Om løgner. Ikke de hvite, men de andre.

I dag våknet jeg opp til den gledelige nyheten om at det var donert penger til meg. En e-mail fra Jannet Bentez Molano, lød som følger: «$2m Donated to You, Email me on» - med påfølgende adresse i form av en link, selvfølgelig. Mailen var merket med «Re:», uten at jeg kan huske at jeg har sendt henne noe tidligere. Men jeg jeg trekker jo på årene, så jeg må ha glemt det.

Selvfølgelig biter jeg ikke på dette. Men noen gjør det nok. Hvis ikke ville det ikke blitt sendt ut slik møkk. Selv slår jeg meg på brystet og føler meg skarp og lur og litt bedre enn noen jeg forestiller meg ikke er fullt så kjappe i toppen, fordi jeg ikke biter på.

Det er lett å vise til hva en ikke biter på, og det styrker gjerne selvfølelsen å ikke ta et agn.

Hva jeg selv faktisk BITER på, er vanskeligere å vise til. For ofte vet jeg ikke når jeg blir lurt, og i hvert fall ikke når jeg blir manipulert. Det eneste jeg får med meg, er når det er overdrevent tydelig. Som når reklame framstilles som nyheter eller har påstander som «forskning viser», uten at vi får innblikk i forskningen – metode og konklusjon. Gjerne frodig smykket med menn i hvit frakk som smiler til oss på en trygg måte, søte barn eller evig sol. Da tenker jeg at her er noen ute etter å manipulere meg. Enda tydeligere blir det om spissingen går på at et produkt kun er ment for å hjelpe meg og lover å gjøre det, hånd i hånd med en forsikring om at det ikke ligger noen økonomiske gevinster i saken.

Én formulering jeg har sett meg ganske drittlei på, er det som går i retning «det er mulig å oppnå opptil 90% forbedring.» OPPTIL? Hva faen betyr det? Det kan jeg selv påstå: Det er mulig for deg å oppnå en 90% forbedring av helsen bare gjennom å lese Vannlandet». Det som er interessant er jo MINIMUM, om det skal være noe hold i et løfte om forbedring. Ikke maksimum - døh, hallo!?

Ofte er manipulasjon lett å oppdage. Men det betyr ikke samtidig at det nødvendigvis er lett å forsvare seg mot det. Noen ganger lar vi det skje selv om vi er klar over hva som foregår. Tenk bare på barn og ungdom, når de vil ha noe. Eller slippe unna noe. Da kommer kanskje både klemmen og smilet og den innyndende stemmen fram. Og vi smelter og lar oss villig dupere.

Verre er det når for eksempel en venn eller partner manipulerer deg. Enten det er på jobb eller i hjemmet det er snakk om. Og aller verst er det kanskje om den som manipulerer mangler solide jafs i form av avvik fra normale væremåter, som for eksempel når det kommer til psykopater. Da har en lite å stille opp. For psykopaten vil være sterkere enn deg, og du vil gi etter. Eneste løsning er å komme seg til helvete langt bort kjappest mulig, men heller ikke det er lett. En kan bli truet til å bli der en er, eller lokket til det. Gjerne begge deler samtidig, søtt og salt, smerte og kjærtegn, bad cop good cop. 

Ingen er så flinke på dette området som en psykopat. Og det kan gå lang tid før du forstår hva slags menneske du har med å gjøre. Når du endelig forstår det, er det gjerne for sent. Du sitter i nettet. Og du kommer deg ikke løs før siste dråpe av livsgnist og egenverdi er sugd ut av deg, noen kommer deg til hjelp, du på et eller annet vis klarer å rømme, eller du dør.

Manipulasjonen er over alt. Det samme er løgnen. Det sies at vi alle lyver flere ganger om dagen. Små eller store løgner, hvite løgner, løgner for å slippe unna noe, løgner for å oppnå noe. Noen løgner er lette å oppdage, andre ikke. Små, hvite løgner kan til og med være positive for noen. De løgnene som er vanskeligst å se, er kanskje våre egne livsløgner – illusjonene om oss selv. De er vi mer eller mindre avhengige av.  Det vi ønsker å være eller ønsker å framstå som, kan vi derfor bruke tusener av kroner på. Uten at det bestandig gjør en forskjell, men i stedet bare blir latterlig, som du kan se under denne linken.

Vi har kanskje en følelse av at vi lyver når vi tviholder på illusjonene om oss selv, men forsvarsmekanismene er så sterke at vi raskt skyver det bort. For hva er vi uten illusjonene – ingen av oss er jo Messias eller Supermann – og hva skal vi holde oss fast i om bildet av oss selv rakner fullstendig. Det er derfor vi reagerer så kraftig om noen kommer med påstander om hvem vi er. Vi går straks i forsvar og gjerne til motangrep. I stedet for å ta det inn over oss, og kjenne etter om det som blir sagt kan ha et snev av sannhet i seg.

Motangrepet som presser seg fram kjappere enn struttende kroppsdeler på bryllupsnatta, kommer gjerne i form av et angrep på den andre personens karakteristika. Først gjerne som en pekefinger rettet mot mangel på gode egenskaper, men har de ikke nok å hoste opp der, flyttes fingeren gjerne over mot kropp og utseende – du er stygg, eller noe i den duren. Målet er å bryte ned forsvaret ditt, selvrespekten, egenverdien, identiteten og valgmulighetene dine (uten meg er du ingenting). Slike mennesker går etter det mest sårbare, noe som skal ta fokus bort fra dem selv, deres motiver eller egen sårbarhet, og middelet blir å rive deg andre ned. 

Heldigvis er det kanskje ikke så mange som er slik, og alt finnes i grader og kulører og alvorlighetsgrad. Men NOEN gjør det. Enkelte gjør det til og med over filleting. Alle åpninger som er synlige vil bli forsert. Møter du på mennesker som har denne form for reaksjoner på kritikk eller råd som et mønster vedkommende ikke er i stand til eller villig til å gjøre noe med, så kom deg unna, om det lar seg gjøre. Hvis ikke blir framtiden din gjerne fylt med drama, maktkamp og intriger, manipulering og et dårlig selvbilde, med få muligheter til forandring og utvikling. 

En kan ikke forandre på det en annen peker på, om en aldri vil rette blikket mot seg selv. Samtidig kan en heller ikke forandre på noe en ikke vet noe om. For å lære noe om seg selv, må en være villig til å se, også gjennom en annens øyne. Den beste veien å gå for å høste kunnskap mennesker imellom, er derfor via dialog. Uten dialog blir mye til sirkeltenking, hvor konklusjonene på tenkingen allerede er gitt.

En mann og en kone delte hver dag en bolle. Mannen spiste bunnen, fordi han likte toppen best, og derfor ville gi den i gave til sin kone. Han gikk ut ifra at selvfølgelig likte hun det han selv likte. Den samme generøsiteten var i konen. Fordi hun likte bunnen best, ga hun den villig til sin mann, hun tenkte at siden han spiste den hver gang, måtte han også like den best, og ville glede han på denne måten. Og slik levde de, år etter år. Og spiste aldri den delen av bollen som de egentlig ønsket seg. Og så døde de.

Dagens råd er, uten at jeg kan love en prosentvis gevinst opptil et eller annet høyt tall om du følger det: 

Snakk! Snakk med dem du bryr deg om, med dem som bryr seg om deg. Våg å si hva du føler og hva du tenker og hva du frykter og hva du drømmer om og lengter etter. Taushet er ingen løsning.

Dagens maleri fikk tittelen "Utsikt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. I dag blir det to sanger, for jeg klarte ikke å velge bare en av dem. Begge viser sterke følelser, og følelser som får et kunstnerisk uttrykk er i blant så bra, spør du meg. Noe du neppe gjør: