lørdag 19. august 2017

Hyssssj - it's oh so quiet.



Det har vært mye vold i det siste. Først to ganger i Spania, og så et tilfelle i Finland, hvor en mann gikk amok med kniv. Sånt er dritt. Og framstår for meg som veldig bortkastet. Samtidig er det slik at det ser ut til å bli mer og mer av den slags, selv om det ikke alltid er like store angrep som på Utøya eller 9.11.

Da de to sist nevnte angrepene skjedde, satt jeg klistret til tv-skjermen. Og jeg kjente at det ble vanskelig å ta ting innover meg. Det ble for mye, klarte ikke å distansere meg eller å legge det bort, og jeg ble nesten dårlig. Nå for tiden, tar jeg ikke ting like mye innover meg, og jeg styrer litt unna en del av medias avisskildringer og tv-innslag. Jeg orker rett og slett ikke å etablere like mye følelser lenger og jeg orker ikke å ta inn over meg alle detaljer om igjen og om igjen, så jeg skjermer meg selv litt.




Selv om verden er voldelig og vond til tider, finnes det selvfølgelig lysglimt også, og jeg vil heller fokusere på slike ting på Vannlandet i dag, kjenner seg, så fuck all driten som skjer. Verden og Livet er større og inneholder mer møkk. 

I går var jeg ute og gikk for å trene hjerte, lunger og muskler litt, og da kom jeg over det lille oppsettet du ser på bildene over her. Antagelig er det noen små barn som har kost seg.

Å se dette lille tablået gjorde godt et eller annet sted inne i meg, kjente jeg. Det var noe uskyldig, lekent og kreativt over det. Og vi trenger uskyld, lekenhet og kreativitet. Og stillhet. Vi trenger ikke bare nyhetenes dybdykk i detaljer når noe vondt skjer, og støy, støy, støy.

Når det gjelder min egen kreativitet, så er jeg nå tilbake i jobb igjen etter ferien. Og det opplever jeg som rimelig greit. Det første arbeidet jeg tok tak i, var bildet du ser under her. Det var med på en utstilling jeg hadde for et års tid siden, men jeg følte det trengtes å bli flikket litt på. Etter hvert ble det litt for mye flikking, og det førte til at jeg malte over det meste, og startet på nytt. Og selv om det ikke er ferdig enda, legger jeg også ved et foto som viser hvor langt det er kommet.






Fokuset jeg har hatt under arbeidet de siste dagene har vært ved selve penselstrøkene (se detaljbildet), mer enn ved motivet i seg selv. Jeg forsøker å løse opp litt, og la strøkene stå ganske tydelig som det de er, uten å gni fargene for mye over i hverandre. For akkurat det å ende opp med gniing er en tendens jeg har. Noe som nok skyldes at jeg arbeider for lenge ved detaljer. Hvordan bildet ender opp med å bli, om det blir bra eller rett og slett malt over og slettet, gjenstår å se, men det føles altså godt å være i gang igjen. Langt bedre enn å lese om krig, død og fordervelse. 

Neste utstilling jeg skal ha, vil inneholde kulltegninger og en et stort bilde på leirfliser. Temaet er døden, men ikke nødvendigvis kun på en vond og vanskelig måte, for den handler om kjærlighet også. Det blir i November. Men før det er det en kollega av meg som skal ha en utstilling. Og er du i Bergen så ta deg tid til den. Her er en liten tekst, som ble sendt ut som invitasjon fra Galleri VOX:





Hjertelig velkommen til KATY PENNYs utstilling CLEAR AS MUD 

Denne utstillingen utforsker grensen mellom det private og det offentlige, og er sentrert rundt kunstneren sitt lokalmiljø i Ytre Arna. Et rom i Penny sitt hus blir forvandlet til et pinhole camera, der omgivelsene blir projisert analogt inn i rommet via en linse. Resultatet blir en opp ned og til dels forvrengt versjon av omgivelsene; en persepsjon av verden utenfor blir invitert inn i huset.

Det blir visning av dette hjemme hos kunstneren søndag 27.08 kl. 16.00-19.00. Installasjonen vil bli streamet live både på Galleri VOX og på nett gjennom hele utstillingsperioden, til og med 10.09.

På Galleri VOX vises også grafikk og en interaktiv lydinstallasjon. Lydene er tatt opp på Lia fjellet i Ytre Arna, et vakkert turområde, men med en del støyende elementer; her er både steinbrudd og skytebane, og til tider lyden av billøp i det fjerne.  Grafikken baserer seg på turkart fra samme område. Søken etter stille refleksjon borte fra hus og biler blir til emosjonell støy.

Dette er en spennende utstilling, der kunstneren åpner sitt private hus og slipper omgivelsene og menneskene inn. Og på Galleri VOX viser hun igjen sin bredde og omfavner både grafikk og lyd.

***

Det var det, dagens blogg er over.

Ha en fin dag.



Dagens link: (Ikke all vold når nyhetene)






mandag 14. august 2017

Du - en resurs.



Nå har visstnok kuldegradene kommet om natta. Heldigvis ikke i Bergen, men på Østlandet. Det betyr vel at sommeren er over, mer eller mindre. Og selv om det er surt at det er slik, er det lite å gjøre noe med. Så skal en gjøre noe med noe, får en finne et annet felt til å sette inn resursene på enn å krangle med årstidene. Om en da har noen resurser. Og det har jo de fleste av oss. Om vi kjenner etter. Det er bare det at mange av dem ligger brakk, og blir ikke benyttet eller verdsatt.

Selv er jeg glad i å lage mat, fra tid til annen. Det at jeg både liker og er i stand til det, er en resurs for meg. Som jeg utnytter. Andre har andre resurser, for eksempel til å samle mye penger. Selv har jeg lite penger, så når jeg lager mat, må jeg prøve å være litt økonomisk. Og det klarer jeg stort sett å være. Det å være økonomisk er også en resurs for meg.

I går lagde jeg mac & cheese. Med en liten vri. I stedet for å bruke kun macaroni, ost og hvit saus, tilsatte jeg to pakker stekt kyllingkjøttdeig, en broccoli og en nesten hel bunt vårløk jeg hadde liggende. Dessuten brukte jeg brødstrø over osten. Glutenfri (har ikke noe valg der). Resultatet ble ypperlig. Og jeg fikk én stor pluss en middels stor form ferdig mat, som jeg delte opp i porsjoner og heiv i frysen. Dessverre glemte jeg å ta bilde etter at de hadde vært i ovnen, men jeg husket å ta et før, så det er det som ligger på toppen over her.

Andre resurser jeg har, er det som går på det kreative. Kreativiteten går i egne øyne litt lenger enn til å kunne produsere en trolldeigfigur som nesten ligner på noe, så jeg kaller meg kunstner. That’s my trade. Ikke noe jeg blir rik av, men til gjengjeld gir det meg noe i forhold til identitet og en følelse av å beherske noe. Og det skal en ikke kimse av.

Det er mye som kan kalles en resurs. Selv ser jeg på meg selv som mer tålmodig nå enn jeg var i yngre år, og på en god dag mindre dømmende enn jeg var i ungdommen. Egeninnsikt og en viss forståelse av enkle former for kommunikasjon og mellommenneskelighet har jeg også utviklet. Det å kunne utvikle seg er en resurs. Om alt stopper opp og en kun tviholder på gamle forestillinger, myter, maktstrukturer, arr, arr, arr, og så videre i den leia, bruker en ikke resursene sine, slik jeg ser det. Så ikke alt en besitter av evner og muligheter kan puttes i sekkebegrepet resurser.

Er du alltid ettergivende og harmoniserende, er det ikke nødvendigvis noe vi bør kalle en resurs. I stedet handler det gjerne om unnvikenhet, frykt eller opportunisme.  Opportunisme er ikke alltid en resurs, selv om det kan gi en form for gevinst.

Det er mye som kan gi en gevinst på et eller annet felt, men som likevel ikke kan kalles en resurs. Liver er stinn brakke av forvillelser på dette feltet. Banker du kjerring og unger er det for eksempel ikke en resurs du bruker, uansett hvor hardt du etter hvert klarer å slå, og uansett hvor flate og underkastende du klarer å forme dem du mishandler til å bli. Og om du klarer å få igjennom viljen din på alle felt for eksempel i heimen eller på jobben, fordi du er verbalt sterk og sta, er det ikke nødvendigvis en resurs vi snakker om.  I stedet er det gjerne misbruk av en resurs - egoisme, og til tider et overgrep - pluss en mangel på empati og evne til å se andres behov enn ditt eget. Alt fortjener sitt riktige navn.

Det er lett å tro om seg selv at en ikke har noen resurser å bringe til torgs. Ingen evner, ingenting av verdi for seg selv eller andre. Spesielt om livet har gitt deg noen slag i trynet og et drivanker eller to på slep. Men ikke alt er nødvendigvis slik en tror. Selv tenker jeg at du har masse resurser. At du er stinn av muligheter og evner. Ikke alle evnene er like hos alle. Så kanskje du ikke har evnen til å bli rik, til å utnytte alle smutthull du møter på din vei, til å løpe fort eller hoppe høyt. Men du kan kanskje ROPE høyt. For eksempel til deg selv, om du har gått deg blind for egen verdi, blind for at du har resurser. Du kan rope til deg selv framfor speilet at du er verdt noe, at du klarer noe. At du har noe å dele. For det har du. Du kan rope så lenge og høyt at du faktisk hører en annen stemme i deg enn den som holder deg nede. 

Vi har alle resurser på forskjellige felt. Noen her og noen der. Jeg har det, og du har det.Vi må bare få øynene opp for dem. Og så får vi bare forsøke å benytte oss av det vi finner så godt som mulig, uten å sammenligne oss med alle andre hele tiden. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 12. august 2017

Veien utenom er ikke nødvendigvis den beste.




Etter noen dager med litt labert stemningsleie, våknet jeg i dag med noe som bare kan betegnes som godt humør. Ikke kongehumør, men i hvert fall litt bedre enn i det siste. Og nei, akkurat dét gjorde ikke vondt i det hele tatt.

Om det litt bedre humøret har noe å gjøre med at jeg sov til klokka tolv i dag, skal være usagt, men det gjorde jeg altså.  Så nå, etter litt kaffe og frokost, er det allerede langt på dag. Hvordan det vil påvirke planene jeg hadde for dagen, gjenstår å se. Uansett var ikke planene så viktige. Jeg tenkte å trene litt, og lage opp noen middager for frysen. Og ingenting av dette er for sent enda, eller umulig å utsette til i morgen.

Når en får et lite fall i stemningsleiet, så tror jeg det kan være en god idé å adressere det. Det vil si gå det i møte, og gjerne sette ord på det. Det kan hjelpe en til å navigere litt, og få lettet litt på trykket. For å få til det, så kan en skrive, slik jeg gjør på Vannlandet, eller en kan snakke med noen. Å snakke er bra. Og aller best er det om en våger å være ærlig. Om en snakker rundt grøten, hjelper det ofte ikke så mye. En må våge seg ut på smørøyet og forsøke å finne fotfeste der. Mens en gir saker og ting sitt eget navn. Alt fortjener sitt eget navn.

I blant når en leser artikler i avisen, så brukes det ikke riktig navn. I dag kan en lese om noe graving i byen vår, der noen dører ble sperret så det ble vanskelig for folk som bodde bak dem å komme seg til og fra. Når de ansvarlige så blir konfrontert med fakta, blant annet at det ikke ble opplyst om ting i forkant, kaller de det et resultat av underkommunisering. Hallo, underkommunisering? De riktige ordene må vel være at de dreit på draget, gjorde en dårlig jobb, eller noe i den duren.

På samme vis blir det om du gir eller får en knyttneve i trynet, et spark i magen eller blir slått med en hammer, for at et standpunkt skal understrekes. Det er ikke et utslag av overkommunikasjon. Det er vold.



Et annet sted kan en lese om LO som kjøper en leilighet til over ti millioner, og lar en av toppene bo der. Leiligheten var en investering, sier de så etterpå, og at de sparer hotellutgifter til pampen. Men det hadde de vel gjort om de leide en billigere leilighet til toppen også, eventuelt en hybel, og leide ut den dyre så de fikk inntekter på investeringen sin. Frynsegodene blir med andre ord nektet sitt egentlige navn, som er nettopp frynsegode for en av deres egne topper.

Og så har vi saken om den gamle damen her i Bergen som fikk ei kule inn gjennom veggen, fra en skytebane i nærheten. Nå skal skytebanen åpnes igjen. Men ingen fra skytterklubben har giddet å ta turen bort for å snakke med offeret. For å be om unnskyldning, og høre hvordan det går, og slikt. Fordi de avventer politiets konklusjon. Hallo, avventer? For meg framstår det som om de faen i dama, og er mest opptatt av å få skyte videre.

Å gi ting sitt virkelige navn, er viktig. Og ikke bare for de som kommer i media. Om noen spør deg hvordan du har det, hjelper det lite å svare bra, om du har det dritt. Da ender det bare med at du må bære dritten alene. Slik er det om det oppstår saker og ting i et forhold også. Enten det dreier seg om forholdet til en kjærest, et barn, en venn, eller på en arbeidsplass. Om en alltid vrir seg unna det det egentlig handler om, vil det skje få forandringer. Det samme gjelder for det du faktisk føler. Om noen påfører deg sorg, smerte, avviser deg eller misbruker deg, så hjelper det lite å holde kjeft og bite i deg det du føler. Selv om det kan medføre at du må kjenne på litt skam eller frykt om du er ærlig og kanskje til tider litt konfronterende, så er ærlighet det eneste som kan forandre noe, og den eneste veien som leder til aksept av dine egne følelser. Og for å ha en egenverdi, må en faktisk gå veien om aksept av seg selv. Det er ingen vei utenom.

Klokka har blitt halv to, og jeg får komme i gang med dagens gjøremål. Middagen jeg har planlagt, er noe så enkelt som mac & cheese. Men jeg blander inn en broccoli og et par pakker med stekt kyllingkjøttdeig, litt vårløk og eventuelle rester av ting jeg har liggende, for å gi litt mer smak og næring. Og så fryser jeg det i porsjonspakker. Å tine det, gir ingen michelin stjerner, men det er innafor, samtidig som det er lettvint og ganske rimelig. Og det er jo ikke til å klage over.

Dagens bilde fikk tittelen "Taus", og skulpturen ga jeg navnet "Argument".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




torsdag 10. august 2017

Styggen på ryggen.




Været er lite å skryte av for tiden. Men slik er det med mye, det er ikke alltid det er lett å finne noe å skryte av. Likevel går livet videre. Selv legger jeg i blant ut bilder av mat jeg har laget, bare for i det minste å ha NOE å skryte av. Nød lærer naken kvinne å spinne, hevdes det. Eller som min bestemor brukte å si:  Lite men godt, sa gutten, han patta katta. Så bildet over her viser noe indisk fisk jeg lagde for noen dager siden, servert med ris og hjemmelagede, glutenfrie nanbrød. Smakte utmerket, og vel verdt å forsøke seg på. Om en da ønsker noe å forsøke seg på. Selv forsøkte jeg meg for eksempel IKKE på å skifte lyspære på bilen min her om dagen. I stedet ble det å ty til verkstedhjelp. Noe som kanskje virker råflott eller som latskap, men som har sin årsak. Å skifte pære er blitt vanskeligere på mange biler med årene.


Golf IV er samme sort bil som jeg hadde før den jeg har nå. Men på den gamle fikk jeg til pæreskiftet selv. Og jeg måtte ikke av med støtfangeren som det nevnes i artikkelen. Batteriet, derimot, måtte jeg ut med. Men det var til å leve med, selv om det var noe herk å komme til da også.

Å få noen til å gjøre ting for seg er ikke alltid så dumt. Selv betaler jeg for å skifte dekk også nå. To ganger i året, vår og høst. Og jeg skulle gjerne hatt noen som kom hjem og vasket for meg, men det har jeg ikke råd til. Det er mye jeg ikke har råd til. Og mer blir det vel etter som årene går. En trenger ikke å være spåkjerring for å kunne lese det i kortene. På den annen side så har jeg råd til litt, og får råd til mer om jeg bruker de midlene jeg har fornuftig, i stedet for bare på ting jeg har lyst på der og da. Hadde jeg for eksempel betalt noen for å vaske i heimen min, måtte jeg gitt avkall på veldig mye annet. Og slik er det med det meste. Om en ikke driter penger handler det om prioriteringer. Og er det noe vi som har ei trygd gjør, så er det IKKE å drite penger. Til gjeld er det enkelte som synes vi stinker likevel.

Neste uke begynner jeg på jobb igjen etter ferien. Jepp, jeg jobber 50% selv om jeg har trygd, og i går tok jeg turen innom atelieret, for å forberede meg litt. Kjenne litt på stemningen, som en sier. Og da kom angsten gitt. Etter å ha vært stort sett fraværende i ferien. Sånn er det gjerne med sosial angst, den kommer der det er folk. Så i dag er jeg sur og langt ifra i humør. Uten at jeg likevel tenker at det ville vært en god idé å betale noen for å lage kunsten min for meg. For der stopper det jo. Sånt må en klare på egenhånd, eller la være.

Det er mye en må klare på egenhånd. Blant annet det å leve, i stedet for bare å eksistere. Og selv om det å leve også kommer med sin pris, så måles ikke livet i penger, selv om mange tror det. I stedet måles det blant annet i hva du gjør og ikke gjør, hva du velger eller velger bort, hva du unnviker eller går i møte, osv. I BT i går kunne en lese om en kollega av meg, som lager kunstutstilling i sitt eget hjem, samtidig med en utstilling i galleriet vårt, der de to stedene er videokoblet sammen i sanntid. En del av motivasjonen for dette, ligger i at hun har levd en stund med sosial angst, og likevel forsøkt å ta eierskap over nærmiljøet hun bor i. Gevinsten i å klare det er stor. Mens minst en av utfordringene ligger i at hun må kjenne på noe som en kanskje ikke alltid ønsker å kjenne på, om en har sosial angst.  Likevel, hun kan ikke betale seg i bort fra det. I stedet må hun stå løpet, eller droppe hele greia.




Det å stå løpet må vi alle, om vi vil oppnå noe annet enn nederlag eller meningsløshet. Og det må vi gjøre uten en garanti for at alt blir som vi ønsker. Det er lite som blir akkurat slik vi ønsker eller så for oss, men noe kan i blant ende opp med å ligne litt på det. Ofte er det i seg selv nok. Hvis det ikke er nok, om vi ikke er i stand til å glede oss over det vi har, får og klarer, vil livet bli ganske surt. Å være misfornøyd er ingen god tilstand. Tro meg, jeg vet, for jeg er misfornøyd i dag, og det er ingen god følelse. Selv om jeg er litt mer fornøyd nå enn da jeg begynte å skrive. Slik fungerer det ofte for meg her i Vannlandet. Jeg skriver meg stort sett opp. Får litt perspektiv på ting. Pluss litt positivt fokus. Og det er jeg fornøyd med. Det betyr at NOE er jeg fornøyd med også i dag, selv om jeg altså er misfornøyd og litt ute av lage. Så får jeg se hva jeg klarer å fokusere mest på videre utover dagen. Jeg håper det blir det som er positivt. For det negative har en tendens til å dra med seg enda mer negativitet, og så er vi i gang: Plutselig er det meste bare ræva og fullt av fuck og satan og styggen på ryggen og alt det der, før det går videre til at ingenting har en verdi, alternativt at det med verdi er utenfor rekkevidde. Og slik vil vi jo ikke ha det. I hvert fall vil ikke jeg ha det slik. Jeg vil at livet og dagen min skal være verdt noe, for på den måten får jeg også en verdi.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 






søndag 6. august 2017

En kan bli fattigere selv om kontoen øker, men rik av ting en deler.




I dag begynner Vannlandet med et bilde av mat. Nærmere bestemt en fiskerett med inspirasjon fra Thailand, som jeg lagde til kjæresten og meg selv her en dag. Og ja, det smakte konge. Faktisk bedre enn jeg hadde forventet. Det var rein lykkefølelse å spise det. Og vel var det litt hot, men ikke verre enn at det var innafor. Så retten anbefales på det sterkeste, om du vil forsøke noe nytt. Ikke var den vanskelig å få til heller. Oppskriften finner du her.

Å lage mat jeg ikke har laget før er gøy. Spesielt om den i tillegg smaker godt. Så i dag skal jeg forsøke meg på enda en fiskerett. Ting pakker på seg i positiv retning, med andre ord.  Denne gangen blir det noe indisk med torsk og scampi. Og jeg skal bake glutenfritt nanbrød som vi skal ha ved siden. Håper det blir kjempegodt.

Jeg tenker at det å lage god mat, kanskje er et overskuddsfenomen - at i hverdagen går det nok for de fleste på saker de kjenner fra før, og som ikke tar så mye tid. Timeplaner skal jo tråkles sammen, og det er lett å tenke at det som er lettvint tar minst tid. Om en er nedstemt eller ikke har det så bra, blir det kanskje enda enklere på matfronten. Om ensomheten blir det eneste en virkelig eier, eller for eksempel depresjonen har fått klørne i deg, mål og mening har forlatt deg og du ikke ser noen annen vei framover enn angst og håpløshet. Da lager en kanskje ikke middag i hele tatt, og om en gjør, nøyer en seg med å varme en pizza.

Men det er en stor forskjell på pappizza og for eksempel den thaiinspirerte fiskeretten jeg la ut bilde av. Et hav av forskjell. Både estetisk, smaksmessig og næringsmessig. Og om en lager det selv, får en med opplevelsen av å ha fått til noe på kjøpet. At en behersker noe. Og det er en følelse en ikke skal kimse av.

Alt en får til og alt en får lagt bak seg av arbeidsoppgaver gjør stort sett godt i etterkant. Mens det en ikke tar tak i, gjerne ender med dårlig samvittighet og kanskje en nedgradering av selvbildet en har. Så jeg tenker at det å ha litt fokus på det som lar seg løse kan være veldig bra. Selv fikk jeg vasket bilen i går. Se bildet under her.



Det å vaske bilen gjorde meg lykkelig, selv om jeg tydde til maskinvask. For jeg har utsatt det en tid, og jeg likte ikke at jeg utsatte det. Hver gang jeg skulle kjøre en tur, måtte jeg først forholde meg til følelsen den skitne bilen ga meg, og erkjennelsen om at jeg ikke tok tak i jobben med å gjøre den ren. Utsettelsen gjorde meg med andre ord ikke godt. I stedet pirket den borti meg på en negativ måte, pirk, pirk. Slik blir det ofte med utsettelser eller det en forsøker å slippe unna. Å slippe unna er ikke noe som gir deg vekst eller et lett sinn. Like lite som det å lure noen gjør det. Du kan kanskje føle et snev av lykke et lite øyeblikk om du klarer å lure til deg ei krone der du ikke har rett på den, men på sikt gjør det deg ikke noe godt, tror jeg. I stedet degraderer det deg som menneske. Det lille blaffet av opptur forsvinner fort, og du må leve med at du kanskje stjal noe fra noen.

Å få til alt en vil er det ingen som klarer. Men en kan forsøke på noe av det. Å stjele ei krone fra noen er ikke en vei til å få et rikere liv. En kan blir fattigere selv om kontoen øker. Å lage seg et godt måltid og å dele det med noen, vaske bilen eller rydde litt rundt seg, er derimot et forsøk på noe positivt. Noe som kan gjøre deg rikere.

Jeg tror at om en klarer å ha størst fokus på det en får til av små ting i hverdagen så er en på god vei. I stedet for at en graver seg ned i sin egen utilstrekkelighet og dyrker den siden av seg selv. Så det er viktig å sette seg mål som er oppnåelige. Å klatre opp på en fjelltopp er derfor ikke et mål for meg. Mens å gå en liten tur er det. Å lage en kokebok er heller ikke et mål, men å lage et godt måltid i blant er innafor. Det kan jeg klare. Det er mye jeg kan klare, og mye du kan klare. Kanskje du kan klare mer en du tror.

Det blir på et vis som spiraler. En god og en dårlig. En som bringer deg opp og en som bringer deg ned. Hva vi gjør er mye hvem vi er, og hvem vi ender opp som. Og dette er jo kunnskap vi sitter på alle sammen. Men kunnskap er én ting, hvordan en bruker kunnskapen en helt annen. Jeg, for eksempel, vet at for mye sukker ikke gjør meg godt. Likevel hender det at jeg dykker ned i en pose med snop. Og slik er det på mange felt i livet mitt. Men på den annen side, så finnes det felt hvor jeg klarer å bruke kunnskapen jeg besitter til noe positivt. Enten ved at jeg aktivt får til noe, eller at jeg styrer unna noe jeg vet ikke er bra for meg. Så da må jeg forsøke å fokusere mest på det positive i hverdagen, og så ta med meg det videre der som en illusjon av ryggrad. I stedet for bare å gremmes over dypdykkene i sukkerposene, og så trøste meg med enda mer snop fordi jeg ikke klarer å ligge unna.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag, så nå runder jeg av på det viset jeg føler fungerer for meg:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 3. august 2017

Selv om du kan, må du jo ikke.



Møkkaværet fortsetter. Det gjør sitt til at det er lite fristende å gå tur. Så i stedet forsøker jeg å gjøre litt trimøvelser i heimen for tiden. For skrotten trenger litt bevegelse. Hvis ikke stivner den fort, og svinner hen. Alternativt eser ut. Sånn er det bare. Dette er noe jeg vet, men ikke alltid har lyst til å minne meg selv på.

For å få til å gjøre litt trimøvelser må jeg motivere meg. Og for å klare det hjelper det om jeg kjenner meg selv litt, og er klar over de skjær som måtte ligge framfor meg. For skjær i sjøen finnes alltid. Noen er synlige, og noen av dem igjen lar vi gjerne styre valgene våre. Mens andre er fullstendig usynlige, og vi kræsjer inn i dem gang på gang med derpå følgende blåmerker og tårer. Vi har alle hørt eller framsatt fraser som «hvorfor skjer dette alltid med meg?» Jeg tenker at det skjer av en grunn. Og grunnen er ofte en selv.

For å oppdage de usynlige skjærene, hjelper det i blant med flere øyne enn ens egne.  Noen som står nært nok til å se det landskapet du beveger deg i fra en litt annen vinkel enn deg selv, og som våger å gjøre deg oppmerksom på det de ser. Noe som ikke alltid er like lett å gi bort, eller like lett å ta imot. Fordi det å ta imot noe som minner sterkt om konfrontering, er vi ikke alltid så glade i. Så vi biter gjerne budbringeren av med et «jeg vet, tror du jeg er dum, slutt med maset, du er ikke akkurat feilfri selv heller», eller lignende. Og klarer ikke å se at rådet eller veivalget vi blir forelagt som en mulighet, i de fleste tilfeller er velmenende og av omsorg. Spesielt kan dette skje, om saken dreier seg om noe vi innerst inne vet selv, og ikke liker å bli minnet på. Det kan for eksempel være knyttet skam til det.



I dag leste jeg en artikkel som handler nettopp om hva vi ser og hva vi ikke er i stand til å se. Og den referer til et eksperiment, hvor du skal telle hvor mange ganger en gruppe mennesker kaster ball til hverandre. Du kan selv ta testen her før du leser videre, om du vil. Det tar bare et minutt.  

Selv har jeg sett denne testen før, så jeg ble ikke overrasket, men jeg ble det første gangen jeg så den. I den nevnte artikkelen var forsøket ment å illustrere hva som kan skje på en arbeidsplass.

Jeg tenker at dette den forteller oss, også kan hjelpe for våre personlige liv. Hvordan vi ser på oss selv, hvilke mønstre vi lever etter og hva vi ikke er i stand til å se. For også oss selv kan vi se oss blinde på. Det gjelder ikke kun narsissister. I tillegg til at vi overfokuserer på ting, har vi har alle blinde flekker i synsfeltet. I tillegg til alt det vi fornekter at finnes. Men får vi satt fokus på noen av de blinde flekkene, er vi i det minste et stykke på vei mot et videre og ærligere synsfelt, og så får vi håpe at det vi fornekter også blir et tema som leder til en form for erkjennelse etter hvert. Skal en først ønske seg en superkraft, er kanskje ikke røntgensyn eller superfart det som burde stå øverst på lista. Kanskje selverkjennelse i stedet burde stige litt i gradene.



Noe som kan lage skylapper for oss, er følelsene våre. For de kan bli sterke. Så sterke at de tar over det meste av gangsyn. Et eksempel på dette kan knyttes til svanen «Havnesjefen» i Os. Etter mye fram og tilbake og følelsesladet engasjement, ble den i natt avlivet. Grunnen er at den angriper mennesker. 

Avlivningen av Havnesjefen trigget følelser i folk. I hvert fall i noen. Ikke så mye i meg. Men noen ble så ladet at de begynte å sende drapstrusler til ordføreren. Da tenker jeg at det går litt langt, og at de kanskje har mistet en smule av evnen til å se seg selv utenifra, eller å få med seg hele bildet. Så når de verste tumultene har lagt seg, kunne det kanskje være på sin plass med et lite råd om hva som sømmer seg, og en henvisning til hva som ligger i utkanten av synsfeltet til aggressorene. Et råd som kanskje ikke vil bli godt mottatt, men som likevel er viktig å gi, for følelser vil dukke opp i andre situasjoner også. Så en må lære. Lære av sine feil. Slik er det over alt. Ikke minst i nære relasjoner. Vi bør gi hverandre råd og retning også der råd og retning ikke alltid er ønsket eller blir godt mottatt, om vi opplever at noen er på ville veier. Og så får vi heller ta skyllebøtta som kommer som en stormflo tilbake. Ikke minst gjelder dette overfor våre barn.

Dette betyr likevel ikke at vi alltid har noe å gjøre med alt og alle, at vi alltid vet best, eller at vi skal gnåle i tide og utide.  For da er vi kjapt over i en situasjon hvor det er vi selv som har pådratt oss blinde flekker. Så vi må lære oss til å kjenne vår besøkelsestid og finne en balanse. Denne balansen må vi ha hjelp til å finne via kommunikasjon og andres øyne. Vi klarer det ikke alltid på egenhånd. Taushet fører sjelden til så veldig mye annet enn mer taiushet.



Da var dagens blogg ferdig, og jeg håper jeg ikke har oversett altfor mye i min iver etter å få sagt litt om lite. Nå får jeg trimme litt, og ikke finne på en unnskyldning eller to for å la være. For selv om jeg kan, må jeg jo ikke. Og det gjelder vel for oss alle, på så mange felt i livet.

Dagens bilder viser maleriet «Utsikt», maleriet «Taus» og skulpturen «Taus».

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




søndag 30. juli 2017

Når giddalausen styrer skuta.



Det er søndag kveld, og jeg kjeder meg en smule, etter nettopp å ha våknet etter en litt for lang middagslur. Og hva hadde jeg til middag? Jo, restene etter Gumboen jeg lagde for to dager siden. Den smakte utmerket i dag også. Så dagens råd er, at om du ikke har smakt denne retten før, og ønsker noe nytt for ganen og hot for tungen, så gå for Gumbo. Selv brukte jeg to chilier som i oppskriften, men tok med frøene, og de hakkede tomatene jeg brukte var også tilsatt chili. Men sånt kan en selvfølgelig regulere. Videre byttet jeg ut vanlig røkt pølse med chorizopølse. Noe jeg tror var veldig riktig å gjøre. Til slutt tilsatte jeg også litt vårløk.

Gumbo kan slik jeg har forstått det lages på forskjellige måter, og selv likte jeg det jeg begynte med så godt, at jeg planlegger å lage mer. Men denne gangen med kylling i stedet for scampi. Også vil jeg lage det helt fra bunnen av på originalmåten, med roux som basis. Det skal visstnok få fram en røkesmak som gir en spiss til retten. Vi får nå se. Jeg syntes det fungerte på lettvintmåten også, selv om jeg ser i kommentarfeltet under oppskriften jeg brukte at enkelte gikk nærmest i harnisk over den. 

Å lage god mat synes jeg er ganske moro. Det å oppdage nye og spennende smaker er også moro. Vel kan det kanskje ta litt tid og koste litt arbeid, men tid har vi jo alle til rådighet, i mer eller mindre grad. Spørsmålet er hvordan vi bruker den. Jeg, for eksempel, satt her og kjedet meg, og begynte å skrive litt bare for å få tiden til å gå. Det var et valg jeg tok. Jeg kunne valgt å vaske bilen i stedet, eller leiligheten, malt en vegg eller dradd på besøk til kjæresten og drukket kaffe. Det er altså ikke tiden jeg har til rådighet som styrer valget mitt i denne sammenhengen, men giddalausen. På den annen side kunne jeg vært enda mer giddalaus, og bare ligget på sofaen framfor tv resten av kvelden. Nå sitter jeg en stund her foran dataskjermen, i det minste.

Det ikke slik at jeg har latet meg i hele dag. I formiddag var kjæresten og jeg ute og gikk oss en tur. Det var mens det var opplett. Nå regner det. Og turen brukte vi en time og et kvarter på. Vel anvendt tid, spør du meg. Selv om vi ble angrepet av klegg, og selv om det spratt små froskebabyer over stien der vi gikk, så vi selv også måtte sprette litt, for ikke å tråkke på dem. Og slikt krever jo sin mann, og kvinne. Kjæresten spretter godt bortetter av både klegg og frosk, men selv opplever jeg at det er mindre sprett i meg nå enn det var i yngre år. Jeg forsøker likevel å late som om det er mer enn det er, for å virke ung. Slik er det med mye, når en blir eldre. Det er derfor vi i blant ser bestemødre i hotpants dradd godt opp i flatræva og gubber med pipestilkebein i sykkelbukser. Plaggene gjør dem yngre, tror de, innbiller jeg meg. Men kroppen sitter gjerne på en annen kunnskap og vil ikke henge helt med på bedraget. Og estetikken er jo drept ettertrykkelig og endelig. Så hvor heldig det er kan kanskje diskuteres.

Hva jeg skal bruke resten av kvelden til, vet jeg ikke. Men om jeg skulle satset penger på noe, blir det vel at det ender opp med tv før eller siden. Helst før. Sånn er det jo gjerne på kvelden. I hvert fall for meg. Så får vi se hva morgendagen bringer. Da har jeg noen forpliktelser, pluss at jeg nok handler inn til en ny porsjon Gumbo. En stor porsjon. Så jeg kan fryse ned og ha framover. Også må jeg få skiftet ei pære i frontlyset på bilen. Noe som viser seg å bli en utfordring, for på venstre side på Poloen min, må en visst ut med hele lampa først. Og det vet jeg ikke om jeg er lysten på å forsøke meg på. Så jeg må nok høre med et verksted, og håpe at jeg ikke må vente på time en måned først. De er ikke alltid like kjappe de folka der.

Sånn, da har jeg fått svidd bort noen minutter som jeg aldri får tilbake. Slik er det gjerne med minutter. Og timer. Og år. 

I morgen er helgen over. I går var vi og hilste på barnebarnet, som har hele livet foran seg, for hun ble tre år. Datteren min hadde bakt kake, og det ble en veldig koselig liten samling. Og sånn går nå disse feriedagene.

Takk for nå, og ha en innholdsrik uke.

Bjørn

Dagens link: Hørte denne på radioen i dag. Var en stund siden sist. Og den fikk meg som vanlig til å tenke på livet jeg har levd.






lørdag 29. juli 2017

Hvordan har DU det... egentlig?



Dagens bilder er av noe keramikk jeg lagde for en del år tilbake. Minimum 17 år, siden jeg møtte veggen fysisk og psykisk og la opp i mai 2000. Men den er nok noen år eldre enn det. Antagelig rundt 25 år gammel. Noe som får meg til å kjenne blant annet på at tiden går ganske fort.  

Grunnen til at jeg kan vise tingene her i dag, er at jeg arvet dem etter min far, som gikk bort i sommer. Og da jeg og kjæresten var på en liten ferietur østover i forrige uke, fikk vi det med oss.

Nå er det meste av hva som havnet tilbake hos meg selv, plassert rundt omkring i leiligheten min. Og det er med litt blandede følelser jeg har det framme. Men sånn er det med så mye med hva en forholder seg til, det er sjelden noe er fullstendig ensidig. Det meste har sin gevinst og sin pris.



Noe av grunnen til ambivalensen min, er at keramikken har vært i min fars eie i så mange år. Jeg ønsker egentlig å ha minst mulig av hans eiendeler, siden jeg ikke likte mannen. På den annen side, har jeg fra før svært lite av fysiske minner fra mine år som keramiker, så sånn sett er det kjekt å ha litt jeg kan gi videre til mine barn en dag.

En annen ting som skaper ambivalenser i meg, er at jeg ikke er like stolt av alt jeg produserte av keramikk. Slik livet mitt ble, ble det også viktig for meg at jeg skulle kunne leve av yrket mitt. Regninger skulle betales og jeg ønsket ikke å ha kunsten kun som en biinntekt, så det preget mange valg som måtte tas. Jeg måtte lage keramikk som var salgbar, og det medførte kompromisser jeg ikke alltid var like stolt av. I dag er det annerledes. Nå lager jeg kun det jeg har lyst til å lage, og det føles mye bedre, selv om jeg ikke selger like mye. Likevel, selv om ambivalensene finnes, så er keramikken jeg har fått tilbake nå, eksempler på noe jeg fikk til. Jeg levde rimelig bra som keramiker, og var mye min egen herre, når det kom til hvordan jeg brukte tiden min.




Å ta kloke valg er ikke nødvendigvis alltid enkelt. For meg handlet det som keramiker etter hvert mye om forpliktelser, og mindre om moro eller kunstnerisk utvikling. Og noen forpliktelser har vi vel de fleste av oss. Så da ender det jo gjerne opp med å handle om hva som er viktigst. Forpliktelsene våre, eller hva vi har lyst på. Er det for eksempel den nye bilen, ferieturen og nye sko, eller er det noe annet, som betyr mest for oss. Og i så fall hvorfor. Én ting som kan være viktig for noen, er dette med tid. Tid til seg selv, eller for eksempel tid til ungene, om en har blitt en familie på mer enn to voksne.

Om du vil vite hva ungene ønsker, må du lytte til dem. Ikke bare be dem om å være stille og innordne seg dine behov og mer eller mindre velfunderte verdier. Og videre må du ikke la det du får til svar bli overdøvet av brølet fra dine egne behov eller din egen frykt for ikke å være bra nok, rik nok, pen nok, riktig riktig riktig nok. Ungene vil for eksempel kanskje ha tiden og tilstedeværelsen din framfor ny bil. De er ofte i større behov av å bli sett og hørt av deg, enn hva du kan vise fram av riktig sminke, riktig BMI, merkeklær eller at du har siste modell smart-tv. I hvert fall før vi har podet inn i dem noen holdninger, følelsen av utilstrekkelighet, og hva status og eiendeler betyr.  Og det tar jo noen år. Det tar tid.



Innenfor dette med tid, ligger det mye, blant annet muligheten til samtale. For eksempel med Din Kjære og dine nære. Å bruke tid på samtaler er ofte en langt bedre investering enn en ny telefon. Se bare på disse bildene. Kanskje er det også en bedre investering enn å bruke all ens tid på jobb, hobby, venninneferier eller dataspill.



I dette lille blogginnlegget, skriver en svensk dame noe om Samtalen. Slik hun opplever det, er det tegn som tyder på at den er en utrydningstruet syssel. Ikke fordi vi nødvendigvis ender opp med å bli tause, men mer fordi det vi definerer som samtale slutter å være en dialog, og ender opp med å bli mye monolog. Dette mener hun skyldes at vi slutter å spørre hverandre om ting, slik jeg leser henne. Selv tenker jeg at dette fenomenet kan ha sin rot i sårbarhet. Vi er gjerne litt redde for å ta opp temaer som er kontroversielle, eller som kan utløse følelser. Derfor snakker vi i stedet om ferieplaner, de nye tingene vi har kjøpt eller skal kjøpe, og mindre om glede, sorg, ensomhet eller det vi er kritiske til hos dem vi snakker med, eller i oss selv. Vi snakker mindre om alt det som kanskje innerst inne betyr mest for oss, men samtidig ikke ønsker å høre om fra andre, fordi det kan bli kleint. Og vi hater kleint. 


Det kleine blir for mange synonymt med nakenhet, tror jeg. Kanskje det kleine også tenderer mot hjelpeløshet. Og mot skam. Noe som blir veldig synlig i blant, for eksempel når noen dør. Da kommer det gjerne få telefoner eller besøk en stund, mener jeg å ha lest og hørt at enkelte opplever. Ingen vil snakke om det som er vanskelig, så de holder seg unna, og sender i stedet et «Kondolerer» på FB og føler de har gjort sin plikt.



Så kanskje vi burde spørre mer. Spørre de vi har tid sammen med om hvordan de har det, hva de tenker og føler, og ikke bare fortelle om våre egne narsissistiske og navlebeskuende vinklinger på Livet. Og så ta oss tid til å lytte litt. Lytting er ikke alltid det verste en kan investere i noen. Vel er det greit å få fortelle om greiene sine, men det kan en kanskje bruke for eksempel en blogg til, eller male et bilde, om det presser så mye på at det truer med å viske ut alle horisonter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








torsdag 27. juli 2017

Det er den vanlige historien det.




I går gikk årets første felles fisketur av stabelen for kjæresten og meg selv. Vi smurte niste, kokte kaffe, pakket ned diverse sluker, plaster, vann, en flytevest, Paracet, kniv, skjærefjøl, plastposer til fangsten, litt ekstra klær siden det var antydning til regn i luften, og vi var innom en sportsforretning og kjøpte en hov. For fisken ville vi ha på land når den beit. I det hele tatt ble det en grei oppakning. Langt mer enn da jeg var ung, og nøyde meg med det mest nødvendige fiskeutstyret. Men tidene forandrer seg, og vi la opp til en dagstur, så da ble det som det ble.

Selv om vi bor i Bergen og derfor ved kysten, er det ikke alltid så lett å finne et sted hvor vi kan fiske fra land. Noen krav har vi jo, spesielt jeg. Jeg vil for eksempel ikke risikere å ramle på sjøen, så det bør ikke være for bratt. I tillegg vi jeg gjerne ha litt fin natur rundt meg uten å måtte gå for langt. En kaikant er ikke så veldig fristende.

Turen denne gangen gikk til Toska, som ligger like ved Manger på Radøy, en times kjøretur fra hvor vi bor. Og kjøreturen gikk fint. Noen regndråper falt det på frontruta under veis, men ikke nok til å skremme oss nevneverdig. Og etter den nevnte timen var vi framme, og begynte å lete etter et egnet sted. Etter en del fram og tilbake, tok vi utgangspunkt ved en rasteplass, hvor det virket greit å stå parkert. Men før vi gikk derfra, fant vi ut at vi ville ha i oss ei brødskive. Noe vi dermed sørget for å få i oss. Ladede batterier er greit når en skal ut i naturen.  Deretter hentet vi resten av saker og ting ut fra bilen, for å bringe med oss til vannkanten. Og det var da vi oppdaget at fiskestengene lå igjen hjemme. Herlig. Men, men, vi kunne ikke annet enn å le. Shit happens. Sånn er det bare. Så da var det ikke annet å gjøre enn å pakke sakene inn i bilen igjen, og legge turen hjemover med godt humør.

Nå kunne jo denne fiskehistorien endt her, men det gjør den ikke. For vi hadde bestemt oss for å fiske, så fiske skulle vi. Bare ikke på Toska. Det ble tross alt litt for langt unna å skulle kjøre tilbake igjen. Så etter å ha plukket opp fiskestengene, endte vi opp i Arna, nærmere bestemt Garnes, for de som er lokalkjente. Der ligger det et lite friområde, hvor det er mulig å komme ned til sjøen uten alt for mye gange.




Av kjæresten og meg, er det hun som er den mest entusiastiske fiskeren. Og når hun skal slenge ut snøret, vil hun gjerne gjøre når det flør, altså når vannet stiger mot flo, siden det visstnok skal bite best da. Denne gangen ble vi litt sent ute, grunnet den lange strafferunden, men vi var likevel innafor. Så vi kastet ut og begynte på det vi så for oss som veien til en solid matauke. Litt bratt var det der vi sto, og litt tang, men vi regnet med at etter som vannet steg, ville det bli bedre. Men så var det det da, at vannet steg ikke så veldig mye. I stedet oppdaget vi etter hvert at det dro mot fjære. Så vi hadde nok sett litt feil, da vi googlet vannbevegelsene. Så sånn kan det gå.

Det var nå det. Tross alle små og store utfordringer, fikk vi fisket litt, og Beate fikk til og med to makrell. Selv fikk jeg ingenting. Noe som ikke akkurat overrasket. Det er den vanlige historien det.



I dag blir det ingen fisketur. I stedet skal vi kose oss hjemme med litt god mat. Jeg tenker å lage litt Gumbo. Oppskriften jeg skal ta utgangspunkt i finner du her. Denne retten har jeg aldri forsøkt meg på før, men hatt i bakhodet en stund. Håper det kommer til å smake. Slik jeg har forstått det, finnes retten i utallige variasjoner, og det kan ta litt tid å lage den. Men jeg fant en ganske enkel oppskrift, som går litt kjappere. Et sted må en jo begynne. Så får jeg heller putte oppi det jeg lyster om jeg lyster noe. For eksempel kylling, som mange visstnok bruker. Og kanskje bytte ut røkt pølse med chorizo- eller andouillepølse. Veien blir til mens man går.

Og da har jeg vel skrevet nok for denne gang, så da runder jeg av.

Det øverste bildet er fra Toska, de to neste fra Garnes, der det første er tatt mot Ytre Arna hvor jeg bodde mens barna mine var små, og det andre mot Osterøy. Mens det nederste bildet viser den første makrellen som ble tatt på land med den nye hoven, etter at Beate har herja med den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




tirsdag 25. juli 2017

Ferietid.



Det har vært stille på Vannlandet noen dager. Det skyldes at kjæresten og jeg har hatt oss en liten ferietur. Og siden jeg ikke er en stor tilhenger av oppdateringer verken på bloggen eller på sosiale medier som forteller at leiligheten min nå står tom og til fri benyttelse, har det altså blitt litt stille. Men nå er jeg hjemme igjen, etter noen dager på Sørlandet for å besøke yngste datteren min, og en tur til Østlandet for å hilse på søsknene mine.









En liten ferie var kjekt. I Kristiansand bodde kjæresten og jeg på hotell, og nøt det, mens i Oslo bodde vi hos ene søsteren min og hadde det helt ypperlig der også. Og selv om det kan bli litt mye prat og støy for en aleneboer som er vant til en del stillhet, gikk det veldig bra.





Når jeg skal gjennomføre slike ting som en ferie, blir alltid dette med angsten min et tema. For hvordan vil det gå med den. Men denne gangen gikk det helt fint. Ikke noe angst verdt å snakke om. Selv om det ble mye sosialisering. Blant annet var vi på hytta til yngste datteren min sine svigerforeldre, og hilste på dem for første gang. Og det ble ikke noe angst der heller. Bare koselig hele veien. På hytta ble vi servert både reker og krabbe i hauger jeg sjelden har sett make til. Og det var ikke kun kjæresten og jeg som var invitert. Eldste datteren med barn og samboer pluss to søskenbarn av henne hadde også tatt turen sørover. Så det ble mange rundt bordet, og ble en veldig fin opplevelse, synes jeg, og derfor en erfaring som gjør at det kanskje blir lettere å gjøre noe tilsvarende en annen gang. Så takk til dere som stelte i stand så fint, og tok oss så vel imot.

I Oslo var vi samlet alle fem søsknene hos broren min, og jaggu ble det ikke rekeaften der også. Og vin. Bare ikke på meg, siden jeg var sjåfør. Så takk til dere som stelte i stand her også. Det er lenge siden vi alle har vært samlet - fire år, tror jeg - så det var veldig kjekt. Håper det ikke blir like lenge til neste gang.





Nå er jeg altså tilbake i Bergen. Og jeg kjente at det ble litt stille rundt meg da jeg kom hjem. Men det er vel en overgang. Livet er jo ikke så verst for tiden her heller denne sommeren, kjenner jeg. Planen framover nå er å fortsette ferien på denne kanten, og kanskje få til noen fisketurer sammen med kjæresten, om været holder. Og går ikke det, har vi jo en flott by som ligger og venter, med både restauranter og teater og kinoer, så det burde være mulig å komme seg ut av døra og få litt input nå når angsten holder seg litt rolig. Å sitte inne hele tiden og se på idiotkassa, framstår som litt kjedelig nå, føler jeg. Men noen turer på apostlenes hester i Guds frie blir det vel også på oss.

Og se, da ble det litt blogg i dag. Den ble ikke så lang, men det ble da noen bilder fra ferieturen vår. Og det er ikke verst det helder.

Øverste bildet viser sjømatbordet på hytta utenfor Kristiansand. Fontenene, kanonen og ølet (fant et glutenfritt) er fra byvandringer der sørpå. Hyttebildene forklarer seg vel selv. Og de to siste er fra hvor bror min bor, i vannkanten på Slemmestad utenfor Oslo.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




mandag 17. juli 2017

Gud, jeg er god.



I natt var jeg i Las Vegas, der sola skinte og det var godt og varmt. Men da jeg våknet i dag morges, var det som vanlig i Bergen hvor det regner og er elleve grader ute. Så det var kun en drøm. Hva jeg skulle i Las Vegas i drømmen er jeg usikker på, men mye av tiden gikk med til å finne parkeringsplass.

Selv om det regner ute nå, er det ikke alltid det gjør det, selv ikke i Bergen. Og for et par dager siden var kjæresten og jeg og besøkte svigermor og ektemannen, som holder på med å flytte. Og da var det sol. 



Noen av dagens bilder er tatt mellom regnbygene da kjæresten og jeg gikk tur i går, men de øverste er fra hagen ved det nye stedet til Svigermor. Og der var det lett å trives. Flott utsikt, gress og en stor platting hvor vi spiste vafler. Vafler er godt. Selv når de ikke spises i Las Vegas og blir servert med en to kilos biff som tilbehør.



I dag er det mandag, og vi skal handle for svigerfar, slik vi gjør hver mandag. Rutiner er greit, synes jeg. Skulle det vært på det viset at det kom en telefon hver gang svigerfar trengte et eller annet dilldall, ville det fort blitt et pes. Å planlegge litt og så handle for hele uka i slengen, er derfor en god ting, synes jeg.



Rutiner er et hjelpemiddel, ikke en måte til å langsomt drepe livsgnisten. Det samme gjelder for planlegging. Det å planlegge funker likevel ikke alltid. Ikke alt som skjer er resultatet av god planlegging. Svigerfar planla for eksempel ikke å få et slag og havne i rullestol. Det er slikt som bare skjer, ofte helt ut av det blå. Men en kan likevel planlegge på noen områder i livet. For eksempel kan en ha en forsikring. Slik at om det verste skulle skje, har en i hvert fall økonomi i etterkant, som er en smule bedre enn det det offentlige mener du er verdt. Selv hadde jeg ikke det da helsa sviktet, og det straffer seg i dag. Hadde jeg hatt bedre råd da jeg arbeidet som keramiker, kunne jeg hatt en uføreforsikring. Det ville hjulpet på en del nå. Som det ble, endte jeg opp med dårlig råd både før og etter bråstoppen.

Mange av oss vil bli syke i løpet av livet. Fysisk eller psykisk. Eller vi kommer ut for en ulykke. Mens vi er unge, eller når vi blir eldre. Om du har god råd, kan du ved behov kjøpe deg framover i helsekøen, ved å ty til det private i stedet for det offentlige helsevesen. For jo, vi har et todelt helsevesen. Og mer av dette vil nok komme i årene framover, om en skal tro det en kan lese i denne artikkelen. Men slik er det jo over hele linja i dag. Skillet mellom fattig og rik øker, og går ikke lenger kun ved hvor dyre leker en har. Den går også ved helsen, tilbudet ved sykdom, ved hva du har råd til å spise eller gjøre på fritiden, eller ved hva du har råd til å betale av forsikringer. Selv skulle jeg gjerne tatt en meg en gåtur i dag, men dropper det nok, siden det bøtter ned ute. Og trimstudio ville jeg ikke hatt råd til, om jeg ønsket en tørr løsning, så det blir nok en rolig dag. Heller ikke har jeg råd til trimstudio hjemme i kjelleren, og enda mindre en privat trener. Så sånn er det med den saken. Penger er ikke alt, sier de som har dem. Men jeg tenker at de hjelper på likevel.

I vinter brukte jeg å ta noen daglige trimøvelser hjemme, i tillegg til gåturene mine, men det har sklidd litt ut. Og det er dumt, for det er jo tross alt gratis, og derfor innenfor rekkevidde for meg. Så planen nå er å komme i gang med det igjen, mãnana mãnana, eller i hvert fall etter ferien. Så får vi nå se om jeg klarer akkurat det, eller om det blir med tanken. I blant er det tungt å komme seg i siget. Men fram til da får jeg klare meg med gåturene mine, og eventuelt ta på meg noe regntett om det høljer ned som i dag. Det er uansett ikke så ille som i natt. Da ramlet det ned 25,4 mm i løpet av to timer. Noe av det i form av isbiter. og de gjør seg vel best i drinken, nå på sommeren, skulle jeg mene.



Nå kan det hende at du synes jeg maser mye om dette med å trimme og holde seg i form. Men grunnen til at jeg gjør det, er at jeg opplever at jeg har fått et langt bedre og lettere liv etter at jeg la om levesettet litt for ca tre år siden. Vekten har gått ned, og jeg føler meg friskere både fysisk og psykisk. Så da vil jeg gjerne dele denne opplevelsen med deg, og kanskje inspirere deg til å gjøre noe selv også, om det sitter litt inne å komme i gang. Det trenger ikke å være så mye en må gjøre, litt hjelper alltid mer enn ingenting. Kast styggen av ryggen og kjenn at livet har noe å by på for deg også, her og nå. 



For en tid tilbake dukket det opp en liten greie på Facebook, mellom alle de søte kattebildene, ferielykken og ferdigsnekra visdomsord av ymse sort. Det ble hevdet at det å trimme er bortkastet, for selv om det kanskje får deg til å leve litt lenger, så er det jo slutten av livet ditt som strekkes ut, og da er du jo likevel så gammel at det betyr lite. Du sitter jo bare der og venter på å dø, skrumpet sammen som en rosin, impotent og med treg avføring. Og hvem trenger det. Att på til kastet du bort de gode årene dine på jogging og svette, i stedet for å nyte livet.

Men dette er jo veldig feil, tenker jeg. Og selv om det kanskje var skrevet med litt humor som bakteppe, ender det gjerne opp med å bli en trøst for dem som ikke gidder å løfte på ræva. Det er mye som forkles som humor. Rasisme, for eksempel. Og stigmatisering av alle som ikke er like bra som deg selv.

Min erfaring er at effekten av en litt sunnere livsstil kommer veldig fort, og at du får den her og nå. Det vil si at en time bevegelse hver dag, gir deg 23 timer i døgnet med bedre livskvalitet. Og det må jo sies å være en bra avkastning. Lagt bedre enn lykkepiller, til og med. Og ja, jeg tok med nettene også i regnestykket, for litt frisk luft og bevegelse hjelper gjerne på søvnen også.




Og da har jeg vel messet nok for i dag, så nå runder jeg av. Kanskje blir det en tur ut i regnet på meg, før vi skal handle for Svigerfar. Jeg ble jo nesten inspirert av mitt eget mas, kjenner jeg. Gud, jeg er god.

Ha uansett en fin dag.

Bjørn

Dagens link: