fredag 10. juni 2016

Møljepul, livsnytelse, maling og kull.



Det har blitt en del rundt livsstil på Vannlandet siste tiden – trening og kosthold. Uten at jeg selv kan se at det har tatt helt av for meg. Men slik er det ikke for alle. Her kan du lese om en mann som gjorde det til sin masteroppgave å legge om levesettet i ett år, og hva det gjorde med han. Selv sier han at han gikk fra nær alkoholisme til en spiseforstyrrelse. Selv tenker jeg at det må ha vært en spiseforstyrrelse-light, i så fall. For spiseforstyrrelser er kanskje ikke noe en bare kan legge bort når det ikke passer deg å ha den lenger.

Selv har jeg tatt av noen kilo siste året, og formen er bedre enn på lenge, men det er vanskelig å finne noe sykt ved det, føler jeg, selv om jeg har laget meg noen regler og mål som jeg ikke hadde tidligere. At jeg nå ville fått dårlig samvittighet om jeg kjørte i meg en megasjokolade, kvalifiserer likevel ikke til en diagnose, for å si det slik. Det handler mer om vilje og mål, og ville vært en følelsesmessig reaksjon på en selvsabotering. Slike selvsaboteringer opplever vi ellers stadig, tror jeg, men vi er flinke til å rasjonalisere bort erkjennelsen, og kaller det for eksempel noe slikt som at en fortjener å ha det litt godt. Men alt fortjener sitt rette navn, og godt MÅ ikke være synonymt med lettvint. 

Nevnte mann med masteroppgave, sier i tillegg til en del andre ting, også at han er en livsnyter. Og for meg virker det som om det han og mange med han mener med livsnyter, er det samme som å ta for seg. Selv tenker jeg at nytelse ikke nødvendigvis handler om kvantitet, men mer om kvalitet. Det vil si at en som kaller seg en livsnyter, ofte egentlig snakker om fråtsing eller grenseløshet, som hen forsøker å skjule eller rettferdiggjøre bak begrepet hen liker å smykke seg med. Det går med andre ord godt an å nyte en liten aspargesrett, uten å bli diagnostisert som spiseforstyrret eller stemplet som asket av den grunn. En MÅ ikke gjøre et dypdykk i gatekjøkkenmat for å oppleve nytelse, en guffe så feit at en tilslutt opplever livet som en symbiose med Mc Donalds, der en ikke lenger er i stand til å se hvor skillet mellom hamburgerens fett og sitt eget ligger. Og slik er det på mange felt. En kan nyte livet uten en hel flaske konjakk og giftig sigarrøyk i lungene som kveldsrituale, på samme vis som at en kan oppleve det positive ved for eksempel kjærlighet og berøring uten å delta i møljepuling; en sammenfiltring av armer, ben, bruk og missbruk, der du ikke lenger vet hva slags eller hvem sitt hul du putter ting i. Det å nyte noe må ikke bety at det samtidig må være lett tilgjengelig eller uten grenser. Finesse kan også nytes.  Måtehold er ikke det samme som gaffateip rundt gleden.

Solen skinner over Bergen i dag, og jeg skal snart ut og gå tur. Ligge på verandaen og sole meg skal jeg derimot ikke gjøre, for det ble det litt for mye av etter jobb i går, så deler av min ikke helt unge kropp tenderer nå mot hissig rosa. Det betyr at den bør få litt fred fra sola en liten stund. Måtehold må i blant til, med andre ord. Men en tur i t-skjorte må være innenfor hva nevnte kropp tåler, tenker jeg.

I går var siste maleriet til min kommende utstilling ferdig. Dvs, jeg maler kanskje ett til, bare for å ha noe å velge mellom, og utstillingen åpner ikke før i september, så jeg har jo tid nok. Det er ikke alltid ting blir slik en tenkte når en henger opp arbeidene i et galleri, så det kan være fordel å ikke være helt låst til en opprinnelig idé, men i stedet gi seg selv noen valgmuligheter uten samtidig å måtte gi slipp på den opprinnelige rammen. Slik det er på mange felt i livet. Også på feltet livsstil. Tilføre og luke vekk. Fleksibilitet er ingen sykdom, valgmuligheter er ikke et onde, og ingen av de nevnte mulighetene er i krig med målsetting.

Etter nevnte utstilling som får tittelen «Djevelens verk», er planen å arbeide mot en utstilling av kulltegninger, muligens kombinert med tusj, som har fått arbeidstittelen «Døden og livet». En billedserie som formalt sett skal ha størst fokus på det abstrakte. Dvs et nytt felt for meg. Mine arbeider har som regel en ganske identifiserbar historie i seg. Så da jeg for et par dager siden fant ut at en kunstner som holder på med kull skal komme på atelieret vårt over sommeren og snakke om arbeidene sine, ble det en positiv nyhet for meg. Inspirasjon og tekniske tips er alltid en god ting når en forsøker seg på noe nytt. Her kan du se noen av nevnte kunstners arbeider.

Og da var vel dagens blogginnlegg blitt langt nok, så nå avslutter jeg for denne gang. Alt har sin avgrensning, alt har en begynnelse, alt har en slutt.

Dagens bilde viser en tusjtegning jeg lagde så langt tilbake som på åttitallet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





2 kommentarer:

  1. Livsnytelse kan være så mangt, enig der. Og kanskje er det sånn at noen balanserer og svinger mer moderat? Mens andre blir ekstreme, uansett hva de driver med, sånn som mannen du skriver om?

    Ha en fin dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, livsnytelse kan være så mangt. Noen liker søtt, andre salt, noen mye liv rundt seg, andre ro. Og når vi oppnår det vi søker, nyter vi kanskje livet. Eller deler av det. Men de som kaller seg livsnytere henger i blant en merkelapp rundt halsen sin, som ikke handler kun om om nytelsen, men kanskje like mye om image - de skiller seg selv fra mengden.

      Moderasjon er stort sett en grei vei å gå, tror jeg.Litt sånn midt på treet. Om du ikke skal bli for eksempel veldig god i noe, og er avhengig av et strengt regime for å oppnå målet ditt. Men de fleste av oss skal jo ikke bli toppidrettsutøvere eller henge i sirkustrapeser.

      Samtidig er det vel gjerne slik at skal en oppnå noe også på et lavere plan, må en yte noe. Denne ytelsen kan opplevelse som nytelse i seg selv. Selv om det kan gjøre vondt å stå i det, kan det å beherske et element i livet likevel oppleves som veldig godt.

      Sitat Arnold Schwarzenegger: Det er den som tåler mest smerte som Vinner.

      Selv tenker jeg at ikke alt handler om å vinne, heldigvis.

      Ha en flott sommerdag.:)

      Bjørn

      Slett