Små gleder er også store nok.

Bildet som innleder dagens blogg, ble tatt av Mester Grønn, ved Gullgruven i Bergen. Og grunnen til at det ble tatt, er at kjæresten min – Beate - vant en blomst og et eksklusivt duftlys i en konkurranse blomsterbutikken holdt på Facebook. Og å vinne noe er jo moro.

Det er mye som er moro. Også finnes det ting som ikke er fullt så moro. I blant opplever en til og med ting som er helt bak mål og bare ræva. Kanskje tap. Og svik. Slik er det for de fleste av oss. For de rike og vakre, men også for de som ikke vant førstepremie i livets lotteri. Noen ble for eksempel kronikere. Dvs. de har en utfordring på helsefronten som ikke kommer til å gå over. Slik som jeg har. Men en må jo leve livet sitt likevel. Og en har rett og mulighet til å nyte deler av det, som alle andre.

Én greie som kan gjøre livet litt bedre for en kroniker, er å gi litt ekstra oppmerksomhet til de små øyene av positive opplevelser som også finnes, i stedet for å ha alt fokus på dritten og utfordringene, ekle erfaringer eller vondter i kroppen. Og sånn sett fungerer den lille premien Beate vant som et godt eksempel. Den ble en lite lysglimt for oss. Først da hun vant, så da vi var og møtte en hyggelig dame hos Mester Grønn, og videre til overraskende mange hyggelige meldinger på Facebook i etterkant. Og så kan en jo nedgradere ting som dette, og kalle det bagateller eller uviktig. Fordi en har så bedritent mye stæsj en sliter med.  Men en MÅ ikke nedvurdere det. Det finnes en annen mulighet også. En kan oppgradere det.

Jeg tenker at selv om en sliter med noe som tar store jafs av det livet en har, så betyr ikke det samtidig at de lysglimtene en opplever, blir mindre verdt. Alt må ikke settes i forhold til noe annet, noe som ville vært bedre, for det vil alltid finnes noe bedre - uansett. Så i stedet kan en se de små tingene som det de er, og forsøke å nyte den søte smaken av dem, uten å lesse på med noe bittert, kun fordi det sure og bitre er så tilgjengelig.  Å nyte det som lyser litt opp, er ikke det samme som å være utro mot egen lidelse. Og selv om dette siste utsagnet kanskje kan provosere noen, så er det likevel verdt å tenke over. Lever en med utfordringer over lang tid, kan en havne i den fella som låser en til utfordringene på et vis som gjør dem til ens identitet, slik at en til og med kan begynne å tenke at uten det en slåss mot er en ingenting. Men en er mer enn det en sliter med, og det er det lett å glemme. Så dette er en påminnelse: Du er antagelig i stand til å ta inn over deg mye mer av lys enn du kanskje tror når mørket senker seg over deg, og i deg.

Dagens andre bilde, er av en torskemiddag jeg lagde til Beate og meg. Nærmere bestemt gårsdagens middag. Den smakte utmerket. Kanskje fordi jeg er en så forbanna god kokk, men kanskje også fordi jeg trener en del og går turer for tiden, og også har laget noen regler for hva jeg spiser og hvor mye. Det gjør at jeg ikke hiver innpå lette kalorier som sjokolade og smågodt når kroppen nærmer seg panikk og sier at den ønsker seg noe, eller når jeg føler et eller annet jeg ønsker å dempe ved hjelp av sukkerkoma. Denne nye forsøksvise levemåten har gjort sitt til at middag blir et høydepunkt i løpet av dagen. Noen ganger smaker det så godt at det er like før tårene spretter når jeg kjærtegner en liten, smakfull bitt med tunga. Jeg skal ikke påstå at det finnes et element av noe erotisk ved dette, men jeg skal heller ikke benekte det. Erotikk er så mangt.

Å nyte noe godt, handler ikke alltid om kvantitet, ofte handler det kvalitet. Dvs at det handler om å løfte noe opp slik at det får lys og himmel nok til å skinne, i stedet for at vi alltid forsøker å drukne oss selv i lass av det gode fordi vi har lært oss til å tro at mest er best. I går var det altså tosk stekt i baconfett som ble en himmels basuner verdig, servert med sprøstekt bacon, poteter med gressløk, hollandaisesaus, staver med gulrøtter og ertepurré. Men det var ikke snakk om mengder.  Jeg tenker for tiden at maten nytes minst like godt om en ikke eter seg sprekkmett, men i stedet stopper når en ikke er sulten lenger. Da kan en i etterkant minnes de gode smakene og eventuelt leve med et pirrende ønske om mer, i stedet for å ligge rett ut og stønne med magen som ei tønne og den neste timen som ei rønne.

Dette var noen små eksempler på ting jeg opplevde i går, som jeg syntes ga meg noe. Det jeg ikke har nevnt, er følelsen av regn på nakne armer, da luftfuktigheten begynte å klumpe seg og falle mot jord under min daglige gåtur. Det føltes godt. Nesten som kjærtegn. Å se en film med kjæresten gjorde heller ikke vondt. Og ikke medførte det lidelse med en liten bit av smakfull spekepølse med sterke krydder og hvitløk i seg, som vi delte til lunsj. Et enkelt måltid, men merkbart i sin enkelhet. Morgenkaffen har jeg heller ikke nevnt. I det hele tatt er det ofte vi alle kan få oppleve bitte, små ting i løpet av en dag som kan dyrkes litt, slik at de ikke forsvinner bak oss fordi vi ikke makter å gi dem rom og verdi.

Beate og jeg har denne uken for oss selv. Ingen unger, få plikter. Slike alenestunder er det ikke så mange av, så de er velkomne når de dukker opp. Og i dag skal jeg lage Chili con carne til oss, med guacamole og nachochips. Alt må ikke være idrefilét, en kan nyte ting som ikke koster skjorta også. Kanskje blir det en film i tillegg. Mens i morgen skal vi ut og spise, for Beate har vunnet et gavekort på Egon. Det har ligget ubenyttet i mange måneder, men nå er det på tide å hente det fram.

Dagens link er til en sang av Ebba Forsberg. Eller – du skal få tre låter. Musikk kan også være små øyer av noe godt i hverdagen. Selv har jeg blitt veldig glad i formidlingen til Ebba Forberg, etter at jeg oppdaget henne for en stund tilbake. Jeg har lagt ut disse låtene før, og kanskje har du hørt på dem. Hvis ikke, så sett gjerne av de få minuttene det tar å lytte til en eller alle, mens du lar alt annet vente litt, og forsøk å komme i kontakt med noe i deg selv. Sårt eller godt, alt er der av en grunn. Og en må ikke løpe fra eller mot alt. I blant er det lov å stoppe opp litt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: