søndag 25. september 2016

Alt var mye bedre under krigen.



Når jeg vanen tro, går inn og leser nyheter på nett til morgenkaffen min, finner jeg mye dritt. Drap og fordervelse og krig og gud vet hva. I tillegg kunne jeg i dag lese at venstrepolitiker Abid Raja får så hatten passer, etter å ha uttalt seg kritisk til burka og nikap. Noe av kritikken er i form av meldinger på telefon, og ligger kanskje i grenselandet for god/dårlig oppførsel, spør du meg, selv om jeg nok kunne farget betraktningen min på mer saftige og fargesterke måter. Gjerne ved hjelp av ord som hestkuk eller kakkelakk, men det skal jeg la være. Skal en kritisere noe en ser på som for eksempel smakløshet, er det kanskje ikke et godt triks å senke seg selv ned på samme lavmål for å poengtere det. Jfr. glasshus.

Samtidig må jeg innrømme en manglende overraskelse over at enkelte muslimer reagerer med sterke følelser på at en av dem selv kritiserer det de kobler til både religion og tradisjon, selv om vi brave nordboere ser på bekledningen som kvinneundertrykkende. For hvorfor skulle muslimer være annerledes enn oss gamle staute vikingættede? Og ja, da tenker jeg selvfølgelig på peset Hareide fikk etter å ha vist solidaritet og gått i tog under Oslo Pride i sommer. Det er mange som påberoper seg kristen medmenneskelighet som har trøbbel med å gape over og svelge en homofil greie, og som går langt for å understreke det de mener er en legitim klassifisering og verdisetting av folk, der de selv nok plasserer seg selv ganske høyt oppe på en eventuelt grafisk framstilling over rettferdighet, humanitet og ydmykhet. 



De som betegner seg som kristne eller muslimer eller what so ever, er likevel ikke i en særstilling, så bare kjapp deg ned fra pidestallen like godt først som sist. For de fleste av oss har nok en tendens til å opphøye oss selv litt fra tid til annen. Undertegnede inklusive. Noe som er et paradoks, siden jeg også har vært kjent for å betegne meg selv som White Trash.



Det skjer noe med folkesjela for tiden, føler jeg. Noen kan sikkert si at folk alltid har vært som de er, i klem mellom det god og det onde, og at fordelingen mellom rævhol og glorier er ganske stabil. Ok, kanskje det er på den måten stoa er. Det finnes sikkert statistikk som kan underbygge en slik påstand. Men jeg tenker at det samme sa de da vi begynte å legge merke til varmere vintre med mindre snø, og sommere med mer regn og mindre sol. Vi husket feil, ble det sagt - så vidt jeg husker. Vi minnes soldagene som uendelige og vinterdagene med glitter på snøen og silkeføre av en grunn, men grunnen er ikke at det var slik. Det er en idealisering av barndommen. Sier de. Eller noe i den retningen. For så etter hvert å måtte innrømme at jo, polene smelter og været er i forandring.

Mine besteforeldre hadde en eplehage. Noe som medførte at de ble utsatt for det vi kaller epleslang. Måten de løste dette problemet på, var at de satte ut en full eplekasse ved grensen av hagen, slik at folk som ellers ville klatret i trærne og brukket grener, kunne ta seg et eple fra kassen. Om kassen ble tom, fylte de på igjen med nye epler. 

Om denne løsningen funket, kan jeg ikke huske. Men jeg tenker at det var noe generøst i handlingen, og at det lå et grunnfeste i tillit bak den, selv om målet var å sitte igjen med mest mulig epler selv. I dag ville noe slikt ikke vært et alternativ. En eller annen hadde tatt hele kassa rimelig kjapt, og gjerne hjulene av bilen din i samme slengen, om de følte behov for det. Så noe har skjedd. Noe som gjør at vi må beskytte oss mer. Selv låser jeg for eksempel alltid døra til leiligheten min, enten jeg er ute eller inne. Da jeg vokste opp, var det ingen som låste døra.

Ja, ja, sånn har det blitt, sier gamle menn som meg. Mens vi sukker litt. Alderen kommer jo gjerne med litt oppgitthet over de fremadstormende og nye generasjoner, og denne oppgittheten kommer stort sett til uttrykk på utpust. Det blir mye utpust i blant, kjenner jeg. Sukk og phu.

Alt var mye bedre under krigen, har blitt et begrep. Selv om vi faktisk er i krig også nå, bare at vi kaller det fredsbevarende styrker, så har begrepet rot i noe. Enkelte ting VAR faktisk bedre, selv om det ikke gjelder alt. For da jeg vokste opp hadde vi tuberkulose og polio og flere rigide bastioner. Kanskje langt mer overgrep og vold innad i familier enn vi har i dag hadde vi også, selv om det likevel sikkert er et lang arbeide igjen å ta tak i på den fronten. 



Det kan hende at ting jevner seg ut over langs. Noe kommer til, annet blir borte. Kanskje vi også ser det vi vil se, enten vi ser tilbake eller på hvor vi er i dag, slik at vi får mulighet til å glorifisere noe. Eller noen.  For eksempel oss selv. Hvem vet. Her og nå vil i hvert fall jeg se slutten på dette blogginnlegget, kjenner jeg. Så der har du den.

Det øverste bildet ble tatt fra verandaen min her en kveld, nummer to fikk tittelen "Posisjon", nummer tre heter "White Trash" og det siste fikk tittelen "Ingenmannslandet( hvordan kastrere et guttebarn)". 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 24. september 2016

En må lære seg kunsten.




I dag våknet jeg før seks. Etter å ha vridd meg til sju, sto jeg opp. Dette er tidlig på en lørdag, spør du meg. Altfor tidlig. Men er en først oppe, får en gå i gang med noe. Så nå sitter jeg foran dataskjermen i grålysningen og hakker på tastaturet og forsøker å få til et blogginnlegg. Uten å være påtagelig full av energi. Og det føles litt rart, for de siste par ukene har vært kjennetegnet nettopp av mye energi, stort sett. Noe som igjen har ført til at jeg er godt i gang med å eksperimentere med kulltegninger til min neste utstilling. Planen er å skisse fritt fram til rundt jul, for å bli kjent med materien, kan en si. En kan ikke forvente at ting blir til gull bare fordi en berører det. En må jobbe, over tid, og stå i det en forsøker å oppnå også når motstanden gjør sin entre og en føler evnene skranter. Og den tid kommer. Tro meg.



For noen dager siden hadde jeg en oppsummering av utstillingen «Djevelens verk», som nå skal tas ned. Jeg pratet til en gruppe kolleger, og fokuserte slik jeg opplevde det mer på prosess enn ferdig resultat. Det betyr ikke at jeg ikke fortalte om og forklarte bildene mine og hvordan og hvorfor de ble til, men jeg ville helst snakke om prosesser, motivasjon, formidlingstrang og slike ting. Det er grenser for hvor mye jeg kan snakke om penselstrøk og oppbygging av maleri, føler jeg. Penselstrøkene er jo uansett bare kremen på kaka. Det som bringer en lang prosess i mål. En brutt målsnor som kan få enkelte til å rive seg i håret, om de for eksempel ved et galleribesøk møter et bilde med en enkelt strek på et papir, til det de kanskje også opplever som en stiv pris. Alle kan jo lage en strek, er det da lett å tenke – til og med et barn. Men en slik strek på en utstilling kan være resultatet av en lang prosess med prøving og feiling og tankearbeid, som betrakteren ikke blir invitert inn i.

Selv er jeg ganske målrettet når det kommer til det jeg vil lage. Jeg begynner gjerne å tenke ut en utstilling et år eller to før jeg begynner å lage den til. Og denne prosessene med tankearbeid, er spennende. Mindre spennende blir det ikke når jeg går i gang med det rent fysiske arbeidet.

Den enkelte kunstner har sin egne private vei mot de mål som blir satt. Noen har store mål, andre har små eller delmål, noen kjøre motorvei og andre lister seg fram på snirklete stier. Det som er riktig for én, er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Min vei inkluder noen å samtale med. For i møtet med en annen kunstner, et annet menneskes tanker og følelser og kunnskap -  i dialogen som oppstår - åpnes det og lukkes dører mot muligheter. Dette gir meg energi, og ofte små kick, samtidig som det gir meg retning, og hindrer meg i å hoppe for mye rundt fra det ene til det andre. Og retning er viktig for meg. Langt viktigere enn frihet til absolutt spontanitet. Kun ved å gå inn i og stå i materien over tid, føler jeg at jeg klarer å legge noe ned i arbeidene mine, som forhåpentligvis vil nå fram til en betrakter. Dette noe, er ikke nødvendigvis begrenset til læresetninger, riktighet, teknikk flinkhet, men er like mye knyttet til en form for energi. En følelse og en vilje og en intensitet som legges i arbeidet, som kanskje ikke kan leses like lett som en bok i etterkant, men som jeg tror og håper likevel kan fornemmes av noen, og forsterke for eksempel et bilde.



Når det gjelder oppsummeringen jeg hadde av utstillingen «Djevelens verk», så var den i tillegg til det å forklare og dele noe, også motivert av at jeg ville trene på å snakke i en forsamling. Selv om forsamlingen i dette tilfellet ikke var like stor som på et teater, og selv om jeg kjente de jeg snakket til fra før, så er det et problem for meg å gjøre slike ting. Å ha sosial angst fører til at en gjerne vil være usynlig, mer enn synlig. Men jeg tenker at trening kan lede til noe. For eksempel mer trygghet. Som igjen kan lede til at dører åpnes. Every wall is a door.



Det meste krever trening. Om det er områder en ikke trenger trening på, så er det kanskje fordi en allerede har blitt trygg på og føler en behersker feltet godt nok. Når jeg nå har gått i gang med å tegne med kull, trenger jeg trening før jeg får til noe av verdi. Så jeg tenker at en periode med skisser er fornuftig. Skal jeg i framtiden kunne prate i en forsamling om ting som opptar meg, trenger jeg også trening. Det er ikke nok å ville eller håpe. En må lære seg kunsten.

Jeg har hatt et par forsøk på å snakke foran en gruppe, i løpet av et par år. Jeg tenker at å begynne i det små, slik som jeg gjorde som avrunding av utstillingen min nå, kanskje vil lede meg nærmere målet mitt. Om det får meg helt fram, er tvilsomt. På samme vis som at det er tvilsomt at jeg kommer dit jeg vil i kunsten min. Målet har en tendens til forflytte seg framover samtidig som det en behersker vokser, så det vil alltid være et sprik mellom de to punktene. Men bevegelse er alltid bedre enn det å stå helt stille uten å komme seg noe sted what so ever, spesielt om ståstedet en har murt seg fast til skyldes frykt, skam, angst, mindreverd eller andre begrensende krefter en har i seg. En må våge noe. Våge å vise hva en kan, og hvem en er. Det er viktig i kunsten, men kanskje enda viktigere i møtet med mennesker. Liker du for eksempel noen, så er det en fordel for deg om du våger å vise det. Og tramper noen over grensene dine, er det viktig å vise det også. Tydelighet er gode navigeringspunkt for oss alle. Så tren på det. Tren på å være synlig.



Sånn, da ble det et blogginnlegg i dag også. Med litt om kunst, litt om angst og frykt og mål og mening, og litt om det å være menneske. Dagen i dag skal jeg ellers bruke til å lage en diger gryte lapskaus, kanskje gå en tur, jeg skal få kjørt hjem noen malerier fra atelieret som står og opptar plass, og i kveld skal jeg se på Stjernekamp. Stort mer enn det trenger kanskje ikke en lørdag å inneholde, for å kunne kalles en fin dag.

Dagens øverste bilde viser en dukke fra Trash-art utstillingen Innerst, som jeg satte opp i 2014. De andre bildene viser noen av skissene jeg de siste dagene har tegnet med kull.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Jeg opplevde dette som det beste innslaget i The Stream i går. Bak resultatet ligger det trening, trening, trening - en må lære seg kunsten:




mandag 19. september 2016

There is a war between the rich and poor, war between the man and the woman...




Rundt omkring i vårt langstrakte og grisgrendte, sitter det folk på tuer og stubber og under rotvelt, og tenker tanker folk flest ikke tenker. Hva som får dem til å tenke tanker folk flest forkaster, er ikke godt å si. Men ofte ser det ut til at det er følelser involvert som et styringselement. Se bare på den gruppen som kaller seg nazister. I Kristiansand har de lagt sin elsk på de homofile. Noe må en jo ha fokus på. Så hvorfor ikke. Jødene har jo andre brukt før dem.

Når en gruppe mennesker bruker energi på å skulle utslette eller undertrykke en annen gruppe, så handler det ikke om politikk, tenker jeg. Det kan bli gjort forsøk på å forkle det som politikk, men det dreier seg om hat. Og hat er ikke politikk, hat er følelser.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag, er at i går så jeg en artikkel som var lagt ut på Facebook, den viste til en nazisamling/treningsleir i Telemark. Som en kommentar og innledning til artikkelen hadde en eller annen tatt ut sin frustrasjon overfor den nazistiske gruppen, og hevdet at det finnes noe alle vet. Og det vi alle vet, er visstnok at alle homofobe er skaphomser. Det ble påstått at de homofobe reagerer som de gjør, fordi de tar avstand fra en side av seg selv, som de ikke er i stand til å ta inn over seg eller våger å stå fram med. Samtidig ble det som var skrevet også et bilde på hvordan en kan møte hat med hat.



Å bygge et innlegg på at «dette er noe alle vet», får noe i meg til å steile. Jeg missliker sterkt slike forsøk på å «vie» seg med meg. For det skapes jo et vi, når en sier at alle vet noe, alle har kjent på, alle elsker, alle frykter, slik som for eksempel når våre folkevalgte slenger ut av seg påstander som at alle vil vinne på, til alles beste, og gulper opp henvisninger til solidaritet eller måtehold i samme slengen, når det er snakk om å kutte i trygder og heve avgifter, mens de samtidig gir skattelette til de som har i overflod. Hvem som helst kan jo vie seg til alle, og bruke et slikt lettvint triks til å grunnfeste et premiss, som da blir utgangspunktet for videre resonering. Uten at premisset nødvendigvis er riktig eller viktig. Et falskt premiss er og blir et falskt premiss, og er ofte lagt bevisst på bordet kun for å flytte fokus over på noe annet enn sakens egentlige kjerne. JEG tjener jo ikke noe på at biler til over en million blir billigere. JEG tjener ikke noe på at det blir kuttet i trygder og pensjoner eller sykepenger. JEG tjener jo ikke noe på at parkeringsplasser legges ned og veier stenges, med begrunnelse i at det stopper forurensning, når utviklingen samtidig går mot hydrogen eller elektriske biler og nullutslipp. Likevel er alle disse "alle vet/alle må/alle vil tjene på" premisser for en enetale eller en diskusjon, som skal lede til en slutning. I stedet for at det det kanskje handler mest om, blir lagt på bordet og diskutert - hvem som skal ha mest i form av midler og tilgang til goder, og hvem som skal ha minst. 

Om premisset er feil, må nødvendigvis slutningen også bli feil.

Det er mye ræl folk hevder med bravur. Som at nazistene in spe hevder at det finnes en «homolobby». Eller når nazihaterne hevder alle homofobe er homofile. Selv er jeg ikke spesielt homofob – lenger. Men jeg var det da jeg var ungdom. Noe som nok hadde sitt utspring i adopterte holdninger og adoptert frykt. Jeg trodde alle homofile ville stikke tissen sin i baken min, bare de fikk anledning. I dag bruker jeg heller energien på å snakke om individets rett til egenverdi. Enten det gjelder homofile, transpersoner, barn, kvinner, innvandrere, folk med sykdommer eller andre grupper som blir stigmatisert og forsøkt minimert. At jeg har denne holdningen i dag, gjør meg verken til homse, kjerring, transe, et barn, muslim, eller påfører meg nye sykdommer. Det ville det være tåpelig å tro. Like tåpelig er det å tro at homofobe automatisk har en homofil legning, at muslimhatere er skapmuslimer, eller at de som hengir seg til Miljøpartiet De grønne, MDG, forsøker å rømme fra en autofil legning ved å fjerne veiene våre. Du er ikke nødvendigvis det du står opp for.  Du er heller ikke nødvendigvis det du hater. Selv hater jeg både det ene og det andre, jeg hater folk som ikke bruker blinklyset og jeg hater lever til middag, men det gjør meg ikke til en skaplever med en drøm om en blinkende Rudolfnese.



Når det gjelder fokuset på hat som sørger for at grupper som nynazister får spalteplass, så er det å skape et fiendebilde ikke noe nytt når en vil ha oppmerksomhet eller makt. Det har alltid vært grupper som bruker hatet til å binde noen til seg, i et forsøk på å oppnå noe. Enten det er et hat mot muslimer og flyktninger som i dag, homofile, tiggere og romani, jøder, kvinner, trygdede eller mennesker som på et eller annet vis utfordrer det bestående, økonomisk, intellektuelt eller følelsesmessig. Spesielt når disse gruppenes setter krav til rettigheter og likeverd på agendaen, kravler det fram fra under mørke rotvelt, diverse enkeltindivider som finner noe å samle seg rundt. For vi snakker nok tross alt enkeltindivider som kravler, ikke horder som myldrer.

Og da har jeg vel fått kastet av meg litt irritasjon, og kan gå dagen en smule lettere i møte. Så nå runder jeg av og finner på noe annet. Det er alltid noe en kan finne på. En kan bake en kake, tagge et tog, spise lever eller banke opp en homofil, alternativt en smånazist. Selv har jeg ikke planer om noen av delene denne mandagen i september, i det herrens år 2016. Så der har du meg. Hvor vi har deg, vet antagelig du best.

Dagens bilder er fra min siste utstilling, og fikk titlene "Stigmata", "Verdig" og "Djevelens verk"

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link (er), War










søndag 18. september 2016

Men det var det ingen som så.



Tid for blogg. Men jeg har vel egentlig ingenting på hjertet i dag, som føles verdt å skrive om. Samtidig tenker jeg at denne opplevelsen er jeg nok ikke alene om. Kanskje nettopp du som leser dette akkurat nå, heller ikke føler at du har noe å skrive om i dag. Eller fortelle noen om. For slik er det jo. Det er ikke hver dag det skjer noe spennende som får en til å sitre av lyst til å dele det.

Men verdien i livet, eller mangelen på opplevd verdi, er ikke kun koblet til høydepunktene og dalene, tenker jeg. Heldigvis, kanskje, for da ville det blitt mange tomme og meningsløse dager. I stedet er det slik at mye av tiden vår går med til reisen mellom det ekstatiske og den dype fortvilelse. Det er i dette landskapet, i dette mellomrommet, vi former det som er mest verdifullt for oss. For eksempel relasjoner. Et vennlig blikk eller en hånd som berører i forbifarten, et trøstende ord, et brev som blir skrevet, en sms eller en telefon som blir tatt, det er dette som danner grunnmuren i livet vårt. Fundamentet for bærebjelkene som gjør oss i stand til å bygge spir som strekker seg mot himmelen, og en støtte som hindrer de dype, mørke kjellerne i å falle inn over oss når vi må ned dit.



Selvfølgelig kan en sydentur eller julaften være en høydare, men en kan jo ikke akkurat gå i dvale mellom disse toppene i livet heller. En må leve livet imellom også. En må fylle det med noe. I blant finnes det kanskje i dette mellomrommet kroker en kan søke opp for ro og kontemplasjon, andre ganger er det jobber som må gjøres vi fyller tiden med. Men vi fyller den.

En kan også forvente at tiden og livet vårt skal bli fylt opp av noen andre. Men når det kommer til stykket ligger vel mye av ansvaret hos oss selv. Det er vi som lever livet vårt, du og jeg. Det er vi som eier mulighetene og begrensningene. Vi kan dele oss selv med noen, men vi kommer før eller siden til kort om vi skal leve livet gjennom noen andre, og finne all vår verdi i det. Lever vi på et slikt vis, ender vi kanskje opp med bitterhet eller sorg, fordi det vi opplever som en investering ikke gir den utbetalingen vi ønsket oss.

Det samme kan skje om vi ikke deler oss med noen i det hele tatt, men i stedet gjemmer oss og ruger på de dårlige følelsene. Vi kan også ruge på gode følelsene, på det som kunne bli noe enda bedre i livet vårt. Fordi vi ikke våger å vise oss fram. Enten det nå er fordi vi er redd for avvisning, redd for å kjenne på en eller annen følelse vi kanskje har kjent på før, eller fordi vi er redde for å miste noe.





«There is a crack in everything, that's how the light gets in», synger Leonard Cohen. Så kanskje vi er tjent med å gjøre det vi er i stand til for å utvide den sprekken, og ikke bruke all vår energi på å mure den igjen.



Det er mye vi kan være redde for å dele. Det kan være sorg, minner, erfaringer, tanker, sårbarhet, lengsel og kjærlighet, bare for å ha nevnt noe. Å stenge seg inne vet jeg litt om, og har derfor også hatt det ofte som tema i kunsten min. Men et gammelt ord sier at det er bedre å ha elsket og ha mistet, enn aldri å ha elsket i det hele tatt. Og dette vet vi kanskje, og vi kan derfor relatere en slik sammenheng til mange andre felt i livene våre, men i blant bygger vi likevel murer rundt oss, for å skjerme oss mot smerten, skammen, sorgen, som potensielt ligger et sted lenger framme i veien og lyser i all sin kraft, mens mulighetene havner i skyggen og blir nesten usynlige for oss. Slik blir vi frarøvet noe. Omtrent som trusselen fra det innbilte monsteret under senga kan stjele søvnen fra et barn.



Det er helt sikkert mange som opplever at det er for mange krav som skal oppfylles i hverdagen, slik at de ender opp med å føle seg tappet og maktesløse. Det er nok mange som opplever at de selv også har sterke krav de vil ha gjennomslag for. Krav de veldig lett kan rettferdiggjøre, og som de investerer mye tid og energi i å få gjennomslag for. Slik får kanskje kravene i en relasjon eller til en situasjon så stor plass at det blir lite rom igjen til noe annet. Så kanskje det er slik at vi er best tjent med å ha mer fokus på det vi selv kan dele, enn det vi opplever å ha krav på. Om jeg maler et bilde, så kan jeg ikke tufte det på et krav til den som skal se det som ferdig, jeg må tufte det på det jeg ønsker å dele. Og slik er det kanskje på mange felt i livet.

For et par dager siden fikk jeg en sms fra yngste datteren min som bor og studerer på en annen kant av landet. Hun sa at hun ville komme hjem en tur i vinterferien. Tidspunktet gir oss anledning til feire bursdagen hennes mens hun er hjemme. Og det er veldig kjekt, synes jeg. At hun VIL komme hjem. Og VIL feire bursdagen sammen med oss som er glad i henne. Kanskje hun hadde kommet hjem om jeg krevde det også, men det hadde ikke vært like kjekt.



Livet er ikke alltid like lett, og noen ganger havner vi i situasjoner eller relasjoner der vi må stille krav til oss selv, og til andre. Og selvfølgelig kan vi kreve at en som slår oss skal stoppe med det, men vi kan ikke kreve at noen skal elske oss, kysse oss, ligge med oss, mate oss, groome oss eller utslette seg selv for oss. Om vi bruker opp energien vår på slike krav til en annen, vil vi gjerne ende opp med en opplevelse som minner om sand som silder gjennom fingrene og mot jord. Til slutt sitter vi igjen med kun noen enslige sandkorn, om noen i det hele tatt. Omtrent som i et timeglass som rant ut.

Det er noe ensomt og trist over et timeglass som har rent ut og bare står der uten å være til nytte, føler jeg. Det minner om et hus hvor ingen bor. Men jeg føler jo så mye rart. Akkurat som du også føler noe.


INNERST MOT HUDEN

i jern
kledde jeg meg

et brynje
rundt brystet
en hjelm
over hodet

rundt lår
legger
til sko og hansker
ble jernet formet

sveiset
sammen
malt svart

innvendig
dekorert
med solsikker
roser
og et hav av blomster
jeg ikke vet navnet på

men det
var det ingen som så

***

Dagens bilder handler om forsvarsverk. Det øverste viser en hjelm jeg lagde på åttitallet, nummer to viser "Rustning", som er inspirert av diktet "Innerst mot huden". De to neste viser "Androgyn hjelm", den er dekorert med en mann på ene siden og en kvinne på den andre. Maleriene pluss borgskulpturen har alle fått tittelen "Vern".  


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






Men det var det ingen som så.



Tid for blogg. Men jeg har vel egentlig ingenting på hjertet i dag, som føles verdt å skrive om. Samtidig tenker jeg at denne opplevelsen er jeg nok ikke alene om. Kanskje nettopp du som leser dette akkurat nå, heller ikke føler at du har noe å skrive om i dag. Eller fortelle noen om. For slik er det jo. Det er ikke hver dag det skjer noe spennende som får en til å sitre av lyst til å dele det.

Men verdien i livet, eller mangelen på opplevd verdi, er ikke kun koblet til høydepunktene og dalene, tenker jeg. Heldigvis, kanskje, for da ville det blitt mange tomme og meningsløse dager. I stedet er det slik at mye av tiden vår går med til reisen mellom det ekstatiske og den dype fortvilelse. Det er i dette landskapet, i dette mellomrommet, vi former det som er mest verdifullt for oss. For eksempel relasjoner. Et vennlig blikk eller en hånd som berører i forbifarten, et trøstende ord, et brev som blir skrevet, en sms eller en telefon som blir tatt, det er dette som danner grunnmuren i livet vårt. Fundamentet for bærebjelkene som gjør oss i stand til å bygge spir som strekker seg mot himmelen, og en støtte som hindrer de dype, mørke kjellerne i å falle inn over oss når vi må ned dit.



Selvfølgelig kan en sydentur eller julaften være en høydare, men en kan jo ikke akkurat gå i dvale mellom disse toppene i livet heller. En må leve livet imellom også. En må fylle det med noe. I blant finnes det kanskje i dette mellomrommet kroker en kan søke opp for ro og kontemplasjon, andre ganger er det jobber som må gjøres vi fyller tiden med. Men vi fyller den.

En kan også forvente at tiden og livet vårt skal bli fylt opp av noen andre. Men når det kommer til stykket ligger vel mye av ansvaret hos oss selv. Det er vi som lever livet vårt, du og jeg. Det er vi som eier mulighetene og begrensningene. Vi kan dele oss selv med noen, men vi kommer før eller siden til kort om vi skal leve livet gjennom noen andre, og finne all vår verdi i det. Lever vi på et slikt vis, ender vi kanskje opp med bitterhet eller sorg, fordi det vi opplever som en investering ikke gir den utbetalingen vi ønsket oss.

Det samme kan skje om vi ikke deler oss med noen i det hele tatt, men i stedet gjemmer oss og ruger på de dårlige følelsene. Vi kan også ruge på gode følelsene, på det som kunne bli noe enda bedre i livet vårt. Fordi vi ikke våger å vise oss fram. Enten det nå er fordi vi er redd for avvisning, redd for å kjenne på en eller annen følelse vi kanskje har kjent på før, eller fordi vi er redde for å miste noe.





«There is a crack in everything, that's how the light gets in», synger Leonard Cohen. Så kanskje vi er tjent med å gjøre det vi er i stand til for å utvide den sprekken, og ikke bruke all vår energi på å mure den igjen.



Det er mye vi kan være redde for å dele. Det kan være sorg, minner, erfaringer, tanker, sårbarhet, lengsel og kjærlighet, bare for å ha nevnt noe. Å stenge seg inne vet jeg litt om, og har derfor også hatt det ofte som tema i kunsten min. Men et gammelt ord sier at det er bedre å ha elsket og ha mistet, enn aldri å ha elsket i det hele tatt. Og dette vet vi kanskje, og vi kan derfor relatere en slik sammenheng til mange andre felt i livene våre, men i blant bygger vi likevel murer rundt oss, for å skjerme oss mot smerten, skammen, sorgen, som potensielt ligger et sted lenger framme i veien og lyser i all sin kraft, mens mulighetene havner i skyggen og blir nesten usynlige for oss. Slik blir vi frarøvet noe. Omtrent som trusselen fra det innbilte monsteret under senga kan stjele søvnen fra et barn.



Det er helt sikkert mange som opplever at det er for mange krav som skal oppfylles i hverdagen, slik at de ender opp med å føle seg tappet og maktesløse. Det er nok mange som opplever at de selv også har sterke krav de vil ha gjennomslag for. Krav de veldig lett kan rettferdiggjøre, og som de investerer mye tid og energi i å få gjennomslag for. Slik får kanskje kravene i en relasjon eller til en situasjon så stor plass at det blir lite rom igjen til noe annet. Så kanskje det er slik at vi er best tjent med å ha mer fokus på det vi selv kan dele, enn det vi opplever å ha krav på. Om jeg maler et bilde, så kan jeg ikke tufte det på et krav til den som skal se det som ferdig, jeg må tufte det på det jeg ønsker å dele. Og slik er det kanskje på mange felt i livet.

For et par dager siden fikk jeg en sms fra yngste datteren min som bor og studerer på en annen kant av landet. Hun sa at hun ville komme hjem en tur i vinterferien. Tidspunktet gir oss anledning til feire bursdagen hennes mens hun er hjemme. Og det er veldig kjekt, synes jeg. At hun VIL komme hjem. Og VIL feire bursdagen sammen med oss som er glad i henne. Kanskje hun hadde kommet hjem om jeg krevde det også, men det hadde ikke vært like kjekt.



Livet er ikke alltid like lett, og noen ganger havner vi i situasjoner eller relasjoner der vi må stille krav til oss selv, og til andre. Og selvfølgelig kan vi kreve at en som slår oss skal stoppe med det, men vi kan ikke kreve at noen skal elske oss, kysse oss, ligge med oss, mate oss, groome oss eller utslette seg selv for oss. Om vi bruker opp energien vår på slike krav til en annen, vil vi gjerne ende opp med en opplevelse som minner om sand som silder gjennom fingrene og mot jord. Til slutt sitter vi igjen med kun noen enslige sandkorn, om noen i det hele tatt. Omtrent som i et timeglass som rant ut.

Det er noe ensomt og trist over et timeglass som har rent ut og bare står der uten å være til nytte, føler jeg. Det minner om et hus hvor ingen bor. Men jeg føler jo så mye rart. Akkurat som du også føler noe.


INNERST MOT HUDEN

i jern
kledde jeg meg

et brynje
rundt brystet
en hjelm
over hodet

rundt lår
legger
til sko og hansker
ble jernet formet

sveiset
sammen
malt svart

innvendig
dekorert
med solsikker
roser
og et hav av blomster
jeg ikke vet navnet på

men det
var det ingen som så

***

Dagens bilder handler om forsvarsverk. Det øverste viser en hjelm jeg lagde på åttitallet, nummer to viser "Rustning", som er inspirert av diktet "Innerst mot huden". De to neste viser "Androgyn hjelm", den er dekorert med en mann på ene siden og en kvinne på den andre. Maleriene pluss borgskulpturen har alle fått tittelen "Vern".  


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






lørdag 17. september 2016

Jeg skal ikke klage.



I dag glemte jeg å skru ned plata, da havregrøten jeg spiser til frokost kom til kok. Jeg glemte også å røre. Tankene var et helt annet sted. Noe som resulterte i at grøten svidde seg fast i bunnen av kjelen. Som videre kanskje tilsier at jeg ikke hører til gruppen Superaldrere. Og det er det kanskje lite å gjøre noe med, men jeg fikk rein kjelen, så jeg skal ikke klage.

Økende alder er noe vi alle må leve med, helt til vi dør. Kroppen jeg bor i, har blitt 61 år gammel. Da jeg var og fikk kuttet vekk et par føflekker hos legen min her en dag, sa han at jeg har kommet i konfirmasjon – eh, nei, REPARASJONSfasen, var det visst (shitt!). For slik er det, at enhver alder har sine egne utfordringer som lar seg navnsette. Heldigvis har enhver alder også sine gleder. Og selv har jeg det bedre nå enn jeg hadde det i yngre år, så igjen – jeg skal ikke klage.

I tillegg til å få fjernet et par føflekker, sendte legen en henvisning til hudklinikken på Haukeland. Jeg ble forespeilet mange måneders ventetid, men fikk en telefon i går om at jeg slipper til på mandag allerede, grunnet en avbestilling. Ikke verst.

Årsaken til henvisningen, er at en hudlege for en tid tilbake mistenkte at jeg kan ha en bindevevssykdom som kalles Pseudoxanthoma elasticum. Elasticum betyr ikke at jeg er spesielt myk, assosiasjoner knyttet til min kropp går nok mer i retning stiv som en stokk enn turner. Det det derimot betyr, er at deler av huden kan miste mye av elastisiteten sin. Kanskje spesielt på halsen og albuene. Sykdommen kan også påvirke synet, slik at en blir blind, og det kan påvirke blodårer og hjerte. Ingen gavepakke, med andre ord. Heldigvis er symptomene i mitt tilfelle ikke så uttalte som de kan bli, så jeg skal ikke klage, men det er jo greit å få kuttet av en hudflik og få den under mikroskopet, samt ta en genprøve. Bare for sikkerhets skyld. Så er det gjort, liksom. Ikke noe å utsette de greiene der. Prokrastinering er en kunstart som ikke nødvendigvis verdsettes innenfor feltet helse.



Det er rundt et år siden jeg fikk beskjed om at jeg kanskje har nevnte bindevevssykdom, og det ledet først til at jeg leste meg opp på saken, for så stort sett å glemme det. Nå, når jeg skal få mistanken stadfestet eller avkreftet, kjenner jeg at det ikke er like moro. Konsekvensene av lidelsen er ikke noe en ønsker å oppleve og det finnes ingen behandling som gjør deg frisk igjen, så jeg håper jo det viser seg at jeg ikke bærer på genet. Men håp er ikke så mye å bli feit av. Og uansett går livet videre. Forhåpentlig uten altfor mange bumper i veien. Akkurat nå for tiden er det et vidt og flatt landskap med mye farger og få synkehull inni meg, så jeg skal ikke klage.

Så hvorfor skriver jeg om dette?

Jo, det er for å lede deg fram til et råd. Jeg liker å gi råd, spesielt de gode. Selv om ikke alle er like begeistret over å få rådene mine bestandig, så hoster jeg dem opp både her og der. Det er godt ment, så ikke skyt meg på grunn av dette, i det minste. Må du absolutt skyte meg, så finn en annen begrunnelse.

Etter hva jeg har lest og hørt og forstått, er ikke nødvendigvis folk alltid så flinke til å gå til legen, slik at sykdommer får utvikle seg over tid før de blir tatt tak i. Spesielt gjelder visst dette menn. Noen lar være å gå fordi de ikke vil ha negative bekreftelser på noe de frykter, overraskende og dårlige nyheter, eller bli mistenkt for å være sytete (les:svake). Andre lar være å gå fordi de ikke liker situasjonen, der de nødvendigvis må snakke om seg selv, og kanskje i tillegg må imøtegå sin egen skam.

Selv fikk jeg mitt første astmaanfall som attenåring, omtrent samtidig som jeg fikk mitt første anfall av panikkangst, jeg har opplevd lange og tunge depresjoner og jeg har cøliaki, så mesteparten av livet har jeg vært mye i kontakt med helsevesenet. Konsekvensen er at i stedet for å frykte mennesker med stetoskop og reseptblokk, gjør de meg trygge. Derfor ble det heller ikke så ille da jeg i fjor fant ut at det var på tide med en finger opp i ræva for å sjekke prostataen. Noe visstnok mange menn gruer seg for og derfor utsetter eller dropper helt. Gjerne på grunn av en redsel og en skamfølelse som igjen er bortkastet energi, for det var unnagjort i løpet av sekunder, medførte ikke voldsomme franske følelser for meg selv og neppe for legen, og så gikk livet videre. Jeg ble ikke en gang homofil av det. Nå, et år etter, liker jeg fremdeles damer.



Nok om damer. Nå har vi kommet til rådet:

Ikke utsett alt mulig. Ta en sjekk og ta den likegodt med en gang. Er det noe som bekymrer deg, så bestill en time den dag i dag. Er det ingenting som bekymrer deg, så bestill en time likevel. Be om en liten helsesjekk. Enten du er mann eller kvinne. Ikke klamre deg til håpet om alltid å være frisk, eller at det du eventuelt frykter skal gå over. Vi sjekker jevnlig bilen, har den på service og EU-kontroll og forsøker å få den til å vare lengst mulig. 

Så hvorfor ikke forsøke å vare lengst mulig selv også?! 

Slutt å være så redd for legen, og sørg for å ta en service og litt feilsøking. Det skader helt sikkert ikke. Det som kan skade, er å la være.

Og med dette rådet, runder jeg av og hengir meg til dagen i dag, og til kaffekoppen min. Ingen grunn til å klage over kaffen.

Dagens bilder tok jeg i går, da kjæresten og jeg ruslet en liten ettermiddagstur i nærområdet. Det øverste viser at høsten er i anmarsj. Nummer to viser bare en fin farge jeg så i en bergvegg - fine farger skal en ikke undervurdere viktigheten av. Mens det siste er fra Beates blomsterkasse. Vi har ventet på disse blomstene i hele sommer, men nå har de endelig foldet seg ut. Vi snakker med andre ord om "late bloomers" her. Men det er jo greit. Hovedsaken er at en får eie følelsen av å ha blomstret litt i det hele tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Colors.






Jeg skal ikke klage.



I dag glemte jeg å skru ned plata, da havregrøten jeg spiser til frokost kom til kok. Jeg glemte også å røre. Tankene var et helt annet sted. Noe som resulterte i at grøten svidde seg fast i bunnen av kjelen. Som videre kanskje tilsier at jeg ikke hører til gruppen Superaldrere. Og det er det kanskje lite å gjøre noe med, men jeg fikk rein kjelen, så jeg skal ikke klage.

Økende alder er noe vi alle må leve med, helt til vi dør. Kroppen jeg bor i, har blitt 61 år gammel. Da jeg var og fikk kuttet vekk et par føflekker hos legen min her en dag, sa han at jeg har kommet i konfirmasjon – eh, nei, REPARASJONSfasen, var det visst (shitt!). For slik er det, at enhver alder har sine egne utfordringer som lar seg navnsette. Heldigvis har enhver alder også sine gleder. Og selv har jeg det bedre nå enn jeg hadde det i yngre år, så igjen – jeg skal ikke klage.

I tillegg til å få fjernet et par føflekker, sendte legen en henvisning til hudklinikken på Haukeland. Jeg ble forespeilet mange måneders ventetid, men fikk en telefon i går om at jeg slipper til på mandag allerede, grunnet en avbestilling. Ikke verst.

Årsaken til henvisningen, er at en hudlege for en tid tilbake mistenkte at jeg kan ha en bindevevssykdom som kalles Pseudoxanthoma elasticum. Elasticum betyr ikke at jeg er spesielt myk, assosiasjoner knyttet til min kropp går nok mer i retning stiv som en stokk enn turner. Det det derimot betyr, er at deler av huden kan miste mye av elastisiteten sin. Kanskje spesielt på halsen og albuene. Sykdommen kan også påvirke synet, slik at en blir blind, og det kan påvirke blodårer og hjerte. Ingen gavepakke, med andre ord. Heldigvis er symptomene i mitt tilfelle ikke så uttalte som de kan bli, så jeg skal ikke klage, men det er jo greit å få kuttet av en hudflik og få den under mikroskopet, samt ta en genprøve. Bare for sikkerhets skyld. Så er det gjort, liksom. Ikke noe å utsette de greiene der. Prokrastinering er en kunstart som ikke nødvendigvis verdsettes innenfor feltet helse.



Det er rundt et år siden jeg fikk beskjed om at jeg kanskje har nevnte bindevevssykdom, og det ledet først til at jeg leste meg opp på saken, for så stort sett å glemme det. Nå, når jeg skal få mistanken stadfestet eller avkreftet, kjenner jeg at det ikke er like moro. Konsekvensene av lidelsen er ikke noe en ønsker å oppleve og det finnes ingen behandling som gjør deg frisk igjen, så jeg håper jo det viser seg at jeg ikke bærer på genet. Men håp er ikke så mye å bli feit av. Og uansett går livet videre. Forhåpentlig uten altfor mange bumper i veien. Akkurat nå for tiden er det et vidt og flatt landskap med mye farger og få synkehull inni meg, så jeg skal ikke klage.

Så hvorfor skriver jeg om dette?

Jo, det er for å lede deg fram til et råd. Jeg liker å gi råd, spesielt de gode. Selv om ikke alle er like begeistret over å få rådene mine bestandig, så hoster jeg dem opp både her og der. Det er godt ment, så ikke skyt meg på grunn av dette, i det minste. Må du absolutt skyte meg, så finn en annen begrunnelse.

Etter hva jeg har lest og hørt og forstått, er ikke nødvendigvis folk alltid så flinke til å gå til legen, slik at sykdommer får utvikle seg over tid før de blir tatt tak i. Spesielt gjelder visst dette menn. Noen lar være å gå fordi de ikke vil ha negative bekreftelser på noe de frykter, overraskende og dårlige nyheter, eller bli mistenkt for å være sytete (les:svake). Andre lar være å gå fordi de ikke liker situasjonen, der de nødvendigvis må snakke om seg selv, og kanskje i tillegg må imøtegå sin egen skam.

Selv fikk jeg mitt første astmaanfall som attenåring, omtrent samtidig som jeg fikk mitt første anfall av panikkangst, jeg har opplevd lange og tunge depresjoner og jeg har cøliaki, så mesteparten av livet har jeg vært mye i kontakt med helsevesenet. Konsekvensen er at i stedet for å frykte mennesker med stetoskop og reseptblokk, gjør de meg trygge. Derfor ble det heller ikke så ille da jeg i fjor fant ut at det var på tide med en finger opp i ræva for å sjekke prostataen. Noe visstnok mange menn gruer seg for og derfor utsetter eller dropper helt. Gjerne på grunn av en redsel og en skamfølelse som igjen er bortkastet energi, for det var unnagjort i løpet av sekunder, medførte ikke voldsomme franske følelser for meg selv og neppe for legen, og så gikk livet videre. Jeg ble ikke en gang homofil av det. Nå, et år etter, liker jeg fremdeles damer.



Nok om damer. Nå har vi kommet til rådet:

Ikke utsett alt mulig. Ta en sjekk og ta den likegodt med en gang. Er det noe som bekymrer deg, så bestill en time den dag i dag. Er det ingenting som bekymrer deg, så bestill en time likevel. Be om en liten helsesjekk. Enten du er mann eller kvinne. Ikke klamre deg til håpet om alltid å være frisk, eller at det du eventuelt frykter skal gå over. Vi sjekker jevnlig bilen, har den på service og EU-kontroll og forsøker å få den til å vare lengst mulig. 

Så hvorfor ikke forsøke å vare lengst mulig selv også?! 

Slutt å være så redd for legen, og sørg for å ta en service og litt feilsøking. Det skader helt sikkert ikke. Det som kan skade, er å la være.

Og med dette rådet, runder jeg av og hengir meg til dagen i dag, og til kaffekoppen min. Ingen grunn til å klage over kaffen.

Dagens bilder tok jeg i går, da kjæresten og jeg ruslet en liten ettermiddagstur i nærområdet. Det øverste viser at høsten er i anmarsj. Nummer to viser bare en fin farge jeg så i en bergvegg - fine farger skal en ikke undervurdere viktigheten av. Mens det siste er fra Beates blomsterkasse. Vi har ventet på disse blomstene i hele sommer, men nå har de endelig foldet seg ut. Vi snakker med andre ord om "late bloomers" her. Men det er jo greit. Hovedsaken er at en får eie følelsen av å ha blomstret litt i det hele tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Colors.






fredag 16. september 2016

Kyss og kunst og natur.



Fredag har krevd sin plass og tatt den i besittelse, og det betyr at uka går mot helg. Slik uker gjør både titt og ofte. Ting gjentar seg, med andre ord. Likevel er ikke nødvendigvis fyllet vi har investert i ei uke det samme hele tiden. Noen ganger er det søtt, andre ganger surt. Mest blir vel ei uke kanskje fylt med begge deler. Enten vi investerer i å fylle den selv, eller underkaster oss en annens vilje, ambisjoner eller trang til kontroll og makt.

For meg har uka som nå går mot slutten vært fin, og den har vært fylt med mye energi. Jeg har kommet i gang på atelieret igjen etter å ha åpnet utstilling, og er i gang med å lage skisser til neste utstilling. Til og med utstillingen som kommer etter den igjen, har jeg begynt å planlegge. Begge utstillingene vil om det går etter planen gi meg utfordringer jeg må gå i møte og overkomme. Noe som vil komme til å gjøre vondt, mens som også vil gi meg små, ekstatiske opplevelser og øyeblikk. Det er mye som skal falle på plass og stå i forhold til noe annet. Form skal for eksempel gjerne fungere sammen med innhold, og så er det de tekniske utfordringene.

Som jeg har nevnt før, er jeg glad i å ha en dialog rundt det jeg forsøker å få til. En god dialog gir meg innputt idémessig, og det hjelper meg i forhold til å gjennomføre det jeg ønsker. En ganske så innlysende sammenheng, spør du meg. Se bare på hvor tidlig barn fylles av positiv energi og virketrang om vi viser litt interesse for hva de holder på meg. Og med interesse mener jeg akkurat det, og ikke at vi overtar det de holder på med eller presser på dem våre egne ønsker. Jeg tenker at det samme gjelder for meg i dag. Når noen viser interesse for planene mine, blir jeg fylt av energi og glød, og det er lettere å gå i gang og å stå i det jeg holder på med også når motstanden og håpløsheten kommer. For overveldende opplevelser kommer, og de kommer som kjerringa på bryllupsnatta (om hun er heldig). Brått og overveldende eller sigende som ei langsom bølge.

For meg er det viktig å ha noen rundt meg som kan oppmuntre og støtte og inspirere i initieringsfasen, men også når stamina forsvinner over nærmeste fjelltopp. Uten en slik støtte er det lett å gi opp og kanskje gå i gang med noe helt annet, slik at en egentlig aldri får kommet så langt ned i materien som en kanskje kunne ha klart. For inn må mann. Inn og ned og rundt. Det overfladiske og lettvinte gir lite til den som skaper det, og derfor kanskje også lite til den som skal forholde seg til kunsten i etterkant. I stedet er det slik at har kunstneren lagt energi og vilje og stamina ned i det hen holder på med, så vil kanskje beskueren og brukeren av kunsten på et vis oppleve å bli del av samme energien. Lytt bare til dagens link, og kjenn hvordan energien treffer deg. Noe i oss reagerer på det som er gjennomført, på et helt annet sett enn vi reagerer på det overfladiske eller lettvinte.

Vi kan kanskje ikke helt klare å si hva vi reagerer på i møte med et kunstverk. Det samme gjelder kanskje i møte med naturen. Men selv om vi ikke vet, så er det det noe der likevel, som noe vi fornemmer eller bergtas av, tror jeg. Alt må uansett ikke få ord knyttet til seg. Noe må i blant bare få lov til å være den opplevelsen det er. Om en gjør det til (u)vane å plukke i stykker et kyss og analysere hver minste bestanddel av det, vil nok kysset miste mye av sin magi, og vi vil bli stående ved siden av oss selv og den vi kysser, i stedet for å overgi oss til øyeblikket og opplevelsen på et dypere plan. Et kjærtegn kan bære i seg en uendelighet, men krymper om vi forsøker å plukke det fra hverandre for på den måten å fange essensen av det, i stedet for at vi lar oss føre med, bli omfavnet og omfavne.


Gullfjellet

Da Gud la et grønt teppe over juvet og formet det i de formasjonene som treffer øyet mitt så voldsomt, må han enten ha vært i godlune eller full av faen. Synet er godt som mykt smør over erogene soner og en glatt, liten lillefinger i ræva, men veien opp hit var kniver i låra og piggtråd i lungene.


Jeg kjenner at hjertet er stort og levende her jeg sitter i solvegg og skuer utover og nedover og oppover, ærbødig og lykkelig på grensen til tårer, slik en kan bli når en får hjemmelaget julegave fra et barn eller ramler brått ut av en depresjon.


Alle disse grønfargene, og uendeligheten som ligger så skremmende over det hele og gjør meg så ubetydelig og liten.


Samtidig kjenner jeg meg stor, sterk og potent - nærmest allmektig - absolutt i kontakt med voldsomheten i naturen, absolutt i kontakt med trangen til knurrende å slikke svetten som la seg over Beates sommergylne hud i motbakkene.


Den lille teksten «Gullfjellet» er ca. ti år gammel, og beskriver det som kanskje var den først turen kjæresten min og jeg gikk sammen. Vi hadde niste og sol og sommer, og vi var forelsket og det hele var ganske så fint og spennende. Samtidig var det nok slik at opplevelsen fikk sin styrke gjennom å være, ikke gjennom å analysere det som var.

Dagens bilde viser en av de første skissene som skal lede til en ny utstilling. Arbeidstittelen på den utstillingen er foreløpig «Fra jord til jord».

I dag var planen min å vaske bil og gjøre ting i heimen, ikke å dra inn til sentrum og arbeide på atelieret, men jeg kjenner at skapertrangen og energien forsøker å fortelle meg at det kanskje ikke hadde vært dumt å ta en tur inn likevel, så da gjør jeg nok det. Hva du skal bruke timene som ligger framfor deg til vet jeg ikke, men jeg vet at selv om vi alle har begrensede valgmuligheter, er mye også opp til deg. Slik mye er opp til meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








mandag 12. september 2016

Om løgner. Ikke de hvite, men de andre.




I dag våknet jeg opp til den gledelige nyheten om at det var donert penger til meg. En e-mail fra Jannet Bentez Molano, lød som følger: «$2m Donated to You, Email me on» - med påfølgende adresse i form av en link, selvfølgelig. Mailen var merket med «Re:», uten at jeg kan huske at jeg har sendt henne noe tidligere. Men jeg jeg trekker jo på årene, så jeg må ha glemt det.

Selvfølgelig biter jeg ikke på dette. Men noen gjør det nok. Hvis ikke ville det ikke blitt sendt ut slik møkk. Selv slår jeg meg på brystet og føler meg skarp og lur og litt bedre enn noen jeg forestiller meg ikke er fullt så kjappe i toppen, fordi jeg ikke biter på.

Det er lett å vise til hva en ikke biter på, og det styrker gjerne selvfølelsen å ikke ta et agn.

Hva jeg selv faktisk BITER på, er vanskeligere å vise til. For ofte vet jeg ikke når jeg blir lurt, og i hvert fall ikke når jeg blir manipulert. Det eneste jeg får med meg, er når det er overdrevent tydelig. Som når reklame framstilles som nyheter eller har påstander som «forskning viser», uten at vi får innblikk i forskningen – metode og konklusjon. Gjerne frodig smykket med menn i hvit frakk som smiler til oss på en trygg måte, søte barn eller evig sol. Da tenker jeg at her er noen ute etter å manipulere meg. Enda tydeligere blir det om spissingen går på at et produkt kun er ment for å hjelpe meg og lover å gjøre det, hånd i hånd med en forsikring om at det ikke ligger noen økonomiske gevinster i saken.

Én formulering jeg har sett meg ganske drittlei på, er det som går i retning «det er mulig å oppnå opptil 90% forbedring.» OPPTIL? Hva faen betyr det? Det kan jeg selv påstå: Det er mulig for deg å oppnå en 90% forbedring av helsen bare gjennom å lese Vannlandet». Det som er interessant er jo MINIMUM, om det skal være noe hold i et løfte om forbedring. Ikke maksimum - døh, hallo!?

Ofte er manipulasjon lett å oppdage. Men det betyr ikke samtidig at det nødvendigvis er lett å forsvare seg mot det. Noen ganger lar vi det skje selv om vi er klar over hva som foregår. Tenk bare på barn og ungdom, når de vil ha noe. Eller slippe unna noe. Da kommer kanskje både klemmen og smilet og den innyndende stemmen fram. Og vi smelter og lar oss villig dupere.

Verre er det når for eksempel en venn eller partner manipulerer deg. Enten det er på jobb eller i hjemmet det er snakk om. Og aller verst er det kanskje om den som manipulerer mangler solide jafs i form av avvik fra normale væremåter, som for eksempel når det kommer til psykopater. Da har en lite å stille opp. For psykopaten vil være sterkere enn deg, og du vil gi etter. Eneste løsning er å komme seg til helvete langt bort kjappest mulig, men heller ikke det er lett. En kan bli truet til å bli der en er, eller lokket til det. Gjerne begge deler samtidig, søtt og salt, smerte og kjærtegn, bad cop good cop. 

Ingen er så flinke på dette området som en psykopat. Og det kan gå lang tid før du forstår hva slags menneske du har med å gjøre. Når du endelig forstår det, er det gjerne for sent. Du sitter i nettet. Og du kommer deg ikke løs før siste dråpe av livsgnist og egenverdi er sugd ut av deg, noen kommer deg til hjelp, du på et eller annet vis klarer å rømme, eller du dør.

Manipulasjonen er over alt. Det samme er løgnen. Det sies at vi alle lyver flere ganger om dagen. Små eller store løgner, hvite løgner, løgner for å slippe unna noe, løgner for å oppnå noe. Noen løgner er lette å oppdage, andre ikke. Små, hvite løgner kan til og med være positive for noen. De løgnene som er vanskeligst å se, er kanskje våre egne livsløgner – illusjonene om oss selv. De er vi mer eller mindre avhengige av.  Det vi ønsker å være eller ønsker å framstå som, kan vi derfor bruke tusener av kroner på. Uten at det bestandig gjør en forskjell, men i stedet bare blir latterlig, som du kan se under denne linken.

Vi har kanskje en følelse av at vi lyver når vi tviholder på illusjonene om oss selv, men forsvarsmekanismene er så sterke at vi raskt skyver det bort. For hva er vi uten illusjonene – ingen av oss er jo Messias eller Supermann – og hva skal vi holde oss fast i om bildet av oss selv rakner fullstendig. Det er derfor vi reagerer så kraftig om noen kommer med påstander om hvem vi er. Vi går straks i forsvar og gjerne til motangrep. I stedet for å ta det inn over oss, og kjenne etter om det som blir sagt kan ha et snev av sannhet i seg.

Motangrepet som presser seg fram kjappere enn struttende kroppsdeler på bryllupsnatta, kommer gjerne i form av et angrep på den andre personens karakteristika. Først gjerne som en pekefinger rettet mot mangel på gode egenskaper, men har de ikke nok å hoste opp der, flyttes fingeren gjerne over mot kropp og utseende – du er stygg, eller noe i den duren. Målet er å bryte ned forsvaret ditt, selvrespekten, egenverdien, identiteten og valgmulighetene dine (uten meg er du ingenting). Slike mennesker går etter det mest sårbare, noe som skal ta fokus bort fra dem selv, deres motiver eller egen sårbarhet, og middelet blir å rive deg andre ned. 

Heldigvis er det kanskje ikke så mange som er slik, og alt finnes i grader og kulører og alvorlighetsgrad. Men NOEN gjør det. Enkelte gjør det til og med over filleting. Alle åpninger som er synlige vil bli forsert. Møter du på mennesker som har denne form for reaksjoner på kritikk eller råd som et mønster vedkommende ikke er i stand til eller villig til å gjøre noe med, så kom deg unna, om det lar seg gjøre. Hvis ikke blir framtiden din gjerne fylt med drama, maktkamp og intriger, manipulering og et dårlig selvbilde, med få muligheter til forandring og utvikling. 

En kan ikke forandre på det en annen peker på, om en aldri vil rette blikket mot seg selv. Samtidig kan en heller ikke forandre på noe en ikke vet noe om. For å lære noe om seg selv, må en være villig til å se, også gjennom en annens øyne. Den beste veien å gå for å høste kunnskap mennesker imellom, er derfor via dialog. Uten dialog blir mye til sirkeltenking, hvor konklusjonene på tenkingen allerede er gitt.

En mann og en kone delte hver dag en bolle. Mannen spiste bunnen, fordi han likte toppen best, og derfor ville gi den i gave til sin kone. Han gikk ut ifra at selvfølgelig likte hun det han selv likte. Den samme generøsiteten var i konen. Fordi hun likte bunnen best, ga hun den villig til sin mann, hun tenkte at siden han spiste den hver gang, måtte han også like den best, og ville glede han på denne måten. Og slik levde de, år etter år. Og spiste aldri den delen av bollen som de egentlig ønsket seg. Og så døde de.

Dagens råd er, uten at jeg kan love en prosentvis gevinst opptil et eller annet høyt tall om du følger det: 

Snakk! Snakk med dem du bryr deg om, med dem som bryr seg om deg. Våg å si hva du føler og hva du tenker og hva du frykter og hva du drømmer om og lengter etter. Taushet er ingen løsning.

Dagens maleri fikk tittelen "Utsikt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. I dag blir det to sanger, for jeg klarte ikke å velge bare en av dem. Begge viser sterke følelser, og følelser som får et kunstnerisk uttrykk er i blant så bra, spør du meg. Noe du neppe gjør:








lørdag 10. september 2016

Kjærlighet, generøsitet og skjønnhet.



Noen sier ryttere, noen fotfolk,
noen sier krigsskip er aller vakrest
på den mørke jord. Men jeg sier heller
              det man elsker.

Det er ingen sak å forklare dette
så enhver kan fatte det, for Helena
hun hvis skjønnhet overgikk alle andres
            seilte til Troja

og forlot den gjeveste mann av alle
og sitt barn, sin far og sin mor, for hun var
uten noen tanke for dem [               ]
            hun ble forført av

[                                   ] for [                   ]
[                   ] lett [                                   ]
minnet meg om Anaktoría, hun som
            ikke er hos oss.

Jeg vil heller se hennes kjære gange
og hvordan det funkler i hennes øyne,
mer enn hele Lydias rytteri og
            væpnede fotfolk.


I går skrev jeg om hat. I dag vil jeg skrive om kjærlighet og det som er vakkert. Versene over her er skrevet av en gresk, kvinnelig dikter som bar navnet Sapfo, og er kun et utdrag av et større dikt. Sapfo levde på øya Lesbos, og hun forbindes med lesbisk kjærlighet. Deler av diktet mangler [   ], men du kan se et bilde over det som finnes under her (vist med tillatelse fra gjendikter Gjert Vestrheim ). Notatene er det kjæresten min som har gjort. Hun studerer gammelgresk ved Universitet i Bergen. Klikk på bildet så blir det større.



Kjærlighet er så mangt. De som har barn, kan føle kjærlighet for dem. Noen kan kjenne på kjærlighet overfor en hund eller katt, mens barn kan føle kjærlighet overfor en teddybjørn eller en dukke. I tillegg har vi den kjærligheten som inkluderer erotikk, sex og forelskelse, hud, varme, kjærtegn og generøsitet overfor hverandre.

Vi er det vi spiser, blir det sagt. Men jeg tenker at vi er det vi fyller sinnet med også. Fyller vi det med søppel, så blir vi ei søppeldynge. Fyller vi det med hat og frykt, så er det hat og frykt som vil kjennetegne oss, og derfor hvordan vi ser på omgivelsene våre og andre menneskers verdi.

Om en går inn på nett og leser hva som serveres i nyhetene, så er det langt mer som peker mot hat enn mot kjærlighet. Det er langt mer som skrives om frykt, avstand og kulde, enn om varme, nærhet og generøsitet. Og selvfølgelig påvirker det oss. Det er med på forme oss. Avisene gjør oss med andre ord til kaldere mennesker. Det samme gjelder om en ser nyheter på tv. Om noe vakkert eller hyggelig i det hele tatt blir nevnt der, så er det gjerne på slutten av sendingen som en form for alibi eller noe en kan smile litt overbærende over, før det settes over til sporten, og da helst til fotball. Det gode og varme og/eller kreative i mennesker blir ikke framstilt som like viktig som krig og død og katastrofer. Selv om dette med kjærlighet og skjønnhet kanskje er det viktigste i livene våre, det vi drømmer om, det vi lengter etter, så nedvurderes det så ofte, at vi begynner å tro at det er riktig at media fokuserer som media gjør.

Noen vil kanskje si at selvfølgelig er det viktigere få å høre om de store hendelsene ute i verden, enn om lykkelige barn eller folk som elsker hverandre. Men jeg vet nå ikke. Det er ikke så mye en kan gjøre i forhold til krig og katastrofer, men det er mye en kan gjøre i de små bildene, i de nære relasjonene og i hverdagen en lever. Dette er egentlig gammel kunnskap. Allerede seks hundre år før vår tidsregning, skriver Sapfo at skjønnheten i den man elsker er det vakreste som finnes. Det er ikke eiendeler, seg selv, makt, krigsskip eller slike ting hun ser på som vakrest. Det er den hun elsker. Og derfor er også dette det mest verdifulle hun har, kanskje. Så det er det hun skriver dikt om. Jeg selv tenker at det også er noe av det viktigste som finnes den dag i dag. Denne skjønnheten vi omgir oss med – nærhet og kjærlighet og respekt for andre – men som vi likevel verdsetter så lite i praksis, fordi alt annet kommer imellom og krever plass.

Skjønnheten i våre drømmer, skjønnheten i våre kjære og næres egenart, skjønnheten i våre barn, skjønnheten i et siv som svaier i vinden og solen som reflekteres og glitrer på et vann. Alt sammen er viktig. Og alt sammen blir gjort til tema hos for eksempel kunstnere. Slik har det vært gjennom århundrer. I dikt, i bilder, i sang og teater. Kunst er med andre ord viktig for oss. Og da mener jeg ikke kun for den som lager og/eller framfører kunsten - sangeren, skuespilleren, dikteren, maleren, skulptøren - men også for beskueren, mottakeren, brukeren av kunsten.

Uten kunst går samfunnet mot fattigdom. En sjelelig istid. En kan derfor si at kunsten er et termometer for samfunnet. Dreper vi kunsten dreper vi samtidig skjønnheten, den frie tankes muligheter, den kritiske røsten, spørsmålene og rommet for kjærligheten.  Likevel får kunst langt mindre plass i media enn for eksempel krig, drap, hat, lemlestelse og begjær etter det materielle. Og dette valget om plass er det noen som tar for oss. Redaktører, journalister og de som sitter på diverse pengesekker. I stedet for at de forsøker å gjøre kloden vi lever på og av, og sinnene vi lever i, til et vakrere og mer kjærlighetsfylt og generøst sted, forteller de oss at alt er stort sett et helvete, at vi er i konstant fare, og at politikerne vet best (eller ikke forstår noen ting - det kommer an på øynene som ser). Så hva er det da som styrer dette. Er det djevelens verk vi har med å gjøre, eller er det noe annet? Er det kun vår egen smålighet? Er begjær og eiendomstrang større enn generøsiteten og delegleden i oss? Hvorfor er det i så fall blitt slik? Og hvorfor er ikke alle slik?

Jeg synes diktet til Sapfo er vakkert. It made my day, som en sier. Da kjæresten min viste det til meg første gang, traff det meg så tungt at jeg ble blank i øynene. Og jeg sa til henne at du må spørre foreleseren din om jeg kan bruke det her på Vannlandet. Noe jeg altså fikk tillatelse til. Så nå har det blitt et blogginnlegg ut av det. Ikke verst, synes jeg. Det å skrive om og vektlegge det jeg gjør i dag, beviser for meg selv, noe om meg selv. Noe om at det finnes rom i meg som ikke er styrt kun av kynisme og arroganse og frykt. Slike små bevis, slike selverkjennelser er viktige å gi rom og tid til. Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mangt, mens jeg vet så lite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: