Du fikk som fortjent.

Gradestokken utenfor vinduet mitt viser i dag ca. 0 grader. Inne ligger temperaturen på ca. 23. Så jeg foretrekker innetempen, må jeg innrømme, og velger nok godstolen eller sofaen i dag, framfor solsenga ute, selv om et solgløtt i skrivende øyeblikk viser seg her jeg bor. Det at jeg kan velge hvor jeg vil oppholde meg, føles som en god ting. For det hadde ikke vært like kjekt å være tvunget til å sitte ute på altanen og skrive blogg, eller på et kaldt hjørne i byen og tigge penger. Da måtte jeg i så fall kledd meg godt. Med ull og stilongs og alt som hører med til en vinterdags bekledning. Om jeg hadde slike klær. Ikke alle har det. Det finnes folk i våre byer som lever på gata, med et minimum av det som skal til for i det hele tatt å overleve. Å gå igjennom dagene på den måten om sommeren, er likevel lettere enn det er når snøen og kulden kommer, slik som i disse dager. 

Ut fra det nevnte, vil jeg konkludere med at det å kunne velge noe selv, er en god ting. For meg, og sikkert også for andre. Jeg skal ikke påstå at jeg har forsket på det, med de kriterier som må oppfylles før en kan kalle noe forskning i stedet for synsing eller tro, men likevel: Valgmuligheter er et gode, og det å få velge likeså, vil jeg påstå. 

Forelagte valgmuligheter og det å ha reelle valg, er ikke alltid det samme.

Alle har like muligheter til å bli noe og til å lykkes, blir vi fortalt fra vi er små. Om det stemmer, er jeg usikker på. Min barndom med vold og frykt, vil jeg påstå frarøvet meg noe innenfor mulighetsfloraen, som de som i stedet fikk kjærlighet, støtte og trygghet tok med seg på veien. Om ikke annet, så i hvert fall opplevelsen av egenverdi. Noe en ikke skal undervurdere viktigheten av. Og slike eksempler kunne jeg hoste opp mengder av. Er du født uten et bein eller med for eksempel ADHD, ble misbrukt eller mobbet som barn, så har du i tillegg til muligheter også fått noen utfordringer. Noen kinkige problemer som nødvendigvis vil sette om ikke en stopp for alt, så i det minste forme en motstrøm i livet ditt, og derfor også bli retningsangivende.

Om alle har like muligheter og kan bli det de vil, er det lett å konkludere med at de som ikke fikk alt til, ikke ville nok. Det vil si at det meste er deres egen skyld. mens vi andre er skyldfrie. Eller for å si det på en annen måte: 

Vi får alle som fortjent.

Ikke alle utfordringer er like synlige som det et bein for lite er. Og ikke alle klarer å stå opp mot strømmen som presser imot, dag etter dag, år etter år. Noen vil nødvendigvis komme til et punkt hvor de gir opp, og lar seg føre med strømmen i stedet for å sloss mot den. Noen av disse vil hankes inn fra ferden nedover fjellsidene og få hjelp til å komme på land før de blir helt ødelagte, enkelte vil følge strømmen helt til havs, havne på en øde øy og leve resten av livet sitt i en relativ trygghet der, men enkelte vil også falle utfor et stup i en foss, uten at noen tar imot. I den fossen er det kanskje ikke så mange reelle valgmuligheter en har. Likevel vil noen stå på den tørre bredden og hevde at som en reder ligger man, eller på andre måter dømme de som ikke var like heldige i livets lotteri som de selv er. Litt som når de mest vellykkede blant oss sier ting som at ingen trenger å skamme seg over å være rik, og samtidig påberope seg å fortjene det de har, fordi de har jobbet hardt for det. Jeg tenker at det å kjempe mot en strøm lenge nok til at du ikke orker mer, gir opp og lar deg falle utfor et stup, også har vært en ganske stor jobb.

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive om dette i dag. Det føltes bare så bra å stå opp, og kjenne at det var varmt i leiligheten her jeg bor. På badet mitt er det varme i gulvet, og jeg kan dusje i varmt vann og ha på meg godlukt etterpå. Kaffe til frokost har jeg også, og mat. Jeg liker å lage mat. Bare se på bildene, de viser mat jeg lager. I går lagde jeg ei diger gryte med kyllingsuppe, så nå har jeg middager ferdig til over ei uke. Likevel trenger jeg ikke å spise suppen hver dag, jeg kan variere. Kjøpe eller lage noe annet innimellom. 

Frysen min er ikke det samme som et suppekjøkken hvor jeg kan få en almisse. Det er ikke det eneste valget jeg har. Jeg har reelle valgmuligheter. Og jeg begynte å tenke at ikke alle har det slik. Jeg tenkte også at jeg er heldig. Selv om jeg er kronisk syk og uføretrygdet, har kræsjet mot en del steiner på min ferd gjennom livet og derfor har fått noen blåmerker, bumper og arr, så er jeg heldig. Men ikke alle er like heldige som jeg er. Det var det jeg kom til å tenke på. Denne søndagsmorgenen. I mitt lune rede. Ved kaffekoppen. I godstolen. For sånn er det, jeg tenker på så mangt, og gjør så lite. Men i går monterte jeg i hvert fall opp en ekstra panelovn.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: