Litt som i livet selv.

Det går mot helg. Og samtidig går det mot slutten av ferien. En ferie som ikke har vært spesiell spennende, men grei, og våt så det holder. Så våt at vi snakker nedbørsrekord i Bergen, for juli. En rekord som kanskje ikke er så mye å skryte av.

Selv om ferien ikke har bydd på all verdens sol eller spennende opplevelser, så har den likevel gitt meg noe. Det er ikke alltid det skal så mye til.

Over helgen er det tilbake til atelieret. Og det blir sikkert kjekt. Noe småplukk gjenstår før utstillingsåpning 1.september. Så jeg regner med å ha rimelig god tid, slik at jeg slipper å stresse på slutten. Jeg liker ikke stress. Selv om jeg alltid har fått gjort mye når en leveringsdato nærmer seg. Spesielt da jeg drev som keramiker. Nå har jeg etter hvert blitt flinkere til å ha god tid på slutten. Litt som i livet selv.

I de siste innleggene på Vannlandet har jeg skrevet noe om å gå ned i stemningsleie. For de som mot formodning er interessert i dette, så tror jeg at jeg er på vei opp igjen til et mer hyggelig nivå nå, uten at jeg dermed vil påstå at vi nærmer oss taket. Og det som har hjulpet meg mest, er samtalene jeg fører med meg selv, tror jeg. Som for eksempel nettopp her i Vannlandet. Ting blir mer tydelige når de blir satt ord på. Og når noe er tydelig, er det lettere å ta tak i. Det som ligger innhyllet i tåke er det vanskeligere å få grep om. Og i jakten etter holdepunkt risikerer en å gå på en stolpe, eller noe sånt, og få seg en trøkk på nesa.

Noe som kan få tåka til å løse seg opp slik at en klarer å få oversikt over det landskapet en er i, er i tillegg til å sette ord på ting for seg selv, det og være i dialog med noen. Det er derfor vi har psykologer.  For mitt vedkommende er det mange år siden jeg brukte den sorten, men det fungerer med vanlige folk også. En kan prate med nesten alle, om en våger litt tilbakemeldinger. Og der er vi vel ved cluet; en må våge noe om en vil utvikle noe. Våge å speile seg. Og da mener jeg ikke på badet, men i et annet menneske. Helst noen som har noe å komme med av noe positivt eller øyeåpnende. Og slike mennesker finnes, så det handler som nevnt om å tørre.

Slik fungerer det i forhold til det å lage kunst også. En må våge tilbakemeldingene. Enten det er under prosessen, eller gjennom å stille ut det ferdige arbeidet. Selv gjør jeg begge deler. Jeg stiller ut, men jeg samtaler også om arbeidene mine under prosessen. Det gjør at jeg får noen trøkk på nebbet, fordi jeg må ta inn over meg ting jeg ikke alltid har mest lyst til å høre, men det gir meg også nye vinkler å se på ting fra. Så noe gjør vondt, og noe gjør godt, i en slik prosess. Litt som i livet selv.

For et par dager gjorde jeg ren kaffetrakteren min. Og brødristeren. Det var en stund siden sist. Så det gjorde meg fornøyd. Nå skinner begge deler. Og det gjør godt å se på dem. Antagelig handler det om at jeg har gjort noe. For det å gjøre noe, gir ofte en gevinst. Det trenger heller ikke å være så mye.

Det som i blant ødelegger for oss når det kommer til det å glede seg over små ting, er at vi sammenligner de små tingene med de store. Og ofte med store ting andre får til. For hva betyr det vel at en har gjort ren kaffetrakteren, om en sammenligner seg med det en hjernekirurg arbeider med? Og hva betyr det med et ryddig kjøkken, om en sammenligner det med et slott? Veldig lite. Så i stedet er det lurt å sammenligne med seg selv, og sitt. Sammenligne den skinnende kaffetrakteren med den ikke fullt så skinnende, i stedet for med en diamant. Og klarer en å verdsette det en får til på det viset, så får en samtidig en verdi selv. I stedet for at en alltid setter ting opp mot det en ikke får til, det en aldri vil får, den en aldri vil bli, det som egentlig er uoppnåelig. Har en kun fokus på det uoppnåelige, blir hver dag et bevis på utilstrekkelighet, og ansvaret for det må en legge et sted. På seg selv, eller noen i sin nærhet. I stedet for at en for eksempel gjør rein kaffetrakteren, sier seg vel fornøyd med det, og kjenner at det finnes glede også i små ting.

I dag er det fredag. Det betyr tacokveld hos kjæresten. Taco er godt. Og en kan velge hva en vil sette sammen og ha fokus på, og så nyte det endelige resultatet. Kjenne kjøtt og grønnsaker og tacosaus og rømme fylle munnhulen og kjærtegne smaksløkene. En trenger ikke å tenke på at et eller annet sted sitter det noen med dyr rødvin og noe spennende, smakfull og gjerne utrydningstruet på tallerken. En kan være i nuet, og verdsette en liten paprika eller ananasbit og drikke et glass rent vann. Mer skal det gjerne ikke til, for å føle at livet har noe å gi; en ren kaffetrakter og litt taco. Alt innenfor det oppnåelige for de fleste. Akkurat som mye annet i livet. En kan plukke litt her og litt der, sette det sammen og nyte det. Mens en kanskje snakker litt sammen. Og speiler seg i hverandre. Og forholder seg til det en ser, i stedet for det en ønsker å se.

Og se, der var dagens blogg ferdig. Nå skal jeg trimme. For selv om jeg kjenner at tingene jeg nå har nevnt hjelper meg å si, og forsøke å leve etter, så hjelper det ikke akkurat mindre å bli i litt bedre form, opplever seg. Å gå en tur, kjenne at en finnes og har en kropp, ta en push-up, bøye og tøye litt her og litt der, litt som i livet selv.

Dagens bilde er fra en installasjon jeg lagde av søppel, for noen år tilbake. Den fikk navnet Innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: