torsdag 3. november 2016

Veien du går er den du er.



Dagen siger seg framover, og jeg følger med på lasset. Akkurat som du gjør. Og alle andre som av en eller annen grunn ikke faller av, les: ramler i pennalet. For noen gjør det. Til og med du og jeg, en dag, forhåpentligvis ikke med det første. Likevel, dagene våre er talte, som en sier. Vi vet bare ikke summen av dem enda. Så vi får leve som om det fremdeles er en del å gå på, uten at vi samtidig tror vi har så god tid at alt kan utsettes.

Den siste tiden har jeg vært hjemme fra atelieret på grunn av lungebetennelse. Men nå går det bedre, så neste uke er jeg tilbake i vante former, håper jeg. Det at jeg har gått hjemme disse dagene, har fått meg til å kjede meg. Nå er ikke det å kjede seg nødvendigvis en dødelig sykdom, men det er heller ikke spesielt livsviktig, føler jeg. Samtidig har jeg lagt på meg to kilo, ved hjelp av sofasliting og lette kalorier. Og slik kan det jo ikke fortsette.



Jeg tenker at et liv er det det inneholder. Livsinnhold i denne sammenhengen er ikke bare at nødvendige livsfunksjoner opprettholdes. Det livsinnholdet jeg tenker på, er det som er med på å gi dagene og deg selv verdi. Det er det som definerer deg. Og jeg undres på om alle som ønsker seg å slippe å jobbe, egentlig forstår hva de risikerer om ønsket ble til virkelighet. For jo, det blir stille. Og det blir til tider litt meningsløst. Selv om en kan gå turer og vaske bilen og stå opp sent, så forsvinner det mye også. For meg har det ikke blitt noe turer eller bilvask disse dagene, i stedet har det blitt mye tv. Og tv kan være vel og bra, men når det tar over det meste, blir også det kjedelig.



Nå gleder jeg meg til å ta et tak på atelieret igjen. Jeg gleder meg langt mer til å arbeide enn til juleferien, for å si det slik. Og jeg har blitt veldig oppmerksom på hvor viktig det å arbeide er for meg. Både det å kunne bruke den kreative siden i meg, og det sosiale jeg får på kjøpet når jeg kommer meg på atelieret. Så selv om jeg ikke MÅ arbeide, jeg er tross alt uføretrygdet, så har dagene hjemme fortalt meg veldig tydelig at det er viktig at jeg fortsetter med det. Uten arbeidet blir det ikke mye å se fram til, kjenner jeg. Og det kan selvfølgelig ha noe med arbeidet mitt sitt karakter å gjøre, men ikke bare. 



Jeg tror det er viktig å komme seg ut og gjøre en jobb om en sitter i kassa på Rema eller snekrer hus også, og ikke bare sitte hjemme i det som blir en lang, siste langsom ferie, før kistelokket lukkes over en. Ferier er best når de ikke er for lange. Ferie hele tiden blir som å leve kun på det aller beste en vet. Etter noen uker med indrefilet, ville det antagelig smakt himmelsk med litt fisk, eller ei brødskive med leverpostei. Eller noe i den duren. Tror jeg.



Men det var det. Noe må jeg jo finne på her jeg sitter, så det blir litt mye blogg for tiden. Samtidig får jeg god tid til å tenke på kunstprosjekter jeg holder på med eller ser for meg å gå inn i, så jeg er spent på hva av disse tankene som kommer til uttrykk når jeg igjen er tilbake på atelieret. Hva du har å se fram til, vet best du. Kanskje tenker du at det er pensjonsalderen, kanskje en ny jobb, ny skole, kanskje ferie eller noe du ønsker å kjøpe deg. En kan glede seg til så mangt, selv om noen gleder ofte blir bare som små blaff i tiden. Og så må en jakte på nytt. Jeg selv tenker etter dager med mye stillhet, at det som er best å se fram til og glede seg over, handler om ting en kan gjøre. Ikke ting en kan slippe unna. Det er veien vi går som er viktig og gir oss muligheter, ikke den vi lar være å gå.



Dagens bilder viser de siste skissene i kull jeg fikk gjort før jeg ble dårlig. Prosessen er nå kommet dit at jeg forsøker å forenkle, og se hvor minimalistisk det går an å være innenfor de rammene jeg nå arbeider. Ikke fordi det ferdige resultatet skal være så minimalistisk som mulig, men fordi det er verdt å se hva som fungerer. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 



  



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar