fredag 2. desember 2016

O søte adventstid.




Fredag. Og ute skinner solen. Det betyr at det bikker mot minus på termometeret jeg har utenfor vinduet.  Inne derimot, er det varmet. Og i all beskjedenhet, litt koselig. Ingen naken lyspære og en diger tv skjerm and that’s it, hos meg. Jeg skal tross alt leve her. Og i noen år var det jo også hjemmet til døtrene mine. Så da måtte jeg lage et hjem, ikke kun et oppbevaringslokale.

Nå går det mot jul. Noe teppebombing med nisser og dets like vil vel neppe hjemmet mitt bli utsatt for, men litt pynt her og der blir det da etter hvert. I går satte noen av oss på oss atelieret oss ned og brettet litt papir. Så nå har jeg noen trær også. De du ser på bildet over her. I tillegg har jeg et plastic-fantastic-tre, som lyser med glorete lys på skikkelig amerikansk vis, det mangler egentlig bare et Colaemblem. Og en nisse eller to finnes her også. Så jul skal det nok bli. Selv om det ikke blir like julete her som hos kjæresten. Der fylles det meste av ledig plass opp med julstæsj. Og er det ikke plass til alt, får en rydde plass. Sånn er det. Tradisjon er tradisjon.

En del av juletradisjonen til mange, er at en samles sammen med familie eller nære og kjære på julaften. Slik er det hos oss også. Selv kjenner jeg at jeg egentlig ville holdt meg hjemme hos meg selv, men det er det den sosiale angsten min som presser meg til å føle på. Ikke får jeg så mye støtte i dette ønsket heller. Så jeg må nok inn i findressen og finne fram juleslipset og stille opp til ribbe og ho, ho, er det noen snille barn her. I år er vi bedt bort, så jeg slipper i hvert fall å lage maten.

For meg er det ikke uutholdelig å skulle feire jul med mye folk. Det går greit. Stort sett blir det faktisk ganske kjekt. Men for noen kan det nok oppleves som utfordrende. Gjerne fordi en føler på noe innad i en familie som ikke får komme til uttrykk eller lar seg reparere. Eller på grunn av sosial angst, slik jeg kjenner på. Det kan jo være så mangt. 

I noen familier er det vel også slik at en ikke klarer å begrense alkoholbruken på julekvelden, og det kan jo bli litt kleint. Spesielt for barn, men også for de eller den av de voksne som ikke nødvendigvis må finne bunnen på enhver flaske som måtte by seg fram som ei villig tispe i løpetid.

Også har vi de fullstendig dysfunksjonelle familiene, der ingen egentlig har det bra, der vold, kjefting, tvang og overgrep i alle regnbuens farger sloss med Betlehemsstjerna om å lyse klarest. Det er ikke nødvendigvis slik at harmonien kommer for alle bare fordi Sølvguttene dukker opp på skjermen og synger med vene stemmer. Faktisk er det slik at til og med blant guttene som synger vil det også statistisk sett være flere som har blitt og blir utsatt for ting de ikke fortjener å bli utsatt for. Men det synes ikke på dem. De er rene og pene i tøyet og synger slik de skal synge.  Akkurat som de andre guttene. Bare at de hele tiden har denne klumpen i magen, og ikke nødvendigvis kjenner på egenverd og en tydelig identitet.

Slik har noen det. Andre igjen, sitter alene i de fleste høytider uten at de vil det selv. Fordi de ikke har noen å feire sammen med. Slik var det i fjor, og slik blir det i år. Noen mistet kanskje noen de var glad i dette året, mens andre fremdeles er på let etter noen, eller har resignert.  Så jul er ikke bare, bare, for alle og enhver, jul er for mange en utfordring. En utfordring som ikke nødvendigvis løses bare fordi en drar kredittkortet så heftig og hyppig at det begynner å gløde og lyse som Rudolfs nese nesten helt fram til regningene kommer i posten i januar. I det hele tatt er det lite som løses ved hjelp av penger. I stedet må det folk til. Og vilje. Vilje er viktig. Vilje og empati og det å lytte til andre stemmer enn ens egen. Noe en kan lese om i denne artikkelen, som viser til åtte tegn på at du har feil kjæreste. Og det er jo vel og bra. Men hva med de barna som har feil foreldre? Hvilke punkt skal de se etter, og hva skal de gjøre om de finner noe gjenkjennende?

Adventstiden har startet. Og jeg får finne fram den syvarmede lysestaken og sette den i vinduet, slik jeg gjør noen dager for sent hvert år på denne tiden. Og så får jeg gå dagene og stresset som kommer framover i møte så godt jeg kan. Gaver skal pakkes og sendes og alt det der. Men innimellom er det jo liv som skal leves på andre fronter også. Alt handler ikke om jul, alt bør ikke få handle om jul, selv om handelsstanden neppe er enig i akkurat det. Og i dag er det fredag. Hva er fredag? Jo tacokveld. Denne gangen med en vri, tacograteng. Og så kommer snart neste uke, for meg med atelier og alt som ei vanlig uke stort sett består av når det kommer til gleder og utfordringer. Tiden går videre for oss alle. Med alt media har å by på av kriser og skremsler og frykt. Og politikerne våre som fremmer økende klasseskiller. Det er et helvetes sirkus, bare at det følger med konsekvenser. Snart er julen tilbakelagt, og vi går inn i 2017. Med eller uten Erna og Siv ved roret.

Ps. Ta deg tid til videoen.

Ha en fin dag, og ha en fin adventstid.

Bjørn


Dagens link, Pie Jesu:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar