Mens jeg går, mens jeg ser, mens jeg er.

Ikke bare har jeg hatt rennaræv den siste tiden, på grunn av en penicillinkur etter et flåttbitt, nå renner nesa også. Jepp, pollensesongen er i gang, og bjørka sprer sine gener målrettet og med solid entusiasme. Noe som ikke akkurat totalt ruinerer dagene mine, eller får meg til å stoppe med gåturene mine, men jeg vet pollen setter et preg på hverdagen for veldig mange. Langt mer enn for meg. For mitt vedkommende har det roet seg litt med årene, slik at jeg ikke reagerer så sterkt som i yngre år. Jeg vet likevel hvordan det kan være for de som virkelig sliter, med rennende og røde øyne, pustevansker, vondt i hodet og en generell opplevelse av utmatting. For meg begrenser det seg til litt kløe i øynene, rennende nese og litt tap av energi. Pluss at jeg gjerne våkner tung i hodet når natten er over. Men det kan jeg leve med. I det hele tatt er det mye jeg kan leve med, og lever med. På både godt og vondt.

I blant er det slik at det som utfordrer oss får veldig stor plass. Enten det er allergi, vondter, forskjellig type helseutfordringer, dårlig råd, eller annet vi opplever som en plage. Noe som gjør at det gjerne blir mindre plass til alt annet som livene våre består av. Slikt som glede, håp, nytelse osv. Og det er en kjedelig konsekvens for den enkelte. Kanskje også en unødvendig konsekvens.

Gjør noe vondt, så gjør det det. Så det må vi leve med. Men vi kan leve med mye annet også - samtidig - tenker jeg. Når jeg går tur, går jeg rundt et lite vann. Og jeg går runden som en venstresving, akkurat som i en rundkjøring. Om jeg lar blikket feste seg ved alt det som ligger innenfor rundkjøringen, ser jeg et vann. Og jeg ser små blomster, fugler, trær og gress. Om jeg ser rett framfor meg, ser jeg en gangvei, med folk som meg, som går tur. Voksne og unge og små barn. Og en skokk med bikkjer i bånd. I hvert fall de fleste av dem.

Noen av dem som bruker samme sted som meg til å gå tur, går langsomt, noen går med stokk, noen kjører rullestol, mens andre løper som om fanden var i hælene på dem, mens de jevnlig sjekker pulsklokka for å ha kontroll på at de får maksimalt ut av trimmen. Selv har jeg ikke pulsklokke. I stedet går jeg i en hastighet som er tett opp til hva lungene mine aksepterer. Noe som gjør vondt. Jeg tenker at det er fint at det gjør litt vondt i blant. At smerten i lunger og muskler forteller meg at jeg investerer noe i livet mitt. Investere i egen helse er bra. Enten det er fysisk eller psykisk helse.  Noe jeg ikke investerer noe i, er trimklær. Jeg går i hverdagsklær. Men andre har kledd seg i siste skrik i kondomdresser. Så det florerer med dissende rumper og gud vet hva. Ikke alt framstår som like heldig. Men det er der, som et mangfold. Gamle, unge, friske, syke, barn og bikkjer, vann og gress og trær. Dette er ting jeg ser, og ting jeg reflekterer rundt mens jeg går. Og ser jeg opp, ser jeg blå himmel, skyer og sol. Om det ikke regner.  

Uansett er alt dette synsinntrykk og små opplevelser som gjør noe med meg. De påvirker meg på en positiv måte, og får tankene mine til å dreie seg rundt andre ting enn bare hva som måtte være utfordringer jeg har. Selv om jeg samtidig vet, at om jeg i stedet for å ha blikket festet slik jeg beskrev, kan se til høyre og få et helt annet inntrykk. For langs halvparten av runden ligger det industri og bakgårder for butikker, bilverksted osv, bare ti meter unna. Mens langs den andre siden av vannet går det en vei, med biler og motorsykler og støy. Vannet, stien, trærne, blomstene, barn og eldre som mater ender og alle turgåerne, er med andre ord bare en del av opplevelsen min ved å komme meg ut selv. Men jeg føler ikke at effekten av trimmingen min, eller at de positive inntrykkene blir mindre, bare fordi jeg også kan forholde meg til noe som ikke er pent å se på, og noe som støyer. Jeg kan velge hvor jeg vil rette blikket. Og slik er det på mange felt i livene våre, tror jeg. Vi har muligheter til å velge litt blant hvor vi vil ha fokus. Ikke alltid på et vis som samtidig fjerner alt vi ikke liker, men i stedet på en måte hvor vi kan ta inn over oss det positive, selv om noe negativt eller utfordrende også krever vår oppmerksomhet.

Etter at jeg har skrevet ferdig her, skal jeg ut og gå. Hva du gjør i dag, vet bare du. Men om timeplanen ikke er fullstendig sprengt, så sett av noen minutter til å tenke litt over hva du har, og hva du ikke har, og om det finnes en mulighet som sier at det du har kan være bra selv om du også mangler noe. Jeg, for eksempel, går en runde selv om jeg ikke har så mye lungekapasitet. Og endene og vannet, trærne og sola er der også for meg. Mens musklene mine forteller meg at de fungerer og brukes, selv om jeg ikke nødvendigvis kan kjøpe siste skrik i trimklær eller løper fortest. Og slik har vi det alle sammen, på noen felt. Om vi ikke har alt, så har vi noe, og det er opp til oss selv å glede oss over det. Livene våre har plass til mer enn bekymringer og daglige utfordringer, katastrofer, frykt, medieoppslag og dårlige nyheter. 

Dagens bilder ble tatt for et par dager siden. Små inntrykk som jeg føler er verdt å ta med meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: