Vannlandet: Blant "de svake i samfunnet", der plasserer de meg.

Posisjon (selvportrett).

Klokken er 10.50. Men den ble stilt tilbake i natt, så det er egentlig langt på dag. Her hos meg er frokosten unnagjort. Den besto av en kopp kaffe og to skiver med rømme og jordbærsyltetøy. Jeg vet ikke hvor mange som spiser rømme og syltetøy på skivene, men for meg er det knyttet til et godt minne, siden min mormor brukte det. På helkornbrød. Så da jeg hadde litt rømme stående, ville jeg prøve det igjen. Det smakte utmerket. Bare forsøk, det er ganske godt. Selv måtte jeg droppe helkornbrødet pga cøliaki og gå for en annen sort, uten at det ødela noe av opplevelsen i det hele tatt...nesten.

Djevelens verk.

Når det gjelder føljetongen om lungebetennelsen min, så er ikke den over enda. Jeg sliter en del fremdeles. I dag kunne jeg også lese en artikkel om farene ved bruk av antibiotika, men det får stå sin prøve. Jeg avbryter ikke kuren av den grunn.

Verdig.

Annet en kan lese på nett, er denne bloggen som kom i etterkant av programmet om den kristne tv-kanalen Visjon Norge, og Jan Hanvold. Selv så jeg dette programmet, og jeg opplevde det jeg så som kritikkverdig og foruroligende.

Hover (selvportrett)

Bloggen jeg referer til, har likevel mer fokus på de som støtter Visjon Norge med penger, og hvordan de blir omtalt i tv-programmet, enn Hanevold og Visjon Norge i seg selv. Det er det bra at den har, spør du meg, siden mange av dem som støtter VN blir betegnet som en del av svake grupper. Ofte blir de såkalte «svake gruppene i samfunnet» knyttet til å ikke forstå sitt eget beste, og at de lett blir utnyttet. Noe som nok i denne sammenhengen må kunne sies å være med på å underbygge stigmatiseringen av grupper som eldre, uføre, psykisk syke, pensjonister osv. Til og med folk i rullestol blir jo til tider fratatt tenke- og vurderingsevne i samfunnet vårt.

Stigmata.

For egen del er jeg eldre. Selv om jeg ikke er utgammel, har jeg bikket seksti. Jeg er til og med ufør. Blant annet fordi jeg er psykisk syk. Jeg har slitt med angst og depresjoner hele mitt voksne liv. Så jeg tilhører nok gruppen «de svake i samfunnet» med god margin. Selv om jeg også tilhører foreldregruppen, bestefargruppen, verdt_å_være_kjæresete_med gruppen, kunstergruppen osv, er jeg altså en del av sekkegruppen de svake, som gjerne må beskyttes fra både seg selv og andre. Jeg frykter at mange vil legge mer vekt på koblingen min til de svake i samfunnet enn mange av de andre gruppene jeg også hører hjemme i. Men dem om det. Det sier mer om dem enn om meg, kanskje. For jeg klarer fremdeles å tenke sjæl, opplever jeg. jeg spiser selv, vaske meg selv, velger tv-program selv og mye annet. Jeg klarer med andre ord den vanskelige kunsten å ta valg. Jeg ønsker derfor ikke å bli fortalt at jeg ikke lenger vet mitt eget beste, om jeg velger noe en eller annen ikke er enig i. Samtidig er jeg jo heller ikke umyndiggjort og i behov av verge, så jeg gjør hva jeg vil med pengene mine også. Om jeg vil, kan jeg gi dem til Visjon Norge, eller andre som bruker tro og løfter om himmel, evig liv, helbredelse eller annet i samme leia til å samle penger på kontoen sin. Men det vil jeg ikke. Det finnes bedre ting å bruke pengene på enn avlat og investering i mulig evig liv via lommeboka, tenker jeg. Om en vil bruke penger i det hele tatt. Og dét vil jeg. På noe jeg som gammel og ufør og psykisk syk selv ønsker å bruke dem på. Så selv om jeg ikke kjenner på en umiddelbar trang til å gi dem til Visjon Norge, kan jeg gi noe til andre. Om jeg vil. Men stort sett buker jeg dem på meg selv og familien. Jeg driter jo ikke akkurat penger som ufør.

Vingetid.

For et par dager siden fikk jeg en forespørsel om jeg vil stille til et intervju, på vegne av atelieret hvor jeg arbeider, Galleri VOX. Intervjueren er fra den kristne avisen Dagen. Og det takket jeg ja til. Jeg tenker at det kan bli spennende, siden jeg i kunsten min ofte åpner opp for å stille kritiske spørsmål til dette med hva tro og praktiseringen av den kan resultere i. På samme vis som jeg forsøker å åpne opp for spørsmål ved maktstrukturer generelt i det jeg skaper, og forsøker å vise verden også fra den undertryktes eller stigmatisertes side. Enten det nå er på vegne av kvinner, barn, annerledes tenkende, homofile, transseksuelle eller psykisk syke, bare for å nevne noe. Om jeg lykkes i det jeg forsøker på, skal ikke jeg ha en mening om, men jeg gjør det jeg kan, i hvert fall. Selv om jeg må investere både tid, penger og energi i det jeg gjør. Og dette føles langt bedre for meg å gjøre enn å gi bort pengene mine til noen som påstår seg å spille på lag med Gud, og vite bedre enn meg hvordan ressursene mine bør brukes.

Gå mot ljuset, Skalk.

Jeg har altså bikket seksti, men jeg tenker fremdeles. Og én ting jeg tenker, er at dette kanskje er nok blogg for i dag. Ofte har jeg lyst til å bare fortsette å skrive når jeg først er i gang, men noen skal jo gjerne lese det også, så det er vel på tide å runde av.

The Outcast.

I forrige blogginnlegg glemte jeg å legge noe under Dagens link, jeg får skylde på feber (det er kjekt å ha noe å skylde på). I dag skal jeg likevel ikke glemme det. I stedet skal jeg legge ut en låt jeg har lagt ut flere ganger før, men som passer til dagens tema, og som får meg til å føle noe. Jeg liker å føle noe. Og jeg klarer å gjøre det helt på egen hånd i møte med både det ene og det andre, samtidig som jeg også er i stand til å analysere og forstå en del av følelsene mine. Jeg kan altså mer enn å bare tenke. Ikke verst av en som tilhører de svake i samfunnet, spør du meg.

Taus.

Sangen jeg legger ut handler om frykten for å miste det en tror på, men jeg tenker at den kan linkes til frykten for å miste noen annet en har bygget livet på også. Enten det er et arbeid, helsen, egenverdi, et sosialt ståsted, økonomien, en mann, en kvinne, et barn eller troen på seg selv en står i fare for å miste. For jo, vi står alle i fare for å miste noe. Vi er derfor alle sårbare. Til og med de som vagler seg høyest oppe under mønet.