The solemn geographies of human limits.

Det er ikke ofte jeg viser kunst laget av andre enn meg selv her på Vannlandet, men i går var jeg og så en utstilling av Nina Grieg, og fikk samtidig tillatelse fra utstilleren til å legge ut bilder. Utstillingen har fått navnet «YONDER. The solemn geographies of human limits». En tittel som jeg selv måtte få oversatt. Det viste seg at yonder viste til noe som er på avstand, men likevel mulig å se. Når det gjelder ordet «solemn», husker jeg ikke hva kunstneren sa om det, men fant litt da jeg søkte på nett. Blant annet dette: You can use the word solemn to describe anything that's really serious and dignified.

Det var nå det. Tittelen på utstillingen var som du forstår i utgangspunktet litt utenfor rekkevidde for undertegnede, men den falt fint på plass i forhold til de utstilte arbeidene da jeg fikk den forklart.

Arbeidene som ble stilt ut, var store malerier, malt med tjære på papir, i tillegg til skulpturelle former laget av diverse materialer fra papir til leire og lim, gjerne formet rundt en form for stamme, bare for å nevne noe. Jeg fikk også forståelsen av at arbeidene var inspirert av natur, hvor enkelte elementer var hentet ut og omformet. Noe kunstneren selv opplevde som noe brutalt. Men ta turen selv, og hør hva hun kan fortelle. Her er noe som ble skrevet på FB i forbindelse med markedsføring:

YONDER. The solemn geographies of human limits
Maleri og skulptur

YONDER, som betyr fjernt men innen synsvidde, tar utgangspunkt i silhuetter av landskap. Utstillingen tangerer mellom å undersøke billedlige fremstillinger og videre persepsjon av disse gjennom omforming av silhuetter til tredimensjonale, håndterbare objekter. YONDER. The solemn geographies of human limits dreier rundt muligheter og begrensninger i måten vi erfarer omverdenen på, både kroppslig og mentalt.

For egen del opplevde jeg utstillingen som spennende på mange plan. Både med tanke på hva kunstneren fortalte om tankene hun hadde rundt den, og det jeg selv kunne sanse. Samtidig ga det meg en befriende følelse å være i rommet sammen med arbeidene, siden jeg selv ofte føler meg litt hemmet av bakgrunnen min som keramiker, og et til tider overfokus på selve håndverket, form og funksjon. Det finnes noen regler og standarder der, som sitter rotfestet i meg. Og som kan være vanskelig å frigjøre seg fra når jeg forholder meg til andre kunstuttrykk. Om begrensningen jeg opplever er reell eller mest en idé om meg selv, er jeg litt usikker på, for jeg har beveget meg inn på mange felt de siste årene, i mine egne arbeider. Både i form av skulptur, maleri og installasjoner/trash art, der håndverkets betydning har variert. Noe som også har vært frigjørende. Men frigjøring kan en ikke få for mye av, kanskje. Så utstillingen til Nina falt fint på plass som et gjenkjennende punkt i meg selv å se videre fra, opplevde jeg. Med videre mener jeg her som i en mulig retningsangiver framover, men også relatert til vidsyn. Jeg ble med andre ord inspirert. Og det skal en ikke kimse av. Det finnes verre ting å ta med seg enn inspirasjon.

Yonder. Der lærte jeg meg et nytt ord. Og jeg tenker at det er et ord som mange kan relatere seg til. For de fleste av oss er i stand til å se ting som er på avstand. Greia med å se ting på avstand, er at det gir oss mulighet til å mene noe om det uten å kjenne alle detaljer, og gå det i møte eller vike unna før vi egentlig har knyttet oss nevneverdig til det. Det er mye som ligger der framme, mye vi lengter etter og mye vi ikke våger å ta tak i, men samtidig kan skimte. Ofte er frykt og lengsel, håp og mangel på håp tilstede samtidig, når vi skimter noe i horisonten. Så hvorfor vi til tider ikke går det i møte, kan for eksempel skyldes frykt, skam, prestasjonsangst/annen angst, manglende tro på egen verdi, opplevd elskbarhet knyttet til oss selv, rettigheter, eller fastlåste ideer rundt hva vi fortjener og ikke fortjener. Det vil si at det som holder oss tilbake og borte fra valg som er mulige, i blant er vår egen sårbarhet. Enten denne sårbarheten er koblet til det å skulle gi uttrykk for noe selv, dvs dele noe av oss selv, eller det å ta noe imot. Kanskje begge deler samtidig. Sårbare er vi uansett alle. Også kunstnere. Selv tror jeg at en er tjent med å vise denne sårbarheten både i det sosiale og mellommenneskelige, og i det kunstneriske. Jo tryggere en plattform blir forsøkt formet, jo ensommere blir den lett samtidig, er min erfaring. 

Sårbarhetens vaklende tilstedeværelse er det som gir lys muligheten til å slippe varme og farger inn i oss, mens for mye vern om sårbarheten stenger det meste inne eller ute, tenker jeg.  Eller som Cohen sier det i låta jeg legger under dagens link:

There is a crack in everything, that's how the light gets in.

Sårbarheten i Ninas arbeid var ikke det jeg umiddelbart fikk fokus på i møte med utstillingen hennes, og er kanskje ikke ment å ha fokus på seg i det hele tatt. Men jeg er meg, med mine tanker og mitt eget sanseapparat og assosiasjonspotensiale. Så den lusket seg inn på meg likevel etter hvert, følte jeg, i møte med de nærmest ugjennomtrengelige overflatene i tjæremaleriene, der de lå som et forsvar over noe så forsiktig som papir. Via piggene og harde, glatte flater over ikke fult så solide kjerner, i de fleste skulpturene. Mange av arbeidene er også surret inn i eller holdes oppe av noe som kan gi assosiasjoner til knebler eller noe annet som skal holde ting på plass. Uansett gikk jeg ikke uberørt gjennom utstillingen, men det kan kanskje hende det var min egen sårbarhet jeg faktisk møtte. 

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag.

Ninas utstilling kan en fremdele se. Opplysninger om tid og sted finner du på plakaten under her. Klikk på bildene så forstørres de.

Bor du eller er i Bergen, så ta turen. Og ta inn over deg det som er utstilt med åpent sinn. Se det for det det er, i stedet for å sammenligne det med alt annet. Ikke alt trengs å sammenlignes med noe som ligner eller ikke ligner. Ikke jeg, ikke du. Ikke alt du ser rundt deg, i deg, tenker eller føler.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: