mandag 5. september 2016

Fine, deilige, kroppen min




I dag vil jeg snakke litt om kropp. Min kropp. Ikke din. Din kropp har jeg ingen ting med å snakke om. Den er bare din, ikke vår. Med strek under det siste. Men jeg kan altså snakke om min kropp, og om kropp generelt.



Den kroppen jeg bor i begynner å eldes. Den har blitt 61 år gammel. Og de årene kan en se spor av. I form av rynker, litt slappere hud og noen arr.




 Enkelte av arrene skyldes lek i barndommen. Andre kom da jeg var ung voksen. Og de lagde jeg selv. Med barberblad, kniv og knuste flasker. Jeg gikk for blodårene og kuttet håndleddene fordi jeg ikke lenger hadde grep om det som fantes inni meg av angst, mørke, smerte og fortvilelse. Om det hjalp? Nei. Men i dag er arrene likevel tilstede, som en minnebok. På linje med noen gamle amatørmessige tatoveringer jeg har. I tillegg til dem, har jeg en tatovering på kroppen min av nyere dato. Den er en gave fra kjæresten min og barna mine.



Kroppen jeg bor i er min. bare min. Jeg har fullstendig og eneveldig eiendom og styringsrett over den. Jeg kan dele den, på forskjellige vis, men jeg vil selv velge med hvem. Likevel opplever jeg nå stadig at noen mener de har rett til si noe om kroppen min. Ofte kommer disse uttalelsene i form av råd eller bekymring: «Nå har du blitt tynn, Bjørn». «Nå må du passe deg, så du ikke blir enda tynnere». «Jeg tror du bør forsøke å få på deg litt kjøtt og muskler».




Jeg vet ikke hva de som hoster opp disse rådene, bekymringene og synspunktene, mener de er i besittelse av når det kommer til gudegitte rettigheter og generelle allmennkunnskaper, siden de påberoper seg retten til å trykke meninger om min kropp opp i trynet på meg. Jeg har jo ikke bedt om det. JEG kan spontant si noe om min kropp, andre bør vente til de blir invitert. Og det at jeg sier noe om meg selv, er ingen invitasjon. Det er kun noe jeg deler, og det stopper ved det.


For litt over et år siden var jeg ni kilo tyngre enn jeg er i dag. Siden jeg har kun en tredjedels lungekapasitet igjen, betyr det at livet nå er lettere å leve. Det er lettere å bevege seg. For de ni kiloene tilsvarer at jeg hele tiden måtte bære på en vekt tilsvarende ni melkekartonger mer enn jeg bærer i dag. De ni melkekartongene gjorde sitt til at det å bære dem var stort sett det jeg var i stand til å bære, for jeg fikk ikke i meg surstoff nok til så mye mer. Da måtte det i så fall gå i veldig langsomt tempo. Men nå, et år etter, kan jeg bære min lettere kropp ut på tur. Jeg kan gå på steder der andre folk går, se på naturen, høre fuglesangen, og får derfor også en mental gevinst ut av at kiloene ble borte. Jeg kan trimme hjemme i min lille leilighet, push og bøy og tøy og sprett, og er i bedre form enn på mange år. Likevel påberoper noen seg retten til å trykke en bekymring eller et råd opp i trynet på meg. Som om jeg ikke er i stand til å se meg selv, og hva jeg holder på med. Og som om jeg verken er herre over egen kropp, eier den alene, eller er i stand til ta fornuftige avgjørelser i forhold til den.




Om jeg hadde lagt på meg ni, ti kilo, så hadde jeg nok også fått høre det. Noen ville kommet med betraktninger, og fortalt meg hvordan jeg ser ut, eller hva kiloene gjør med helsen min. Som om jeg ikke er opplyst nok til at jeg ville visst det. Min kropp er min, slik din er din. Og jeg vil ikke at noen skal mene noe om den, uten at de blir invitert. Jeg vil ikke at noen skal penetrere den, uten at de er invitert. Jeg vil ikke at noen skal bruke knyttnever eller stokk på den, uten at de er invitert. Så hvorfor er det så vanskelig å forstå det? Hva er det du selv bærer på som tror at du tilfører meg noe positivt med betraktningene din og bekymringene dine? Om du må si noe, så hvorfor ikke si noe positivt i stedet. Eller spør om noe. Og lytt. Ikke bare ta deg til rette. Jeg er en mann på 61 år, og blir neppe anorektisk nå. I stedet er jeg veldig fornøyd med å ha klart å legge om livet og livsstilen i min alder, i stedet for å legge meg dønn flat og vente på å dø, mens jeg spyr opp tynne forklaringer på hvorfor jeg ikke reiser meg.



Jeg er ikke «for» tynn, slik at det ødelegger helsen min. Jeg har fremdeles en gammel manns manboobs og nok fett nok rundt magen til mer enn én vinternatt. Men jeg er ganske spinkel av natur. Har alltid hatt tynne armer og noen pipestilker til bein.




Var jeg en ung, frisk mann med idrettsvyer, ville kroppen min passet langt bedre til maraton enn til sprint. Så kanskje det virker som om jeg har mer knokkelkontakt enn jeg i virkeligheten har. Men slapp av. I stedet for at jeg mister helsen, er det slik at jeg har tatt grep om helsen min. Jeg lever langt sunnere enn tidligere. Er mer bevisst på hva jeg spiser og hva jeg gjør. Er i bevegelse og er langt mer fornøyd med livet mitt enn jeg var for et år eller to siden. For som sagt, livsstil og bevegelse påvirker også den mentale helsen. Så angsten min er mindre. De depressive sidene i meg får ikke samme spillerom. Jeg har mer energi til, og mer glede av, å arbeide med kunsten min.



Samtidig er jeg stolt av hva jeg har fått til, og gleder meg over det. Og dette prediker jeg. Her på Vannlandet, og der hvor det finnes noen som kan lytte. Jeg er jo tross alt rimelig nyfrelst på dette området, så munnen renner over både titt og ofte, siden jeg både liker og er i stand til å dele både surt og søtt fra livet mitt. Likevel mener noen at det er grunn til bekymring. Og samtidig påberoper de seg retten til å komme med betraktninger og mene noe om hvordan kroppen min ser ut. Men den retten er det bare jeg som har. Enten det gjelder nesa mi, armene mine, huden min, magen min, tissen min, rompa mi, tærne mine, ørene mine eller øynene mine. Akkurat som det samme gjelder for deg, om du er kvinne. Ingen har rett til å mene noe om brystene dine, rompa di, magen din, midjen din, huden din, kjønnsleppene dine, leggene dine, tærne dine osv. Før de blir invitert til å si noe. 



Når det kommer til din kropp, detaljene eller helheten, er det bare du som har rett til å snakke om den når det måtte passe deg. Alle andre må vente til de blir spurt om en mening, mener jeg. Enten noen er så runde at de fyller ei dobbeltseng alene, eller er så tynne at de kan sove på en blyant – vent på invitasjonen før du spyr opp alt for mye av moralisme, bekymring, selvrettferdighet eller bruker deg selv som denne verdens målestokkers «riktige» balansepunkt.  




Sånn, da var det sagt. På tide å gå i gang med noe annet. For eksempel litt trim. Med den deilige, fine kroppen min. Den er bare min. Og ingen andre enn meg selv bestemmer hvem jeg vil dele den med.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar