De gale har det godt.

Man sier så mangt. Ikke alt av det som sies er det like mye hold i, men i blant gidder vi ikke å se nærmere på det som sies, fordi det passer inn i et eller annet bilde vi har fra før. Eller bare fordi det høres så riktig ut, og kanskje blir formidlet med autoritet og overbevisning. Så vi svelger det som sies uten å tygge en eneste gang. Lar det bare ski rett ned, og gjør det til vårt eget, før vi spyr det opp igjen ved en gyllen anledning, og lar en ny få svelge den ufordøyde gørra. På den måten holder vi liv i ting gjennom å spy opp alt mulig rart vi har vært villige til eller ønsket å svelge uten motforestillinger. Ikke minst når det kommer til bildet av oss selv, som gjerne er avhengig av bli sett i forhold til det bildet vi har av andre. Da svelger vi villig både søtt og salt. Kontraster er det beste vi vet, om det kan styrke bildet vi ønsker å ha av oss selv.

De gale har det godt, sies det i blant. Men akkurat det blir det vel ikke så mye hold i før de gale selv sier VI har det godt. Og det sier vel kanskje ikke de gale, i hvert fall ikke hele tiden, eller bare. På den annen side så KAN de gale ha det godt. Og er i stand til å formidle det. Akkurat som folk flest. Det vil si at de gale kan skille mellom saker de føler - det gode og det vonde. Akkurat som du kan, om du er en av dem som påberoper deg å ikke være gal.

De gale kan også skille mellom hat og kjærlighet, sorg og fryd. Og de kan skille mellom surt og søtt og bittert. De kan til og med skille mellom bæsj og sjokolade, når det kommer til dette med mat og smak. Dette er noe jeg vet, for jeg er en av de gale, og jeg er glad i sjokolade, men spiser likevel ikke min egen bæsj. 

Jepp, jeg er gal.  Jeg har papir på galskapen, så da må det jo være sant. Selv om galskapen min ikke strekker seg lenger enn til angst og depresjoner som får tanker og følelser til å krølle seg en del, så kvalifiserer det til at jeg kan kalle meg psykisk syk, dvs gal. Eller feil. Feil er nok et ganske dekkende ord, selv om gal også fungerer. For i folks øyne er det vel en feil vi snakker om her. Noe som ikke helt klaffa i laboratoriet. På linje med å få to neser, eller noe lignende. Enten det nå skyldes en genfeil eller at noen i løpet av livet gjorde noe mot deg som var feil, eller galt, gjerne begge deler, som ledet til at du fikk et utfordring du må leve med som folk liker å klassifisere som feil, mer enn de liker å klassifisere det som en del av mangfoldet. 

Men selv om jeg er feil, har jeg det ikke godt hele tiden, merkelig nok, selv om noen sier med overbevisning at de gale har det godt. I blant har jeg det faktisk ganske dritt. Men jeg har det også godt, tro ikke noe annet. Og jeg fortjener å ha det litt godt også, tvil ikke på det. I tillegg kan jeg elske og hate, skille mellom sorg og fryd, tap og seire, og som nevnt mellom de forskjellige smakene av ting jeg lar berøre tungen. Derfor kunne jeg glede meg over et måltid jeg delte med kjæresten og datteren hennes i går. Et måltid med italiensk inspirasjonskilde - yummi. For å si det mildt, så var det til å spise opp. Og spist opp ble det. Rubb og stubb. Jepp, jeg er en ypperlig amatørkokk, selv om jeg er både beskjeden og gal så det holder.

Det øverste bildet i dagens blogginnlegg viser deigen til det som skal bli glutenfritt Foccaci, som er pannestekt brød med olivenolje og rosmarin. Og ja, det ble et godt brød. Og som du ser av de andre to bildene rett under her, spiste vi noe av det til en tomatrett bestående av plommetomater, biter av brie, dill, olivenolje, balsamicodressing, pepper og flaksalt. Og vi spisset det hele med Serranoskinke og god Chorizopølse. Og ja, jeg vet at den pølsa er spansk og ikke italiensk, men jeg er gal nok til at jeg lot det stå til, bare fordi jeg kan. Snakk om å være rebell.

I dag skal jeg ta det italienske temaet videre, og lage Osso bucco, som er en italiensk gryte laget på kalveskanker. Den skal serveres med en salat av persille, sitron og hvitløk, som kalles Gremolata. Og dette gleder jeg meg til. Selv om jeg skal lage vanlig, norsk potetmos til, fy og fy, det er jo helt på kanten, akk o ve, I know, men vi gale er i stand til litt av hvert i matveien, og kan skeie ut med mer enn spanske pølser. Å glede oss over maten er vi også i stand til. Ikke verst. Selv om vi også misliker ting. Jeg, for eksempel, misliker spekesild og lever og blodpølse. Og antagelig min egen bæsj.

I tillegg til å glede meg over maten jeg lager, er jeg som representant for de gale forbausende nok også i stand til å glede meg over å dele et måltid med noen. Du vet, sitte og prate, smile le og slenge ut noen tanker mens en spiser. 

I det hele tatt er jeg i stand til å glede meg over ganske mye, selv om jeg også kan mislike ganske mange ting, grue meg til mye rart, bli bekymret og redd og ha dager hvor alt egentlig er bare føkkings feil, slik at jeg helst bare vil låse døra og være i fred fra alle andre. Men de greiene er kanskje ikke noe som er karakteristisk bare for oss gale, egentlig, for sånn er det vel med deg også, skulle jeg tro. Selv om du kanskje er nesten helt riktig, og ikke fullstendig feil. 

Angst er tross alt bare følelser. Og du er heller ikke uten følelser, håper jeg, i stedet føler du vel både det ene og det andre fra tid til annen. Slikt som sorg og smerte og glede og forventning og håp, bare for å nevne noe. Du søker stillhet og liv og du kjenner musikk som en fysisk tilstedeværelse i kroppen og demper eller skrur opp volumet for å forsterke det du føler, flykte eller gå i møte. Du har minner og forventninger, lengsler og frykt. Akkurat slik som jeg har det, enda jeg er feil og du er riktig. Så kanskje vi tross alt ikke er så forskjellige, når det kommer til stykket, du og jeg. Til tider kan du føle deg som en lort, mens andre ganger kan du føle deg helt konge, akkurat som jeg kan. Og med det lille, skremmende tankekorset, skrur jeg opp volumet til Madrugadas Majesty og runder av dagens Vannland, før jeg drar bort til kjæresten og lager oss litt deilig mat.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: