er jo ingenting galt i det å skrive ned noen tanker, men det var bare ikke planen å gjøre det akkurat nå. Ikke får jeg lagt det ut på Vannlandet heller, siden nettet er borte. Så det må i så fall bli senere i dag. Om nå nettet kommer tilbake i dag. Noe annet ville vært lite moro.

Nå er det altså ikke slik at jeg ikke har andre ting jeg kan ta meg til enn å lese nyheter. Ikke stopper det ved å skrive ned noen tanker heller. Jeg kan vaske huset, vaske meg selv, vaske klær, eller gjøre noe annet fornuftig. I tillegg fikk jeg min nyinnkjøpte spinningsykkel i hus på mandag, så jeg kan sette meg på den og tråkke av meg irritasjonen. Det har jeg gjort de siste dagene. Tråkket. Selv om å bli kvitt irritasjon ikke har vært motivasjonsfaktoren. I stedet har jeg kost meg med det. Det har vært lystbetont. Og siden det på sikt kanskje vil hjelpe litt på lungekapasiteten min, føles det meningsfullt for meg å gjøre det. Selv om ræva mi kanskje forteller en annen historie. For den er øm nå. Eller støl. Men det regner jeg med går over etter hvert. I mellomtiden tar jeg det rolig. Slik at jeg ikke går lei med en gang.

Det er lett å gå lei ting. Og Finn er full av trimapparater, som er nesten ubrukte. Bak hvert eneste apparat som skal selges ligger det kanskje en historie om et ønske om et bedre liv, men så ble det ikke slik likevel. Kanskje var det iveren som tok overhånd, og så gikk en lei med en gang, fordi kroppen sa i fra at dette gjør vondt, eller koster for mye på andre måter. Eller kanskje noen har vært dårlige på dette med rutiner. For rutiner må til.

Rutinene setter deg i en situasjon hvor du ikke trenger å tenke etter om du skal gjøre noe, du bare gjør det. Slik som når du pusser tennene om morgenen før du går på jobb, tar en dusj eller tar på deg klær. Har en rutinene inne, går morgenen som en lek. Har en dem ikke inne, opplever en kanskje at en tom for brød eller kaffe, ikke har rent undertøy eller at en å måtte lete etter nøkler hver eneste morgen, med påfølgende stress og irritasjon. Kun fordi nøklene ikke hadde blitt lagt rutinemessig på den plassen hvor de bør ligge. Det er mange som legger mye tid, følelser og energi i helt unødvendige ting. Og da vil det gå utover noe annet. Dette kalles årsak og sammenheng. Om vi var flinkere til å forstå årsak og sammenheng i stedet for bare å tro på alt som skinner eller glitrer og gå for det letteste der og da, kunne vi spart oss for mye frustrasjon.

I morgen skal jeg på sykehuset får å sjekke lungene mine. Det gjør jeg rutinemessig en gang i året, fordi jeg har astma og kols. Denne gangen er det likevel to år siden sist jeg ble sjekket. Og grunnen til at jeg fikk time i morgen, var at det dukket opp en ledig time på grunn av en avbestilling. Damen som ringte om saken, unnskyldte seg med at det var mye kø som var årsaken til at jeg måtte vente et år ekstra. Selv tror jeg at det var andre årsaker, eller i beste fall at køen var en halvsannhet. Det virker lite sannsynlig at det et år plutselig blir uvanlig stor kø. Lungesykdommer kommer ikke i stim.  Så selv om noe ledet til forsinkelser, tror jeg kø-pratet er kun halve sannheten, at køen det snakkes om er et symptom eller en konsekvens av noe ved sykehusets rutiner.

Kanskje kan det også vare at de rett og slett glemte meg. Hva vet jeg? Ofte lite, må jeg innrømme. Men i tillegg tror jeg veldig mye. Og det jeg tror, tror jeg ofte sterkt. Noe jeg nok ikke er alene om. For mitt vedkommende resulterer mye av det jeg tror i angst. Ofte fordi jeg tror at andre tror noe om meg. Og at de mener noe. Jeg tror veldig kjapt at det de mener handler om at jeg ikke er bra nok, fin nok, elskbar eller at jeg ikke bør trekke pusten en gang til, for på den måten å bruke opp surstoffet et bedre menneske enn meg kunne hatt bruk for. Så jeg skammer meg. Veldig ofte skammer jeg meg. Over alt mulig. Selv om jeg vet og mener at andre ikke har samme grunn til å skamme seg over tilsvarende saker. Det gjelder bare meg. Og har jeg ikke noe konkret å skamme meg over som jeg kunne forsøkt å forandre på, skammer jeg meg over at jeg finnes. Det ska’kke stå på det, det er alltid noe en kan skamme seg over, om en først har lært at en har grunn til å skamme seg.

Sånn er det med meg, og det jeg tror. Om hva du tror og hva det resulterer i for deg, vet jeg lite og ingenting. Men jeg håper du ikke tror på Sylvi Listhaug og at porten til et bedre liv ligger i de blå blå sine valgløfter.  Sånn er det med den saken. Ræva har gjerne sin egen historie, og ofte handler den om å drite på draget.

Nå får jeg trimme litt. Det tror jeg er lurt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 27. august 2017

Æ, og sex i antikken.



I går shoppet jeg litt. Ikke klær, ikke bil, ikke ny komfyr, men en spinningsykkel. Jepp, så nå skal det trimmes. Om det nye tilskuddet til husholdningen da ikke havner i boden i løpet av ei uke. Jeg vet jo at det er det som ofte ender opp med å bli skjebnen til diverse trimapparater som handles inn over det ganske land. Så faren ligger jo der. Men jeg får satse på at det ikke skjer hos meg, i hvert fall ikke med det første.

Grunnen til innkjøpet, er at jeg har kols. Så jeg trenger å holde lungekapasiteten jeg har igjen vedlike så godt som mulig. Det forsøker jeg å gjøre ved å gå turer. Men i sommer har været vært ganske ræva, og jeg har droppet mange av tuene pga. regn. Nå håper jeg at pedalene hjemme i mitt eget rede skal kompensere litt for drittværet, slik at jeg får beveget legemet selv om været suger. Noe det nok kommer til å gjøre framover også. Spesielt nå når vi går mot høst og vinter. Det skakke værra lett.

Når jeg går tur, går jeg ikke så fort, og jeg går ikke så langt. Men jeg går det jeg klarer, uten å presse meg så langt at jeg går lei. Slik blir det nok med trimsykkelen også. Det blir nok neppe tråkking i polstret sykkelbukse så svetten skvetter veggimellom, men mer som en ganske rolig sykkeltur på flatmark en sommerdag. Motbakker har jeg ikke lunger til. Men det er greit. Alt bevegelse er bedre enn ingenting. Det gjelder både for blåsebelger, blodpumpa og fettansamlinger.

Det er mye en kan investere i. En kan legge pengene en måtte ha eller låner seg til i aksjer, i en plastisk operasjon, noen vinger som Ikaros, flotte ferier, ny bil, status der en føler status ligger, eller altså i helsa si, som jeg føler jeg gjør gjennom nyanskaffelsen min. Og det må jeg jo kunne rettferdiggjøre, føler jeg. Hadde jeg kjøpt sykkelen for tre år siden, er det likevel ikke sikkert investeringen hadde gitt noe særlig avkastning. Men i løpet av de tre siste årene har jeg fått lagt inn litt rutiner og et par små mål, som gjør at formen langsomt har bedret seg og ni kilo har forsvunnet fra mageregionen, så nå tror jeg tiden er moden for å steppe saker og ting opp et trinn. Så får vi nå se. Det kan jo ikke skade å forsøke. Og blir sykkelen bare stående, får jeg legge den ut på Finn. Det er mye av innkjøp motivert av drømmer, håp og fantasier som havner der etter hvert, har jeg sett. Det skakke værra lett.

I dag er det søndag, og sol ute. Så siden jeg ikke får sykkelen før i morgen og verden er full av sol, får jeg forsøke meg på en runde på apostlenes hester etter hvert. Det skader jo ikke det heller. Og er ingen ting å utsette. For det er jo den der greia da, som vi lett ender opp med både den ene og den andre, at vi skal ta tak i noe bare ting faller på plass først. I morgen. Eller neste uke. Da skal alt bli bedre, eller vi selv flinkere. Og det funker jo sjelden. Det er det som skjer her og nå som gjerne teller. Ikke det som kanskje kan skje en annen dag.

Sånn, da ble det litt blogg i dag. Det har vært litt stille på den fronten den siste uka. Men nå får jeg hive meg rundt, og kanskje motivere kjæresten til å bli med på en gåtur. Selv om hun er litt opptatt med studier for tiden. I gammelgresk. Hun arbeider fram mot en bachelor i klassisk filologi, med fordypning i gresk. Planen på den veien er nå å skrive en bacheloroppgave om sex i antikken. Artig tema, spør du meg. De gamle grekerne var nok ikke tapt bak en vogn på dette feltet, vi snakker jo om en tid før historien om syndefallet og skammen fikk rotfeste i oss. Og vi har jo greskmytologi med for eksempel historien om Minotaurus. Minotaurus var halvt menneske, halvt tyr, og avkommet etter at Pasifaë hadde seg med en okse. hver sin lyst, sier nå jeg.



Det øverste bildet viser en skulptur jeg gjorde for noen år siden, som fikk navnet Minotaurus. 

På bilde nummer to kan du se noen notater kjæresten min gjorde en dag, for å forstå bokstaven Æ. For Æ er visst ikke bare Rema 1000 når det kommer til gammelgresk. Det skakke værra enkelt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: