fredag 17. juni 2016

Når volden kommer nært.




I går kveld fikk jeg vite at en kunstnerbekjent har blitt drept. En tragisk hendelse jeg ikke vet så mye om enda, utover utfallet. Men så trenger jeg kanskje ikke å vite alt om det heller. Selv om media nok som vanlig vil forsøke å legge ut mest mulig detaljer, så er det ikke sikkert vi trenger alle disse detaljene, kjenner jeg. Kanskje vi trenger noe helt annet. Om vi absolutt må fråtse i noe, så MÅ det jo ikke være tragediene vi trenger å velge først. Et menneske som brått rives bort, fortjener å bli husket for mer enn det vonde som ble slutten. Så hvorfor ikke fokusere mer på de gode minnene en måtte ha. 

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive om denne om saken. Hva jeg bør skrive, og hva jeg ikke bør skrive. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å si i hvert fall noe. Det handler kanskje om respekt. Og taushet er ingen løsning. 

Jeg kjenner at det som har skjedd gjør vondt, og jeg opplever noen av tankene og spørsmålene jeg nå har som lite velkomne. Plutselig ble dette med vold veldig nært.

Min opplevelse av Mona Nordaas, ble at var det noe hun framsto som, så var det i hvert fall ikke det å være et offer. Så la oss ikke være med på det, om media forsøker gjøre henne til kun det nå.

Jeg traff Mona første gang da atelieret jeg arbeider ved gjorde et stopp ved kunstkafeen hun drev, da vi for noen år siden hadde en sommertur i Vossområdet. Og jeg ble kjempefascinert av denne fargerike kvinnen, som sa akkurat det hun mente, og framsto som veldig ærlig i hele sin væremåte. Senere inviterte vi henne til å holde en utstilling hos oss i Galleri VOX, og om du føler for det, kan du se en liten film som ble laget i den anledningen, under denne røde linken.

Mer enn dette skal jeg ikke skrive om denne tragedien her og nå. Ikke skal jeg skrive så mye om noe annet heller, for jeg kjenner meg litt matt.

I Bergen er været grått i dag. Men det regner ikke. Så for egen del tenker jeg at noen timer nå, vil bli brukt til en del fysisk aktivitet, som blant annet en tur rundt vannet hvor jeg bruker å gå. Når vanskelige tanker presser på, er ikke det å gå det verste en kan gjøre, har jeg en idé om. Det å bevege seg hjelper en kanskje til å rydde litt i tanker og følelser.

All medfølelse til de som er berørt av Monas bortgang.

Bildet er fra Monas installasjon "Synergi", ved Galleri VOX i 2014.

Bjørn

Dagens link:




2 kommentarer:

  1. Jeg kjente ikke Mona og visste ikke navnet hennes før jeg gikk inn på sosiale medier i dag. Avisene har ikke frigitt navnet hennes, så vidt jeg forstår.
    Men nå slår det meg at jeg har nok hatt kontakt med henne gjennom bloggen og facebook. Verden er liten.
    Kanskje var hun et av disse menneskene som møter andre med åpne armer og til slutt er det en som møter henne med vold tilbake?
    Skal vi lukke oss inne fra andre mennesker, slutte å strekke ut armene, beskytte oss?
    Det er så trist at det skulle ende slik! Men verden trenger kreative, livsbejaende mennesker, mennesker med tro og tillit til andre.
    Er så enig i at dette siste, tragiske, det som satte en brå stopper for livet hennes ikke må bli stående som siste ord om dette fargerike mennesket. La oss feire livet hennes!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, KKvinneblogger.

      Jeg har heller ikke sett navnet til Mona nevnt i aviser enda, men det er kjent ellers på nett at det er henne det handler om, så jeg så ikke noe poeng i å ikke nevne det.

      Det er klart vi ikke må mure oss helt inne med frykten vår. Om alle mennesker vi møter skal møtes med mistenksomhet blir det umulig til slutt. Og Mona tok i mot folk fra fjern og nær, har jeg forstått.

      Nå har jeg akkurat gått en lang tur og tenkt litt, og det var fint å se trær, blomster, mennesker og vann, kjente jeg. Samtidig som kroppen blir veldig tilstede når en bruker den. Vi får alle ta vare på det vi har mens vi har det.

      Ha en fin dag.

      Bjørn

      Slett