En må lære seg kunsten.

I dag våknet jeg før seks. Etter å ha vridd meg til sju, sto jeg opp. Dette er tidlig på en lørdag, spør du meg. Altfor tidlig. Men er en først oppe, får en gå i gang med noe. Så nå sitter jeg foran dataskjermen i grålysningen og hakker på tastaturet og forsøker å få til et blogginnlegg. Uten å være påtagelig full av energi. Og det føles litt rart, for de siste par ukene har vært kjennetegnet nettopp av mye energi, stort sett. Noe som igjen har ført til at jeg er godt i gang med å eksperimentere med kulltegninger til min neste utstilling. Planen er å skisse fritt fram til rundt jul, for å bli kjent med materien, kan en si. En kan ikke forvente at ting blir til gull bare fordi en berører det. En må jobbe, over tid, og stå i det en forsøker å oppnå også når motstanden gjør sin entre og en føler evnene skranter. Og den tid kommer. Tro meg.

For noen dager siden hadde jeg en oppsummering av utstillingen «Djevelens verk», som nå skal tas ned. Jeg pratet til en gruppe kolleger, og fokuserte slik jeg opplevde det mer på prosess enn ferdig resultat. Det betyr ikke at jeg ikke fortalte om og forklarte bildene mine og hvordan og hvorfor de ble til, men jeg ville helst snakke om prosesser, motivasjon, formidlingstrang og slike ting. Det er grenser for hvor mye jeg kan snakke om penselstrøk og oppbygging av maleri, føler jeg. Penselstrøkene er jo uansett bare kremen på kaka. Det som bringer en lang prosess i mål. En brutt målsnor som kan få enkelte til å rive seg i håret, om de for eksempel ved et galleribesøk møter et bilde med en enkelt strek på et papir, til det de kanskje også opplever som en stiv pris. Alle kan jo lage en strek, er det da lett å tenke – til og med et barn. Men en slik strek på en utstilling kan være resultatet av en lang prosess med prøving og feiling og tankearbeid, som betrakteren ikke blir invitert inn i.

Selv er jeg ganske målrettet når det kommer til det jeg vil lage. Jeg begynner gjerne å tenke ut en utstilling et år eller to før jeg begynner å lage den til. Og denne prosessene med tankearbeid, er spennende. Mindre spennende blir det ikke når jeg går i gang med det rent fysiske arbeidet.

Den enkelte kunstner har sin egne private vei mot de mål som blir satt. Noen har store mål, andre har små eller delmål, noen kjøre motorvei og andre lister seg fram på snirklete stier. Det som er riktig for én, er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Min vei inkluder noen å samtale med. For i møtet med en annen kunstner, et annet menneskes tanker og følelser og kunnskap -  i dialogen som oppstår - åpnes det og lukkes dører mot muligheter. Dette gir meg energi, og ofte små kick, samtidig som det gir meg retning, og hindrer meg i å hoppe for mye rundt fra det ene til det andre. Og retning er viktig for meg. Langt viktigere enn frihet til absolutt spontanitet. Kun ved å gå inn i og stå i materien over tid, føler jeg at jeg klarer å legge noe ned i arbeidene mine, som forhåpentligvis vil nå fram til en betrakter. Dette noe, er ikke nødvendigvis begrenset til læresetninger, riktighet, teknikk flinkhet, men er like mye knyttet til en form for energi. En følelse og en vilje og en intensitet som legges i arbeidet, som kanskje ikke kan leses like lett som en bok i etterkant, men som jeg tror og håper likevel kan fornemmes av noen, og forsterke for eksempel et bilde.

Når det gjelder oppsummeringen jeg hadde av utstillingen «Djevelens verk», så var den i tillegg til det å forklare og dele noe, også motivert av at jeg ville trene på å snakke i en forsamling. Selv om forsamlingen i dette tilfellet ikke var like stor som på et teater, og selv om jeg kjente de jeg snakket til fra før, så er det et problem for meg å gjøre slike ting. Å ha sosial angst fører til at en gjerne vil være usynlig, mer enn synlig. Men jeg tenker at trening kan lede til noe. For eksempel mer trygghet. Som igjen kan lede til at dører åpnes. Every wall is a door.

Det meste krever trening. Om det er områder en ikke trenger trening på, så er det kanskje fordi en allerede har blitt trygg på og føler en behersker feltet godt nok. Når jeg nå har gått i gang med å tegne med kull, trenger jeg trening før jeg får til noe av verdi. Så jeg tenker at en periode med skisser er fornuftig. Skal jeg i framtiden kunne prate i en forsamling om ting som opptar meg, trenger jeg også trening. Det er ikke nok å ville eller håpe. En må lære seg kunsten.

Jeg har hatt et par forsøk på å snakke foran en gruppe, i løpet av et par år. Jeg tenker at å begynne i det små, slik som jeg gjorde som avrunding av utstillingen min nå, kanskje vil lede meg nærmere målet mitt. Om det får meg helt fram, er tvilsomt. På samme vis som at det er tvilsomt at jeg kommer dit jeg vil i kunsten min. Målet har en tendens til forflytte seg framover samtidig som det en behersker vokser, så det vil alltid være et sprik mellom de to punktene. Men bevegelse er alltid bedre enn det å stå helt stille uten å komme seg noe sted what so ever, spesielt om ståstedet en har murt seg fast til skyldes frykt, skam, angst, mindreverd eller andre begrensende krefter en har i seg. En må våge noe. Våge å vise hva en kan, og hvem en er. Det er viktig i kunsten, men kanskje enda viktigere i møtet med mennesker. Liker du for eksempel noen, så er det en fordel for deg om du våger å vise det. Og tramper noen over grensene dine, er det viktig å vise det også. Tydelighet er gode navigeringspunkt for oss alle. Så tren på det. Tren på å være synlig.

Sånn, da ble det et blogginnlegg i dag også. Med litt om kunst, litt om angst og frykt og mål og mening, og litt om det å være menneske. Dagen i dag skal jeg ellers bruke til å lage en diger gryte lapskaus, kanskje gå en tur, jeg skal få kjørt hjem noen malerier fra atelieret som står og opptar plass, og i kveld skal jeg se på Stjernekamp. Stort mer enn det trenger kanskje ikke en lørdag å inneholde, for å kunne kalles en fin dag.

Dagens øverste bilde viser en dukke fra Trash-art utstillingen Innerst, som jeg satte opp i 2014. De andre bildene viser noen av skissene jeg de siste dagene har tegnet med kull.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Jeg opplevde dette som det beste innslaget i The Stream i går. Bak resultatet ligger det trening, trening, trening - en må lære seg kunsten: