Alt kan ikke måles i hagearbeid.

Dagens overskrift kan kanskje virke noe kryptisk, men den har sin forklaring. I blant er det slik at en måler sin tilfredshet eller verdi ut ifra om en har klart å gjennomføre planer en har lagt, om en har nådd et mål som ble satt, eller ikke. Og ordene i overskriften falt da en bekjent følte at hen burde ha gjennomført planene om hagearbeid i ferien bedre enn hva som ble tilfelle, og at dette ble en utfordring for samvittigheten eller noe annet en lett kobler til negative følelser. Det som kanskje ikke ble lagt på vektskåla med like stort fokus, var hva annet ferien hadde inneholdt, og dette følte jeg at jeg kanskje kunne adressere, for å sette ting litt i perspektiv. For etter hva jeg ble fortalt var det ikke slik at hagearbeidet som ikke ble gjennomført etter planen ble erstattet med ingenting. Sommeren hadde etter hva jeg forsto i stedet hatt et annet innhold, med både utfordringer, seire og ting til å være stolt av.

Ikke alt kan planlegges. Selv har jeg trimmet en del i ferien, men ikke så mye som jeg hadde planer om. Planene viste seg å være for ambisiøse, slik at trimmen tenderte mot å bli et ensidig slit i stedet for en glede. Opptil fire timer om dagen er mye for en aldrende mann. Det betyr ikke at den trimmen jeg endte opp med, er bortkastet. Det betyr heller ikke at jeg ikke har fått til noe, har trimmet lite eller at jeg nå er helt råtten i kroppen igjen. Det betyr kun at jeg fikk til noe annet enn det jeg hadde planlagt, noe annet enn det som var målet. Om jeg hadde planlagt mindre trim enn det som ble resultatet, hadde det jeg har gjort denne ferien vært noe jeg kunne vise fram med stolthet, selv om størrelsen på det jeg viser til er lik i begge tilfellene. Kun planene ville vært forskjellige, ikke mengden trim i seg selv. I tillegg må fargen på sommerens innhold sees i forhold til utgangspunktet mitt, og det var at jeg for et halvt år siden stort sett lå på sofaen og åt lette kalorier mens fettet langsomt pakket meg inn til å bli ei myk pute, surstoffopptaket minsket i samme takt, og blodårene trakk seg sammen like ettertrykkelig som en tiss i isvann.

Sånn ble det og slik er det. Og nå er ferien over. I stedet for ferie er det atelieret og den kommende utstillingen min som er i fokus. Åpning er 1.september. Og selv om det ikke er så mye som ikke er ferdig, tar det som står igjen ganske sikkert mer tid enn det jeg har planlagt. For noe dukker alltid opp. Et skjær eller en snubletråd. Eller noe jeg vil vektlegge eller nyte, og derfor prioriterer. Så jeg forsøker å si til meg selv at på åpningsdagen, må jeg trekke alle ambisjoner tilbake på samme vis som den nevnte tissen, glemme alt jeg ville og håpet på, og heller sette fokus på hva jeg fikk til, det som er. For noe er det jo. Det er en utstilling, som jeg selv har klart å få til. Og bak det ligger det timer med pensler, uker og måneder med planer, forkastede planer, nye planer, forsøk, feiling, tanker, følelser, dialog og alt det jeg har måttet kjenne på og forholde meg til i løpet av et år. This is it, deal with it. Stå for det. Uten å ha alt fokus på det som kunne vært bedre, det jeg kan plukke i stykker, eller noen kan kritisere meg for. Enten kritikken rettes mot form, innhold eller utførelse. Dette er meg. Dette er det jeg ønsket å si. Dette er mitt. Dette er det jeg har klart. Dette er hva jeg er i stand til. Så krev meg ikke for mer.

Ikke alt blir som en håpet på eller ville i livene våre. Enten det handler om jobb, fritid, egeninteresser eller vennskap/ekteskap/forhold. Alt er både óg - det er gleder og utfordringer, seire og nederlag. Alt har sin plass på ei vektskål, og det er opp til oss selv å fordele det slik at vektskålene ender opp i balanse. Om det er balanse vi ønsker. Og vi selv vet hva balanse egentlig betyr. Det det ikke betyr, er at alt blir som vi vil. I stedet koker det ofte ned til om det vi har og klarer er til å leve med. Noe det i blant er, mens det andre ganger ikke er det. Her er en liten artikkel om noen utfordringer i parforhold, og hva en kanskje kan gjøre med dem.

Selv føler jeg at jeg har en form for balanse i livet mitt nå. I forhold til jobb, helse, kjærlighet og økonomi. Det er lite som er optimalt, men det er likevel mye som er veldig godt, og en god slump jeg føler jeg behersker og har kontroll over. Samtidig er det noen utfordringer. Men et godt liv er ikke nødvendigvis kun synonymt med et lett liv. 

Et godt liv er heller ikke synonymt med rikdom eller mange eiendeler, eller begrenset til å være store flotte reiser og opplevelser, som en kan vise til i billedform på Facebook så alle kan få ta del i lykken en klarer å skille ut og sette på sin pidestall. Et godt liv er ikke avhengig av å ikke ha helseutfordringer, det å beherske alt en forsøker på til det fulle, eller mye annet vi drømmer om eller synes vi fortjener. I stedet er det slik at rikdommen sitter i hodet. Uten at den fester seg der, blir alt det andre meningsløst. Og vi vil kun lengte etter mer, mer, mer eller noe annet som blinker klarere. Som i «gresset er alltid grønnere på andre siden av gjerdet». For slik er det lett å tenke i blant, og spesielt om en har fått en stein i skoen eller noe annet som irriterer. Selv tenker jeg stort sett at gresset på andre siden av gjerdet er skumlere. Det er meg, slik er jeg. Ikke alle er slik. Men de som alltid skal klive skigarden på jakt etter det optimale, det illusorisk og ensidig lykke, det drømmeaktige eller ruslignende, mister kanskje i blant muligheten til å legge seg ned i gresset bare for å se på skyene eller kjenne at en finnes. Noe som jo også har en verdi.Om en er i stand til å se den. Og om det ikke er ei maurtue en la seg i. Da får en kanskje vurdere å klive skigarden likevel. Uten samtidig å falle i fella hvor alle målene, drømmene, håpene og fantasiene blir en tourniquet, istedet for ei dør. Livet er uansett alltid her og nå.

Dagens bilde viser hva jeg ser utenfor vinduet mitt, når jeg for eksempel sitter og skriver i Vannlandet. Og jeg tenker at den utsikten ikke ville blitt noe bedre om jeg så den fra et slott, enn den er sett fra min lille leilighet. Teksten ville heller ikke blitt bedre om stolen jeg sitter i var av gull, tror jeg. Men nå tror jeg så mangt, og vet så lite, så ta det meste med ei klype salt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: