Fortell noen hvem du er.

Pokemonfeberen raser visst i Norge. Og i Bergen. Og til og med i min nærhet. Men fram til nå har jeg ikke blitt smittet. Noe som ikke skyldes vaksinering. En kan ikke vaksinere seg mot alt. Hadde det vært mulig, hadde jeg vaksinert meg mot rimelig mye for lenge siden. For eksempel mot dårlig råd. Eller mot skam, og rødming. Angst hadde vel også kvalifisert for ei solid sprøyte. Og depresjon. Bare for å nevne noe.

Fantasi er fantasi og virkelighet er virkelighet. Mine vaksinasjoner begrenser seg derfor til ei årlig sprøyte mot influensa, og så har jeg vaksinert meg mot lungebetennelse. For disse diagnosene er ikke akkurat noe jeg trenger med mine dårlige lunger.

Når det gjelder Pokemon, så blir jeg nok uansett ikke smittet uten vaksinasjon. Jeg tror jeg er rimelig immun fra naturens side. Slike greier har aldri interessert meg, så det preller av som vann på gåsa. Men kjæresten min er smittet. I hvert fall litt. Og siden vi hadde sol i Bergen i går og får litt i dag, er hun ute og går.  Uten meg. Skal hun og jeg gå tur sammen må telefonen legges bort. Såpass krav til tilstedeværelse må en kunne stille, føler jeg. Å gå på tur med noen som har nesa i telefonen og som finner Pokemon mer interessant enn deg selv, er ikke et tema i min verden. Det trenger ikke en gang å være Pokemon det handler om. Å gå med nesa i telefonen på tur er ikke ønskelig uansett hva en ser etter, fordi det tar oppmerksomheten bort fra det en kan kalle en vanlig samtale.

Til vanlig er ikke dette med telefon eller data noe problem for min kjære og meg selv. Vi bor jo hver for oss, og når vi er sammen legger vi det stort sett bort, om det ikke er noe kunnskap vi trenger å google oss fram til for å fylle på med i en samtale. Og dette med Pokemon er heller ikke noe problem. Jeg lar bare være å forholde meg til det på annen måte enn å være aksepterende, om ikke akkurat engasjert. En må jo ikke gjøre absolutt alt sammen, en kan gjøre noe hver for seg også. Såpass får en unne hverandre. Men noen opplever nok at skjermer tar for mye oppmerksomhet i heimen.

I går så jeg en reprise på en episode av Brille. Der ble det vist til en undersøkelse der par ble spurt om hva de opplevde som mest irriterende hos kjæresten/vennen/partneren/ektefellen. Og det var faktisk ikke skjermene som scoret høyest. Det var for mye fokus på bagateller som gikk av med seieren. Du vet, det å henge seg opp i detaljer og aldri stoppe med å mase, kjase, tygge hverandre langsomt i biter i et forsøk på å få igjennom sine ideer eller krav. Uansett viktigheten av temaet.

Selv maser jeg en del. Selv om jeg kaller det å snakke om temaer som bør snakkes om i stedet for å vike unna dem. Så jeg snakker om det meste. Ikke minst om meg selv. Men også om saker jeg tenker og føler eller opplever som fornemmelser eller muligheter. Så jeg kan også kalle det å vise interesse. Eller å være engasjert. Tilstedeværende. Det er i det minste egenopplevelsen. Hva andre mener vet en ikke alltid.

Selv om snakketøyet er lett å sette i gang når kjæresten og jeg er i sammen, så tror jeg ikke jeg har så veldig sterkt fokus på bagateller som hvor eller hvordan skoene skal stå, hvordan en skal klemme på tannkremtuben eller andre småting. Noe som selvfølgelig hjelper på dette, er at vi ikke bor sammen, men har ansvaret for hvert vårt hjem. Selv om det i seg selv ikke hindrer en i å ville hjelpe, om en ser at hjelp er en fordel. Enten det nå er i ord eller handling.

I noen forhold kan det oppstå en maktkamp. Selv er jeg ikke så opptatt av makt. Noe kjæresten heller ikke er. Så vi slipper de maktkampene. I stedet forsøker vi med aksept. Aksept funker minst like godt som makt i hverdagen. Dette vet jeg. For jeg har forsøkt å leve i forhold med maktkamper også. Noe som ble mindre vakkert etter hvert. Omsorg og velvilje og det å gi hverandre rom og muligheter er langt bedre. Så det å akseptere at Beate flyr rund og jakter Pokemon er ingen utfordring. I stedet er det kjekt at hun er ute og går. For det å gå er uansett en bra ting. Både for fysikken og psyken.

Dette siste vet jeg også noe om. For etter å slitt sofaen med innbitt vilje og utholdenhet over flere år, har jeg nå satt legemet i bevegelse noen måneder. Og det har gitt uttelling. Selv om det også gir noen utfordringer. Blant annet er dørstokkmila stadig der. Ting må velges og så fullføres. Det kommer ikke rekende på ei fjøl. Så jeg må veldig ofte tvinge meg selv til å komme i gang. Men har jeg først kommet i gang, funker det fint.

En annen konsekvens min nye måte å leve på gir, er at jeg maser om det. Eller snakker om det. Kjært barn har mange navn. For det er jo slik, at jeg fremdeles er nyfrelst innenfor denne helse, sunnhetsgreia. Og det er jo gjerne slik med de nyfrelste, at de kjaser om det. Det hjertet er fylt av renner munnen over med, halleluja. Dag ut og dag inn. Her på bloggen og i hverdagen ellers. Enhver anledning er en god anledning. Så kjæresten min må leve med dette. Noe hun ser ut til å klare rimelig greit.

Jeg liker å gi råd. Her på Vannlandet kan jeg gjøre det helt fritt, uten å bli bedt om det først. Og dagens råd er: 

Snakk! Snakk med noen. Snakk med hverandre. Våg å si det du kanskje har brent inne med. Fortell noen hvem du er. Og lytt. Lytt til det som noen ønsker å si deg. Det noen kanskje trenger å si. Kanskje skaper dialogen i seg selv en bevegelse mot noe.

Nå skal jeg runde av. Morgentrimmen venter. I kveld skal jeg på foredraget som jeg skrev om i forrige innlegg. Og filosofen som skal holde det, heter ikke Jan Mogens, som jeg skrev tidligere, men Jan Mogens Vårdal. Noen ganger går ting litt kjapt i svingene.

Et lite utdrag hentet fra innbydelsen til foredraget:

«Foredraget skal omhandle den undertrykkelsen som vi er blitt tvunget til å utøve over oss selv, den undertrykkelsen som vi selv tar del i. Videre skal det omhandle hvordan det er mulig å frigjøre seg fra denne undertrykkelsen, men ikke konkrete former for terapi.

Det er forskjellige forhold som undertrykker:

- Den normaliserende makten i samfunnet som krever at vi alle skal være og gjøre som de andre, og som påtvinger oss disiplin, lydighet og likhet, slik denne makten er beskrevet av blant annet Søren Kirkegaard, Alice Miller og Aksel Sandemose.

- Den ødeleggende konkurransen mellom menneskene samt prestasjonskravene og perfeksjoneringskravene som omgir oss.»

Dagens bilde handler om makt og overgrep, om det å trykke ned.

Bjørn

Dagens link: