Det er helg. Og lørdag. En dag som ser ut til å ville vise seg
fram fra sin beste side, om en ser på været. Og det er bra. Selv om været ikke nødvendigvis
er det som teller mest i alles liv, er det mange som sjekker det når de står
opp og mange som prater om det. Og noen skriver til og med om det i en blogg.
I går fikk jeg lagt vinterdekkene på bilen, og det føles
godt. For temperaturen har vært ned mot null på morgenen de siste dagene, selv
om den lå litt høyere da jeg sto opp i dag. En morgen var det is på frontruten
også. Og jeg kjente hjulene nappe da ABS’en slo inn i bunnen av en bakke, en
dag da jeg skulle på atelieret. Noe som et par sekunder fikk meg til å se noen mulige scenarioer for mitt indre øye, som jeg ikke likte å se.
Å få på vinterhjulene kostet meg 350 kr, hos Monas Bilpleie,
Åsane, Bergen. Vel anvendte penger, synes jeg. Selv om jeg i utgangspunktet
ikke har så mye penger å slenge rundt med. Det å legge om selv ville tatt tid
og vært et slit, gitt min dårlige lungekapasitet.
Selv om jeg med glede betalte
for jobben, er 350 kr litt for mye penger for en fillejobb, vil noen kanskje påstå, og
legger om hjulene selv i stedet. Men for min del tenker jeg at en tegneblokk
kan koste opp mot tre hundre kroner, en liten tube maling over hundrelappen og et lerret
fem, og da føles det ikke som om 350 er så ille. Og folk flest slenger nok
hundrelapper kjappere og flittigere enn jeg gjør, samtidig som de fleste har langt mer i
banken enn jeg har. Hva en sixpack pils koster vet jeg ikke, men folk kjøper jo
det også uten å blunke. Eller ei pakke røyk om dagen. Eller en sydentur.
Å ha lite er en utfordring. En må prioritere, og tenke seg
om før en bruker noe på ting en kanskje ikke trenger. Å være fattig er ikke en
sykdom, og heller ikke smittsomt, men det er heller ikke et godt sjekketriks. Det
beste hadde kanskje vært om de fattige gikk med et skilt rundt halsen, slik at
de bemidlede ved et uhell slapp å menge seg med dem.
De siste dagene har det blitt lagt ut en del i media som handler
om skattelister, og hva enkelte tjener. Når jeg leser slike ting, føler jeg at
fattigdommen min blir gnidd inn i fjeset mitt. Enkelte har langt mer å rutte
med hver måned enn jeg har i løpet av et år. Og til og med de som sitter i
styre og stell og tar fra de fattige for å gi skattelette til de rikeste,
framstår som krøsuser i forhold til oss som bare har en trygd. Men hallo, jeg
har det ganske greit likevel. For akkurat som med været, så er ikke penger det
viktigste i livet, selv om vi lett ledes til å tro det.
I USA har de områder hvor de rike kan bo bak høye gjerder
eller beskyttet av vakter. Egne samfunn hvor bermen ikke får adgang. Om det bor
svarte der, vet jeg ikke, men jeg kan tenke noe om saken. Den hvite middel og
overklassen har nok sine preferanser som skal oppfylles når det kommer til egen
vellykkethet og særstilling. Heldigvis har det ikke blitt slik her enda, men
det kommer nok en dag. Plutselig gjerdes Fana eller Holmenkollen inn, og du må
ha adgangskort i form av noen millioner på bok for å slippe inn blant fiffen. Om
det vil kreves stamtavle og gentest også, vet jeg ikke, men noen ville vel
tenkt at det kunne være en god ting. Bare for sikkerhets skyld. Det er jo ikke
alltid hudfargen, klærne eller hva du framstår som ved første øyekast forteller
hele historien til folk. Bare se på Olav Thon. Er en riktig uheldig kan det til og med snike seg inn litt white trash og ødelegge hele segregeringen.
Å være fattig er ikke noe å skryte av. Men det er heller
ikke noe å skamme seg over. Eller å grine over. Om en ikke er så fattig at en sulter eller ender på gata som bostedsløs, tigger eller som et salgsobjekt kyniske menn med nok penger kan stikke tissen i.
Og slik er det ikke for meg. Jeg har til salt i såret, jeg tigger ikke, har et sted å bo, og kan
lage meg mat som både nærer og smaker. I går var det fredag, og etter tradisjonen potensielt en tacokveld, men
siden poden til kjæresten var hos faren, lagde jeg litt voksenmat til kjæresten
og meg i stedet. Laks marinert med søt chilisaus, stekt i ovn, servert med ris
og hjemmelaget mangosalsa. Og ja, det var like godt som en lillefinger i trange åpninger, minst, det vil si en deilig og fysisk nytelse, selv om
sammenligningen ellers ikke helt henger på greip, kanskje. Oppskriften finner du i
hvert fall her. Selv stekte jeg laksen på 180 grader i atten minutter, ikke som det står i oppskriften.
Om du forsøker deg på denne retten, så doble gjerne oppskriften
om dere er to voksne. Om dere ikke spiser alt (noe dere antagelig gjør), kan dere/du ta
resten til kvelds eller lunsj dagen etterpå. Du MÅ jo ikke kaste det bare fordi du der og da er mett, og kanskje føler du både har råd og en gudegitt rett til å hive mat i en verden der mange andre sulter. Mens har du et trangt
budsjett og føler en slik rett koster litt for mye, kan du jo ta grøt en annen dag for å kompensere. Eller ei skive brød med en fiskebolle på. Det er opp til deg selv. For egen del bare jabber jeg i vei og hakker på tastaturet etter hvert som det dukker opp noe som minner om en tanke i skallen.
Og da har jeg kommet til bunnen av dette blogginnlegget, ser
jeg, så jeg får vel runde av.
Dagens øverste bildet viser et relieff i leire, som jeg lagde på åttitallet. Og
det valgte jeg å bruke her og nå, fordi det ikke står bare om skattelister i avisene om dagen, det
står også en del om klovner. Klovner er så mangt. Noen av dem er til og med skremmende. Bilde nummer to er fra utstillingen It's all abot love me. Den kan du se her.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link(er):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar