Den svake lyden av en stemme.

Denne helgen er det Pride festival i Kristiansand. Det betyr at de homofile samler seg og feirer seg selv, samtidig som de gjør seg synlige for alle andre. Noe de fleste nok ikke har et problem med, men som enkelte likevel ikke helt klarer å stå stille og se på. Dette kan du lese om i denne lille artikkelen.

Så hva er greia? Hvorfor er det så jævlig farlig at noen er homofile? Én ting er at fjortiser som har vokst opp med homofobe foreldre kanskje bruker litt tid på å blir trygge på egen seksualitet, og dermed kanskje slår seg litt på brystet i sin selvgodhet og manglende evne til å se perspektiv. Hjernen er tross alt ikke utviklet fullstendig før i tjueårene, mener jeg å ha lest. Det er derfor konsekvenstenkning heller ikke er ungdommens sterkeste side. Men at voksne mennesker ikke har vokst av seg holdningene er verre å forstå, synes jeg. Ikke at jeg forstår så mye av andre ting heller, men dette med undertrykking av grupper eller enkeltmennesker som ikke er akkurat som en selv, er i det minste noe som opptar meg. Bruk av makt i det hele tatt, er noe jeg har problem med.

Samtidig som grupperinger av hatefulle mennesker i Kristiansand forsøker å hindre en stor del av innbyggerne i byen i å vise seg fram, kan en lese at leder i Oslo Frp, Aina Stenersen, vil tvinge kvinner til å kle mer av seg. Men ikke alle. Kun de muslimske. De som kanskje ikke ville gått på stranden i det hele tatt om de ikke fikk skjule litt hud, skal nektes tilgang til våre strender om de ikke kler av seg plagget som kalles burkini. Fordi det er kvinneundertrykkende å bruke det. Og undertrykking av kvinner vil vi jo ikke ha i Norge. Vi har ikke sånt her. Vi har jo til og med kvinnelige prester her hos oss – nå. Og enkelte menn tar til og med oppvasken hjemme, om de blir fortalt av konen at nå bør den tas. Det betyr at vi har likestilling mellom kjønnene hjemme også. Ikke blir kvinner voldtatt, betalt mindre for samme jobb som menn, hindret i å få toppstillinger osv heller. Og de blir i hvert fall ikke sjikanert på nett og truet med seksuelle overgrep og drap, om de mener noe offentlig.

Kanskje vi har litt å feie foran egen dør fremdeles, tross alt.

Jeg er opptatt av slike strukturer, slik maktbruk og undertrykkelse som vi har rundt oss hele tiden. Klassifisering av kjærlighet, tro, grupper, kjønn, verdi. I blant tenker jeg at det er ikke bare India som har et kastesystem. Og de som har lest Vannlandet den siste tiden, har sikkert fått med seg at jeg åpner en maleriutstilling 1.sept som tar utgangspunkt i nettopp dette med undertrykkelse. Ikke at jeg klarer å favne alt som faller innenfor begrepet ved hjelp av noen få bilder, men jeg forsøker å peke på noe, i det minste. Og håpet er at det kan lede til at de som ser bildene mine får noen tanker de kan ta videre på egen hånd. Selv om en kan forholde seg til utstillingen som en ren maleriutstilling uten å engasjere seg i innholdet, så er det mulig å gjøre begge deler. Noe som er bra. Tenker jeg. Frihet til å velge selv er ikke det verste en kan oppleve.

Enkelte av dem som leser Vannlandet, har kanskje også fått med seg at Galleri VOX hvor jeg stiller ut, er et litt spesielt galleri, i tillegg til at det er et fellesatelier. Ikke spesielt i seg selv at det er både galleri og atelier, kanskje, men alle som arbeider hos oss har en psykisk lidelse. I tillegg til å være uføretrygdet. Og det er spesielt. Det gjør oss til en gruppe som lett kan stigmatiseres, noe som igjen leder til undertrykkelse. En slik undertrykkelse kan ha mange former. Den kan komme som en dårlig holdning og fordommer fra enkeltmennesker, grupper, eller et offentlige. Men der enkeltmennesker gjerne sprer fordommer og til tider, frykt, hat og uforstand i sin egen krets eller via kommentarfelt i avisene, har det offentlige valgt økonomi som sitt hjelpemiddel. Så trenden nå er at alle som sliter stadig får dårligere økonomi, goder fjernes og skillet mellom de med trygd og de med jobb og levbar inntekt, blir større og større, slik den generelle forskjellen mellom fattig og rik også øker. Det å ta fra en gruppe deler av inntekten, er ikke å løfte den, verdsette den eller å arbeide mot stigmatisering og segregering, det er å trykke den ned. Dvs at den norske stat ved regjeringen driver aktivt med undertrykking, under et skinn av uskyld, der de gjerne snakker om å gjøre livet bedre for "folk flest". Samtidig som de gir skattelettelser til de rikeste og pøser på med skremselspropaganda og dommedagsprofetier. Og vi som tilhører for eksempel gruppen psykisk syke, forstår dette. For vi har ikke nødvendigvis hjernesvinn. Vi er i stand til å tenke. Og i stand til å føle. Vi kan føle mye rart. Både sorg og glede og alt som ligger i mellom. Vi er blant annet i stand til å føle oss verdsatt som enkeltmennesker akkurat som du, eller føle om vi blir gjort til en sekkepost, der sykdom blir gjort til det eneste som definerer oss. Vi er i stand til å se både overgrep, stigmatisering og løgner. Det eneste vi kanskje ikke er i stand til, er å rope høyt nok om at vi også gjerne vil ha det godt og vil kjenne at vi er verdt noe, i dette et av verdens rikeste land. Stemmen vår bærer ofte ikke så veldig langt.

I tillegg til oss som har en psykisk lidelse, jobber det en daglig leder ved Galleri VOX, og tre arbeidsledere/kunstneriske ledere. Disse er ansatt for å hjelpe til med det praktiske ved driften, og for å gi inspirasjon og støtte der det trengs. Skillet mellom ledere og oss andre er ellers ikke så stort. Jeg, for eksempel, har lengre fartstid som kunstner enn det lederne har. Jeg eksperimenterer kanskje også innenfor flere kunstneriske felt enn noen av dem. Men samtidig er virkeligheten slik at jeg ble ufør på grunn av angst og depresjoner for over ti år siden, mens de ikke har blitt det samme.  

Uten støtten i og fra Galleri VOX, de som er ansatt som ledere og de andre som har en utfordring på linje med min og arbeider med kunsten sin der, hadde jeg neppe arbeidet som kunstner i dag. Så Galleri VOX er et sted som IKKE undertrykker. I stedet løfter det. Og gir en mening i tilværelsen. Vi kan bli utfordret der, både som mennesker og kunstnere, men det er ikke det samme som undertrykkelse. Vi har frihet til å velge. Vi har også en stemme. Til og med et monster som meg, har en stemme.

I og med at jeg arbeider i et galleri hvor det er flere enn meg som holder til, får jeg muligheten til å være i dialog med noen, i den prosessen det er å skulle arbeide fram noe skal skal ende i en utstilling. Jeg arbeider ikke helt alene lenger, slik jeg gjorde som keramiker før jeg ble uføretrygdet. Denne gangen ble det Nina Grieg som ble den jeg stort sett hadde denne dialogen med. Dialog er bra. Den åpner opp for nye tanker, i stedet for å låse deg til dem du allerede har tenkt. Og selv om Ninas eget kunstuttrykk er milevis fra det jeg selv holder på med, er ikke det et hinder for at vi kan dele ting, og vokse på det. Det kan være behagelig og kanskje også bekreftende å være i dialog med kun dem som ser ting som deg selv, men det gjør deg kanskje ikke til et bedre menneske, eller en bedre kunstner. I stedet gjør det deg kanskje til et stillestående menneske. Så selv om valgene er mine egne, har stemmen til Nina vært viktig for meg i året som har gått. Hun har også bedt om å få være stemmen som åpner utstillingen og ønsker velkommen.

Litt av Nina Griegs egne arbeider kan du se her.

Ordet VOX kommer fra latin, og betyr «stemmen».  Og jeg forsøker å bruke stemmen min i arbeidene jeg skal vise. Om den ikke alltid formidler det samme som stemmen din, så er ikke det det viktigste. Det viktige er at ingen knebler den. Slik det er viktig at ingen knebler din. Kun på den måten kan det fungere en ærlig dialog mellom oss.

Bor du i Bergen, så møt gjerne opp til åpningen av utstillingen min "Djevelens verk". Si gjerne også hva du mener om den. Det hadde jeg satt stor pris på.

Dagens bilder er alle selvportrett, fra en en utstilling jeg hadde i 2013 . Den fikk tittelen ”It’s all about love me”.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - A monster like me.