tirsdag 31. mai 2016

Livet er best når det nytes.




I dag er det meldt sol og opp mot 25-30 grader i Bergen. Men da jeg sto opp kl fem, regnet det, så dét løftet virker kanskje ikke helt troverdig. For nå nærmere halv syv, regner det fremdeles. Så det ser stygt ut. Om været er like grisete som Frp’s forslag om å flagge ut selvstyret over finansmarkedet til EU, skal være usagt, men det ville vel vært å ta hardt i å påstå det. For selv om jeg ikke er noen økonom eller samfunnsviter, er det noe i meg som ser slike forslag som nok en bekreftelse på at regjeringen nok ikke har fokus på de små eller folk flest, selv om de gjerne forsøker å få oss til å tro det når valgurnene slenger seg fristende på rygg og spriker velvilligst, lett parfyrmert med en pirrende duft av valgløfter. Og for ‘nte gang: Hva skjedde egentlig med løftet om bompengene som skulle bli mindre? Var det hit det skulle, eller er dette bare første stasjon? 

Det var nå det. Grunnen til at jeg var så tidlig på’an i dag, er at jeg jeg har vært «barnevakt» for bonussønnen noen dager. Kjæresten min, Beate, fikk seg et opphold på sykehus, og noen må jo se etter oppkomlingen i mens. Selv om han er femten år, er det greit å få litt middag og hjelp til å komme seg opp om morgenen. Og i dag ville han opp kl fem, for å få unna litt skolearbeid før skolen. Ikke verst. Er målrettet den gutten. Om det går slik det ser ut til, kommer Beate hjem igjen i dag, og ting og tang finner vel sin vante form igjen etter hvert, og jeg kan begynne å sove lenger om morgenen igjen. For det er jo meg ting tross alt handler om. Ehhh … eller kanskje ikke alltid.

Det var deilig med solen som hang over oss noen dager i forrige uke. Mye hyggeligere å gå tur i varmen, enn i møkkavær, selv om jeg fikk årets første myggstikk. Og før Beate havnet på sykehuset, var det deilig å sitte på verandaen hennes og steke flesket, ta en kaffe og snakke sammen om løst og fast. Så jeg håper været går seg til igjen. Livet er best når det nytes.

Utover nevnte utfordringer, går ting sin vante gang. Jeg er den jeg er, på godt og vondt. Samtidig er jeg inne i uke nr. to av antibiotikakur nr to, og flåttbittet jeg fikk gir nå lite signaler om verken det ene eller andre. Så jeg håper borriolosen har tatt repern og lar meg være i fred framover. Det er jo ikke akkurat slik at jeg trenger den. Det er mye en trenger. Men det enda mer en ikke trenger. Borriolose er bare en av dem.

Liten liste over andre ting jeg ikke trenger:

Halsbrann 
Dataproblemer 
Drama 
Brunsnegler 
Naboer med hammer
Rykter

Om du vil, kan du lage deg en egen liten liste over ting du selv ikke trenger. Og om du vil, kan du også se hva du kan gjøre for å slippe dem. Enkelte ting lar seg gjerne løse, om en tar tak i det. Selv om naboer med hammer kanskje kan være uhelbredelig.

Dagens bilde er det yngste datteren min som har tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:













søndag 22. mai 2016

Om barn og voksne.



I går var det innsamling  for Stine Sofies Stiftelse på Tv2. Men at programlederen begynte med å si alt de fleste hadde råd til å være fadder for 200 kroner i måneden, var en sannhet med modifikasjoner, tenker jeg. Samtidig var det en manipulasjon, som var rettet mot det mest sårbare i oss, vårt ønske om å forsvare barn. 

Det finnes mange som ikke har den 200 lappen å gi bort, uten at det samtidig går på bekostning av noe annet. Det blir mange lapper noen mener «alle har råd til». Det er innsamlinger, ting som skjer i skolen og barnehage og idrettslag, osv, som barna bør få være med på. Det er jo ikke slik at skolen er gratis. Selv om den er ment å være det. I tillegg kommer for eksempel bursdager. Bare for å nevne noe. Likevel, det er veldig bra at noen gir til organisasjoner som Stine Sofies Stiftelse, og til andre fadderordninger. Det er mange av dem nå, så det skal ikke stå på valgmuligheter. Og kan du, så støtt alt. La bare være å motivere giverviljen ved hjelp av å øke folks dårlige samvittighet. Midlene helliger ikke alltid målet.

Det gjorde noe med meg å se dette programmet. Ting ble synliggjort, og minner fra egen barndom presset seg fram. Da jeg var barn og ungdom fantes det ingen stiftelser, og ikke noe sted jeg kunne henvende meg, når det ble for vanskelig for meg å håndtere følelser og opplevelser. Livet dreide seg slik jeg husker det mye om frykt, blåmerker og mindreverd, og et evig forsøk på å skjule hvem jeg var.

I programmet fikk vi se innslag av forskjellige aktører på musikkfronten, i tillegg til at komikeren Rune Andersen fortalte om sin egen oppvekst, som til tider besto mye av frykt og vold. Dette var en historie jeg selv kan relatere meg til. Så jeg tenkte der og da at i neste blogginnlegg skal jeg legge ut en historie fra min egen barndom, selv om jeg har lagt den ut før. Den viser ikke hele oppveksten min, kun perioden rett før jeg begynte på skolen. Min egen frykt, den psykiske og fysiske volden jeg ble utsatt for, sluttet likevel ikke der historien slutter. Den økte i stedet på. Og konsekvensene av det hele lever jeg med den dag i dag. I form av angst og depresjoner og en alltid tilstedeværende opplevelse av å ikke høre til, ikke være velkommen, fordi jeg ikke er bra nok.

Min historie er kanskje ikke så interessant for så mange, er det sikkert lett å tenke. I hvert fall ikke for deg. "Enda en historie om dårlig oppvekst - get over it".  

På den annen side burde den være interessant for alle som har barn, i det minste. Og for alle som omgås barn, som ser barn. For alle barn bærer med seg gjennom livet det vi som er voksne gir dem med på reisen. Det du gir, og hva jeg gir. Enten det er en klem, et slag, en avvisning, en neglisjering, tung vold og andre fysiske overgrep, en trussel eller en bekreftelse på egenverd. Noen barn vil også måtte bære med seg at voksne som kunne gjort noe velger å snu seg bort, og late som om de ikke ser det de ser. Da har barnet blitt usynlig.

Historien min har jeg kalt «Ingenmannslandet», og du kan lese den her.

Dagens bilde fikk tittelen "Gå mot ljuset, Skalk". 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





torsdag 19. mai 2016

Litt magi, og om å jakte på sin egen hale.




Så var 17.mai over for denne gang. Og pinse. Så nå er det vel ikke mer fridager på tapetet på en stund, før ferien kicker inn. Og siden det ikke er så mye å se fram til (sett bort fra ferien), går det jo an å se tilbake i stedet. For eksempel på russefeiringen.

I mitt hode, er det vanskelig å finne andre grupper av mennesker som ville blitt tillatt det vi tillater russen. Om for eksempel uføretrygdede skaffet seg glorete uniformer og skrøpelige busser med lydanlegg av gigastørrelse, og krevde tilgang til store plasser hvor de kunne drikke og ruse seg på det som er tilgjengelig til naboers fortvilelse, dra med seg mindreårige på festlighetene, sloss og voldta hverandre og i det hele tatt miste solide jafs av gangsyn og vurderingsevne, så hadde det neppe blitt godtatt av så veldig mange. Det samme gjelder om det hadde vært narkomane som mente de kunne kreve noe slikt. Eller politiet. Eller fiskere, sykepleiere, bønder, kunstnere eller butikkansatte. Så hvorfor det skal være en menneskerett for russen å få herje i veg som de gjør, på tross av de konsekvenser det får for enkelte, hvert år, er meg en gåte.

Men det var nå det. 17.mai har kommet og gått. Folk har feiret sitt land og sin uavhengighet og sitt demokrati, de har kledd seg i bunad og gått i tog. Og fremst i toget har gjerne de som står øverst på den pyramiden vi kaller hierarki gått. Men ordførerkjede og flosshatter og en klar beskjed til allmuen om hvem som rangeres høyest.  Hvorfor, aner jeg ikke, utover et markeringsbehov, og en trang til å sementere klare roller og posisjoner.  For meg hadde det vært mer naturlig at det gikk barn først. Eller bønder og arbeidere. Så kunne fiffen gått litt her og der, uten at det ble gjort så stort nummer av det. Menneskerettigheter som demokrati, og holdninger som solidaritet, kommer jo sjelden ovenfra, det springer fram fra undersiden, som løvetann. Og slik har det vært i Norge også.

Dette var litt ettertanke. Dagen i dag skal ellers foregå på atelieret, pluss at jeg skal til legen. For å se på ettervirkningene av et flåttbitt jeg fikk for en stund tilbake. Penicillinkuren jeg fikk, ser ikke ut til å ha gjort arbeidet sitt godt nok, og det gjør meg litt betenkt. Så jeg tenker at det er liten grunn til å utsette et legebesøk, og i stedet klynge seg til et håp om at ting ordner seg av seg selv.

Det er morgen her på berget i skrivende stund, så nå må jeg ta en pause og komme meg i gang med dagen, så får jeg heller skrive mer i ettermiddag.

Nå har det gått et døgn. I går var jeg hos legen, og i dag skal jeg inn igjen og ta litt prøver. I mellomtiden er jeg blitt satt på en ny og annen type antibiotikakur, denne gangen varer den i tre uker. Blir nok morsomt. Rennaræv er alltid like gøy, yeiii!

Jeg kjenner at dette gjør noe med energien min. Og det liker jeg ikke. For før flåttbittet var den på topp. Nå føles ting mer labert. Om det er kun fysisk betinget, eller om det mentale gjør meg litt matt, skal jeg ikke ha sagt. Men noe er det som gjør dagene litt tyngre nå. Jeg jobber for å holde treningsregimet jeg har etablert ved like, selv om gløden ikke er like sterk som for noen uker siden. Det er jo ellers aldri vanskelig å finne unnskyldninger for ting en ikke vil eller helt har ork til å gjøre.

Utfordringen ligger i å finne motivasjon. Og på det feltet er jeg heldigvis ikke alltid så dårlig stelt. Jeg er flink til å tenke meg ned, men også flink til å snakke meg opp. Så jeg får forsøke å fortsette i den sist nevnte leia. Å snakke er uansett sjelden det verste en gjør. Og en skal ikke alltid være så redd for å syte eller klage litt.  Om en ikke setter ord på ting og lar noen få mulighet til å lytte, vil en heller ikke gi seg selv rom for andres synspunkt eller løsninger. 

Så klag i veg, sier jeg. Fortell noen hvordan du har det og opplever ting. Og grip med begge hender den hjelp, motivasjon eller støtte, som den du forteller til kan gi deg. For andre har alltid noe å komme med, om du slipper dem til. Mens er du selv taus, går tankene gjerne i sirkel. Og da har du endt opp med å jage din egen hale. Fånyttes så det holder, med andre ord. Da er det langt bedre å ta til seg litt råd eller hjelp, og så får en heller sortere bort det som er svada eller ikke kan nyttegjøres. Noe blir det gjerne likevel igjen, som en kan titte nærmere på. Og med det lille rådet, runder jeg av dette blogginnlegget, og legger det ut på nett til glede for de kunnskapstørste millioner som venter i sitrende spenning.

Dagens bilde viser barnebarnet som har tryllet vekk en liten rød ball for bestefar. Hvor ballen ble av? Ja si det. Det er reine magien dette her. Forbløffende.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





  

torsdag 12. mai 2016

Djevelens verk ... pluss noen andre greier.





Hei på du!

Mai durer videre. Og trærne som sto nakne forrige gang jeg skrev et innlegg, har nå pressa fram en fjert eller to eller en milliard, som har materialisert seg i form av grønne kjoler så langt øyet kan se. Og brått kom det i år også. Sånn er det med fjerter og løvspretten, det bare presser seg fram i blant, og sistnevnte er like fin og overveldende hvert år. Selv om en tror en er forberedt fordi en har sett det før.

Forrige helg feiret vi konfirmasjon for kjærestens yngste. Og både han og vi var fornøyde med hvordan det evenementet forløp. Bildet er av bordet ferdig pyntet. Neste i rekken er barnebarnet, men det er noen år igjen til den happeningen,



og lenge før det er det pinse. Og så kommer 17.mai like etter. For oss med fellesmiddag og pølser, spekemat og sånt som hører den dagen til. Så i morgen blir det storhandel på Beate og meg, for butikkene holder stengt noen dager nå. Siste åpne dag før neste onsdag er lørdag, har jeg forstått, og da blir det vel kaos på Remaer og Kiwier og dets like den dagen, så vi går for fredag. Kaos kan jeg finne nok av andre steder. Det er ikke akkurat slik at jeg må ut av døra for å få opplevelsen. Det er bare å skrelle bort litt forsvarsverk og ta et dypdykk i den gørra som er sjela mi, og det kan jeg klare godt hjemme.

I dag har jeg malt. På den fronten er jeg inne i en god periode. Og i dag begynte jeg å skisse opp det siste bildet av de som i sammen skal bli til en utstilling. Her er det en kollega som er modell - Pål Akerø. Du ser det øverst i dagens Vannland. Foreløpig ligner det kanskje ikke så veldig mye, men det går seg nok til etter hvert.

Det virker kanskje som et lite maleri når en ser fotoet av det, men det er stort, 100x120 cm. Alle bildene har det formatet, og utstillingen skal åpne 1. september. Så jeg er i rute. Bare dette siste portrettet, og ellers litt flikking på diverse andre som står igjen, før jeg er i mål. Godt å være ferdig i tide, og slippe for mye stress de siste dagene. Jeg skal jo også ha litt ferie før den tid, og da blir det gjort lite. 

Utstillingen jeg skal vise vil jeg kalle Djevelens verk, og alle maleriene har en eller annen link til Gud, Djevelen eller Mennesket. Tanken er å åpne opp for noen spørsmål rundt hvem som står for hva. Jeg tror selv vi blander det litt i blant, i vår trang etter å finne spiselige forklaringer på holdninger og valg som vi kan leve med. Det betyr at bildet av Pål også vil få en liten tvist, eller en henvisning til en problemstilling, det blir ikke bare et vanlig portrett. Noen av Påls egne arbeider kan du se her.

Når jeg begynner å arbeide mot en utstilling, har jeg alltid et tema å gå ut i fra. Og disse temaene er gjerne knyttet til roller, grupper eller enkeltmennesker som i blant framstår som litt sårbare sett i forhold til det etablerte og velfungerende samfunn vi omgir oss med. Slik som i denne eller denne eller denne utstillingen. Grunnen til at jeg velger slike tema, er at jeg synes det er viktig å snakke om verdier og hva vi tillegger/nekter mennesker som ikke framstår helt som den fasaden det er så lett å gjemme seg selv bak.

Vi går mot et kaldere samfunn føler jeg, hvor hat, stigmatisering og generalisering har gode vekstvilkår, og noe av det gir meg klare assosiasjoner i retning fascisme, og ikke minst egoisme. Likevel, det finnes også andre holdninger i folk flest. Ikke alle hater. Det finnes også empati og sympati rundt omkring i de tusen hjem. Og generøsitet, forståelse og vilje til godt. Men dessverre virker det i blant som om haterne roper høyest, eller at den knyttede neven trumfer den åpne hånden.






Det var litt om utstillingen jeg arbeider mot og noen tanker rundt den. Men før den skal vises, er det altså sommer og gjerne litt ferie. Dette var bare litt tidlig reklame.
   
I dag hadde kjæresten eksamen i psykologi, så hun har startet på sin ferie allerede. Selv om dagene framover nok blir fylt en del med forberedelser til neste års studium, som handler om latin og antikkens litteratur. Spennende tema for henne, og hun gleder seg. Selv henger jeg ikke helt med. Jeg er en enkel sjel med en begrenset hjerne. Men noen drypp av kunnskap faller likevel i hodet på meg, og fester noe av det seg, får jeg dermed en berikelse på kjøpet. Kjæresten min utvider horisonten min i stedet for å fortelle meg hvor den skal ende. Det er et av fortrinnene hennes, hun må ikke putte alt i en boks og så hive nøkkelen. De andre fortrinnene hennes skal jeg skrive om en annen gang. For eksempel hennes velutviklede empatiske evner. Humoren hennes skal jeg derimot ligge unna. For i motsetning til hennes godhet, er nok den noe begrenset.

Og nå har jeg kanskje skrevet såpass at vi kanskje kan kalle dette et blogginnlegg, så da runder jeg av for denne gang. Nyt sommerdagene, de solfylte og de mer grå, og kom deg ut og beveg på kroppen. Det gir masse energi i etterkant om en blir litt svett og sliten. Og gevinsten kommer på både et mentalt og fysisk plan.

Keramikkhånden du ser på bildene lagde jeg for noen år siden, og den fikk tittelen Argument.

Ha en fin pinsehelg.

Bjørn

Dagens link:

I helgen er det MGP, og det norske bidraget synges av Agnete Johnsen. Agnete har en utfordring, som vi kaller bipolaritet. Det at hun har denne utfordringen, betyr ikke at hun er mindre verdt enn de andre deltagerne. Det betyr heller ikke at hun er en dårligere sanger. Og slik er det med veldig mange som har en utfordring. Blant leger, vakehjelper, uføretrygdede og kunstnere. De er alle mer enn merkelappen vi ynder å fokusere på, mens vi polerer egen fasade og speiler oss i den.

Heia Agnete!







torsdag 5. mai 2016

Mens jeg går, mens jeg ser, mens jeg er.



Ikke bare har jeg hatt rennaræv den siste tiden, på grunn av en penicillinkur etter et flåttbitt, nå renner nesa også. Jepp, pollensesongen er i gang, og bjørka sprer sine gener målrettet og med solid entusiasme. Noe som ikke akkurat totalt ruinerer dagene mine, eller får meg til å stoppe med gåturene mine, men jeg vet pollen setter et preg på hverdagen for veldig mange. Langt mer enn for meg. For mitt vedkommende har det roet seg litt med årene, slik at jeg ikke reagerer så sterkt som i yngre år. Jeg vet likevel hvordan det kan være for de som virkelig sliter, med rennende og røde øyne, pustevansker, vondt i hodet og en generell opplevelse av utmatting. For meg begrenser det seg til litt kløe i øynene, rennende nese og litt tap av energi. Pluss at jeg gjerne våkner tung i hodet når natten er over. Men det kan jeg leve med. I det hele tatt er det mye jeg kan leve med, og lever med. På både godt og vondt.



I blant er det slik at det som utfordrer oss får veldig stor plass. Enten det er allergi, vondter, forskjellig type helseutfordringer, dårlig råd, eller annet vi opplever som en plage. Noe som gjør at det gjerne blir mindre plass til alt annet som livene våre består av. Slikt som glede, håp, nytelse osv. Og det er en kjedelig konsekvens for den enkelte. Kanskje også en unødvendig konsekvens.

Gjør noe vondt, så gjør det det. Så det må vi leve med. Men vi kan leve med mye annet også - samtidig - tenker jeg. Når jeg går tur, går jeg rundt et lite vann. Og jeg går runden som en venstresving, akkurat som i en rundkjøring. Om jeg lar blikket feste seg ved alt det som ligger innenfor rundkjøringen, ser jeg et vann. Og jeg ser små blomster, fugler, trær og gress. Om jeg ser rett framfor meg, ser jeg en gangvei, med folk som meg, som går tur. Voksne og unge og små barn. Og en skokk med bikkjer i bånd. I hvert fall de fleste av dem.



Noen av dem som bruker samme sted som meg til å gå tur, går langsomt, noen går med stokk, noen kjører rullestol, mens andre løper som om fanden var i hælene på dem, mens de jevnlig sjekker pulsklokka for å ha kontroll på at de får maksimalt ut av trimmen. Selv har jeg ikke pulsklokke. I stedet går jeg i en hastighet som er tett opp til hva lungene mine aksepterer. Noe som gjør vondt. Jeg tenker at det er fint at det gjør litt vondt i blant. At smerten i lunger og muskler forteller meg at jeg investerer noe i livet mitt. Investere i egen helse er bra. Enten det er fysisk eller psykisk helse.  Noe jeg ikke investerer noe i, er trimklær. Jeg går i hverdagsklær. Men andre har kledd seg i siste skrik i kondomdresser. Så det florerer med dissende rumper og gud vet hva. Ikke alt framstår som like heldig. Men det er der, som et mangfold. Gamle, unge, friske, syke, barn og bikkjer, vann og gress og trær. Dette er ting jeg ser, og ting jeg reflekterer rundt mens jeg går. Og ser jeg opp, ser jeg blå himmel, skyer og sol. Om det ikke regner.  

Uansett er alt dette synsinntrykk og små opplevelser som gjør noe med meg. De påvirker meg på en positiv måte, og får tankene mine til å dreie seg rundt andre ting enn bare hva som måtte være utfordringer jeg har. Selv om jeg samtidig vet, at om jeg i stedet for å ha blikket festet slik jeg beskrev, kan se til høyre og få et helt annet inntrykk. For langs halvparten av runden ligger det industri og bakgårder for butikker, bilverksted osv, bare ti meter unna. Mens langs den andre siden av vannet går det en vei, med biler og motorsykler og støy. Vannet, stien, trærne, blomstene, barn og eldre som mater ender og alle turgåerne, er med andre ord bare en del av opplevelsen min ved å komme meg ut selv. Men jeg føler ikke at effekten av trimmingen min, eller at de positive inntrykkene blir mindre, bare fordi jeg også kan forholde meg til noe som ikke er pent å se på, og noe som støyer. Jeg kan velge hvor jeg vil rette blikket. Og slik er det på mange felt i livene våre, tror jeg. Vi har muligheter til å velge litt blant hvor vi vil ha fokus. Ikke alltid på et vis som samtidig fjerner alt vi ikke liker, men i stedet på en måte hvor vi kan ta inn over oss det positive, selv om noe negativt eller utfordrende også krever vår oppmerksomhet.



Etter at jeg har skrevet ferdig her, skal jeg ut og gå. Hva du gjør i dag, vet bare du. Men om timeplanen ikke er fullstendig sprengt, så sett av noen minutter til å tenke litt over hva du har, og hva du ikke har, og om det finnes en mulighet som sier at det du har kan være bra selv om du også mangler noe. Jeg, for eksempel, går en runde selv om jeg ikke har så mye lungekapasitet. Og endene og vannet, trærne og sola er der også for meg. Mens musklene mine forteller meg at de fungerer og brukes, selv om jeg ikke nødvendigvis kan kjøpe siste skrik i trimklær eller løper fortest. Og slik har vi det alle sammen, på noen felt. Om vi ikke har alt, så har vi noe, og det er opp til oss selv å glede oss over det. Livene våre har plass til mer enn bekymringer og daglige utfordringer, katastrofer, frykt, medieoppslag og dårlige nyheter. 



Dagens bilder ble tatt for et par dager siden. Små inntrykk som jeg føler er verdt å ta med meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:










mandag 2. mai 2016

Avlat og andre investeringer.



Det regner - faen i helvete i svarte forpulte gamperæva - jeg hater regn nesten like mye som snø, arrrgh! På den annen side, så har jeg det vel ganske greit når jeg har overskudd til å ergre meg over en bagatell som noen fallende regndråper. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, sier reklamen. Nå skal jeg ikke akkurat underskrive på den påstanden, for selvfølgelig finnes det drittvær. Akkurat som det finnes drittsekker, møkkamat, skitprat og annet. I tillegg finnes det folk som ikke har råd til siste sort Bergans og dets like som de kan dandere seg med på en grå dag, og en søppelsekk passer ikke til alle anledninger. En paraply gjør heller ikke alltid den store forskjellen. Det må i så fall være i drinken. Alkohol påvirker gjerne opplevelsene våre. Og hverdagen vår. Det gjør også vær. Positivt eller negativt. Akkurat som dårlig råd gjør. 

Nå har ikke jeg pr. i dag så dårlig råd at jeg ligger våken av bekymring og gnager av meg neglene helt opp til albuen i ren desperasjon. Det betyr likevel ikke at jeg har mye å rutte med, men at jeg setter tæring eller næring. Og det er en god ting, opplever jeg. Langt bedre enn å bli eier av en ny sofa kjøpt på avbetaling. Eller å dra kredittkortet for å oppnå et eller annet en ellers måtte klart seg uten.  

Nå er det likevel ikke alle som ser det slik. Den kristne grupperingen Filadelfia, anmoder for eksempel sine medlemmer om å ta opp lån for å gi dem i gave til den salige menigheten. Uten at avlat er nevnt med et eneste ord, er det kanskje likevel ikke helt umulig å se noe i vake i vannkorpa som minner om frelse og et potensielt inngangskort. Og vi snakker ikke om småpenger. I artikkelen er det nevnt både hundre tusen og to hundre og femti tusen som eksempel på en gave. De har til og med inngått en avtale med en bank, for å gjøre det enda enklere å ta opp lån enn det er for folk flest. Halleluja.

For meg, som har blitt relativt glad i å gå tur etter hvert, minner ikke en regnfull dag om oppfyllelsen av en våt drøm, selv om luftfuktigheten er høy nok til å klumpe seg. I stedet er det slik at latskapen i meg begynner å lete etter plausible unnskyldninger, slik at jeg kan holde meg inne med noe som minner om god samvittighet. Og nå oppdaget jeg at latskap har noe til felles med avlat. Begge inneholder ordet lat. Så der har du den, som folk sier i Bergen.

Det er mandag. I dag er jeg ikke på atelieret. I stedet skal jeg kjøre kjæresten litt rundt om kring. Hun har skadet foten litt, så det er ikke bare, bare å komme seg rundt. Så vi skal handle, hun skal i et møte, vi skal gjøre noen ærend for faren hennes som var så uheldig å ende opp med en rullestol etter et hjerneslag. Og til slutt skal vel Beate og jeg gjerne ha oss en kaffe sammen. Innimellom dette skal jeg trimme. Litt hjemme, og litt ute i form av en gåtur. I regnet. Arggh. Men det blir nok greit. Det er helst dørstokkmila som er største utfordringen. Når den er lagt bak meg, går det andre mye av seg selv. Det blir litt som at du kommer deg ikke på dass om du ikke løfter ræva fra sofaen. Og på dass må vi iblant. De fleste velger ikke å skite i eget rede. Så vi reiser oss. Og får oppleve et øyeblikk av lettelse og velbehag i møte med porselenet. Slik er det med disse trimgreiene mine også. Det er tungt å sette legemet i gir, men etterpå kjenner jeg på et velbehag både fysisk og mentalt, som oppleves langt bedre enn det sukkerkomaet jeg tidligere grep til når rastløsheten og følelser jeg ikke likte snek seg inn under huden.

Dagens bilde har fått arbeidstittelen Bønn, men er langt fra ferdig. Det er ikke en gang sikkert at det noen gang blir det. I det minste ikke i denne formen. Det meste er foranderlig. Og det er kanskje bra.

I helgen så jeg en konsert av Adele på TV, og jeg kjente at hun vekket noe i meg. Kanskje mer i forhold til ting som har vært, enn ting som er eller kommer. Vi har alle en historie bak oss, som har formet oss på godt og vondt. Og vi bærer alle møter og avskjeder med andre mennesker med oss. Så dagens link blir en av Adeles låter.

Nå runder jeg av.

Tudelu.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: