Jeg er heldig.

I dag skulle jeg vært på atelieret. Det er jeg ikke. Jeg er forkjølet. Jeg hoster og snørrer og lungene verker, og jeg frykter en lungebetennelse er på gang. Dette siste skjer gjerne en gang i året, sånn ca. og grunnen er at jeg har kols. Da får en lett lungebetennelser. Nå har jeg i utgangspunktet astma også, men den kom litt i bakleksa etter at det ble stadfestet kols. Det var liksom ikke like interessant med astma lenger da. Noe jeg tror skyldes blant annet at det er forskjellige rufusjonskrav når det kommer til astmamedisiner og de til kols, hvor kolsen er taperen. Så legen din er visst pålagt å skille mellom de to diagnosene, om det blir et tema. Staten skal spare. I hvert fall ble dette sagt for noen år siden. Heldigvis hadde jeg dokumentert sykehistorikk inklusive flere innleggelser som påviste astma fra jeg var atten, og det sparer jeg visst en del penger på nå i dag. Uten at det i seg selv gjør meg spesielt lykkelig. Jeg ville heller vært frisk. Men det blir jeg aldri. Deal vith it, sucker. Det er for sent å kutte røyken når røyken har kuttet i deg. Eller i livet ditt. For ikke å si AV livet ditt. Men, for det finnes alltid et men, det er likevel bra å kutte. For gjør du ikke det, vil det bli verre.

Så her sitter jeg da. Elleve år etter at jeg kutet røyken. Og peser. Mer enn til vanlig, på grunn av forkjølelsen. Mens jeg forsøker å ikke hoste, fordi det å hoste nå føles som å dra en bunt piggtråd opp av lungene for deretter å ta et skikkelig magedrag med salt. Ikke spesielt behagelig, med andre ord. Men jeg må hoste likevel. Kraftig. For å rense lungene. Eller så kraftig som lungekapasiteten tillater. Og det er ikke all verden. Så da må jeg hoste mer.  Mens overkroppen vokser i en retning som får den til å ligne mer og mer på ei tønne, uten at jeg samtidig kan vise til overflod av muskler. 

Det hjertet er fylt av renner munnen over med, sies det. Så det er vel litt av grunnen til at jeg skriver dette i dag. Men samtidig er det for å skremme. Skremme deg som røyker, slik at du slutter før det er for sent. Uten at jeg dermed tror at det fungerer å skremme deg. Men jeg kan jo prøve. Det er ikke slik at en kun skal prøve på det en er sikker på å få til. Da ville jo mye bare bli gjentagelser. Der en sikret seg hele tiden gjennom å kun gå på gammelkjente stier. Og selv om det å sikre seg litt er en god ting i mitt hode, så er det grenser for alt. En må finne en balanse mellom zombi og manisk. Det er best. Tror jeg.

Dagen i dag blir stille. Det er mye som skulle vært gjort, men jeg orker ikke. Energinivået er på et lavmål, og jeg bruker mye tid på sofaen framfor tv, mens jeg stapper lette kalorier inn i fjeset. Det føles litt depressivt, men jeg vet det ikke er det. Det er mer som oppgitthet, sorg eller meningsløshet som jeg vet vil være her kun i en begrenset periode, selv om jeg ikke vet hvor lenge perioden vil vare. Litt som å komme til en jernbanestasjon, og se ræva på toget ditt kjøre avgårde, mens du samtidig ikke aner når neste tog skal gå. Om det er i dag, i morgen, om ei uke eller lenger. Samtidig som du ikke har noe sted å gå tilbake til, for alle broer bak deg er røyka opp, så du må bare sette deg i venterommet og ta tingene for det de er. Noe jo enhver kan oppleve er litt kjedelig og meningsløst. Heldigvis har jeg både pc og tv i mitt venterom. Og mat. I går lagde jeg meg en diger form med tacograteng, nok til flere dager. Og jeg kan skrive intetsigende blogginnlegg mellom hostekulene og etingen, og kanskje komme meg en liten tur over til kjæresten for en kopp kaffe i løpet av dagen, for jeg har fremdeles min lille bil. Selv om den dessverre ikke går dit toget jeg nevnte går.

Det kan hende at det jeg skriver i dag oppleves som syting. Men det får stå sin prøve. Jeg skriver uansett om det som tar plass i livet mitt. Enten det er glede, sorg, sykdom eller kunst, bare for å nevne noe. Og det tror jeg er bra at jeg gjør. For meg. Det setter ting i perspektiv, for meg igjen. I stedet for at alle tanker og følelser går i en sirkel, som hvis en er uheldig begynner å snevre seg selv sammen rundt sitt eget senter, som er deg/meg/oss, slik at du til sist nærmest kveles av svarte tanker, selvmedlidenhet eller hva du nå tenker og føler i all din begredelighet. Å skrive, snakke, formidle, dele, hjelper en til å se på ting litt utenfra. Sette det i perspektiv. I forhold til hva som er bra i livet ditt. For noe bra finnes også, til og med samtidig som dritten tar plass og stinker ned det meste som om en møkkaspreder har gått av skaftet på pur f. Så det som er fint og fyller meg med glede klarer jeg å se, selv nå, opplever jeg. Slik jeg også gjorde for to dager siden, da jeg viste litt av kunsten jeg omgir meg med her inne på Vannlandet. Jeg kan fremdeles snakke om det som er bra, uten alltid å måtte gå veien rundt det som er dritt for å skape en eller annen illusjon om ensidighet og polerte overflater. Så jeg er heldig. Jepp, sånn er det, jeg er heldig. Hah, sug på den, du.

Dagens bilder viser "Poeten" og "Deklamasjon" og hvordan det så ut da jeg stilte dem ut for en del år siden. Skulpturen fikk navnet "Arr", den kan du også se i forrige innlegg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: