onsdag 22. juni 2016

Sommertur til Lysøen, 2016.



Dagen startet halv sju i dag. Etter hvert vil den fortsette med at jeg skal på atelieret. Og i dag skal jeg begynne på et nytt bilde, om ting går som forventet. Det å begynne på et nytt bilde er både spennende og utfordrende. Noe som IKKE betyr at jeg ligger unna det, som jeg gjør med mye annet jeg synes er utfordrende. Eller skummelt. For slik er det å leve med angst. Det blir mye en ligger unna og dessverre dermed mye en går glipp av også.

Å finne et balansepunkt, som gir og tar på en måte som tross alt tilfører en litt mening i livet, og et innhold med mulighet for utvikling attpå til, er en lang vei å gå for enkelte som har utfordringer lik de jeg har. Selv føler jeg at jeg har funnet et slikt balansepunkt nå, men det betyr likevel ikke at jeg har funnet en drømmetilværelse. Livet er hva det er. Det gir og tar. Noen ganger smiler det, andre ganger rævpuler det deg ettertrykkelig. I dag våknet jeg for eksempel opp til en melding fra Get om at internett ligger nede. Siden de gadd å sende en melding, påvirker antagelig bruddet mange og tar tid å reparere – herlig, yeiii. Er det noe jeg hater så er det slike overraskelser. Jeg har for eksempel mine helt fastlagte morgenrutiner hvor jeg leser nyheter osv, som kommer fullstendig ut å kjøre på denne måten. Men en må jo tilpasse seg, så da får jeg kladde litt på tastaturet og se om jeg kan få skrevet litt blogg i stedet. For Words fungerer jo.




I går var atelieret på den årlige sommerturen vår. Den var jeg med på. Jeg viker ikke unna alt.  Og som vanlig var jeg sjåfør. Jeg liker den rollen. Det holder meg opptatt med noe. Turen gikk først til ruinene Lysekloster, og deretter til Lysøen, hvor vi så kråkeslottet til Ole Bull, der en ung dame ga oss en liten innføring i historien bak det.  Vi fikk også tid til en gåtur rundt på øya før båten tok oss til fastlandet igjen, og selv om jeg pustet og peste litt, kom også jeg meg opp på et høyereliggende punkt, og fikk ta inn panoramaet som åpnet seg ut mot havet mens himmelen lesset sol og varme over oss i rikt monn. Det ble en fin opplevelse. Heldigvis uten et snev av bakgrunnsmusikk av typen Uuuuut mot haaaavet!



Etter Lysøen dro vi videre til Os, hvor vi spiste middag ved Oseana Kunst og Kultursenter. Selv valgte jeg indrefilet og Pavlova til dessert. Og det smakte utmerket. De som serverte oss gjorde også jobben sin på en ok måte, men kanskje uten å yte det lille ekstra og hoste opp den vennligheten som får deg til å føle deg velkommen og spesiell. 



På Oceana fikk vi også med oss en utstilling av Håkon Gullvåg. En utstilling jeg ved første øyekast opplevde som mektig, men fort gikk lei. Slik jeg opplevde bildene handlet de mye om teknikk og effekter, og det tekniske var så mesterlig utført og tok så stor plass i seg selv, at det vippet over og gjorde innholdet i bildene litt uinteressant. Effektene var i tillegg veldig like og gjennomgående i de aller fleste verkene. Bildene og utstillingen som helhet manglet for meg altså en spenning og overraskelser, men derfor også et fungerende balansepunkt, som jo er viktig, slik jeg nevnte over her. Andre opplever det nok helt annerledes. Når et maleri drar seg opp til en pris på flere hundre tusen kroner, er det nok flere enn én som liker dem. Men dem om det. Jeg er meg. Forrige utstilling av kjente norske kunstnere jeg var og så, var utstillingen til Vebjørn Sand tidligere i vår. Og i mine øyne var den langt mer spennende og gjorde mye sterkere inntrykk.




Å være på en liten sommertur sammen med kolleger er kjekt. Vi får se hverandre på et annet vis enn til vanlig, kan spøke og le og ikke bare konsentrere oss om eget arbeid, og jeg håper og tror at det bringer oss nærmere hverandre. Det i seg selv skaper trygghet. Noe som igjen kan åpne dører på atelieret. For trygghet gir åpenhet. Og åpenhet gir helt andre muligheter enn lukkede dører. Både mellommenneskelig og innen kunsten.

Som nevnt over er planen å begynne på et nytt maleri i dag. Og jeg tror jeg har landet på et motiv. I stedet for å lage et portrett, slik jeg ofte gjør, tenker jeg å lage et tvillingpar. Og det er litt spennende. Ikke minst fordi det er vanskeligere med to ansikt på et lerret enn ett, og enda vanskeligere når de to skal være like. Men det lar seg gjøre, tenker jeg. Så det er bare å brette opp ermene og begynne å myse. Litt baller strategisk plassert må en ha for å komme i mål med noe. Jeg må bare gjennom litt frustrasjon, banning, sverting og nedvurdering av egne evner før jeg får grep om dem. Slik veien ofte er før en kommer i mål med et bilde eller andre ting, som krever mer av deg enn en kjederonk. Det koster alltid tid, standhaftighet og vilje å skulle stå i det en føler en ikke helt behersker. Samtidig er det i dette grenselandet, hvor evne møter begrensninger, følelser møter intellekt og vilje møter unnvikenhet, at en kanskje klarer å ta et lite steg videre, i stedet for å bare kopiere det en allerede behersker eller gå en omvei rundt. Sikker grunn er ikke alltid den grunnen en er mest tjent med å oppsøke. Enten det gjelder i forhold til egen utvikling som kunstner, eller utvikling som menneske. En må bare finne sin egen retning, sin egen hastighet og sitt eget landskap. Noe som i blant kan være utfordring nok. For det er mange stemmer som påberoper seg å vite hva som er best for deg. Og i blant støyer disse stemmene så mye at det blir vanskelig å skille dem fra din egen stemme.  Da blir det lett ting som kaos, frykt, skam, begredelighet og håpløshet som får råde grunnen.



Nå går dagens blogg mot slutten. Og nettet er ennå ikke tilbake, surprise, surprise. Men jeg har bedrevet litt bøy og tøy og strekk og slikt innimellom skrivingen. For jo, jeg tar meg en liten morgentrim for tiden. Det lader batteriene foran dagen, kjenner jeg. Og skal man først finne seg en ny livsstil så må en jo gjøre det i praksis. Det skjer lite om en stopper ved tanken på at en skal gjøre det. Planlegger en for mye, kan en komme til et punkt hvor planlegging egentlig handler om å utsette. Alt fortjener sitt rette navn.

Snart er det tid for ferie. Selv reiser jeg ingen sted i løpet av den tiden. I stedet skal jeg bruke ferien til å være sammen med kjæresten, gå turer i Guds frie og forsøke å bedre formen enda litt til. For den har blitt i hvert fall litt bedre i løpet av de ca. tre-fire månedene jeg har vært mer bevisst på kosthold og bevegelse. Så det er jo ingen grunn til at jeg skal stoppe opp nå, selv om alle tidligere forsøk har stoppet opp.  Uansett, dette blogginnlegget må i hvert fall komme til en stopp, prumpte og bastant – kjenner jeg litt på. Ikke alt kan vare evig, ikke en gang ein skigard, sies det. Så dett var dett. Tudelu.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


2 kommentarer:

  1. Høres ut som en innholdsrik utflukt, med både smak og behag. Jeg er en av dem som gjerne skulle sett Gullvågutstillingen. Og Ut mot havet tar jeg gjerne dersom det er Fliflet Bræins musikk, og ikke Rune Rudbergs.
    Fint vær på dine kanter, ser det ut for. I dag er det sol her også, og varmen har tatt seg en snartur innom.
    Ha en god kveld

    SvarSlett
    Svar
    1. Var nok Rune Rudbergs jeg ikke savnet. Den andre hadde faktisk gjort seg. Lenge siden jeg har hørt den. Gikk inn på YouTube og lyttet litt nå.:)

      https://www.youtube.com/watch?v=PSxgMg_7Bjg

      Siste dagene har vi fått litt regn i Bergen, men akkurat den dagen vi var på tur sprakk skylaget og vi fikk nydelig vær. Sol er best.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett