mandag 28. november 2016

Naken mann med våpen, og bursdag. Men ikke sammen.




Ny uke, og det er kaldt ute. Ikke så rart kanskje, siden det er vinter. En konsekvens av dette, er at en bør kle seg godt om en skal ut. Men hva en bør og hva en gjør går ikke alltid hånd i hånd. I dag kan en lese om en som ikke var så nøye på klærne, men i stedet virret rundt naken med et automatvåpen. I fylla, selvfølgelig. Folk er ikke alltid like smarte når det begynner å surre litt i skallen. Video kan du se her



Hos oss var det bursdagsfeiring i går, fjorten sjeler med stort og smått, og det foregikk i mer dannede former. Null fyll, våpen eller nakne kropper. I stedet ble det en fin feiring av bonusdatteren min, som ble atten år. En anselig alder, i hvert fall sett fra en attenåring sitt ståsted, regner jeg med. I mitt hode er alle under tretti for ungdom å regne. Uansett alder, er en kanskje likevel ikke for gammel til å leke litt, og i går kom Mikado på bordet etter hvert, uten at noen endte opp med å stikke øynene ut på hverandre.




Mens barnebarnet mitt syntes det var mer gøy med en ballong.



I dag er planen å hjelpe kjæresten med å handle for svigerfar. Det er fast rutine på mandager, siden han trenger litt støtte etter et hjerneslag i fjor. Også må jeg vel vaske et par maskiner med klær. Stort mer skjer det ikke på min front, denne kalde mandag i desember, tror jeg. Kroppen kjennes litt ute av lage etter mye kaker og sukker i går, så det blir nok å ta det rimelig rolig i svingene. Om jeg klarer å holde meg unna restekakene, tviler jeg likevel på.


Lett tilgjengelige greier av det som går under fellesbenevnelsen kake bruker å få bein å gå på hos meg. Og i går ble det servert cupcakes, rullekake, ostekake og sjokoladekake. Så selvfølgelig ble det rester. Men jeg får forsøke å få i meg litt middag også. En kan ikke leve på sukker alene. I hvert fall ikke så bra. Og kanskje ikke så lenge.


Hipp hurra for bursdagsbarnet!


Og dette var vel hva jeg hadde på hjertet i dag. Det ble ikke så veldig lang blogg denne gangen, men sånn er det i blant. Kanskje jeg begynner å lære av rosabloggerne: Lite tekst og mye bilder.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





fredag 25. november 2016

Kunst og kaker og fordelen ved å la seg provosere litt.




Surprise, surprise, det regner i dag. Som det gjorde i går og antagelig vil gjøre i morgen. Slik er det ofte i Bergen på denne tiden av året, uten at det nødvendigvis stopper Bergenserne. Livet må jo leves likevel. I går møtte noen av byens borgere fram til en demonstrasjon mot asylpolitikken. De har latt seg provosere av Listhaugs holdninger, og ville formidle dette.  Andre valgte å møte opp til utstillingsåpning hos Galleri VOX, der jeg selv også var tilstede, surprise, surprise.

I går skrev jeg at jeg neppe ville bli å finne på åpningen på grunn av angstnivået jeg opplevde denne dagen. Såpass kjente jeg meg selv, var noe jeg hengte på som underbygging av ytringen. Men nei da, jeg kjenner nok ikke meg selv så godt som jeg trodde, for jeg kom meg avgårde likevel. Noe mange andre også gjorde. Til tider var det ganske fullt.



Innholdsmessig viser utstillingen ved Galleri VOX arbeider som alle befinner seg innenfor en ramme av 30x30 cm. I tillegg er alle kunstnere og kreative sjeler i Bergen invitert til å delta, uansett bakgrunn. Ingen juryering. Dette har blitt en tradisjon ved juleutstillingen våre. Døren skal være høy og vid, for å si det sånn. Det er også en plukk-rett-fra-veggen-utstilling, så du kan få med deg det du ønsker å kjøpe med den gang. Ikke er det dyrt heller. Prisene varier oppover fra noen få hundrelapper, uten at noen går i taket eller igjennom det. Noe for de fleste lommebøker, med andre ord. Kanskje også noe for mange smaksretninger. Her er lysestaker, skulpturer og bilder. Maleri og grafikk og tegninger. Abstrakt kunst, figurativ, vakker kunst, Raw Art og kunst en må tenke litt over. En kan til og med kanskje bli litt provosert av noe, hva vet jeg. Men det å føle seg provosert er ingen følelse en skal se på som verdiløs. I stedet kan det sette i gang tankeprosesser som etter hvert kan løsrive seg fra følelsene, og åpne opp for nye rom og retninger i en selv. Et steg fram, eller et steg tilbake. Uansett er et steg et steg, i motsetning til hva det å stå stille og holde seg fast i sine gamle og etablerte sannheter er. Det å la seg provosere litt vitner med andre ord om liv.



Kunst kan være så mangt, og vi kan ha forskjellig syn på det. I avisen i dag kan en lese at et kunstverk laget av den svenske kunstneren Lars Vilks er ødelagt i brann. Kunstverket er laget i tre, og er 150 meter langt og 15 meter høyt. Dette kunstverket er også noe som har provosert noen. Om det er de samme menneskene som lot seg provosere som nå har satt det i brann, har jeg ingen formening om. Og det sies heller ikke noe om dette i artikkelen. Men i blant skjer nettopp det at noen blir så provosert over kunst, at de forsøker å ødelegge den. Noen ganger er det enkeltpersoner, andre ganger er det øvrigheten. Kunst engasjerer. I Bergen har vi opplevd at gatekunst har blir radert ut av myndighetene. Noen mener det er bra at ting blir fjernet, andre mener det er feil. Hvem som mener hva, kan noen ganger overraske, akkurat som kunsten i seg selv kan overraske oss i møte med den.



Nok om kunst, over til mat. I dag er det fredag, og det betyr etter tradisjonen taco hos oss. Men denne gangen har jeg fått lov til å lage noe annet. Så i stedet blir det Nachos - wow! Ok, ikke akkurat det store spranget ut i det ukjente kanskje, men likevel en liten forandring. Så får vi se hva det leder til etter hvert. Kanskje vi om ikke lenge mesker oss med saueballer eller råttent haikjøtt på fredagskvelden.

I helgen blir det bursdagsfeiring for bonusdatteren min som blir atten år nå –hipp, hipp, hurraaaa - og derfor stor samling av familie. Så da må jeg bake kake. Det samme skal kjæresten og eldste datteren min gjøre. Så det blir nok litt for de fleste smaksløker. I tillegg må gulv vaskes, støv tørkes, dassen strigles og bord dekkes, så det blir litt å ta tak i før vi kan senke ræva ned på en stol og dytte trynet inn i ei kake på jakt etter sukkerkoma. Utover dette er det ikke så mye som står på tapetet denne helgen, men det er kanskje like greit.

Det er mye en kan feire. Jeg kan feire at jeg dro på utstillingsåpning i går, men det vil kanskje bli å overdrive litt. Derimot finnes det annet og viktigere ting en kan ta tak i, om en vil feire noe. Hvordan det er hos deg, vet jeg ikke. Men her hos oss var kjæresten min oppe til eksamen i antikkens litteratur i dag, og på tirsdag var det eksamen i latin. Dermed er hun ferdig for nå. Etter hva hun føler selv, gikk det rimelig bra begge dagene. Det gjør meg stolt. HUN gjør meg stolt. Det er ikke bare, bare å starte opp med universitetsstudier som alenemor i førtiårsalderen. Om du har lyst til å gratulere Beate, kan du gjøre det her. Dét ville nok kommet overraskende på henne, tenker jeg - surprise, surprise, humre, humre.

Bildene er fra åpningen av utstillingen i går, hentet fra VOX sin fb-side. Det øverste viser Jorunn Ohnstad, som hold tale for oss. Jorunn er opprinnelig keramiker, men har i det siste arbeidet med maleri. Hun og jeg studerte sammen på åttitallet, og hun var tidligere ansatt som arbeidsleder ved Galleri VOX. Der møttes vi igjen, på et vis på hver vår side av bordet, kan en kanskje si. Men begge likevel koblet til det vi legger på det - kunst. Jorunn stiller ut tre malerier hos oss denne  gangen.

Bildet nummer to er tatt av Ann Therese Brakstad, som stiller ut silketrykk og foto. 

Lysetakene er det Katy Penny som har laget.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









torsdag 24. november 2016

Hva skal du tro på?



Det nærmer seg jul, og dermed popper reklamene om Black Friday opp, med nedsatte priser og løfter om å spare penger. Samtidig dukker det fram eksempler på at vi blir lurt av reklamen som pøses over oss. Så hvem skal jeg tro på? Butikkene? Eller dem som viser til det som for en lekmann kan framstå som lureri, illustrert med helt tydelige eksempler på sjonglering med priser? Det blir som når en bilprodusent sier at denne bilen er trygg og hoster opp mer eller mindre fine og fargelagte grunner som skal underbygge dette, mens uavhengige tester forteller at bilen er ei dødsfelle. Hvem skal en tro på?

I dag kan en også lese om at god kondisjon er bra for eldre med tanke på hvor livslengde. Ikke akkurat en nyhet det der, kanskje. På den annen side så blir det stadig nye folk som går fra å være middelaldrende til å tilhøre gruppen eldre, så kanskje det er lurt å gjenta det for deres skyld. På samme måte som at det er lurt å fortelle de unge at refleks ikke er en skam å gå med, men derimot noe som kanskje får deg til å overleve vinteren. Selv om du selv har denne informasjonen lagret solid i ryggmargen i dag, har du jo ikke alltid hatt det. Du har også vært ung en gang, og følt deg uovervinnelig og langt klokere enn de som er eldre enn deg. Så hvem skal du tro på som voksen? Din egen livserfaring, eller barnet i deg som nesten alltid sier du har kontroll?



Det blir vel litt variasjoner når det kommer til svar og konklusjoner på dette. For det er ikke slik at eldre nødvendigvis bruker refleks heller. Er du ute og kjører litt, som jeg er, er det ikke akkurat helt uvanlig med gamle damer med trillebag og menn med hatt som lusker som tannløse ulver i kveldsmørket. Så påminnelser er nok lurt uansett. Selv opplever jeg stadig at det dukker opp folk i alle aldre, langt bråkjappere enn jeg liker. Spesielt nå for tiden når det gjerne også regner i tillegg til å være mørkt. De hiver seg inn i et fotgjengerfelt uten å heve blikket en millimeter, mens de forventer at jeg vil stoppe for dem uansett. Gjerne også utenfor fotgjengerfeltene. Skrekken er å meie noen ned bare fordi jeg ikke oppdaget dem tidsnok.

Nok om det. I går gikk jeg en tur. Før det ble mørkt. Den var ikke så lang, men den kommer likevel inn under kategorien tur, føler jeg.



Det er en stund siden sist jeg var ute og gikk. For en tid tilbake fikk jeg meg en lungebetennelse, så i en måneds tid har det blitt lite bevegelse av legemet, men desto mer lette kalorier som fyllmasse i anatomien. At jeg valgte å gå akkurat i går, var fordi angstnivået mitt har økt en del de siste dagene. Og sånt liker jeg ikke. Samtidig er det slik at jeg vet det er lurt å komme seg ut når det skjer. Jeg har med andre ord fått med meg noe kunnskap gjennom år med angst. Og da gjenstår det jo bare å nyttiggjøre seg den.



Når angsten min øker, har jeg det med å tenke for mye. I stedet for å gjøre ting, kobler jeg hjernen til et nytt og heftigere gir, mens jeg samtidig gir full gass. Det jeg liker minst å tenke på er ting jeg burde gjøre, men ikke våger. Likevel, det stopper ikke der. Jeg liker heller ikke å tenke ting jeg ikke klarer å fatte. Som universets uendelighet eller de aller minste partiklene. Spranget mellom størrelser blir for stort for min middelmådige hjernekapasitet. Hva tid er liker jeg heller ikke å gruble på. Eller hva det å være egentlig er eller ikke er. Jeg får ikke grep på det, lissom. Og jeg kan ende opp med følelsen av å gå i oppløsning, eller ikke helt forstå hvor skillet mellom meg selv, tankene mine og det rundt meg går. Og når angsten kommer er det grep jeg trenger, ikke utsvevende tanker i natten, filosofi på avveier, svada, eller mer eller mindre velfundert vitenskap.



I dag er det utstillingsåpning på Galleri VOX, hvor jeg arbeider. Der burde jeg stille, selv om jeg for min del ikke viser egne arbeider i dette tilfellet. Men det skjer neppe at jeg er på plass når dørene åpnes. Såpass kjenner jeg meg selv.



Det at jeg ikke stiller ved utstillingsåpning, betyr likevel ikke at jeg må ligge under dyna med en temperaturmåler i ræva til i morgen, som var melodien om en var borte fra noe som barn: «Nei, du var borte fra skolen og får ikke gå ut selv om du føler deg bedre nå.» 

Så hvem skal jeg tro på, den formanende stemmen med det uthviskede skillet mellom oppdagelse og straff fra barndommen, eller mine egne livserfaringer?  Livserfaringer som sier at det vil være langt mer fordelaktig for meg om jeg kommer meg ut en liten tur i høstværet i dag, enn å ligge stille og gruble over nederlaget ved ikke å gå på utstillingsåpning. Så en tur i regnet har jeg tenkt å forsøke på å få til. 

Når jeg går, grubler jeg lite, selv om jeg kan være veldig oppmerksom på og analyserende når det kommer til angstnivået jeg kjenner på, hvor lite jeg er verdt, hvor lite elskbar jeg er eller at verden ville vært best tjent med at jeg ikke finnes. Alt dette jeg som barn ble fortalt er meg. En ingenting. En lort. En mutant. Uten verdi, uten håp, uten framtid. Likevel, jeg er her fremdeles, overkompenserer med eksklusiv deodorant, og om jeg går en tur, dukker det også opp andre tanker enn dem som trykker meg ned. Mer lette tanker. Og jeg forholder meg til natur, synsinntrykk, lukter og ting som temperatur, pusten min og musklene som beveger meg framover. Det forankrer meg i meg selv, og forteller meg at også jeg har rett til å gå ute blant folk, rett til å puste, tenke og å ha en stemme. Og jeg kjenner nesten alltid på et velbehag knyttet til det å ha gjort noe positivt for meg selv etterpå. Det i seg selv føles som en liten seier. I motsetning til hva jeg ender opp med om jeg bare går inne (les: ligger og ser på tv) og tenker de samme tankene om igjen og om igjen. Så hva skal jeg tro på er bra for meg? Forankringen i meg selv og opplevelsen av seier som jeg mener vil komme om jeg utfordrer dørstokkmila og går meg en tur i regnet, eller stemmen som sier at jeg gjør klokest i å mure meg inne, fordi det her og nå kanskje framstår som om det koster minst?
  
Dette var litt om meg og mine tanker. Historien om deg, dine tanker, spørsmål, konklusjoner og beslutninger får du ta opp selv, når det måtte passe deg. Mitt råd er likevel: Ikke bare tenk. Gjør noe. Strikk en vott, lag en kake, gå en tur. Gjør noe av det du vet er bra for deg. Ikke bare det du må eller bør i forhold til noen andres verdier, tanker, krav og behov, men også litt av det du vet du selv trenger, kan og på en god dag føler du fortjener.

Det øverste bildet og portrettet av meg, er det yngste datteren min som har tatt. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




mandag 21. november 2016

En psykisk lidelse er neppe et godt sjekketriks.


En ny uke har karret seg på beina. Og med den følger nyheten om hva politiet i Bergen har arbeidet med de siste årene. Det var ikke narkotika,  men overgrepssaker mot barn. Og ja, det de legger fram er skremmende og nesten umulig å ta helt inn over seg. Heldigvis har media stort sett til nå møtt nyheten uten å male alle fryktelige detaljer i sterke farger og med bred pensel.




Media velger. De velger bort ting som kunne vært skrevet om, og gir andre ting stor plass. En nyhet som kanskje ikke fikk de største krigstypene som blikkfang, handler om en tendens innen psykiatrien, hvor belter ikke ser ut til å bli brukt helt etter boka. Pasienter blir etter hva det skrives ofte spent fast på et ulovlig vis. Dette er også et overgrep. Men det angår jo ikke de fleste av oss. Selv om vi kanskje kjenner noen som har blitt utsatt for behandlingen. Enten vi nå vet om det eller ei. Det blir litt som at vi alle kjenner kvinner, og barn av begge kjønn, som blir eller har blitt utsatt for fysisk og psykisk vold, og/eller seksuelle overgrep i en eller annen form. Uten at vi nødvendigvis vet akkurat hvem alle er.  Selv vet jeg om flere. Faktisk ganske mange. Og jeg har et begrenset nettverk, så det sier noe om omfanget.




Et annet sted kan en lese om Jan Thomas, som forteller at han sliter med sosial angst. Og det er bra at det blir gitt plass til slike historier i media, spør du meg. Det viser oss alle at det ikke kun er samfunnets bunnfall som kan få noe å slite med når det kommer til psyken. I stedet er det slik at sosial angst eller andre psykiske utfordringer ikke følger noen regler når det kommer til hvordan de velger ut sine ofre. Om du er arbeidsledig eller sjefen sjøl, driter de psykiske problemene i.  I stedet oppfører de seg som et virus, og kan feste seg til både Kong Midas og Jørgen Hattemaker når de minst venter det.



Når det gjelder historien til Jan Thomas, har den blitt delt på diverse sosiale plattformer. Og det åpner for kommentarer. Ikke alle viser til forståelse, toleranse eller er støttende, har jeg fått med meg. Noen bringer mistenksomhet på banen, hinter om at det hele er et stunt, og at det bunner i at han vil ha oppmerksomhet i media. Det vil vel kanskje si at de samme kommentatorene vil tenke det samme om meg, om de leser her på Vannlandet, siden jeg også skriver om min egen sosiale angst, og hvordan den påvirker og har påvirket livet mitt. Noe som ikke vil stoppe meg fra å skrive det jeg gjør. Likevel kan det påvirke andre som sliter når de leser denne typen kommentarer, slik at de ikke våger å snakke om det de bærer på. Skammen som følger psykiske utfordringer er en mur som kan være vanskelig å forsere. Og slike kommentarer som de nevnte er med på å bygge den høyere, ikke å rive den ned.




Å få en psykisk utfordring er neppe et godt sjekketriks. Derfor blir det vel heller ikke så mye brukt som samtaleåpner, tenker jeg. I stedet forsøker vi å skjule det vi sliter med lengst mulig. For noen går det så langt at ikke en gang egen familie vet hva som bor i en. Fordi den som sliter ikke våger å si det. Og ofte er denne sperren mot åpenhet koblet til skam. En er redd for at de som får vite hvordan en har det skal tenke negativt om en. Det vil si dømme deg. Måle deg. Og ende opp med å ta avstand fra deg. 



Denne frykten for å bli dømt og frosset ut, har vi alle i oss. Det er derfor vi er så like. Men for den psyke vokser frykten gjerne på et vis som gjør livet til tider uholdbart. Det blir helt umulig å leve opp til den standarden en føler samfunnet krever, og som en krever selv. Slik at en begynner å skjerme seg fra omgivelsene. Det en kan ende opp med da, er å ha kun sine egne tanker å navigere ut ifra. Og dette er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for bedring eller forandring. Egne tanker har en lei tendens til å gå i sirkel, når en sliter med noe. Alt som er negativt ved en selv vil på et vis finne bekreftelser og vokse utover alle proporsjoner. På den måten bygger en seg selv ned, i stedet for opp. Om en som en forlengelse av den muligheten går tilbake til muren jeg nevnte, som folk gjerne er med på å bygge høyere og høyere med sine kommentarer, blir avstanden mellom bunn og topp enorm, når en bygger seg selv ned til nærmest ingenting samtidig.




For noen år siden, da min egen mur strakk seg gjennom skyene, skrev jeg en liten historie. Den går slik:

LANDSKAP

Den Gamle Verden ligger og vrir seg som en kynisk avkuttet mark - jeg setter hælen på den - mens jeg steiner luftspeilingen av Eden.


Murer vokser utover en ny verden, hvor alt vakkert legges i tvangstrøyer, hvor glemte bilder fra oppløste dikt tørker ut i en karrig og arrete jord - regnet har for lengst sluttet å falle.


Ved muren ligger en hvit due - død - må ha prøvd å fly over. Den var sannsynligvis den siste levende skapning foruten meg selv på denne siden. Nå er det bare meg tilbake.
 

Jeg flår fuglen, spiser kjøttet, og tar vare på tre fjær og tarmen. Et egg jeg finner i buken på den tar jeg også med meg. Så begynner jeg å gå – med det lille egget i hånden - mens forvirrede tanker forsøker å forme en sannhet i mitt hode. I mange dager går jeg. Mens jeg går plukker jeg med meg løsrevne ord og bokstaver som ligger strødd utover den uttørkede jorden - til jeg ikke orker mer, det finnes ingenting å gå til - og jeg kan ikke lenger huske klart hva jeg var på veg bort fra.
 

Jeg lar bokstavene jeg har samlet sildre hjelpeløst ut mellom fingrene og ser hvordan de former mitt eget uangripelige kjærlighetsdikt - sannhetens usminkede ansikt - så knuser jeg det lille egget og suger i meg fuktigheten - skriker i raseri - river et ribben ut av kroppen - og begynner å ete.


I et eggeskall legger jeg diktet mitt, rører en grøt av ord og tårer - mitt eget ribben og en fugletarm blir en bue. I et dødt landskap hamrer jeg min penn mellom steiner til den blir en pil med styrefjær fra døde vinger.


Rundt meg kryper en mur mot meg fra alle kanter. Jeg dypper pilespissen i diktet mitt - stiller meg opp - spenner min bue - og skyter pilen over murens usynlige topp.







Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 19. november 2016

Hva onkel gjør.



Fredagen er unnagjort og det er tid for lørdag. Ingen bombe i seg selv, men det er godt å være seg det bevisst, for å bruke et litt arkaisk språk for å understreke saken. Man er jo ikke lenger pur ung, så slike språkvendinger faller meg i blant naturlig å ta i besittelse.

Natten gikk med til søvn, men også til drømmer, som det har gjort i det siste. Denne gangen var det mye bilkjøring. Type rally og masse hester under panseret. Pluss en fest på atelieret som tok litt av for enkelte. Med små avbrekk i handlingen i form av turer på butikken, jakt etter et papir i uendelige bunker av tilsvarende ark, og noen kvinner som gikk med fingersmykker som fikk hendene deres til å ligne ti kattepoter. I plast. Rød plast. Spør meg ikke hvordan det funket, men i drømmen virket det helt på sin plass og ganske fascinerende.

Etter natt kommer dag, og jeg ble vekket av en hylende unge i leiligheten under meg. Det skjer fra tid til annen. Ingen stor sak, selv om jeg selvfølgelig kunne klart meg uten også. Planen i dag er en liten tur på butikken, for å kjøpe noe jeg glemte i går. Peanøttsmør. For jeg har tenkt å videreutvikle en peanøttsuppe jeg lagde for en stund siden, denne helgen. Gjøre den helt vegetar, noe oppskriften i utgangspunktet leder fram til. Forrige gang jeg lagde peanøttsuppen, tilsatte jeg likevel kylling. Stekt i solide terninger først. Masse av sorten. Det ble nydelig, og suppen anbefales. Her er oppskriften.

Denne gangen er planen å bytte ut kyllingen og i stedet drøye suppa med paprika, linser og kikerter. Håper det også smaker, selv om jeg er usikker på linsene. Sunt som faen blir det i hvert fall, med et hint av Afrika. Og rimelig. Ikke minst er det siste et pluss, selv om trygda visstnok har kommet på konto nå. Jeg har ikke sjekket enda. Jeg er uansett aldri blakk når den kommer, så jeg har det sjelden travelt. Selv om jeg må være sparsommelig går ting rundt. Noe det ikke gjør for alle. Som igjen kan gjenspeiles i økt hyppighet av taxier til landets nærbutikker rundt den 20. hver måned, og klirrende plastposer etter besøket. Selv om dette nok likevel gjelder en minoritet av de som mottar trygd. Alkoholisme og fyll er ikke kun knyttet til folk med dårlig råd. Langt der ifra. Selv om vi liker å stigmatisere såkalt svake grupper, inklusive syke, så holder det dessverre ikke vann når det kommer til misbruk av alkohol. Ta deg en tur på byen en fredag eller lørdags kveld. Majoriteten av dem som vakler rundt og spyr, sloss, krangler og i blant blir tauet inn av onkel politi, er nok ikke på trygd. I stedet er det ungdom og godt voksne fra såkalt møblerte hjem. Noe som nok vil bli rimelig tydelig nå når julebordsesongen snart forlater startgropa.

Onkel politi kan en ellers lese mye om i media for tiden. Spesielt de onklene vi har her i Bergen. Og det vi leser om handler ikke så mye om hva onkel gjør, men mer om det onkel ikke gjør.

Det har vært mye rart knyttet til politiet i Bergen den tiden jeg har bodd i denne vakre byen. Da jeg kom hit i begynnelsen av åttitallet, var det politivold det handlet om. Banking av kundene. Etter hvert ble det feilsatsinger og varslingssaker som kom på tapetet, med Monicasaken tronende på toppen. Og nå er det altså frikortet som har blitt gitt til narkosyndikater saken handler om. Noe spesielt de som nærmest daglig blir berørt av narkoscenene i Bergen er skuffet over å få høre, slik det formidles her. De trodde jo at ting ble gjort og situasjonen ble forsøkt løst. Men nei da. Innsatsen til våre svartkledde voktere ser ut til å ha begrenset seg til litt bøtelegging av de svakeste brukerne. Som om det forandrer på noe i det hele tatt å gi en tung narkoman ti tusen i bot. Eller jage han eller henne rundt i byen som om de var spedalske eller av pariakaste hele bunten, uten rettigheter eller nevneverdig menneskeverd. Byen har mange smug og underganger, og bøter av denne sorten blir vel neppe betalt uansett. 

Her jeg bor i utkanten av Bergen, merker jeg lite til dette jeg nå har skrevet om. Her er det fredelig og de fleste naboene er rolige og rene og pene i tøyet, som en sier. Eventuell skapdrikking eller helgefyll foregår i om ikke nødvendigvis dannende former, i hvert fall innenfor husets fire vegger, og stort sett rimelig diskret. En vil jo ikke at naboene skal få noe å snakke om. Bedre å holde ting skjult. Innad i familien, heter det visst fra gammelt. Enten det gjelder fyll, pillemisbruk, familievold eller seksuelle overgrep. Og de narkomane ser nok ikke mye poeng i å reise ut hit i det hele tatt.

Ja, ja, dette var morgenens tanker. Det blir litt god tid til å tenke en stund framover nå. For i neste uke skal kjæresten ha to eksamener, og sønnen tre tentamener. Det betyr at jeg nok får gi dem litt frirom til å forberede seg, i stedet for å løpe ned dørene og skravle hull i hodet på dem hele tiden. Enten det nå er kunstprosjekt eller annet jeg har på hjertet og bare mååå formidle mine siste, spenstige og viktige tanker om. Alt har sin tid, sine muligheter og sine begrensninger. I mitt liv, og i ditt. Og så får vi navigere så godt vi kan mellom alt som skjer i oss og rundt oss og med oss.

Dagens selvportrett fikk tittelen Crash test dummy. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Disse to videoene har jeg vist flere ganger før, men jeg synes de er så fine at de nok kan lyttes til flere ganger:









  

fredag 18. november 2016

Med et dren rett inn i hjernen som bakteppe for i morgen.




I dag våknet meg med hodepine. Og i natt drømte jeg at jeg var på sykehus og fikk et dren rett inn i hjernen. En føkkings plastikkslange. Det hele framsto som noe uvirkelig, og litt svimmelt. Noe som nok kan sies å ikke være så merkelig, siden det tross alt var en drøm. Drømmer har en tendens til å bli litt svimle og/eller merkelige, med eller uten plastikkslanger inn i harddisken. I denne drømmen var det tid for å dø. I det minste framsto det som en reell mulighet at nå var jeg kommet til siste kapittel av Bjørn. Men jeg våknet, og kan fremdeles føle noe, se, høre og formidle. Det var tross alt bare en drøm.

Selv drømmer jeg mye for tiden. Og husker en god slump av det jeg drømmer. Slik er det ikke alltid. I blant er det bare fornemmelser og små diffuse saker jeg våkner opp med. Men nå står tingene og lyser som et fyrtårn i minnet både titt og ofte, når klokka hyler og jeg slår opp gluggene framfor en ny dags lykksalighet og smerte. Noen vil sikkert si at dette må bety noe. Og der er jeg enig - det betyr at jeg drømmer og husker mer enn til vanlig. Utover det tror jeg betydningen lett kan overdrives. I mitt hode er det ikke slik at alt har en mening eller er en del av Guds store plan.



I går skulle jeg intervjues av en journalist fra den kristne avisen Dagen. Men han måtte avlyse, for han hadde falt og slått opp en gammel skade. Jeg har en følelse av dette skyldes en tilfeldighet, ikke at det var en Gud som ville holde han unna meg.

I drømmen i natt kom det en kar og begynte å be for meg, der jeg lå på ei hvit seng med dren i hjernen. Noe jeg opplevde som provoserende, siden han ikke hadde spurt ført. Så jeg ba han pigge av. Slikt skal jeg ha meg frabedt. Dren i hodet eller ei, jeg vil fremdeles velge hva jeg vil ha av inngripen i drømmene mine og hva jeg ikke vil ha der. Selv om valgmulighetene her nok er mest en illusjon i seg selv. Slik mange andre valgmuligheter også er. In RL. Eller Real Life, som en sier på utenlandsk, LOL.

På den annen side er det nok av valg en tross alt kan ta. Eller ikke ta. Å tro at en ikke velger om en unnlater noe, er også en illusjon. For ikke å velge er et valg på linje med alle andre en tar. Selv om en gjerne skjuler seg bak at det er så vanskelig å velge. Eller ikke vil velge. Men få ting er vel knyttet tettere opp til det å velge alle de tingene vi velger i løpet av en dag enn vilje, så der har du den, som de sier i Bergen, in your face. ROFL.



Nå som drømmingen min er unnagjort for denne gangen, satser jeg på at dagen blir fritatt fra plastslanger i skallen og dets like. Fredagen blir etter all sannsynlighet ganske rolig, selv om noen kanskje tenker at å si slikt kan utfordre skjebnen. Tvi, tvi, tvi, følger de gjerne opp med da, og spytter noen basiller eller sprer noen virus i samme slengen. Bare for å være på den sikre siden. En vil jo ikke at ulykker skal skje eller at folk skal bli sjuke. Så det er klokt å ta noen viktige valg med en gang.

Det er mye en utsetter. Prokrastinering, kalles det på godt norsk. Men det er ingen grunn til å utsette spytting. Til nød kan en spytte bare to ganger, om en for eksempel er tørr i munnen av for mye lykkepiller. Tvi, tvi, betyr lykke til. Og litt lykke kan en jo trenge. Lykken vokser ikke på trær eller faller i hodet på deg sånn uten videre. Ikke kommer den i pilleform heller. I hvert fall ikke den lykken som er noe å samle på over tid. Om en da ikke svelger en valium. Eller to. Eller en håndfull, bare for sikkerhets skyld. Men det er lett å gå seg vill, og når det kommer til valium og dets like snakker vi vel egentlig mer om fravær av opplevd ulykkelighet enn opplevd lykke som resultat, tenker jeg. Det holder med andre ord ikke med piller. Det må litt spytt til også.




En må investere noe selv. Det vil si gjøre noen valg. Gjerne de kloke og virkningsfulle. De som gir oss et snev av kontroll over her og nå og ikke minst framtiden. Hva framtiden mener om at du flyr rundt og spytter i hytt og pine med håp eller frykt i blikket som en bedende mann ved ei sykeseng, der restene av livet ditt ligger og skjelver under dyna og tar inn omgivelsene med svømmende blikk, skal være usagt. Dette vet jeg jo lite om. Framtiden gir ikke akkurat ved dørene når det kommer til egne planer. I stedet holder den gjerne kortene sine tett til brystet, og gir oss lite utover håp når det kommer til konsekvenser av bassill-/virusspredning eller bønn, alternativt påkalling av den onde, for dem som opplever seg som skikkelig rævkjørt og griper etter halmstrå mens de venter på ledig psykologtime.  

Jeg er usikker på om påkalling av gamlefar er noe poeng å legge energi i. Han er nok opptatt med andre saker og har sine egne valg å ta, uavhengig av dine ønsker eller behov for eksempel hevn eller det å bli god på fela. Kriger skal jo føres og folk slåes i hjel. Det er ikke gjort i en halvvenning å få til det der når en arbeider i et enkeltmannsforetak, som fanden jo gjør. Så en må forsøke å konsentrere seg og holde tunga rett i munnen, selv når en er kun en stakkars jævel og tunga er splittet helt ned til rumpeballene. Det er bare å stå på, seint og tidlig, og ikke satse siste skilling på at oldemor vil komme til unnsetning om det butter i mot. Oldemor er dau. Deal with it.

I dag er det fredag, det betyr tacokveld. Det er mye som betyr noe. For eksempel du. I tillegg til de du har rundt deg, nært, eller ikke fullt så nært. Det er med andre ord ikke bare taco som betyr noe. Og med den lille påminnelsen, runder jeg av dagens blogg. Tvi. Tvi.

Dagens bilder viser enda et par skisser til min neste utstilling, som handler om liv og død, og som for tiden holder på gjøre noen krumspring i fantasiene mine og på papiret. Slik er det gjerne når en arbeider fram mot noe. En må ta noen valg i forhold til retning og innhold underveis. Ikke bare braute seg fram med de gamle valgene en tok en gang for lenge siden, festet som en selvgående motor på ryggen din, og øynene lukket for alt annet.

Vi kan ikke alle være som Karlson på taket og sveve dit vi vil, men vi både kan være og er veldig mye annet. Litt av det er opp til oss selv å dyrke fram videre på best, mulig måte, før tiden blir moden for slanger inn i kroppens mer eller mindre tilgjengelige hulrom.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



  

onsdag 16. november 2016

Livet er ikke så verst.





Det blir en kjapp liten blogg i dag. Skal snart til tannlegen. Dro dit forrige uke også, men det ble bomtur, hadde tatt feil av datoen. Sånt skjer. Får skylde på alderen. Selv om ikke alle ser på alder som en brems eller en unnskyldning. Her kan du lese om svensken på 97 år som kjøpte seg ny bil. Og da snakker vi ikke liten riskoker, men en Mustang V8 med 418 hester. Ikke verst. Men jeg er usikker på om jeg ville likt å møte for mange av den aldergruppen på veien om alle fikk flere hundre gamper under panseret på bilen sin. Selv har jeg 70 i min lille Polo. Kommer fram med den også. Selv om det ikke går så fort.

Ute regner og blåser det i Bergen i dag. Men det er ganske varmt. Ca 10 grader, og det er jo ikke verst. For bare ei uke siden var det minus 8 her jeg bor. Blir en differanse på 18 grader det, og det merkes inne. Måtte skru ned varmen på badet i går, for det ble for varmt i heimen her. Når det bikker 25 varme på stua blir jeg litt dau. Og strøm er jo heller ikke gratis. Så kanskje sparer jeg ei krone eller to på å skru ned litt i stedet for åpne et vindu, noen kroner som jeg kan legge til side om jeg vil kjøpe meg ny bil når jeg nærmer meg hundre. Eller jeg kan bruke dem til å betale regninger. Jeg liker å betale regningene mine. Det gir meg opplevelsen av å ha kontroll over livet mitt. I dag betalte jeg en regning på 750 kroner for kunstmateriell. Tegneblokker og tusj og kull og sånne greier. Og det føltes bra.

Vannlandet er i utgangspunktet ment å handle om et liv med utfordringer, og hvordan en kan leve med dem. Og da med mine egne utfordringer som bakteppe, de som handler om angst og depresjoner pluss dårlige lunger. Ikke fordi disse utfordringene er noe verre enn hva andre folk opplever, men fordi det er dem jeg kjenner best til. Det blir likevel lite om den slags for tiden, føler jeg. På den annen side så er ikke Vannlandet ment å være en klagemur, hvor jeg skal syte og søke trøst og fortelle alle som gidder å lese at livet er noe herk. I stedet er det meningen å vise at det går å leve et liv med mening selv om en møtte en vegg eller to. Så kanskje det er greit at det blir mye dagligdagse ting som er i fokus for tiden. For det gjenspeiler jo at livet her på berget er til å leve med.

Dett var dett, nå må jeg løpe i dusjen. Huiiii, hvor det går.

Dagens bilde fikk tittelen Vannlandet, og det var der jeg hentet navnet til denne bloggen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Denne går til Katy:
















søndag 13. november 2016

Litt på linje med et freakshow. Pluss farsdag.



Sist gang skrev jeg om et galleribesøk. Nå er ikke jeg den som renner ned gallerier daglig, men det er kjekt når jeg får ut fingern, og jeg får nesten alltid noe positivt ut av det når den først er i friluft. Hvor mange andre som besøker gallerier for å se kunst, er jeg usikker på. Men at det er majoriteten av befolkningen er vel heller tvilsomt. I hvert fall ikke hver helg. Noe som jo er litt synd. For det er mye å hente ved slike besøk. Likevel, folk foretrekker visst andre sysler.





I går kom jeg over et program på tv, som viste VM i vedhøgging. Jepp, I know, VEDHØGGING! Også VM?! Merkelig. Litt på linje med VM i kubjelle, spør du meg. Men ikke alle er enig i det, så det ut som, for det var visst 10 000 som hadde møtt opp for å se. Ti tusen! Det er mange det. Bare for å se på noen som høgger og sager ved. Sammenligner en det med hvor mange som stiller på for eksempel en kunstutstilling, blir det nærmest et latterlig sprik. Men folk er folk, og vil underholdes. Undertegnede inklusive. Så jeg ble sittende på sofaen (les: liggende) og se ferdig konkurransen til den var ferdig. Og ja, de var gode til å høgge, så det ble fascinerende. Litt på linje med et freakshow. Er det mulig, liksom. Likevel, det var ikke så fascinerende at jeg hadde stappa kjerring og unger i bilen, betalt for billetter og møtt opp på et slikt evenement. Ett sted går grensen for meg også.




Ferdig med høgginga. I dag er det farsdag, og jeg venter et lite besøk. Det er koselig, selv om det ikke dukker opp 10 000, og neppe noen med øks. I stedet er det barnebarnet med familie som kommer. Så jeg gleder meg. Jeg er også litt spent på hvordan vesla reagerer. For siden sist hun var her, har leieboeren min flyttet inn fra boden, og står nå naken på stua mi. Blir nok en overraskelse det der. Kanskje til og med litt skummelt. Men det går seg nok til. Og det er nok mer interessant å se på akvariefiskene mine, tenker jeg.



Familie er fint å ha. Min er ikke så stor, men den er til gjengjeld håndterlig. To barn, et barnebarn og mine fire søsken. Flere er vi ikke. Ikke i den indre kjerne. Min mor er død, og min far vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Ikke har jeg onkler eller tanter heller, og besteforeldrene mine er døde. Til gjengjeld er jeg selv onkel til en liten gjeng, og kjæresten min har litt større familie enn meg. Så det hender at det blir ganske fullt når noe skal feires likevel. Men ikke i dag. I dag blir det rolig. Og det er greit. Til jul blir det mer støy. Da får jeg stille med øreklokker, kanskje. Egentlig kunne jeg tenke meg å drite i hele jula og holde meg hjemme og alene, men den tanken er kun populær hos meg selv, så det skjer neppe.

Nå må jeg ta en skrivepause og sette på kaffen, for folka mine er på vei, fikk jeg melding om nå. Men fortsettelse følger.



Da er besøket over, og det var kjekt å bli husket på. Både gave og kake ble det til og med. Ikke verst. Som du ser av bildet, så var barnebarnet mer opptatt av sjokoladekremen enn selve kaken, men hvem er ikke det. Nå skulle de videre til faren til svigersønnen min, tror jeg, og etter det skal de i bursdag til en onkel av datteren min. Så det blir full fart på dem i dag. Mens kjæresten min skal til sin far. Selv lener jeg meg vel tilbake med en cognac etter hvert, kanskje i en av de fine koppene jeg fikk.



Eller forresten, glass med stett må til når det kommer til cognac og dets like. En får holde på formene og en smule estetikk selv når en er alene, og ikke vakle omkring med rumpa bar og tute av flaska. Livet er det en gjør det til.

Utover dette har jeg ikke så mye mer på hjertet denne gangen, så du får ha det godt med deg selv, og titt gjerne innom en annen gang.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Mer Cohen, denne gangen tolket av Eva Forsberg. Verdt å bruke et par minutter på, synes jeg.











lørdag 12. november 2016

The solemn geographies of human limits.





Det er ikke ofte jeg viser kunst laget av andre enn meg selv her på Vannlandet, men i går var jeg og så en utstilling av Nina Grieg, og fikk samtidig tillatelse fra utstilleren til å legge ut bilder. Utstillingen har fått navnet «YONDER. The solemn geographies of human limits». En tittel som jeg selv måtte få oversatt. Det viste seg at yonder viste til noe som er på avstand, men likevel mulig å se. Når det gjelder ordet «solemn», husker jeg ikke hva kunstneren sa om det, men fant litt da jeg søkte på nett. Blant annet dette: You can use the word solemn to describe anything that's really serious and dignified.

Det var nå det. Tittelen på utstillingen var som du forstår i utgangspunktet litt utenfor rekkevidde for undertegnede, men den falt fint på plass i forhold til de utstilte arbeidene da jeg fikk den forklart.



Arbeidene som ble stilt ut, var store malerier, malt med tjære på papir, i tillegg til skulpturelle former laget av diverse materialer fra papir til leire og lim, gjerne formet rundt en form for stamme, bare for å nevne noe. Jeg fikk også forståelsen av at arbeidene var inspirert av natur, hvor enkelte elementer var hentet ut og omformet. Noe kunstneren selv opplevde som noe brutalt. Men ta turen selv, og hør hva hun kan fortelle. Her er noe som ble skrevet på FB i forbindelse med markedsføring:

YONDER. The solemn geographies of human limits
Maleri og skulptur

YONDER, som betyr fjernt men innen synsvidde, tar utgangspunkt i silhuetter av landskap. Utstillingen tangerer mellom å undersøke billedlige fremstillinger og videre persepsjon av disse gjennom omforming av silhuetter til tredimensjonale, håndterbare objekter. YONDER. The solemn geographies of human limits dreier rundt muligheter og begrensninger i måten vi erfarer omverdenen på, både kroppslig og mentalt.





For egen del opplevde jeg utstillingen som spennende på mange plan. Både med tanke på hva kunstneren fortalte om tankene hun hadde rundt den, og det jeg selv kunne sanse. Samtidig ga det meg en befriende følelse å være i rommet sammen med arbeidene, siden jeg selv ofte føler meg litt hemmet av bakgrunnen min som keramiker, og et til tider overfokus på selve håndverket, form og funksjon. Det finnes noen regler og standarder der, som sitter rotfestet i meg. Og som kan være vanskelig å frigjøre seg fra når jeg forholder meg til andre kunstuttrykk. Om begrensningen jeg opplever er reell eller mest en idé om meg selv, er jeg litt usikker på, for jeg har beveget meg inn på mange felt de siste årene, i mine egne arbeider. Både i form av skulptur, maleri og installasjoner/trash art, der håndverkets betydning har variert. Noe som også har vært frigjørende. Men frigjøring kan en ikke få for mye av, kanskje. Så utstillingen til Nina falt fint på plass som et gjenkjennende punkt i meg selv å se videre fra, opplevde jeg. Med videre mener jeg her som i en mulig retningsangiver framover, men også relatert til vidsyn. Jeg ble med andre ord inspirert. Og det skal en ikke kimse av. Det finnes verre ting å ta med seg enn inspirasjon.



Yonder. Der lærte jeg meg et nytt ord. Og jeg tenker at det er et ord som mange kan relatere seg til. For de fleste av oss er i stand til å se ting som er på avstand. Greia med å se ting på avstand, er at det gir oss mulighet til å mene noe om det uten å kjenne alle detaljer, og gå det i møte eller vike unna før vi egentlig har knyttet oss nevneverdig til det. Det er mye som ligger der framme, mye vi lengter etter og mye vi ikke våger å ta tak i, men samtidig kan skimte. Ofte er frykt og lengsel, håp og mangel på håp tilstede samtidig, når vi skimter noe i horisonten. Så hvorfor vi til tider ikke går det i møte, kan for eksempel skyldes frykt, skam, prestasjonsangst/annen angst, manglende tro på egen verdi, opplevd elskbarhet knyttet til oss selv, rettigheter, eller fastlåste ideer rundt hva vi fortjener og ikke fortjener. Det vil si at det som holder oss tilbake og borte fra valg som er mulige, i blant er vår egen sårbarhet. Enten denne sårbarheten er koblet til det å skulle gi uttrykk for noe selv, dvs dele noe av oss selv, eller det å ta noe imot. Kanskje begge deler samtidig. Sårbare er vi uansett alle. Også kunstnere. Selv tror jeg at en er tjent med å vise denne sårbarheten både i det sosiale og mellommenneskelige, og i det kunstneriske. Jo tryggere en plattform blir forsøkt formet, jo ensommere blir den lett samtidig, er min erfaring. 



Sårbarhetens vaklende tilstedeværelse er det som gir lys muligheten til å slippe varme og farger inn i oss, mens for mye vern om sårbarheten stenger det meste inne eller ute, tenker jeg.  Eller som Cohen sier det i låta jeg legger under dagens link:

There is a crack in everything, that's how the light gets in.

Sårbarheten i Ninas arbeid var ikke det jeg umiddelbart fikk fokus på i møte med utstillingen hennes, og er kanskje ikke ment å ha fokus på seg i det hele tatt. Men jeg er meg, med mine tanker og mitt eget sanseapparat og assosiasjonspotensiale. Så den lusket seg inn på meg likevel etter hvert, følte jeg, i møte med de nærmest ugjennomtrengelige overflatene i tjæremaleriene, der de lå som et forsvar over noe så forsiktig som papir. Via piggene og harde, glatte flater over ikke fult så solide kjerner, i de fleste skulpturene. Mange av arbeidene er også surret inn i eller holdes oppe av noe som kan gi assosiasjoner til knebler eller noe annet som skal holde ting på plass. Uansett gikk jeg ikke uberørt gjennom utstillingen, men det kan kanskje hende det var min egen sårbarhet jeg faktisk møtte. 




Og da har jeg vel skrevet nok for i dag.

Ninas utstilling kan en fremdele se. Opplysninger om tid og sted finner du på plakaten under her. Klikk på bildene så forstørres de.


Bor du eller er i Bergen, så ta turen. Og ta inn over deg det som er utstilt med åpent sinn. Se det for det det er, i stedet for å sammenligne det med alt annet. Ikke alt trengs å sammenlignes med noe som ligner eller ikke ligner. Ikke jeg, ikke du. Ikke alt du ser rundt deg, i deg, tenker eller føler.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




   

fredag 11. november 2016

If it be your will.



Dagens timeplan inneholder:

Tannlegebesøk
Kunstutstilling
Handling til helgen
Fredagstaco hos kjæresten.

Og innimellom dette fylles vel tiden opp med et eller annet ræl bare for å binde dagen sammen.

Fylle tiden, utnytte tiden, la tiden seile sin egen sjø. I natt døde Leonard Cohen, leser jeg i avisen. Hans tid er nå over. Han får ikke gjort mer. Ingen flere valg å ta, ingen flere muligheter han kan gå i møte. Og det er trist. Cohen har på et vis fulgt meg hele mitt voksne liv, med både trøst og glede. Helt fra jeg som ungdom bodde på hybel og kjøpte meg en liten platespiller. Den aller første plata jeg investerte i var av Cohen. Siden ble det flere, og jeg har også lest noen av bøkene hans.  Et lite dikt som har festet seg i meg, tror jeg gikk noe slik:

Marita
Finn meg
Jeg er snart tretti.

Og det er litt morsomt, for tilfeldighetene ville det slik at jeg ble far for andre gang da jeg hadde bikket tretti med noen få år, og datteren min fikk navnet Marita. Uten at det hadde noe med diktet å gjøre, men festlig ‘lell, spør du meg. For deg blir det vel neppe noe som aktiverer smilerynkene nevneverdig.

Etter å ha ligget mye flat med lungebetennelse et par uker, er jeg nå i gang på atelieret igjen, og det føles bra. I går prøvehengte jeg skissene jeg har arbeidet med de siste ukene/månedene. Og det var blitt mange flere enn jeg husket. Grunnen til prøvehengingen, var at jeg nå følte meg moden for å gå litt dypere inn i materien og velge ut de teknikkene og de motivene som er verdt å arbeide videre med.  Jeg endte opp med tre, kanskje fire motiver, som skal lages i kull, tusj og på leire. Blyant fant jeg ut at jeg dropper denne gangen.

Det å ha fått tatt dette valget, føles bra. Selv om det er mye jobb og mange valg som gjenstår før den ferdige utstillingen ser dagens lys. Samtidig begynner utstillingen etter det igjen å ta form i hodet mitt. Og selv om det er litt tid igjen til jeg kan begynne å forme den, føles det bra så langt. I det hele tatt føler jeg at jeg er i gang igjen, etter den lille lungeknekken.

Det skjer i blant at jeg får lungebetennelse, noe som nok skyldes at jeg har astma og kols. Og det pleier å ta tid for meg å komme skikkelig på beina igjen. Men denne gangen har det gått kjappere enn til vanlig.føler jeg. Det tror jeg skyldes at jeg har drevet og trimmet litt det siste året. Så formen var nok ganske mye bedre enn den har vært de siste årene, da motbakken kom denne gangen. Dette kunne jeg dra fordeler av nå når det kom til den mentale biten også, tror jeg. Jeg sank ikke ned i det store mørket mens jeg var syk, men gledet meg til å begynne å arbeide igjen. Nå håper jeg at denne erfaringen får meg til å ta opp trimmingen igjen, og ikke fortsette med snop og chips, som det ble en del av da jeg tilbragte dagene mye i horisontalen. Trim og riktig kost har blitt liggende en smule i bakevja de to siste ukene. Eller, jeg har vel fått i meg en del riktig kost, for jeg hadde frysen full av sunne, hjemmelagede middager. Det er bare det at jeg fått i meg mye skit i tillegg.

Litt investering og forberedelser er ikke å forakte, enten det kommer til å lage skisser til en utstilling, fylle frysen med sunne middager, ivareta helsen eller på andre felt i livet. Det kan være tungt å gå i gang når en ser framover på et ugjort arbeid, men det gjør godt å se tilbake på et tilbakelagt arbeid. Til og med når det kommer til en liten blogg, som jeg nå må avrunde, for tannlegen venter ikke.

Dagens bilde viser to av skissene i kull som jeg skal arbeide videre med. Akkurat disse er ganske store. Antagelig litt over en meter høye. Utstillingen var i utgangspunktet tenkt å hete Fra jord til jord, men har nå fått arbeidstittelen x-ray, siden røntgenbilder er utgangspunktet mitt. Røntgenbildene fikk jeg av en kollega, og de er tatt av faren hennes, like før han døde av kreft.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, If it be your will:





   



mandag 7. november 2016

Tenker jeg.





Ute viser gradestokken fire kalde, inne svømmer tropiske fisk i akvariene sine. Spranget er stort, og litt morsomt å tenke på, tenker jeg, enkle mennesket jeg er. Men noe skal en jo tenke på. Og ikke alle kan ha alle tanker rettet mot valget i USA og alt som foregår rundt det. Noe som ikke er småtteri, og derfor vanskelig å få oversikt over, tenker jeg.

I dag kan jeg lese på nett at bruken av sovemedisin hos barn har økt kraftig. Det har faktisk doblet seg. Jeg tenker at det kan da umulig være bra. For det første er det selve bruken, for det andre er det grunnene til at det brukes sovemedisiner, som kan vekke bekymring. Samtidig er det jo slik at foreldre gjerne blir både frustrerte og fortvilte om barna ikke får sove, men her er det vel egentlig ikke foreldrene det handler om, tenker jeg.

En assosiasjon jeg fikk nå, ledet meg tilbake til Uniten på femtitallet, da ble uregjerlige koner lobotomert, mener jeg å ha lest, for at husbonden skulle slippe problemer. Om dette er bare en myte, eller om det bare var psykisk syke som ble lobotomert, vet jeg ikke. Men det hadde vel vært langt mer etisk riktig å spørre seg hva de uregjerlige konene manglet i livene sine, siden de ble så uhåndterlige at operasjon i hjernen måtte til, tenker jeg. Det kan hende fjerningen av litt pannelapp fikk dem til å ligge stille når husbond var tjent med at de gjorde det, men noen piller hadde vel gjort samme nytten, kanskje, om de nå absolutt måtte ligge stille, og om myten er sann. Piller kan ellers brukes til så mangt, og av mange årsaker, tenker jeg, ikke alle er like gode. Selv har jeg svelget mangt av den sorten gjennom livet. Både sure og søte. Pluss alle dem som har holdt pustefunksjonen min ved like og depresjoner tilnærmet under kontroll. Lobotomert ble jeg derimot aldri. Utenom den delen media tar seg av.



Det er mye en kan lese i avisene og på nett. Ikke alt er verdt papiret det er skrevet på, tenker jeg. At folk kjøper seg Mercedes suv nummer to og reiser til Tyskland for å hente den selv, er for eksempel ikke så nyttig å få med seg, tenker jeg. Likevel gis det spalteplass, i hvert fall på nett. Da er det langt mer interessant at politimannen som ga seg i vei med sommerhjul på glatta ikke mister lappen, slik andre som havnet i grøfta gjerne gjør, tenker jeg. Og at det blir færre ambulanser selv om behovet og folketallet øker. Sånt kan da umulig være bra. Eller riktig. Men det er mye som ikke er riktig, tenker jeg, med de siste cellene mine som fremdeles fungerer.



Nok om det. I dag er det mandag. I morgen skal jeg etter planen på atelieret etter fjorten dager på ryggkulen med lungebetennelse. At forurensningen i Bergen nå er så kraftig at de vurderer å innføre datokjøring, kunne jeg derfor klart meg uten. Og det hjelper ikke at det kan starte i morgen med partall som siste tall på bilskiltet om du vil kjøre. Jeg har oddetall. Så dette var noe dritt, tenker jeg. Her jeg sitter inne i varmen og ser på dataskjermen eller akvariefiskene mine. Men vi får nå se. Innføres det datokjøring får jeg ta turen til byen på onsdag i stedet, selv om det nok hadde vært klokere å holde seg unna bylufta nå, tenker jeg. Men jeg tenker jo så mangt, og ikke alt leder til noe å henge på greip eller en klok handling. Mye er egentlig bare surr.

Øverste bilde viser en av fiskene mine, en Krobia xinguensis, den kommer fra Elven Xingu i Amasonas. Bilde nummer to viser Caridina logemanni, eller Rød biereke, de kommer fra Japan i den formen de har nå. Mens bilde nummer tre viser Neolamprologus multifasciatus, verdens minste ciklide, og de kommer fra Tanganyikasjøen i Afrika. Alle sortene mine lever i egne akvarier, innredet som biotopet de kommer fra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: