Mat, trapper og sol.

Hei på du, det er en ny dag. Og i Bergen skinner solen. Det gjør ikke akkurat vondt å stå opp til sol og blå himmel, kjenner jeg. Så får det heller være at gradestokken lå nede på fem grader da jeg krabbet ut av loppekasse i nitiden. Utover dagen vil ganske sikkert temperaturen stige litt, og selv om det ikke blir varmt nok for solsenga, blir det nok fint å gå en tur. Så litt bevegelse av anatomien står tydelig skrevet på timeplanen i dag.

Andre ting som står på timeplanen er å gjøre litt rent her hjemme. Uten at jeg skal påstå at tanken på det gir like mye glede som synet av blå himmel og sol. Videre skal jeg spise. Og det gleder jeg meg til. I hvert fall gleder jeg meg til middagen. For i går lagde jeg meg en diger gryte med Groundnut Stew, som på godt norsk kalles afrikansk peanøttsuppe. Noe som kanskje høres like lite spennende ut som popkornsuppe, men la deg ikke lure, for peanøttsuppen smakte noe inn i gamperæva godt. Selv om ræv ikke illustrerer smaken helt sannferdig, kanskje.

Om jeg skal anbefale noen noe i dag, så er det å lage denne retten. Selv lagde jeg dobbel porsjon, og tilsatte 1,2 kilo kyllingfilet stekt i terninger, som ikke er med i oppskriften. Jeg brukte også hakkede tomater med chili i stedet for bare rene tomater. O halleluja, det var så godt. Og litt hot. Tærne krøllet seg og noe som minnet om franske følelser hugg tak i de nedre regioner allerede ved først skjea, selv om smaken minnet mer om Thailand enn Frankrike. Likevel, dette var verken Asia eller Europa, det var Afrika.

Afrikansk mat er gøy. Akkurat som thaimat, indisk, italiensk eller annet som kommer fra steder hvor fiskeboller ikke er førstevalget, også er gøy. Og godt. Ikke må det koste all verden heller. I hvert fall ikke penger. Litt arbeid må en derimot legge i det, selv om dét heller ikke er mye å stønne over. Å lage god mat er nesten like gøy som å gafle den i seg etterpå, så arbeidet går som en lek. Sett på litt musikk og kos deg. Gjerne sammen med noen. Selv doblet jeg oppskriften. Og det ble tolv porsjoner (inklusive noen porsjoner som jeg ga til kjæresten [hun elsker hot mat]). Akkurat denne retten spiser jeg med en bolle ris ved siden av. Det både drøyer maten og smaker godt.

Jeg har nevnt det før, men jeg nevner det igjen. Når jeg lager mat, lager jeg ofte mye, og fryser det meste i små porsjonsbokser. Så har jeg middager å ty til som er like raske å lage i stand som Fjordlands, bare mye bedre, billigere og sunnere. Og det å ha disse porsjonene i frysen, er en høydare de dagene timeplanen er tett, jeg er sliten eller bare ikke har lyst til å stå over komfyren. Akkurat nå har jeg både peanøttsuppe, indisk inspirert gryterett med linser og kikerter, og lapskaus. Innimellom dette lager jeg gjerne noe annet, om jeg finner noe rimelig på butikken. For eksempel noe til halv pris fordi datoen er dårlig. Jeg er jo ikke akkurat rik, så jeg må forsøke å være økonomisk. Men på denne måten får jeg uføretrygden min til å rekke litt lenger, med minimal innsats.

Livet er ikke alltid så ille. Selv ikke for oss som har lite å rutte med, eller kanskje har fått en helseutfordring på nakken. I hvert fall ikke hele tiden. Samtidig er det jo slik at vi er mennesker vi også, og fortjener å få leve som mennesker. Det vil si ha det litt godt. Men å ha det godt, betyr ikke nødvendigvis at vi kan forvente at noen andre skal sørge for at vi får det. Vi må og bør ta noen grep selv. For egen del har jeg en god periode nå, med lite angst og depressive tendenser, og lungene fungerer relativt bra. Og dette nyter jeg. Samtidig er det slik at jeg tenker jeg er tjent med å være forberedt på at ting vil forandre seg igjen, og derfor bør gjøre det jeg kan for å være forberedt. Et par av disse tingene er å ta kloke økonomiske valg, bevege kroppen litt, og leve og spise så sunt som mulig, slik at jeg ikke allerede er i kjelleren når trappa ender opp med kun én retning å velge mellom - nedover.  Er en allerede nesten i kjelleren når nedturen kommer, går en kanskje dypere ned enn om en sto i andre etasje eller på loftet, tenker jeg. Det igjen betyr nødvendigvis at turen opp igjen kan blir lenger enn nødvendig også. Om dette tankegodset har noe for seg, vet jeg ikke, men en får gjøre det en kan, når en faktisk kan gjøre noe, og ikke utsette alt og bare håpe på det beste eller en annens innsats. Og med den tanken penetrerer jeg denne solfylte søndagen og tar den i besittelse, med all den potente livsglede som fremdeles slumrer i en voksen manns kropp.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: