Alt var mye bedre under krigen.

Når jeg vanen tro, går inn og leser nyheter på nett til morgenkaffen min, finner jeg mye dritt. Drap og fordervelse og krig og gud vet hva. I tillegg kunne jeg i dag lese at venstrepolitiker Abid Raja får så hatten passer, etter å ha uttalt seg kritisk til burka og nikap. Noe av kritikken er i form av meldinger på telefon, og ligger kanskje i grenselandet for god/dårlig oppførsel, spør du meg, selv om jeg nok kunne farget betraktningen min på mer saftige og fargesterke måter. Gjerne ved hjelp av ord som hestkuk eller kakkelakk, men det skal jeg la være. Skal en kritisere noe en ser på som for eksempel smakløshet, er det kanskje ikke et godt triks å senke seg selv ned på samme lavmål for å poengtere det. Jfr. glasshus.

Samtidig må jeg innrømme en manglende overraskelse over at enkelte muslimer reagerer med sterke følelser på at en av dem selv kritiserer det de kobler til både religion og tradisjon, selv om vi brave nordboere ser på bekledningen som kvinneundertrykkende. For hvorfor skulle muslimer være annerledes enn oss gamle staute vikingættede? Og ja, da tenker jeg selvfølgelig på peset Hareide fikk etter å ha vist solidaritet og gått i tog under Oslo Pride i sommer. Det er mange som påberoper seg kristen medmenneskelighet som har trøbbel med å gape over og svelge en homofil greie, og som går langt for å understreke det de mener er en legitim klassifisering og verdisetting av folk, der de selv nok plasserer seg selv ganske høyt oppe på en eventuelt grafisk framstilling over rettferdighet, humanitet og ydmykhet. 

De som betegner seg som kristne eller muslimer eller what so ever, er likevel ikke i en særstilling, så bare kjapp deg ned fra pidestallen like godt først som sist. For de fleste av oss har nok en tendens til å opphøye oss selv litt fra tid til annen. Undertegnede inklusive. Noe som er et paradoks, siden jeg også har vært kjent for å betegne meg selv som White Trash.

Det skjer noe med folkesjela for tiden, føler jeg. Noen kan sikkert si at folk alltid har vært som de er, i klem mellom det god og det onde, og at fordelingen mellom rævhol og glorier er ganske stabil. Ok, kanskje det er på den måten stoa er. Det finnes sikkert statistikk som kan underbygge en slik påstand. Men jeg tenker at det samme sa de da vi begynte å legge merke til varmere vintre med mindre snø, og sommere med mer regn og mindre sol. Vi husket feil, ble det sagt - så vidt jeg husker. Vi minnes soldagene som uendelige og vinterdagene med glitter på snøen og silkeføre av en grunn, men grunnen er ikke at det var slik. Det er en idealisering av barndommen. Sier de. Eller noe i den retningen. For så etter hvert å måtte innrømme at jo, polene smelter og været er i forandring.

Mine besteforeldre hadde en eplehage. Noe som medførte at de ble utsatt for det vi kaller epleslang. Måten de løste dette problemet på, var at de satte ut en full eplekasse ved grensen av hagen, slik at folk som ellers ville klatret i trærne og brukket grener, kunne ta seg et eple fra kassen. Om kassen ble tom, fylte de på igjen med nye epler. 

Om denne løsningen funket, kan jeg ikke huske. Men jeg tenker at det var noe generøst i handlingen, og at det lå et grunnfeste i tillit bak den, selv om målet var å sitte igjen med mest mulig epler selv. I dag ville noe slikt ikke vært et alternativ. En eller annen hadde tatt hele kassa rimelig kjapt, og gjerne hjulene av bilen din i samme slengen, om de følte behov for det. Så noe har skjedd. Noe som gjør at vi må beskytte oss mer. Selv låser jeg for eksempel alltid døra til leiligheten min, enten jeg er ute eller inne. Da jeg vokste opp, var det ingen som låste døra.

Ja, ja, sånn har det blitt, sier gamle menn som meg. Mens vi sukker litt. Alderen kommer jo gjerne med litt oppgitthet over de fremadstormende og nye generasjoner, og denne oppgittheten kommer stort sett til uttrykk på utpust. Det blir mye utpust i blant, kjenner jeg. Sukk og phu.

Alt var mye bedre under krigen, har blitt et begrep. Selv om vi faktisk er i krig også nå, bare at vi kaller det fredsbevarende styrker, så har begrepet rot i noe. Enkelte ting VAR faktisk bedre, selv om det ikke gjelder alt. For da jeg vokste opp hadde vi tuberkulose og polio og flere rigide bastioner. Kanskje langt mer overgrep og vold innad i familier enn vi har i dag hadde vi også, selv om det likevel sikkert er et lang arbeide igjen å ta tak i på den fronten. 

Det kan hende at ting jevner seg ut over langs. Noe kommer til, annet blir borte. Kanskje vi også ser det vi vil se, enten vi ser tilbake eller på hvor vi er i dag, slik at vi får mulighet til å glorifisere noe. Eller noen.  For eksempel oss selv. Hvem vet. Her og nå vil i hvert fall jeg se slutten på dette blogginnlegget, kjenner jeg. Så der har du den.

Det øverste bildet ble tatt fra verandaen min her en kveld, nummer to fikk tittelen "Posisjon", nummer tre heter "White Trash" og det siste fikk tittelen "Ingenmannslandet( hvordan kastrere et guttebarn)". 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: