For en herlig tanke!

Ny dag, nye muligheter. Eller, mulighetene er vel ikke så nye, i stedet er de vel rimelig stabile i innhold og fasong fra dag til dag, så det handler kanskje mest om muligheter en kjenner igjen, når en tyr til slike utsagn. Uansett er det mulig å ta tak i noe som ikke ble tatt tak i i går, eller dagen før, eller sjelden eller aldri vurderes, når en ny dag har startet opp. For sånn er det med mulighetene, de nekter deg ikke tilgang om de først har lagt seg med bena spredd foran deg. Du må bare gjøre jobben sjøl, sier mulighetene, og smiler forførerisk og velduftende.

Én mulighet jeg har tatt tak denne dagen, er muligheten jeg har til å skrive ned noen tanker her på Vannlandet. Det er en mulighet jeg har de fleste dager, men ikke alltid benytter meg av. Om du benytter deg av muligheten du har til å lese, vet jeg ikke, men i det siste har det også dukket opp en del lesere fra Russland, kan jeg se av treffstatistikken. Hvorfor vet jeg ikke, men det kan være treff på et søkeord som brukes mye der, kanskje. Uansett blir det nok ikke mange nok til at det gir meg muligheten til verdensherredømme.

Mine muligheter er nok begrenset. Deal with it, forsøker jeg å si til meg selv. Men noen har jeg. Og én mulighet jeg skal ta tak i denne dagen, er muligheten til å bevege kroppen. Den muligheten er det ikke alle som har. For noen er det mulig å bevege kun deler av kroppen, mens andre kan bevege svært lite. Siden jeg kan bevege det meste, er det en mulighet jeg bør vise respekt, kanskje, og ikke bare la den gå meg forbi. Som jeg har gjort et par dager innimellom i det siste, fordi stemningsleiet mitt sank litt.

I dag gjør jeg noen av bevegelsene (les: øvelsene) innimellom skrivingen. Det vil si at jeg skriver litt, så gjør jeg et sett med øvelser, og så skriver jeg litt igjen. Akkurat nå er det knebøy jeg holder på med. Og jeg puster og peser mens jeg bøyer, og og skriver til pusten har roen seg igjen, før jeg tar et nytt sett knebøy.

Om du bruker fantasien din, kan du sikkert se det hele for deg. Om du klarer det, så er det fordi hodet ditt gir deg den muligheten. Fordi hjernen din fungerer. Ikke alle hjerner fungerer. Noen får sin begrensning grunnet for eksempel et hjerneslag, mens andre kan ha vært utsatt for en ulykke. I tillegg finnes det de som bedøver hjernen sin med hva de enn måtte komme over av bedøvelsesmidler. Noen av disse igjen, driver egentlig med selvmedisinering. Det vil si at de forsøker å rømme fra en eller annen smerte. Og det er det mulig å forstå, om en legger godviljen til. Eller vi kan fordømme både løsningen og mennesket. Du velger selv.

Godvilje er altså en mulighet vi har, når det kommer til å det å ty til ting. Vi MÅ derfor ikke ty til fordømming. Men vi har muligheten til det også. Homser og transer og muslimer og trygdede og annerledes tenkende, det er bare å fordømme. Gjerne som en automatisk respons. En MÅ jo ikke tenke selv hele tiden heller.   

Selv om godviljen bærer i seg muligheten for forståelse og aksept og vekst på et helt annet plan enn fordømming har, så velger vi likevel ofte fordømmingen når vi må forholde oss til noen som ikke ble like heldige i livets lotteri som vi selv ble forunt.  Det er kanskje lettere. Det er lettere å peke på noe en mener er feil, enn å gi fokus til det som er bra. Og det å velge letteste vei er jo et menneskelig trekk, så la oss ikke fordømme dem som fordømmer noen. Det må da være lov å være menneskelig. I hvert fall for noen. Om alle var like ville ingen være rike.

I og med at de siste dagene har medført et noe lavere stemningsleie enn det som har vært standarden de siste månedene, har det dukket opp noen nye muligheter for meg. For slik er det med muligheten, de karrer seg fram i all verdens landskap. Tyter fram gjennom glippene i utfordringene og begrensningene. Én av mulighetene som skviste seg fram og tilbød seg selv til meg, er at jeg kan legge meg flatt, og håpe at ting skal forandre seg til det bedre igjen. Noe det ganske sikkert vil gjøre, en gang. En vet bare ikke når. Om det skjer før komposteringen går så langt, at en ikke lenger klarer å skille seg selv fra sofaen, eller om en klarer å rette ryggen og reise seg før det.

Muligheter er ikke en ny ting. Selv begynte jeg å tenke på denne delen av livet for lenge siden. Og i det siste har jeg forstått at jeg har mulighet til å forberede meg i forhold til fall i stemningsleiet, slik at jeg ikke synker ned i for eksempel depresjonen, eller ender i et symbiotisk forhold til sofaen. For depresjoner er en helt reell mulighet i mitt liv. Men, jeg kan for eksempel forberede meg. Slik at det kanskje ikke skjer. Det er en mulighet jeg har oppdaget. På den måten at jeg lager en strategi, som det går an å hente fram når ting begynner å butte imot. En slik strategi – eller mulighet – er å implementere et slags tankemønster i hodet mens hjerne fremdeles fungerer til egen fordel, slik at en ikke ender opp i tankekjør. Det gjør at en har noe å ta tak i. Og kan forstå hva tankekjøret egentlig er, og hvilke muligheter det tilbyr deg.

Ett av tilbudene du kan få, er at alt skyldes noen andre. Enten noen i fortiden, eller noen en har rundt seg den dag i dag. Om bare noen andre var annerledes eller forsto, eller hjalp til, så ville alt bli bedre. Og så har en plutselig fått en annen enn seg selv en kan rette aggresjon, krav eller sorg mot, i stedet for å bruke muligheten til å se litt nærmere på seg selv og de mønstrene en på forhånd visste en ville ty til. Og en kan legge ansvaret over på en annen, og frita seg selv. For det er en annen mulighet en har; en kan gli motstandsløst inn i en offerrolle, mens en nekter å se at en samtidig gjør en annen til offer for sin egen motstandsløshet. Heldigvis finnes det også en annen mulighet. En kan be om støtte og aksept, og ikke forvente så mye av andre der en selv har kommet til kort. Selv vurderer jeg i hvert fall en slik innfallsvinkel i blant. Å få litt er ofte nok. En må ikke spise opp folk, suge energien ut av dem og forsøke å dra dem med ned i det mørket en selv har krøpet inn i. Om relasjoner fungerer på en god dag, så er det ikke slik at det på din dårlige dag er noen annen som skal bære ansvaret for det som måtte poppe opp i hodet ditt av grums eller følelser du vil skal gå over. Å innse og leve etter dette, er en mulighet vi alle har, som vi kan gripe etter.

Ja, ja, en ny dag, nye muligheter. Selv tar jeg som nevnt tak i muligheten til å bevege meg innimellom skrivingen. Og senere i dag skal jeg kose meg med en bolle lapskaus, for i går lagde jeg meg en diger kjele, så det å spise noe skikkelig er også en mulighet. Som jeg selv har grepet tak i og gjort mulig. Ikke noe bokselapskaus her.  Alt ble laget fra grunnen av. Heldigvis har jeg en stor pinnekjøttkjele, og jeg har en fryser og små porsjonsbokser, som gir meg mulighet til å lage opp mat på denne måten, og lagre til senere bruk. Godt å ha, om en ikke orker å lage middag en dag livet ikke er på det mest harmoniske, og en ikke vil bruke en formue på Fjordlands. Jeg har med andre ord benyttet meg av muligheten til å forutse, og til å planlegge. Og denne gangen lagde jeg nok til fjorten porsjoner, så det holder en stund, selv om jeg ga bort noen porsjoner til kjæresten også.

Og se, da ble det en blogg i dag også, bare fordi jeg grep muligheten, i stedet for å legge meg på sofaen og ete lete karbohydrater, mens jeg graver meg inn i min egen navle på jakt etter et fritak jeg uansett ikke vil finne der. Ikke verst av en gammel mann som allerede har løpt fra et frodig knippe muligheter i løpet av livet. Det er nesten så en skulle tro at muligheter yngler hele tiden, og at det alltid vil komme noen nye. For en herlig tanke! 

Dagens bilde viser et svart hull. Etter hvert ble hullet malt over. Og nå henger det endelige bildet som en utsmykning i et kontorlandskap her i Bergen, sammen med ord som håp, utsikt, frihet, styrke, identitet og andre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: