søndag 28. august 2016

En skrur gjerne forventninger opp for høyt.





Jeg er sjuk. Jada, det er jeg vel hele tiden, og har vært det mesteparten av livet. Du er sjuk, har jeg derfor hørt mer enn en gang, mest referert til hodet. Men nå er jeg litt mer sjuk. I kroppen. Jeg har blitt forkjølet. Ingen stor nyhet i seg selv, men merkbart for meg, siden lungene mine ikke fungerer så veldig bra i utgangspunktet. Litt snørr er jo til å leve av, men når pusten går ned fra en tredjedels kapasitet, er det ikke så moro lenger. Alt blir mye tyngre, og jeg hoster mer enn vanlig. Hostingen gjør meg sliten og dau og oppgitt og trist. Hosting krever lungekapasitet som jeg egentlig ikke har. 

Livet handler heldigvis om mer enn dårlige lunger eller sjuke hoder. Det handler også om tv. Og nå er fredagsløypa og lørdags-tv i gang igjen etter sommeren, så jeg kan ligge litt på sofaen uten å gjøre så mye selv. Å bli underholdt er ikke det verste en kan bli, om en først skal utsettes for noe. Og selv om det at ting er i gang igjen etter sommeren i seg selv ikke sier så mye om kvaliteten på det som vises, så er det noe med vanen. Jeg møtte derfor denne helgen med forventninger. Som kanskje ikke helt ble innfridd, men sånn er det ofte med forventninger, en skrur dem gjerne opp altfor høyt.

Fredag så jeg den nye musikkonkurransen, The Stream. Og den var vel grei nok, men ga meg ikke akkurat tilløp til en orgasme, må jeg innrømme. Uansett hvor villig jeg var til å la meg forføre i utgangspunktet. Jeg trodde vi skulle få noe nytt, men det viste seg å være mer eller mindre en kloning av andre program i samme sjangeren. Får håpe det tar seg opp etter hvert.

Nytt på nytt var også i gang igjen på fredag. Og det var jo som det bruker å være. Ikke fullt så morsomt som en ønsker, men innimellom til å trekke på smilebåndet av.

Fredag var det også Åge i Royal Albert Hall. Og det gadd jeg faktisk ikke å se, etter å ha tatt et lite sveip innom. For meg minte hele greia om meg selv etter at forkjølelsen tok tak i meg, det var litt kraftløst. Gamle, seige tråder av hes lyd som ble strekt og strekt i det uendelige. Jeg følte meg litt flau på Åges vegne, må jeg innrømme. En rask sammenligning mellom Royal Albert og originalutgivelsene som ligger på Spotify, viste en merkbar forskjell i energi og innlevelse. Så jeg forstår reaksjonen til Christer Falck, selv om jeg også forstår at mange har minner knyttet til Åge, og kanskje lever litt på dem. Da jeg var yngre, hadde vi «Husker du», på nrk. Og det var vel det minnet som dukket opp i meg før jeg droppet hele konserten.

Lørdag var det Stjernekamp. Og det gledet jeg meg til. Tidligere sesonger har vært bra. Men heller ikke her ble jeg vel egentlig blåst av banen. Den som skapte mest forventning, var Gunnhild Sundli (tidlige vokalist i gruppen Gåte), men forventningen ble ikke helt innfridd. For det første sang hun surt til tider, for det andre ble jeg litt distrahert av det smakløse kostymet hun bar. Smakløshet er sjelden en høydare. Her kan du lese en anmeldelse av låtene.

Når det gjelder Lindmo og Skal vi danse, så har jeg ikke fått sett de to programmene enda, men har tatt dem opp, så jeg ser dem vel i dag. Har du noen synspunkt, ris eller ros, så del det gjerne.

I dag er det søndag, og jeg vet ikke hva som går på tv. Og det er vel like greit. Livet er tross alt mer enn idiotkassa. Så i stedet for å slenge legemet på sofaen og gå inn i apatien etter å ha skrevet ferdig her, tenker at jeg skal forsøke å trimme litt, selv om kroppen ikke fungerer helt optimalt. Det er jo ikke slik at en må gjøre alt eller nada. Det går an å tilpasse ting og ikke gi opp med en gang noe butter i mot. På treningsfronten gjelder det både i forhold til mengde og intensitet. Det å løfte en fot når du slipper en fis er stort sett bedre enn å ikke løfte den. En MÅ ikke løpe opp på den høyeste fjelltoppen en vet om, for å ha nytte av litt bevegelse. Så da runder jeg av nå, uten å skrevet noe i det hele tatt om åpningen av kommende utstilling  – hint, hint, og setter legemet i bevegelse.

Dagens maleri fikk tittelen "Regresjon" (jfr. Husker du)

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Gåte - Sjå attende





fredag 26. august 2016

Den svake lyden av en stemme.



Denne helgen er det Pride festival i Kristiansand. Det betyr at de homofile samler seg og feirer seg selv, samtidig som de gjør seg synlige for alle andre. Noe de fleste nok ikke har et problem med, men som enkelte likevel ikke helt klarer å stå stille og se på. Dette kan du lese om i denne lille artikkelen.

Så hva er greia? Hvorfor er det så jævlig farlig at noen er homofile? Én ting er at fjortiser som har vokst opp med homofobe foreldre kanskje bruker litt tid på å blir trygge på egen seksualitet, og dermed kanskje slår seg litt på brystet i sin selvgodhet og manglende evne til å se perspektiv. Hjernen er tross alt ikke utviklet fullstendig før i tjueårene, mener jeg å ha lest. Det er derfor konsekvenstenkning heller ikke er ungdommens sterkeste side. Men at voksne mennesker ikke har vokst av seg holdningene er verre å forstå, synes jeg. Ikke at jeg forstår så mye av andre ting heller, men dette med undertrykking av grupper eller enkeltmennesker som ikke er akkurat som en selv, er i det minste noe som opptar meg. Bruk av makt i det hele tatt, er noe jeg har problem med.



Samtidig som grupperinger av hatefulle mennesker i Kristiansand forsøker å hindre en stor del av innbyggerne i byen i å vise seg fram, kan en lese at leder i Oslo Frp, Aina Stenersen, vil tvinge kvinner til å kle mer av seg. Men ikke alle. Kun de muslimske. De som kanskje ikke ville gått på stranden i det hele tatt om de ikke fikk skjule litt hud, skal nektes tilgang til våre strender om de ikke kler av seg plagget som kalles burkini. Fordi det er kvinneundertrykkende å bruke det. Og undertrykking av kvinner vil vi jo ikke ha i Norge. Vi har ikke sånt her. Vi har jo til og med kvinnelige prester her hos oss – nå. Og enkelte menn tar til og med oppvasken hjemme, om de blir fortalt av konen at nå bør den tas. Det betyr at vi har likestilling mellom kjønnene hjemme også. Ikke blir kvinner voldtatt, betalt mindre for samme jobb som menn, hindret i å få toppstillinger osv heller. Og de blir i hvert fall ikke sjikanert på nett og truet med seksuelle overgrep og drap, om de mener noe offentlig.

Kanskje vi har litt å feie foran egen dør fremdeles, tross alt.

Jeg er opptatt av slike strukturer, slik maktbruk og undertrykkelse som vi har rundt oss hele tiden. Klassifisering av kjærlighet, tro, grupper, kjønn, verdi. I blant tenker jeg at det er ikke bare India som har et kastesystem. Og de som har lest Vannlandet den siste tiden, har sikkert fått med seg at jeg åpner en maleriutstilling 1.sept som tar utgangspunkt i nettopp dette med undertrykkelse. Ikke at jeg klarer å favne alt som faller innenfor begrepet ved hjelp av noen få bilder, men jeg forsøker å peke på noe, i det minste. Og håpet er at det kan lede til at de som ser bildene mine får noen tanker de kan ta videre på egen hånd. Selv om en kan forholde seg til utstillingen som en ren maleriutstilling uten å engasjere seg i innholdet, så er det mulig å gjøre begge deler. Noe som er bra. Tenker jeg. Frihet til å velge selv er ikke det verste en kan oppleve.



Enkelte av dem som leser Vannlandet, har kanskje også fått med seg at Galleri VOX hvor jeg stiller ut, er et litt spesielt galleri, i tillegg til at det er et fellesatelier. Ikke spesielt i seg selv at det er både galleri og atelier, kanskje, men alle som arbeider hos oss har en psykisk lidelse. I tillegg til å være uføretrygdet. Og det er spesielt. Det gjør oss til en gruppe som lett kan stigmatiseres, noe som igjen leder til undertrykkelse. En slik undertrykkelse kan ha mange former. Den kan komme som en dårlig holdning og fordommer fra enkeltmennesker, grupper, eller et offentlige. Men der enkeltmennesker gjerne sprer fordommer og til tider, frykt, hat og uforstand i sin egen krets eller via kommentarfelt i avisene, har det offentlige valgt økonomi som sitt hjelpemiddel. Så trenden nå er at alle som sliter stadig får dårligere økonomi, goder fjernes og skillet mellom de med trygd og de med jobb og levbar inntekt, blir større og større, slik den generelle forskjellen mellom fattig og rik også øker. Det å ta fra en gruppe deler av inntekten, er ikke å løfte den, verdsette den eller å arbeide mot stigmatisering og segregering, det er å trykke den ned. Dvs at den norske stat ved regjeringen driver aktivt med undertrykking, under et skinn av uskyld, der de gjerne snakker om å gjøre livet bedre for "folk flest". Samtidig som de gir skattelettelser til de rikeste og pøser på med skremselspropaganda og dommedagsprofetier. Og vi som tilhører for eksempel gruppen psykisk syke, forstår dette. For vi har ikke nødvendigvis hjernesvinn. Vi er i stand til å tenke. Og i stand til å føle. Vi kan føle mye rart. Både sorg og glede og alt som ligger i mellom. Vi er blant annet i stand til å føle oss verdsatt som enkeltmennesker akkurat som du, eller føle om vi blir gjort til en sekkepost, der sykdom blir gjort til det eneste som definerer oss. Vi er i stand til å se både overgrep, stigmatisering og løgner. Det eneste vi kanskje ikke er i stand til, er å rope høyt nok om at vi også gjerne vil ha det godt og vil kjenne at vi er verdt noe, i dette et av verdens rikeste land. Stemmen vår bærer ofte ikke så veldig langt.

I tillegg til oss som har en psykisk lidelse, jobber det en daglig leder ved Galleri VOX, og tre arbeidsledere/kunstneriske ledere. Disse er ansatt for å hjelpe til med det praktiske ved driften, og for å gi inspirasjon og støtte der det trengs. Skillet mellom ledere og oss andre er ellers ikke så stort. Jeg, for eksempel, har lengre fartstid som kunstner enn det lederne har. Jeg eksperimenterer kanskje også innenfor flere kunstneriske felt enn noen av dem. Men samtidig er virkeligheten slik at jeg ble ufør på grunn av angst og depresjoner for over ti år siden, mens de ikke har blitt det samme.  

Uten støtten i og fra Galleri VOX, de som er ansatt som ledere og de andre som har en utfordring på linje med min og arbeider med kunsten sin der, hadde jeg neppe arbeidet som kunstner i dag. Så Galleri VOX er et sted som IKKE undertrykker. I stedet løfter det. Og gir en mening i tilværelsen. Vi kan bli utfordret der, både som mennesker og kunstnere, men det er ikke det samme som undertrykkelse. Vi har frihet til å velge. Vi har også en stemme. Til og med et monster som meg, har en stemme.



I og med at jeg arbeider i et galleri hvor det er flere enn meg som holder til, får jeg muligheten til å være i dialog med noen, i den prosessen det er å skulle arbeide fram noe skal skal ende i en utstilling. Jeg arbeider ikke helt alene lenger, slik jeg gjorde som keramiker før jeg ble uføretrygdet. Denne gangen ble det Nina Grieg som ble den jeg stort sett hadde denne dialogen med. Dialog er bra. Den åpner opp for nye tanker, i stedet for å låse deg til dem du allerede har tenkt. Og selv om Ninas eget kunstuttrykk er milevis fra det jeg selv holder på med, er ikke det et hinder for at vi kan dele ting, og vokse på det. Det kan være behagelig og kanskje også bekreftende å være i dialog med kun dem som ser ting som deg selv, men det gjør deg kanskje ikke til et bedre menneske, eller en bedre kunstner. I stedet gjør det deg kanskje til et stillestående menneske. Så selv om valgene er mine egne, har stemmen til Nina vært viktig for meg i året som har gått. Hun har også bedt om å få være stemmen som åpner utstillingen og ønsker velkommen.

Litt av Nina Griegs egne arbeider kan du se her.

Ordet VOX kommer fra latin, og betyr «stemmen».  Og jeg forsøker å bruke stemmen min i arbeidene jeg skal vise. Om den ikke alltid formidler det samme som stemmen din, så er ikke det det viktigste. Det viktige er at ingen knebler den. Slik det er viktig at ingen knebler din. Kun på den måten kan det fungere en ærlig dialog mellom oss.

Bor du i Bergen, så møt gjerne opp til åpningen av utstillingen min "Djevelens verk". Si gjerne også hva du mener om den. Det hadde jeg satt stor pris på.

Dagens bilder er alle selvportrett, fra en en utstilling jeg hadde i 2013 . Den fikk tittelen ”It’s all about love me”.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link - A monster like me.




torsdag 25. august 2016

Søtpotetfries, tårn av oppvask og bitte litt kultur.




Nok en dag er i gang. Ingenting spesielt ved det. De fleste dager kommer i gang. Hvordan, er derimot litt forskjellig fra dag til dag, akkurat som det er fra person til person. Selv har jeg mine ganske faste rutiner, som jeg helst tyr til, uten at dagen ødelegges om jeg ikke følger oppskriften, eller at jeg får tanker som at noe forferdelig nå vil skje. Det å ha rutiner gjør at jeg slipper å tenke igjennom så mye før jeg tar et valg. I stedet går ting litt på automatikken. Og det fungerer bra, synes jeg. Selv om jeg er åpen for små variasjoner og spontane dansetrinn. For eksempel i forhold til når jeg står opp. Hva jeg spiser til frokost er derimot ganske forutsigbart. Menyen er en bolle havregrøt og en kopp kaffe. Og etter å ha spist vasker jeg opp det jeg har brukt. 

Før hadde jeg digre tårn av oppvask på benken, men nå har jeg aldri oppvask. Slik har jeg hatt det et års tid, så det har blitt en rutine. Og det liker jeg. Det gjør det mer ryddig både rundt meg og inni meg, og jeg slipper greia med å hoste opp motivasjon for å ta tak i tårnene mens de langsomt vokser mot taket fordi jeg hele tiden utsetter jobben.

Når det gjelder middag, er rutinene ikke så fastlagte, men jeg forsøker å spise middag hver dag. Noen ganger legger jeg litt arbeid i det, andre ganger gjør jeg det enkelt. Og jeg har gjerne noen porsjonbokser med ferdig middag i frysen, som jeg kan tine opp på dager hvor jeg ikke har så mye inspirasjon. Når det blir tomt, lager jeg opp store kjeler med for eksempel en gryterett, nok til ti tolv dager, og jeg forsøker å ha et par forskjellige retter å velge mellom.

I går ble middagen min enkel. Da stekte jeg Remas bønneblanding i litt olje, og toppet den med et par speilegg. Til dessert spiste jeg en nektarin, og til kaffen tok jeg meg en liten whisky.




Bønner til middag høres kanskje litt kjedelig ut, men smaker ganske godt, og bønneblandingen er i tillegg sund og ganske rimelig. Rimelig liker jeg at ting er. En MÅ jo ikke kaste pengene ut av vinduet. Derfor tyr jeg nå for tiden ofte til kjøledisken med varer som går ut på dato, når jeg handler. de får jeg gjerne til halv pris. Finner jeg noe godt, hiver jeg det jeg ikke har bruk for samme dag i frysen. Så har jeg til dager hvor jeg ikke finner noe i kjøledisken. 

Jeg kjenner at det har gått litt sport i det å finne billige varer. Det blir en liten glede i hverdagen. jeg vet jo at alt jeg klarer å spare kan jeg bruke på ting jeg ellers ikke ville fått råd til. Det er jo ikke slik at en i utgangspunktet vasser i penger som uføretrygdet, og har frihet til å velge som en lyster hele tiden. Dagene går på sparebluss. På denne måten har jeg likevel fått en smule bedre økonomi, og til og med fått råd til et lån, så jeg fikk kjøpt meg en nesten ny bil da den gamle ble for dårlig til å kjøre med lenger. Og jeg ble ikke mindre glad av det. Nå freser jeg rundt dit jeg vil uten for mange verkstedsregninger, passer på å fylle tanken søndag kveld eller mandag morgen når det stort sett er ei krone eller to billigere for literen enn i resten av uka, og banner og sverter til folk i dritdyre biler som ikke ser ut til å ha blinkys, selv om de gjerne koster en million eller mer.

Selv om jeg forsøker å leve sparsommelig, koster jeg i blant på meg noe bare fordi jeg har lyst på det. I dag skal jeg for eksempel lage meg søtpotetfries med bacon og ost, og steke kyllingfilet ved siden av.  Det gleder jeg meg til. Jeg kjenner jeg blir sulten bare ved tanken. God mat er en nytelse jeg setter stor pris på. Spesielt etter at jeg sluttet å spise sjokolade og annet snop. Det gir også en opplevelse av å beherske noe, når en lager ting fra grunnen av, i stedet for å ty til dyre ferdigretter eller junk food.

Gode ting koster. Ikke alltid penger, men gjerne en liten innsats. I går var jeg og så en utstilling på Verftet her i Bergen, sammen med noen kolleger. Den hadde kostet mye arbeid å få i stand for noen. Det å gå på utstilling var et brudd på rutinene mine, men et velkomment et. I utgangspunktet våknet jeg til en dag hvor jeg følte for å holde meg inne, men etter å ha skrevet et blogginnlegg kjente jeg meg såpass løftet at jeg kom meg ut likevel. Det valget ga meg uttelling, for utstillingen var inspirerende å se, og satte i gang nye tanker om hva jeg selv kan gjøre i året som kommer. Noe som ledet til mye iver og sitrende energi, så kjæresten måtte lytte til noen lange utredninger og planer i etterkant. Det er kjekt å ha noen en kan dele tankene og ideene med, som samtidig har tålmodighet nok til ikke å rive av seg håret når jeg i min iver tar litt av.

I går la Galleri VOX ut et "event" på facebook, en innbydelse til utstillingen jeg selv åpner, den 1.september kl. 17.00. Og noen har meldt sin tilstedeværelse, kan jeg se. Et par har også sendt meg mail om at de kunne tenke seg å ta en tur. Så da blir jeg ikke stående der alene på åpningsdagen. Og det er jo bra. Har du lyst til komme du også, så gjør gjerne det. Jo flere jo bedre. Alle er velkomne.

Nå skal jeg trimme litt, før jeg skal ut og jakte på billig og god mat. Jepp, jeg er nok en jeger. Urmannen personlig, der har du meg. Me and Tarzan, oh yea! 

Dagens øverste bilde viser et utsnitt av maleriet "Djevelens verk". Tittelen ble også valgt til navnet på utstillingen jeg skal vise. 

Bildet nr. 2 viser bønnemiddagen. 


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link,  "Hanging in the Gallery":


  







onsdag 24. august 2016

Nesten som folk flest.






Perspektiv.

Jensen har det ikke greit. Jensen har fått grønn arm. Jepp, sånn er det. Han våknet en morgen og så var den grønn. Nærmest selvlysende. Og hoven. Og hånden hadde mistet fingrene. Sant å si var hele hånden borte. Den hadde grodd seg sammen med armen på en måte som når jeg ser på den får meg til tenke tanker om evolusjon; landdyr som ble til hval og sånt. Luffer. Alt han har nå er en grønn langstrakt form. Den virker litt dau. Og er absolutt ubrukelig, sier Jensen, om armen sin. Men han har nå alltid hatt det med å syte over alt mulig.

***

Noen dager når jeg våkner opp, kjenner jeg at ingenting stemmer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg på linje med Jensen har fått en grønn arm i løpet av natta, at jeg er full av angst eller har førti i feber, men mer at energinivået er på bånn.

Hvorfor det blir slik i blant, vet jeg ikke. Det kan nok ha både fysiske og psykiske årsaker, gjerne en blanding. Nå for tiden er det for eksempel en del forskning som sier at bakteriefloraen i fordøyelsessystemet kan ha mye å si for hvordan helsen ellers er. Hvordan min bakterieflora er, vet jeg ikke, og det er nok av andre ting enn min egen møkkjeller, jeg kan dykke ned i for å lete etter svar. Men jeg vet at jeg trives best om magen fungerer. Noe den stort sett gjør, men ikke alltid. I det hele tatt liker jeg best at ting generelt fungerer. Og absolutt at kroppen henger med. Så sånn sett er jeg nok som folk flest, de fleste av oss liker at kroppen er i nærheten av sitt potensiale. Hva vi investerer i den og hva vi utsetter den for, er likevel ikke det samme hos hver enkelt.

I dag skulle jeg vært på atelieret. Det er mange som går til et atelier i dag, men ikke folk flest. Folk flest er ikke kunstnere, så de går til kontoret, butikken, sykehuset, barnehagen eller hvor de ellers måtte arbeide. Det å være kunstner gjør meg derfor en smule annerledes enn folk flest. Det at jeg har en jobb i det hele tatt, er mer på linje med de fleste andre, mens det at jeg jobber selv om jeg har en uføretrygd gjør meg litt spesiell igjen. Så jeg er vel som deg og de fleste jeg kjenner, tross alt - vi har noe felles, samtidig som vi har noe som er mer unikt for den enkelte.

Jeg har et arbeide. Som gir meg et holdepunkt i livet. I dag skal jeg likevel ikke jobbe, selv om jeg har muligheten til det. I hvert fall ikke på atelieret. Da jeg sto opp kjente jeg at en dag hjemme nok ble det jeg ville velge, selv om det finnes andre mulige valg jeg kan ta. En har jo alltid noen valg en kan vurdere, selv om de ikke nødvendigvis er de valgene en helst ville ha å velge mellom, og selv om det å velge "riktig" kan være veldig vanskelig. Riktig kan jo være så mangt.

Det at jeg ikke tar turen til atelieret i dag, er ikke så farlig i seg selv. Utstillingen som skal åpne 1.september er så godt som i mål, så ingenting vil lide under at jeg blir hjemme en dag. Det er heller ingen som er avhengig av at jeg er på atelieret, ingenting stopper opp for andre, ingen må gjøre min jobb i tillegg til sin egen.

Så å si hver gang jeg setter opp en utstilling, får jeg meg en nedtur etterpå. Den kan være stor eller liten, men den kommer stort sett alltid. At energimangelen og fallet i stemningsleiet i dag er begynnelsen på noe slikt, tror jeg likevel ikke, selv om tanken på dette tidevannet i livet mitt dukket opp i bakhodet da jeg våknet opp til matthet. Men hallo, utstillingen er jo ikke engang åpnet enda - get a grip, boy.

Alt har sin tid, men selv om utstillingen ikke har åpnet, har jeg på et vis gått videre allerede, og er nå mye fokusert på en ny utstilling som skal komme om et år eller to. En utstilling hvor jeg pr. dags dato vurderer å kombinere kulltegninger og leire, i et mer abstrakt uttrykk enn jeg vanligvis arbeider med. Selv om vanligvis er en beskrivelse som kanskje ikke helt dekker hva jeg holder på med, siden jeg i løpet av de siste årene har vært innom mye forskjellig.

Det å sette opp en ny utstilling er alltid noe som skjer med blandede følelser for meg. Samtidig som det gir glede, er det også en form for sorg knyttet til det. Et års arbeid er over. En prosess avsluttes. På tide å gå videre. Forlate noe og oppsøke noe. Og jeg må forholde meg til det jeg fikk til, og det jeg ikke fikk til. Det føles i blant litt som å slippe et barn ut i verden. En mister litt kontroll og mening i hverdagen.

Det å skulle starte på et nytt prosjekt er også alltid litt tungt. Denne gangen blir det en ekstra utfordring, fordi jeg etter planen skal bevege meg inn på et felt hvor jeg mangler trening og kunnskap. Selv om jeg som gammel keramiker har erfaring med leire, så er leire et stort felt, og jeg har ikke vært innom alle. Det er alltid noe nytt en kan forsøke seg på. Noe som leder til utallige valg som må tas. Store og små, angående de bærende elementene i det jeg skal lage, og knyttet til detaljer i hvert enkelt verk. Hele tiden med tanke på at det hele til slutt skal fungere sammen i en mulig utstilling. Og på kullfronten har jeg nærmest null erfaring.

Å forsøke på noe en behersker gir ofte et løft, det fungerer som noe selvbekreftende. Men det å gi seg inn på ting en ikke behersker er ikke nødvendigvis like løftende hele tiden, og det som bekreftes er ikke nødvendigvis det du vil ha bekreftet. Så i stedet for å ha fokus på muligheter, er det lett å ende opp med spørsmål som «hvorfor». Hvorfor gjør jeg dette? Jeg vet jo at det kommer til å medføre perioder med frustrasjon og håpløshet, hvor jeg stanger i veggen, hvor jeg ikke har det så godt med meg selv, hvor jeg begynner å rakke ned på egne evner og selvet og ikke lenger finner mening i det jeg holder på med. Så hvorfor?

Svaret er vel at det gir noe annet i tillegg til det som gjør vondt. Nesten alt jeg lager handler på et eller annet vis om å bryte en taushet. All den tausheten vi omgir oss med alle sammen. Tausheten rundt sorgen, smerten, ensomheten, maktesløsheten, holdningene, overgrepene vi eller andre utsettes for. Nesten alt jeg lager handler om å peke på noe vi bør snakke om. Det er tunge tema, men jeg liker å snakke, jeg liker å peke, jeg liker å bryte taushet, samtidig som jeg er avhengig av å formidle noe, på et eller annet vis. Og innimellom popper følelsen av å beherske noe opp i tillegg. Og den er god. Som et kick. Eller en rus. Små øyeblikk hvor jeg kan oppleve noe nærmest opphøyet og ekstaselignende, der tid og sted oppløses og jeg selv og min historie forsvinner inn i det jeg holder på med. Inn i en dialog. Og selv om dette er flyktig, så er denne prosessen med både avmakt og lykksalighet viktig i livet mitt, tror jeg. I det minste liker jeg det. I blant. På samme måte som jeg liker en samtale der en får aha-opplevelser. Hvor noe åpnes opp, taushet brytes, og en får følelsen av å få være del av en ærlighet og sårbarhet, i en form for utvikling og ny innsikt. Om ikke innsikten leder til altfor mange illusjoner som brister, og samtidig føder for store krav til for eksempel selverkjennelse. For det er noe dritt, til tider. I blant er uvitenhet langt å foretrekke. Sånn er det bare – livsløgnene er om ikke alltid så solide, så i det minste markante bærebjelker i de fleste liv. Så skal en fjerne noen slike bærestrukturer, er det nok lurt å ta dem en for en, slik at en får satt opp noen nye støtter innimellom. Det er lett å rive ned, vanskeligere å bygge opp. Slik er det i livet, og slik er det i kunsten: Ting er best tjent med å stå støtt.

Og dett var dett, en ny dag er i gang, et blogginnlegg er skrevet. Og det er jo et lite arbeid unnagjort det også.

Dagens bilde viser et utsnitt at av maleriet "Limbo", som vises i min kommende utstilling "Djevelens verk".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








søndag 21. august 2016

Om holdninger og elefanter i rommet.





I går var det flere inne og leste på Vannlandet enn til vanlig. Jeg skal ikke påstå med skråsikkerhet at det hadde noe å gjøre med at jeg skrev «ronke» i overskriften, men jeg ser heller ikke bort ifra at det kan ha hatt en liten smule innvirkning. I det minste hadde jeg selv klikket på en slik overskrift.

I går var i går, i dag er i dag. Med nye overskrifter en kan klikke på. Blant de jeg selv har klikket på dag, er en som leder til en artikkel der Fabian Stang forteller om angst og depresjon. Og det er bra. Ikke at han har en slik utfordring, men at han forteller om den. Åpenhet er stort sett bedre enn taushet. Åpenhet rundt slike tema leder til aksept, taushet leder til skam og ensomhet. Selv om noen kan bli lei alle profilerte mennesker som har slitt eller sliter med noe, så er det likevel bedre at det prates om det enn at det ties ihjel. Det er nok av ting som ties i hjel likevel, det skal ikke stå på det. Tenk bare på innad i en familie. Kanskje din egen. Hvor mye som faktisk ties i hjel. Hvor mye du brenner inne med. Enten det er positive ting du ikke våger å sette ord på – ønsker og håp og drømmer - eller negative saker – som sinne, skam, sorg eller uoppfylt lengsel. Realiteten er at de rundt deg nok brenner inne med minst like mye. Alle går rundt med mer eller mindre troverdige masker. Og samlet blir det derfor kanskje ikke bare én elefant i rommet, det kan fort bli en hel flokk, som vi titter på i taushet fra bak maskene våre. Både fattig og rik. For du slipper ikke unna bare fordi du har masse penger og kan kjøpe stadig større hus. Elefantene krever sin plass uansett, og trangt blir det. Elefanter lar seg ikke bestikke til å forsvinne. De må snakkes bort. Det gjelder hos meg, deg og alle andre.

Da det ble mer åpenhet rundt overgrep mot barn, ble effekten at flere saker ble anmeldt, mener jeg å huske. Denne økningen ble da plottet inn på statistikker, som igjen selvfølgelig viste en økning i slike saker. Uten at det nødvendigvis var slik at det var mindre overgrep noen tiår tilbake. De ble bare ikke snakket om eller tatt på alvor. Og nå skjer det samme igjen. Denne gangen er det ungdom som begynner å si ifra, og det gir seg utslag på statistikker.  Uten at det nødvendigvis er slik at ungdom ikke ble utsatt for press og overgrep tidligere. Det har bare fått mer fokus nå, tenker jeg. Noe som leder til mer forståelse for hva som faktisk er et overgrep, men også til at noen forsøker å minimere alvorligheten i overgrepene, som jeg skrev om i går.

En annen overskrift jeg klikket på i dag, ledet til en artikkel der det blir stilt et krav om at homovennlige hoteller må legge ut en advarsel, så heterofile kan velge seg bort fra slike steder. Da jeg var ung, var det lite snakk om homofile, og hvor mange som forelsket seg i samme kjønn som dem selv. Etter hvert har det blitt mer åpenhet, og også mer aksept. Noe som har ført til mer synlighet. Dette betyr neppe at folk blir mer homo i dag enn før, homofili er ikke smittsomt. Det betyr heller ikke at vi nå opplever en oppblomstring av Sodoma og Gomorra og de konsekvenser det etter gammelt bibelsk kan lede til, at det er farlig for fødselsstatistikken, at vi vil bli oversvømt av menn som er interessert i innredning og at vi vil bli forsøkt gjort til homo med knekk i håndleddet alle sammen, på linje med hvordan enkelte hevder at kvinnekamp vil gjøre alle menn til kjerringer. For det første er ikke alle homofile menn interessert i innredning, for det andre går ikke alle rundt med knekk i håndleddet, slik alle lesbiske heller ikke er traktorlesber eller slik de framstilles av pornoindustrien. Det betyr bare at de som er homofile har blitt mer synlige. Og at synligheten har ført til at mange har fått et bedre liv. Noe som jo ikke er så veldig farlig for verken deg eller meg. Folk fortjener et godt liv.



Så langt, så bra, men så har vi altså et knippe mørkemenn og kvinner, som sitter fast i sine egne grumsete holdninger, som vedkommende i artikkelen om hotell med advarsel. Dem er det dessverre mange av, tror jeg. Men også her kan åpenhet føre til noe positivt. For når de gjør seg selv synlige, gir det oss muligheten til ta til motmæle. Det gir oss anledning til å si at dette godtar jeg ikke. Slike kunstige skiller mellom mennesker der hvem du forelsker deg i skal bestemme verdien din og rettighetene dine, er ikke noe vi ønsker. Om det er slik at vi ikke ønsker det, i det minste. Dessverre er det noen som ønsker at det skal være et skille. Se bare på oppstyret som kom i kjølvannet av at Knut Arild Hareide (Krf) viste sin støtte gjennom å delta i en prosesjon under Oslo Pride. Det var ikke måte på til reaksjoner, bare fordi han sto opp mot hat og fordommer. Så lenger har vi dessverre ikke kommet. Trøsten er likevel at vi har kommet lenger enn vi var for noen år siden. Både barn og unge, gamle og annerledes tenkende, psykisk syke, homofile og andre grupper kommer til orde, og krever sin rett til et trygt og godt liv, uten overgrep og stigmatisering. Så ting funker, selv om det går langsomt, og noen forsøker å bremse en slik utvikling.

Og apropos bremser, nå får jeg vel sette på mine, og avslutte dagens blogg. Akkurat nå dukket sola opp utenfor vinduet her. Så kanskje jeg må finne fram solsenga. Det i seg selv er en jobb, men noen må ta den.

Dagens bilder er fra der hvor jeg går turene mine. En fin liten runde rundt et vann. Der det går ganske mye folk, spesielt om været er fint. Og det er ikke slått opp et eneste skilt med advarsler, eller som er ment for å ekskludere noen fra å gå der. Enten det gjelder fysisk syke, psykisk syke, fargede, gamle, unge, homofile, hedninger, kristne, jøder eller muslimer. Alle er velkomne. Og det er vel egentlig ganske bra, føler jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:




lørdag 20. august 2016

Ronk i vei.




I dag skal jeg trimme litt. Hyppigheten har gått en smule ned de siste par ukene, så det er på tide å gjenreise kjerringa. Hyppig trening er bra for meg, det har jeg erfart det siste halve året. Selvfølgelig kan det være tungt å komme i gang, og jeg kan bli litt svett under seansen, men effekten er god. Sånn er det med mye. Sex, for eksempel. Selv om det da gjerne må litt samleie til. En blir ikke like svett av å kjederonke.

Trim blir det i løpet av dagen, men om jeg kommer til å leke litt med junior, vet jeg ikke, selv om jeg i følge denne artikkelen bør gjøre det. I det hele tatt bør jeg gjøre det jevnlig, sies det. Gjerne hver dag. Noe som jo er et ganske annet signal enn det jeg vokste opp med. Da var onani noe vederstyggelig, og en kunne få hjernesvinn eller hår i handa, og Gud stirra på deg som en aldrende kikker mens du holdt på, bare for å nevne noe. I dag er det kikking som er forbudt. Ikke onani. I det minste i de fleste kretser. Og hjernesvinnet har jeg kanskje ikke lenger kapasitet til å forstå, men innsiden av handa er rimelig glatt fremdeles. Ikke et hår å se. Så kanskje skremselspropagandaen var litt overdrevet. Det kan til og med hende at avholdenhet var knyttet til moral og skam, og at de skamgreiene faktisk var mer skadelig enn selve tuklingen.

Ting forandrer seg. Vitenskapen går videre. Maktstrukturer smuldrer opp, sannheter faller og oppstår sammen med gamle og nye illusjoner. Vi forstår stadig mer. Moralen er ikke hva den en gang var. Men kanskje ikke alt som forandrer seg automatisk er et framskritt. Kanskje det er slik at det sitter noen og ønsker forandring som kan vise seg å være tilbakeskritt. Nå kan en lese at Henning Warloe (H) vil ha kjønnsdelte skoleklasser, fordi jentene er flinkest på skolen og guttene kommer til kort. For meg høres dette ut som sutring, på lik linje med det enkelte menn hevder, at kvinnekampens egentlige mål er å gjøre alle menn til kjerringer. Sånn var det ikke før. Da menn var menn og kvinner kvinner.

Hvordan likestilling gjør meg til kjerring aner jeg ikke. Men argumentene som føres i penn ender gjerne opp i å handle om å stå og tisse vs. det å sitte. Noe som jo i beste fall bare er en tåpelig problemstilling. Fordelen med sittingen, er at du slipper dråper på gulvet eller på skåla, som noen nødvendigvis må tørke opp, og at du får tømt blæra bedre om du sitter bøyd. Noe som hevdes å være en fordel. Gevinsten ved det å stå, er vel begrenset til at noen kjenner seg mer mandige, om du da ikke er på skogstur. Da er fordelen at det er lettvint. Noe en ikke skal kimse av. Så stå eller sitt, men tro ikke at mandigheten din ligger i det.

Når det gjelder kjønnsdelingen av skoleklassene, ser jeg heller ikke hvordan en slik splittelse automatisk skal gjøre gutter flinkere, eventuelt jenter dummere. Min første tanke ble at i en slik setting ville jentene få mer ro, og derfor bli enda flinkere. Mens når de blir gamle nok til å gå på fest med guttene som har levd barneårene adskilt fra dem, mangler begge kjønn noe av den sosiale kompetansen som ville vært et resultat av å vokse opp sammen. Noe som leder meg videre til dette med respekt, grenser og voldtekt.

Det er mye som handler om voldtekt i media for tiden. Hvilket navn en putter på en slik hendelse, er kanskje ikke det viktigste.

"What’s in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet"

Slik er det med ting som stinker også, det gjelder ikke bare roser. Jeg tror selv det handler mest om opplevelse. Smerter det deg så smerter det deg. Opplever du at du blir utsatt for et overgrep, så opplever du det. Opplever du det ikke, vil du stort sett ikke kalle det voldtekt heller. Mens har du som mann ikke fått et tydelig «JA» eller «JEG VIL», så er du ikke invitert. Noe du må være før du tar en annen persons kropp i besittelse. Så spør. Får du ikke et ja, får du ta deg et stev på do i stedet. Helst sittende. For husk at noen alltid må tørke opp om du slumser. 

Selv synes jeg en invitasjon er greit å ty til, om jeg ønsker at noen skal klisse med kroppen min. Og kvinner respekterer dette, er min erfaring. Ingen kvinne har noen gang tatt meg med makt, eller etterlatt meg i et landskap der jeg ikke helt vet om jeg ble voldtatt eller ikke. Jeg vet alltid i etterkant hvorfor det som skjedde skjedde. Om jeg hadde lyst, eller i det minste var med på det. Det er også lite som skrives om voldtekt mellom kvinner som har sex med kvinner. Kanskje de lesbiske også respekterer hverandre og vet hvor grensene ligger. Så hvorfor kan ikke menn være like respektfulle, enten de nå ligger med kvinner eller menn. For egen del ønsker jeg ikke å få en feit en opp i baken bare fordi jeg var drita og fullstendig sveiseblind og derfor ikke skreik nei høyt nok til at hele verden ville kommet for å redde meg, for så i etterkant å oppleve at det skrives i media at jeg nok var med på det, eller at det var en del av det å bli voksen. For tro meg, jeg ville ikke vært med på det, og det ville neppe gjort meg mer voksen.

Når Elin Ørjaseter begynner sin kronikk med å hevde at hun ble voldtatt, opptil flere ganger, for så å fortsette med å minimere alvorligheten i det gjennom å kalle det en dannelsesreise, ta det hele videre og over til at en må skille mellom fyllerør og sadistiske overgrep, så føler jeg at dette er et steg tilbake. Akkurat som kjønnsdelte skoleklasser på sitt vis er det. Og at det bør være skambelagt å nappe løken ville vært det. Selvfølgelig er det individuelle forskjeller innenfor overgrep. Men slik jeg leser kronikken, er tankegangen ikke noe som hjelper den overgrepsutsatte, eller er med på å vise menn hvor grensene går, og bør gå. I stedet lager den et tåkelandskap, der ting blir uklare.

Og det var det. Da var dagens blogg ferdig. Nå er det opp til deg å tenke videre. Enten du er enig eller uenig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 19. august 2016

Mye lar vente på seg. Ikke bare Godot.



Det er fredag. Hele dagen. Solskinn er det derimot ikke ute. Selv om YR melder at det skal være det. Så da blir jeg litt usikker. Skal jeg stole på YR, eller skal jeg stole på min egen evne til å ta ting jeg ser, hører og føler inn over meg. Det blir litt som om hvem skal en stole på, om en produsent påstår at produktet deres er sikkert, mens uavhengige tester mener noe annet. Eller om en skal stole på media når de svartmaler alt som stiller seg åpent for svartmaling når du vet om ting som er bra, eller om du skal stole politikere som sier at de gjør som de lovet foran valget, selv om vi innerst inne vet at de ikke har gjort det.

Alt kan vris på, og pakkes inn i glorete eller smakfullt papir, for på den måten å legge et slør over noe som ikke er fult så vakker eller troverdig. Alt kan pusses opp og få en skinnende blank eller hvit fasade, mens soppen gror friskt bak et lag maling. Så innholdet er det ikke alltid like lett å gjøre noe med. Ofte koster det lang mer, og blir derfor ikke tatt tak i. Det er ikke en gang sikkert at det er ønskelig - for dem som har noe å selge, Fasadepusserne. For dem er fasade gjerne alfa og omega. Fasade er alt. Det endelige målet. Egentlig trenger vi ikke å gå lenger enn til oss selv, for å se dette. Tenk bare hvor mye vi legger ned i å framstå som bedre enn vi innerst inne vet vi er. Se bare på hva vi legger ut på Facebook. Bilder av smil og middager og nyinnkjøpte interiørdetaljer, gjerne smykket med dekaler som sier ting som «Carpe Diem» eller at «Her i huset elskes det». Uten at det nødvendigvis elskes mer av den grunn. Det er bare viktig å få sagt det. Og få vist fram noe vi vil knytte til oss selv.

Samtidig som vi aktivt forsøker å vise oss fra den siden vi ønsker på FB, unngår vi gjerne å dele noe vi føler kan hefte ved oss på en negativ måte. Selv om du verken blir psyk, trygdet, muslim, homse eller transe, om du deler en artikkel som tar for eksempel disse eller andre i forsvar, og ser forbi stigmaet utsatte eller svake grupper i samfunnet vårt holdes fast i. Noe som jo i siste instans gjør deg til en som er med på å opprettholde stigmaet. Et stigma som har sitt utspring i at du kanskje ikke er i stand til, eller ønsker å se at vi alle er enkeltmennesker - du, og jeg og naboen din.

Taushet er ikke alltid et gode, selv om den kanskje ikke fester seg ved fasaden. Taushet gjør oss ikke mer uskyldige. Taushet er ingen løsning. Ofte er den med på å opprettholde noe. På samme måte som du ville vært med på å opprettholde et overgrep, om du vet om barn som slås eller voldtas, uten å si fra. Taushet her gjør deg heller ikke uskyldig. Eller om du ser noen begår et overgrep på en fest, uten å forsøke å stoppe det.  Så er vi ærlige med oss selv, må vi vel erkjenne at vi i blant investerer mer på utsidens skimrende juveler enn på innsidens mørke kjellere og vanskelige valg. Vi vil gjerne ikke risikere noe. Påstår jeg. Men folk påstår så mye, og ikke alt henger på greip. Så tar det for det det er, og gjelder det ikke deg, har du i verste fall bare kastet bort tiden din ved å lese dette.

Mye lar vente på seg, ikke bare Godot. Mot lar vente på seg i blant. Arbeidslyst og tiltak, likeså. Og innsikt og erkjennelse. Selv venter jeg ofte og gjerne lenge på mye av dette. I dag lar sola også vente på seg. Men det er håp om at den unner oss noen stråler i løpet av dagen, ser det ut til. De skal i så fall få lov til å slikke meg. Uten at jeg skal kjempe nevneverdig imot akkurat det. I stedet slenger jeg meg rimelig sikkert villig på ryggen. For jeg vil at fasaden min skal bli brun. Det får meg til å føle meg bedre, og sender ut et signal til dem jeg møter. Uten at jeg skal påstå at jeg møter så mange. Sånn er det når en har angst, og ikke alltid ønsker å være synlig, en møter ikke all verden. Men jeg går på butikken i blant. Og der er jeg synlig, uten at noen egentlig bryr seg om akkurat det. Men bare sånn i tilfelle, vil jeg helst ikke at noen skal ha noe å utsette på meg - tenke tanker som ikke er positive. Ikke at jeg vet hva folk tenker eller hva som er positivt for dem, men jeg kan tenke meg det. Og siden jeg har en frodig fantasi, forsøker jeg å kontrollere fasaden min slik at fantasien ikke skal få for mye næring, så kraften til å rakke ned på meg selv får fullstendig overtak. Det å gi næring til fantasiene sine på dette feltet, er jo som å helle bensin på bålet. Noe som ikke nødvendigvis kjøler ting så veldig mye ned.

I går hengte jeg opp den nye utstillingen min.



Nå skal jeg bare flikke litt på et par bilder, slik at de forhåpentligvis blir presentable nok, eller i hvert fall i nærheten, og så skal de alle vises fram den 1.september. Fra det øyeblikket kan jeg ikke gjøre mer. Ikke med maleriene. De må få lov til å være det de er. På godt og vondt. Og slik er det vel med oss også. I blant er det en fordel om vi klarer å akseptere tingenes tilstand. Vi er den vi er. Med alle våre positive sider, og alle våre negative. Først når vi akseptere dette, kan vi gjør noe med det, om vi vil. Det vi ikke ser, forholder vi oss ikke til. Det vi ser, men likevel ikke erkjenner, får vi gjort lite med. Skammer du deg for eksempel over at du sliter med noe, blir det ikke mindre å slite med om du murer deg inne sammen med det. Føler du ting, enten det er frykt, hat eller avsky, alternativt kjærlighet, godhet begjær, så må du våge å vise det om du vil noen skal få vite om det, og om du for eksempel ønsker noen ut av livet ditt, eller inn i det. Du må våge å vise hvem du er.  Og maler du bilder slik som meg, blir det ikke noe utstilling om du ikke våger å vise fram arbeidet ditt. Det hjelper lite å snakke om det du en gang skal få til, og at da skal du vise det. Bare atte om hvis, osv osv. For det du ønsker å få til, vil alltid ligge noen skritt foran det du er i stand til å få til. Så det handler i blant kanskje kun om å våre. Våge å være den en er, der en er – jeg er meg.

Dagens øverste bilde viser et utsnitt fra et av maleriene som er med i min kommende utstilling. Det har fått tittelen Limbo. Plakatbildet viser et utsnitt av maleriet "Den utvalgte".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


  

søndag 14. august 2016

Det meste i livet kan tilsettes et eller annet krydder




Det er søndag. Ikke no’ gæli med det. Dager kommer og dager går. Det er vel egentlig hva en fyller dem med som er det avgjørende for hvordan de blir og ender, ikke navnet på dem.

Min søndag startet som de fleste andre dager. Med kaffe og havregrøt og litt nyheter på nett. Eneste forskjellen mellom søndag og for eksempel onsdag, er at på søndag bruker jeg ikke vekkerklokke. Jeg sover i stedet til jeg våkner. Det betyr at dagen blir litt kortere enn den gjengse hverdag, men det får stå sin prøve.

I går var det lørdag. Da fikk jeg sortert, kastet og ryddet på plass en del greier, som ble tatt ut av et digert skap jeg på fredag flyttet fra et rom til et annet. Det føles godt å få skapt litt orden, godt å hive litt skrot, kjenner jeg. Det å gå fra et skap hvor det det var så stappa at det ikke lot seg gjøre å vite hva som var der lenger, til å få et skap med litt orden og fremdeles ha ledig plass, gjør ikke vondt i det hele tatt.




Og siden jeg først var i gang, dro jeg ut og kjøpte meg ei ny stålampe til kontoret/hobby/akvarierommet mitt, der det ryddige skapet nå står. Den kostet ikke mer enn 149 kr, på Ikea. Sånt kan en leve med, selv om skjermene er av plast.




Men det stoppet ikke der. Jeg kjøpte en blomst også, når jeg først var på Ikea. En liten feminin touch i ei potte med blonder. Du ser den på det øverste bildet. Jajamensann, nå ble det pinadø koselig her, tenkte jeg på kvelden, da jeg lå på sofaen og nøt en liten whisky etter endt arbeid, 



og jeg kjente på en tilfredshet over at en må jo ikke leve med kun ei enkel lyspære i taket, en poster med Samantha Fox og en brannvimpel på veggen, bare fordi en er mann, bor alene og lever på trygd.

Selv om blomsten ikke er så stor, så er det den eneste jeg har. Blomster har en lei tendens til å dø hos meg, så jeg hadde egentlig droppet den slags. Levende saker i grønt begrenser seg derfor til planter i akvariene. Selv om jeg har kvittet meg med de fleste av de akvariene jeg hadde, har jeg fremdeles to store igjen, og et lite med reker.



Det er uansett ikke mangel på grønt hos meg. For ei grønn lampe har jeg også, du vet en sånn som står på skrivebordet til privatdetektiver i diverse filmer. Men den er ikke levende, og skal ikke ha vann. Sånn er det med lamper. De har små behov og er lette å holde.

Det å få til orden i et skap og attpåtil ta et par små grep på hyggefronten, føles absolutt ikke feil. Det føles vel heller ikke som om det er noe å skrive blogg om, men som den rebellen jeg er, gjør jeg det likevel, i stedet for å skrive om for eksempel jakt og fiske. Ikke alle kan være Lars Monsen. Likevel, jeg planlegger en tur ut i dag. Selv om det regner. Det gjør godt å få brukt beina og lungene litt. Til og med for folk som meg, som har både en fysisk og psykisk utfordring. Og att på til har en trygd. Vi som har det på denne måten, jo ikke bare sette oss ned og dø kjappest mulig, selv om enkelte ser på oss kun som en plage og en utgiftspost, og gjerne vil ta fra oss siste rest av både verdighet, levestandard og egenverdi. Som for eksempel vår glimrende og effektive blå, blå regjering. La oss renske landet for tiggere, syke, flyktninger, gamle og annen uproduktiv berm, er regjeringens plan, ser det ut for. Det er kanskje ikke det de sier, men handling sier gjerne mer enn ord. White trash er og blir white trash, 



og vi lar oss ikke dupere av at de pynter litt med en blomst og ei lampe fra Ikea, sier valgene de trer ned over hodene våre. Om de lavere kastene har råd til hygge, har de for mye penger. Så nå får vi finne på nye grep så de får mindre og de som har mye får mer. Rett skal være rett. Stripp dem for alt som strippes kan, ære, stolthet og egenverdi. Kle av dem som aldri ble bra nok, og la dem gå skammens gange, nakne og synlige for alle oss som er bedre enn dem.

Det er ikke så mye undertegnede kan gjøre med de kalde og kyniske hjerters valg. Slike som de du kan lese om her.  De eneste valgene jeg har en smule kontroll over, er mine egne. Selv om de mulighetene en er gitt, ikke er plassert på øverste hylle, så ligger det noen valgmuligheter igjen likevel. Litt sånn innimellom, i skyggene eller under en stein. Og i går forsøkte jeg å utvikle mitt lille rede litt, mens i dag skriver jeg altså blogg, og jeg legger ut noen bilder fra hjemmet mitt, selv om det ikke er et slott, eller noe å skryte av. Dette er valg jeg tar. Uten å trampe noen ned i søla og uten og forsøke å vise verden via Facebook hvor vellykket og bare lykkelig jeg er hele tiden. For selv om jeg kan kjenne på små glimt av lykke sånn innimellom, så finnes det noe jeg ikke er, og det er vellykket. Jeg er ikke en gang i nærheten. Uten at det betyr at jeg bør avlives av den grunn. 

Det er søndag formiddag. Etter hvert skal jeg altså ut og gå litt tur, og antagelig skal jeg ta litt bøy og tøy av gammelmannskroppen før kvelden også. I tillegg skal jeg ete. Ikke indrefilet, snegler, rådyr kobe, trøfler, noe utrydningstruet på en seng av artisjokkhjerter eller hummer med en lett saus av de fattiges barns tårer, men likevel mat. For mat må til. Havregrøt og gulrøtter, et eple, ei brødskive og kanskje en flik av noe som en gang hadde et tryne, for eksempel en gris. Alt må ikke være dyrt eller sjeldent for å smake godt. Det meste i livet kan tilsettes et eller annet krydder.

Jeg regner med at du også skal bruke dagen til noe, selv om det er søndag. Kanskje du skal hvile ut etter en lang uke, se litt OL, spise middag alene eller med familien, kjefte på noen, trykke noen ned, gi noen en klem og en kjærlighetserklæring, glorifisere deg selv, stirre inn i en stor tomhet eller ned i et dypt mørke. Uansett vil det du gjør springe ut av at du tar valg. Sånn sett er det ingen forskjell mellom Siv, Jern Erna, Sylvi Listhaug, deg selv og meg. Vi velger og velger alle sammen, hver eneste dag. Eneste forskjellen ligger vel i hva vi velger og hvorfor. Selv velger jeg nå å runde av dagens blogg. Så der har du den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







fredag 12. august 2016

Djevelens verk, bortforklaringer og andre valg.





I dag starter jeg Vannlandet med denne linken. Den leder deg til en kort artikkel, som forteller at voldsutsatte og misbrukte barn ikke får legeundersøkelse når de kommer til barnehusene, på grunn av ressursmangel. En konklusjon helseminister Høye sier seg uenig i, skal en tro artikkelen. Selv tenker jeg at dette bare underbygger en trend som har blitt eskalert under regjeringen vi har nå, at de svake i samfunnet nedprioriteres. Ofte på et vis hvor goder blir tatt fra dem. Enten det er barn, gamle, syke, uføre eller andre det er snakk om. Ikke sjelden kommer disse nedprioriteringene i små pakker, gjerne forkledd som nye måter å regne ting på, men over langs blir de likevel merkbare for de som allerede har lite. Samtidig sementerer disse valgene noe om holdninger, overfor resten av samfunnet. Hva som har verdi. Hvem som har verdi. Og hvem som ikke har det.

Semantikk og bortforklaringer, vridning av sannheter, stadig dukker det opp skyggelandskap som vi lures inn i, mens de som sitter i solen samtidig får bedret sine kår og vilkår. Og dette stemmer folk på. De samme folka som gikk til urnene med løfter om at alt skulle blir bedre. De samme folka som så for seg mindre bompenger, billigere biler, billigere bensin, mer til mat, mer til syke og gamle osv. Men det ser ut til at alle løftebruddene glemmes av folk flest så fort en flyktning banker på døra vår, og så bli alle tanker og følelser rettet i den retningen, ofte båret fram av enda mer semantikk, bortforklaringer, vridninger av sannheter og hat, hat hat, mens djevelen gnir seg i hendene og danser rundt med struttende pikk i pur lyst og gammen, gjerne på en festlig segway, som nå er lov å bruke i Norge. Yeiii - det var segway vi trengte, ikke penger til barnehus.

Nå er det ikke alle som tror på djevelen, og heller ikke jeg, men for dem som gjør det, burde det jo framstå som et tankekors, om en titter litt i kommentarfeltene avisene så velvillig har gitt oss som tumleplass her i vår høyborg full av kristen nestekjærlighet. Det er ikke måte på hva som vris over til å bli hat. Øverst troner muslimhatet.  Og er det ikke en muslim som står bak et eller annet faenskap, så skrives det at det KUNNE vært det. Mens fokus glatt og arrogant fjernes fra det det egentlig handlet om i artikkelen, som for eksempel kan være norske gutters voldtekt av norske jenter. Jeg må si jeg gremmes i blant, her jeg sitter i vårt rike land fylt av segways, vannscootere og andre populistiske skyggeslør.

Men det var nå det. Grunnen til at jeg nevnte djevelen, er at 1. september åpner jeg en ny maleriutstilling, og den ser ut til å få tittelen Djevelens verk, om det ikke skjer en forandring i siste liten. Utstillingen er ment å peke på noen problemstillinger rundt tro, tvil, holdninger og ansvar. Ikke i form av å gi noe entydig svar, men mer som et håp om at de som ser den vil stille seg selv noen spørsmål. Så får det samtidig bli opp til hver enkelt å finne sine egne svar på de spørsmålene, og kanskje tenke litt over dette med ansvar.

I og med at det nærmer seg åpningsdatoen for utstillingen min, har jeg så vidt begynt å kjenne på presset. Både tidspresset, og presset som handler om å levere og blottstille seg. For å vise en utstilling er jo å blottstille noe. Og da tenker jeg ikke kun på evnene en måtte ha på et slikt felt, men også på hvor evnene kom til kort. Samtidig viser en jo gjerne fram både tanker og følelser som en har lagt ned i arbeidet en har gjort. En stiller seg med andre ord åpen for hugg, en kan angripes og/eller kritiseres/dømmes for noe. Og det kan jo være en mangesidig opplevelse å gå frivillig inn i, for det er jo ikke kun kunsten som stilles åpen for hugg, det er også kunstneren. Men stort sett går det jo bra. En må bare arbeide litt med den delen som omhandler aksept. I dette tilfellet aksept av meg selv, det jeg har fått til og ikke fått til, tankene mine og holdningene mine. Når dørene åpnes har toget gått, og det er lite poeng i å gremmes eller å tenke at en skulle gjort ting annerledes, bedre, finere, med mer innhold. Bildene henger der i all sin nakenhet, og det er ikke mer jeg kan gjøre med dem.

Fram til utstillingsåpning går livet ellers sin skjeve gang. I dag skal jeg demontere et digert tredørs garderobeskap, som skal flyttes til et nytt rom. Nå står det i kottet mitt. Men kottet er så lite at det ikke går å få vridd skapet som nå står med fronten mot døra ned og over på siden. Så jeg må legge det med framsiden ned, og så demontere det. En kjedelig jobb i et trangt rom, men den lar seg gjøre. Og i morgen skal kjæresten hjelpe meg med å få satt det opp igjen på kontor/hobby/akvarierommet mitt. Det er alltid bra å være to når en skal montere ting. Både med tanke på hender og hoder. I det hele tatt er det ofte greit å være to. Å være alene om absolutt alt er ikke nødvendigvis en fordel, selv om det kanskje kan oppleves trygt.

Så var vi kommet til punktet hvor det er på tide å avslutte dagens blogginnlegg, og det gjør jeg på den vanlige måten, for vanlige måter er også ofte trygge:

Dagens bilde viser et ikke helt ferdig bilde av maleriet "Stigmata".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





tirsdag 9. august 2016

Det meste går over.



Livet er gøy. I blant. Men ikke alltid. I dag våknet jeg med magesjau, og det er ikke spesielt festlig. Trøsten er at det går over. Det meste går over. Du også. Selv om det siste ikke er en trøst, kanskje. Det er vel mer å regne som litt skummelt, at du og jeg og alle andre går over. Eller i beste fall trist. Om en ikke har kommet dit at en føler en ikke har noe å leve for lenger. Og dit kommer jo mange. Heldigvis går det også over. I det minste om det skyldes en depresjon, og det gjør det jo ofte.

Det er mye som ikke er spesielt gøy. Om en har lyst og tid, kunne en sikkert laget en innfor jævlig lang liste av den sorten. Men det er jo ikke akkurat noe poeng i det. Det finnes mer produktive ting en kan bruke tiden sin til. Selv om det å spraymale dassen fordi magen krøllet seg, kanskje ikke kommer under den kategorien. Slike fritidssysler havner nok på lista over det som ikke er så gøy. Sammen med mye annen skit.

Å få tømt røropplegget er likevel ikke bare negativt. For plutselig ser magen litt flatere ut enn etter for eksempel en diger middag. Og det er jo gøy. Om en synes flat mage er gøy. Noe jeg synes det er, siden jeg har arbeidet i noen måneder nå for å flate ut de verste toppene. Et arbeid som sakte, men sikkert, har gitt resultater. Bildet over her er av navlen min, fra da magen var større enn den er nå. Den var faktisk så diger at bare litt av den fikk plass på bildet.

Magen min er fremdeles ikke helt der jeg synes den skal få lov til å være. I det hele tatt er det mye i livet mitt som ikke er helt der det kunne fått lov til å være. Om alt burde vært et helt annet sted, er vanskelig å si, men jeg gjør så godt jeg kan, på de fleste felt, mens jeg forsøker å fjerne ord som "burde" fra vokabularet mitt. Og ting er bedre nå enn de var i yngre år. Det vil si at de går seg til. Om enn langsomt. Men med årene får en uansett bedre tid. Noe som er et paradoks, siden tiden etter hvert renner ut. 

Det er mye som renner ut, i dag også, uten at jeg skal gå i detaljer, men over langs er det enda mer. I blant så mye at det blir som et fossefall. Håp, for eksempel, renner ofte ut. Og broer brennes. Det vil si at virkeligheten som blir igjen som en kan se, føle og smake på, er det som ligger midt mellom håpene og brente broer, kanskje. Og er det egentlig så ille å være akkurat der? Det er jo et ypperlig sted å være, tenker jeg, om en for eksempel vil ta seg en liten piruett. Om du ønsker å ta en piruett, må du ta den her og nå. Du kan ikke ta den i går, og i morgen er det ikke sikkert du får tid, eller at du husker på det. Jeg tror at folk tar for få piruetter. Samtidig tror jeg at en liten piruett i ny og ne gjør en glad. Bare prøv, så skal du se.



Det er mye en kan se. På. Og etter. Fordelen med å se på, framfor etter, er at å se på knyttes til nå, mens å se etter knyttes til en framtid. Å leve i framtiden er ikke nødvendigvis en fordel. Ikke det å leve i fortiden heller. Men litt planlegging må til likevel. Og litt bearbeiding og ettertanke. Liv har blitt levd og liv skal leves, og erfaring bør helst være knyttet til valg som skal tas. Alt kan ikke være på impuls, uten å være knyttet til erfaringer og konsekvenstenking. Da går ting fort på ræva. Så ta det litt rolig med piruetten, og kjenn dine begrensninger før du begynner å spinne ukontrollert utfor verandaen. Eller ned trappa. Eller andre steder som ligger lagelig til for å knekke lårhalser. Eller nakker. Et håndledd. Eller stoltheten.

Og se, der ble det en blogg. Noe måtte jeg jo finne på mellom doøktene. Atelier blir det neppe i dag. I det hele tatt er det mye det ikke blir i dag. Slik er det vel egentlig hver dag. På den annen side så blir det noe. Noe å smile av eller fryde seg over eller smake på eller se på. Og sånn er det for deg også. Så gled deg over det. Tikk, takk, tikk, takk…

Bildet av foten fikk tittelen "Dans".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  

Da jeg var rundt tjue år gammel, bodde jeg på en liten hybel, sammen med en billig platespiller, en gitar og et par Cohenplater. Mye er forandret siden da, men Leonard Cohen lytter jeg fremdeles til i blant. Så det har ikke gått over.















lørdag 6. august 2016

Leire og gratie og tidens tann.




Det er lørdag. Laugardag. Som betyr vaskedag. Uten å si noe mer om hva som skal vaskes og hvordan. Men her blir det neppe vasket annet enn legemet. Som nå er i gang med dagens trimøkt innimellom skrivingen, og derfor nok blir litt svett. Senere i dag er planen en tur ut på apostlenes, sammen med kjæresten. Og om ting går som planlagt videre også, skal jeg begynne å rydde/ommøblere litt på kontoret mitt. Jeg har to skrivebord der, men nå skal et ut og over til kjæresten. Godt at ikke alt må havne på dynga bestandig, bare fordi en ikke trenger det selv lenger.



Da jeg var barn badet eller dusjet vi kun en gang i uka. På lørdag. Nå kan det blir to dusjer om dagen. Så ting forandrer seg. Alt forandrer seg. Kontorinnredninger og indre liv, verdier, lengsler og årstider. Å tviholde i det som var, bare fordi det var og er kjent, er ikke nødvendigvis en ensidig god ting. En lyt hengja med der en kan og åpne opp for nye ting.



I natt drømte jeg at jeg arbeidet med leire. Ikke så rart, siden jeg i utgangspunktet er keramiker og har gitt et solid jafs av livet mitt til dette hjørnet av vårt stadig ekspanderende kunstfelt. Som etter hvert til og med på enkeltes lepper inkluderer fotball. Men dem om det.



Grunnen til at drømmen kom akkurat nå, er vel at noen på atelieret har begynt å eksperimentere litt med leira. Og det har fått meg til å kjenne på en lyst til selv å arbeide litt på dette feltet, og har derfor i tankene gått inn og sett for meg mulige tema og teknikker jeg kunne ta tak i. Leire er jo så mangt, og kan brukes til mye. De som måtte finne det interessant, kan gå inn på Facebooksiden min og finne noen arbeider der,  i tillegg til de jeg legger ut her og nå. Både pottemakeri og skulptur. For de som er enda mer interessert, kan de finne noen andre keramikere jeg selv liker under disse linkene: Peter VoulkosTakeshi Yasuda og Norvald Hemre.




Samtidig som lysten til å kna litt i leira har etablert seg en smule i meg, har jeg blitt spurt om jeg kan holde et lite dreiekurs for de andre på atelieret, og det kan jeg jo selvfølgelig. Jeg var en gang en ganske habil dreier. det var dreiingen jeg levde av. Jeg var mest pottemaker. Nå er det 16 år siden jeg forsøkte meg på kunsten sist gang, men jeg satser på at det er som å sykle. Kan en det så kan en det. Kanskje. En kan i hvert fall innbille seg at en fremdeles behersker det. Uten dermed samtidig å begynne med andre fysiske aktiviteter som alderen muligens ikke helt er enig i er en god idé å gjenoppta. Som å stå på rullebrett, for eksempel. Stuping ville kanskje heller ikke blitt en høyverdig studie i gratie eller ynde, kjenner jeg jeg kroppen min rett. Og det gjør jeg, tror jeg. Så stupet hadde vel blitt mer som ei dynge ned i vannet og ei blåse opp igjen. År i horisontalen på sofaen setter sine spor og fremmer sine begrensninger, det er bare å erkjenne. Sånn er det med oss alle. Tiden gir og tiden tar. Der spensten er på hell, øker kanskje noe annet. For eksempel ordforrådet. Så en kan ta i bruk ord som gratie og ynde. Ord en rynkefri oppkomling neppe har inkorporert i dagligtalen.



Nå skal jeg runde av. Ble ikke så lang blogg i dag. Noe som nok ikke får folk flest til å hive seg på gulvet og klore seg selv opp i avmakt og lengsel, mens de påkaller både det ene og det andre i håp om å få mer. Men det får jeg leve med. Vi må alle leve med noe. Du også. Forhåpentlig er noe av det til og med veldig bra.

Øverste bilde viser skulpturen "Taus".  Den består av steingods, lim, papp og plast.
Bilde nummer to og tre viser skulpturen "Argument". Steingods.
Bilde nummer fire skulpturen "Vern". Steingods.
Bilde nummer fem viser noe av produksjonsvarene som brødfødde meg i mange år. Blåleire, begitning og transparent glasur.
Og det siste viser tekanne og kopp. Porselen med begitning.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: