lørdag 9. april 2016

Fram og tilbakeblikk.



Våren nærmer seg, og med den kommer ikke bare russen og løvetannen, også konfirmantene kryper fram.  Fra sine rotete ungdomsrom. Og må stå for presten i sin fineste skrud. Enten det er bunader, fine kjoler eller dress og slips som blir valgt. Vår forrige konfirmant var Kjærestens datter. Det er tre år siden. I år er det sønnens tur. Mens mine barn har blitt voksne, og er for lengst ferdig med den slags.

Dagens bilde ble tatt i konfirmasjonen til Kjærestens datter, altså for tre år siden, og viser Beate og meg selv. Et bilde jeg ikke kunne huske var tatt, men som jeg fikk se i går, da vi bladde igjennom litt billedmateriale for å ha en mal for årets konfirmasjon. Ting må jo forberedes, og på noen punkter er det viktig å ikke gjøre forskjell.

Jeg kjente at det gjorde godt å se på dette bildet. Ikke bare viser det litt av den godheten jeg kjenner på overfor Beate, men det viser oss også i noe annet enn dongeri og t-skjorte. Det viser noe annet enn hverdagen med alt det den har å komme med. Og selv om det i blant er noe herk å tre seg inn i en dress som merkelig nok blir mindre og mindre for hver gang, så er den med på å sette sitt preg på de få høytidelige øyeblikkene vi har i livene våre. Som en markering i seg selv.

For meg har det med årene blitt slik at jeg ser på symbolhandlinger som viktige, og at reglene for dem gjør ting enklere. Litt form og kutyme er ikke å forakte. I dag kan en se at slike ting desintegrerer litt, og folk velger en form som de mener passer dem der og da, gjerne fordi det er mest lettvint. En undersøkelse viser for eksempel at andelen som tyr til pizza på julaften øker.

Jeg tenker at om vi visker ut alt av tradisjoner og regler for markeringer og oppførsel, vil vi tape noe. Vi mister et slags veikart, samtidig som vi mister noe å holde oss fast i. Om vi ikke vet hvordan vi skal oppføre oss rundt et middagsbord eller i en begravelse, kan slike arenaer bli uoversiktlige og skremmende, som i ytterste konsekvens kan få oss til å trekke oss bort og ikke ta del i dem. Kanskje også et innhold som respekt kan bli lidende, mens ensomhet kan få større boltreplass. Derfor er en holdning som «det er da ikke så nøye», ikke noe en bør gi etter for uten kamp.  For i blant er det nøye. Og det er ikke bare bilister som trenger kjøreregler. Kjøreregler trenger vi på de fleste felt i livet. Ikke minst i forhold til hverandre. Hvordan ville våre døtre hatt det om ikke våre sønner lærte noe om hvordan de skal forholde seg overfor dem, når testosteronet kicker inn på sitt heftigste.

At vi har regler, tradisjoner og verdier som er viktige, betyr likevel ikke samtidig at vi skal unngå å utfordre dem alle. For ikke alt er av bra karakter. Det er for eksempel i vår kristne tradisjon, ikke lenger aktuelt å steine kvinner, eller at kvinner skal tie i forsamlingen, og stort sett være underlagt mannens lyster og behov. Å ikke være bevisst på skjevhetene i samfunnet vårt og ta stilling, men i stedet alltid velge lettest mulig vei, er ikke nødvendigvis det beste i lengden. Selv om det kan koste litt å stå opp for noe.

I dag kan en lese på nett at Bruce Springsteen avlyser en konsert i North Carolina i USA, for å støtte transpersoner som etter en lov i delstaten ikke får velge fritt hvilket toalett de vil bruke. En kan også lese at Kirkerådet nå har flertall for vigsel av homofile. Og nå er det kanskje slik at du føler dette ikke har noe med din hverdag å gjøre, slik det heller ikke har noe med min å gjøre, men kanskje det likevel har det. For vi er alle del av en utvikling. Enten vi tar stilling eller viker unna alt som ikke er gøy, lettvint, smaker søtt, eller vi er redde for at en holdning skal klistre seg til oss og få noen til å lure. Men tro meg - og nå tenker jeg på oss menn - å støtte for eksempel kvinnekamp eller homofiles og transpersoners rettigheter, gjør deg verken til kjerring eller homse. Det handler om holdninger, ikke om din legning. Og vår holdning, vår frykt, skam eller rettferdighetssans, fører vi videre til våre barn, som blir ungdom, konfirmanter og russ, som blir voksne og får barn som igjen får holdninger fra våre barn. Og det er disse barna som vi håper vil ha en smule respekt også for mennesker som ikke alltid troner høyest, for eksempel oss selv, når vi blir gamle og syke og trenger noe annet i livene våre enn å slippe unna alt vi ikke liker å tenke eller føle på.

Dette var noen tanker en lørdags morgen. Slik som dette er det i mitt hode. Uinteressant for mange kanskje, men verdt å sette ord på for min egen del. Og så blir det jo litt blogg av tanker en tenker. Slik som denne jeg har skrevet nå. Resten av dagen skal jeg bruke til noe helt annet. Slik du skal bruke din til noe også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




5 kommentarer:

  1. For et nydelig bilde, fikk følelsen av å se dere uten at dere vet at dere blir sett og det lyser godhet og omsorg.

    Takk for fine ord, du er en bra MANN, ingen tvil om det :)
    Molly

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Molly. Så kjekt at du fikk noe ut av dagens blogg. Og ja, vi har omsorg for hverandre. På et eller annet vis, har vi funnet ut at omsorg og støtte funker minst like godt som krav og skyhøye forventninger. Sånn sett har vi vært heldige.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Har notert meg tipset ;)

      Slett
  2. Så nydelig tekst. God lørdag !

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym, og takk for den generøse tilbakemeldingen. En god helg til deg også.:)

      Bjørn

      Slett