Fine dager er de beste dagene.

Det er 1.september, og det er torsdag. Men ikke hvilken som helst torsdag. I dag er det torsdagen da jeg åpner ny utstilling, og utstillingen har jeg kalt Djevelens verk.

Å åpne en ny utstilling krever noe av den som stiller ut. For det første må du ha noe å vise fram. Og det du viser fram bør være arbeidet med på et skikkelig vis. Det funker ikke dårlig å stille ut noe lommerusk eller en støvkanin du fant bak sofaen. Selv stiler jeg ut malerier denne gangen. Og jeg har arbeidet med dem et års tid. Det betyr at jeg har investert tid i dem, i tillegg til arbeid. Jeg har også investert tanker. Mye tanker. Og vurderinger. Og i natt kulminerte disse tankene i noe som kanskje med litt velvilje kan kalles tankekjør light. Light, fordi det ble ikke så ille som det til tider kan være.

Det var mer at jeg ikke fikk sove, og heller ikke klarte å slippe det som surret i skallen, men heldigvis førte de ikke til angst. Noe skallesurr kjapt kan ende opp med å gjøre, om jeg roter meg for mye inn i forestillinger og potensielle scenarioer knyttet til oppkommende sosiale settinger. I stedet var det ganske positive tanker som hold meg våken, og de dreide seg stort sett rundt det å formidle hva utstillingen handler om for meg selv, og hvordan jeg skal klare å formidle dette uten å bruke for mange ord. Skal jeg koke det ned til noe, handler det vel mest om spørsmål rundt holdninger og valg, verdier og ansvar. Hvem er det som styrer våre valg. Er det reglene til en gud, ondskapen til en djevel, eller er det bare våre egne små, trange tanker og følelser som styrer oss - vår frykt og vår trang til rettferdiggjøre eget ståsted. 

Å samle tankene mine i noen få setninger kan være en utfordring, siden jeg som sagt har tenkt ting rundt bildene i over et år. Så konklusjonen i natt ble vel etter hvert at jeg får ta det på sparket, om jeg må si noe i det hele tatt. Det hele kan uansett kokes ned til at jeg ønsker å peke på noe, som beskueren kan tenke sine egne tanker rundt. 

Nå er det morgen. ikke mer tid til søvn og grubling. Og jeg skal snart dra på atelieret for å samle de siste trådene. Senere i dag skal jeg hente litt familie på Flesland, de har tatt turen fra Østlandet, Og etter utstillingen skal familien samles hjemme hos eldste datteren min og spise litt sammen. Mens fredag er det kjæresten og jeg som inviterer til middag. Så for meg blir dette en happening som går over et par dager. Og det er kjekt.

Hva du skal gjøre etter åpningen av utstillingen min, vet jeg ikke. Jeg vet ikke en gang om du kan eller vil komme. Det å gå på en vernissasje er ikke noe alle gjør, selv om de bor i nærheten og att på til har anledning. For mange kan det derfor være en ukjent arena å trå inn på. Men har du lyst til å komme, er du velkommen. Kanskje blir det kjekt. Noe annerledes hva du ellers ville gjort på en torsdag ettermiddag. Om ikke annet er det verdt et forsøk. Kanskje det viser seg at du liker det. Du skal uansett ikke prestere noe selv. I blant kan jo tanker rundt det begynne å surre om en skal inn blant folk. Spesielt om en har erfaring med sosial angst – hva skal jeg si, hva vil de tenke om meg. Men denne gangen er presset lagt på meg, så du kan slappe av. Det er nok at du kommer, og du er velkommen som den du er. Du er du, og det er nok i massevis.

På tide og runde av. Deadline nærmer seg ubønnhørlig, og det er fremdeles noe smårusk som skal tas tak i, så jeg får sette legemet i bevegelse. Det er en fin dag, for meg, kjenner jeg, selv om det som vanlig regner litt. Fine dager er de beste dagene.

Dagens bilde er fra 2011, da jeg åpnet utstillingen Synlig/Usynlig. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: