Dette er ingen aprilspøk.

Om det likevel oppfattes som morsomt, eller latterlig, får stå sin prøve. Ting er hva de er. Og det forandres ikke ved at vi nekter det et uttrykk. Det vil si holder det skult. Skammer du deg for eksempel over noe, så er det trangen til å holde det skjult som nærer skammen. Mens ute i lyset sprekker trollene. Så derfor skriver jeg om det jeg tenker, det jeg føler, og litt om det jeg gjør og opplever. Selv om noen måtte føle for å le av det, eller smile litt nedlatende, mens de tenker: Dette gjelder ikke meg.

Latter kan gjøre godt. Men om du føler at noen ler av deg i stedet for med deg, føles det kanskje ille i blant. Selv kan jeg vippes ettertrykkelig av pinnen om jeg høster kraftige latteranfall når jeg egentlig ikke forsøkte å være morsom. Fordi jeg kanskje ikke helt forstår hva som er opphavet til latteren. Disse følelsene som oppstår i meg da, handler vel mest om kontroll, eller tapet av den.

Kontroll er bra. Kanskje ikke det evige jaget etter den, men eierskapet. Jaget kan for noen ta litt av, og for enkelte kan det til og med ende opp i OCD. Selv er jeg ikke der. Det er ingen som dør om jeg ikke følger fastlagte lover jeg har etablert i livet mitt. Og himmelen faller ikke ned.

For noen er kontroll synonymt med rutiner. Selv har jeg med årenes løp både forstått og erkjent rutinenes makt, fortreffelighet og fallgruver, selv om det finnes motstandere av selve ideen om rutiner, som gjerne bekjenner sitt eget evangelium med standhaftig overbevisning. Disse motstanderne er i stedet for rutiner tilhengere av spontanitet.

Men rutiner er så mangt. Blant annet kan en skille mellom de gode og de dårlige. Eksempelvis vasker jeg kjelen etter bruk når jeg koker havregrøt til frokost. Og når jeg har spist grøten, vasker jeg opp skjea og bollen jeg spiste av. Andre lar rutinemessig oppvasken stå, og tar en ny kjele og bolle neste dag, til de skitne kjørlene vokser seg utover benken og opp mot taket og det er tomt i skap og hyller. Da må de ta kjempeoppvasken. Og så begynner de fra begynnelsen igjen. Med oppvasken, og på andre felt. Uke etter uke, år etter år, mens de synger salmer til Frihetens og Spontanitetens ære, blinde for at alteret er et hamsterhjul.

Alle rutiner er underlagt valg. Selv om de som utsetter oppvasken gjerne kaller det frihet, så er det noe de velger, et valg som får en konsekvens i tillegg til gevinsten de søker. Men det at jeg velger å vaske opp etter meg, er også frihet. Friheten blir borte først når du må vaske opp fordi en indre eller ytre stemme krever det, og følelsene dine aktiveres på en negativ måte om du lar være, slik at det blir en tvang. Tvang og rutiner er ikke det samme, slik angst heller ikke er det samme som feighet, selv om vi lett kan sammenblande begrep når vi skal rettferdiggjøre våre egne valg og behov, eller sverte andres. Slik er vi alle, mer eller mindre. Vi blander begrepene. Men alt fortjener før eller siden å få sitt rette navn.

I en periode av livet mitt bestod hverdagene mine mye av kaos. Det kom tydeligst til uttrykk i tiden etter at jeg møtte veggen ved århundreskiftet. Altså for seksten år siden, i mai. Helsa hadde sviktet, psykisk og fysisk, jeg hadde valgt å flytte fra moren til mine barn, jeg måtte slutte som keramiker og økonomien gikk til helvete. Jeg hadde nesten ingenting, likevel ble det for mye å holde styr på. Uåpnet post fløt fritt i hauger, og det var lite orden rundt meg. Men etter hvert har det forandret seg. Mye av dette skyldes rutiner jeg klarte å etablere. Rutiner er et sted å starte. En ende av et snøre hvor en kan begynne å nøste opp noe. Slik at en får kontroll over alle trådene som gjerne ser ut til å sprike i alle retninger. Og kontroll gjør noe med helsa. Både den fysiske og den psykiske. Og derfor også vår opplevelse av velvære og lykke.

Å ta kontroll over eget liv er å klare noe, beherske noe. Å klare å ta en fest hver gang noen åpner ei flaske, eller tømme kortet hver gang det kommer ei krone inn på det, er ikke kontroll. Det er ikke noe du behersker. Det er heller ikke frihet. Det er å være underlagt noe. Noe som kanskje har blitt rutinemessig, med negativt fortegn. En rutine som gjerne styres av følelsene. For eksempel den gode følelsen en får når en kjøper noe nytt.  Eller tar seg en spontan ferie ved hjelp av kredittkortet, «fordi en fortjener det». Selv når all erfaring tilsier at det vil være tomt på kontoen når strømregningen kommer. 

Når regninger kommer er gjerne den gode følelsen long gone, og blir erstattet av bekymringer. Som igjen kan gå ut over helsa. Opplevelsen av en lykke som er synonym med rus av ymse slag, enten rusen kommer fra ei flaske eller et kjøpekort, fjell av snop eller ensomhetsex med alt som påberoper seg å ha en temperatur på trettisju grader, er ofte kortvarig. Og blir for noen etterfulgt av en opplevelse av tomhet, og trang til mer av samme rus - dvs en følelse, som er viktig kun for å dempe en annen følelse. Enten det er smerte, ensomhet eller whatever folk ikke klarer å føle på. Noe som for enkelte kan lede til lite fornuftige valg. Den spilleavhengige er ikke lykkelig etter at kontoen er tømt og familien borte, selv om spenningen og følelsen av lykke kan være stor og intensiteten god, mens terningene fremdeles er vi bevegelse og drømmen fremdeles lever. Bullemikeren er ikke lykkelig mens hen overspiser krem og syltetøy, men hen klarer et lite øyeblikk å dempe noen følelser og erstatte dem med andre, før smerten og skammen tar tilbake sitt territorium i det hodet senkes over toalettet og oppkastet fyller skåla.

Jeg tenker at vi alle er underlagt gode eller dårlige rutiner. Selv vasker jeg opp, men jeg kjøper rutinemessig sjokolade når jeg handler. Selv om jeg vet at jeg ikke har godt av det, klarer jeg ikke å la være. Likevel har jeg det greit nå. Jeg har funnet en form for balanse i livet mitt, uten samtidig å søke det ekstreme verken i forbruk eller askese, kortvarig eufori eller lodd rundt bena. Det er stor forskjell på hvordan jeg hadde det i 2000 og årene rett etter, i forhold til hvordan jeg har det nå. Og det har ikke kommet av seg selv over natta. Det er noe jeg har bygd langsomt opp på egenhånd. Noe jeg har klart. Fra å miste alt – helse, hjem, familieliv, jobb, økonomi, håp, drømmer, identitet og verdigrunnlaget jeg hadde bygget livet mitt på i mange år, har jeg fått orden rundt meg.

Jeg har ikke blitt rik, jeg er ufør og ganske fattig. Jeg kan ikke reise på ferie, spise dyr mat eller kjøpe nye klær hver gang jeg får lyst på noe. Jeg har heller ikke blitt kvitt helseutfordringene, men jeg har lært meg til å leve på en måte som harmonerer sånn noenlunde med de forutsetningene jeg nå besitter, de helsemessige, ideologiske og økonomiske. Jeg har begynt å male, fått en ny kjærest, jeg har fått revurdert verdiene mine og fått en ny plattform å stå på, og jeg er i dag mer tro mot med den jeg er, var og har mulighet til å kunne bli, enn jeg var i mitt tidligere liv, der jeg hadde nok av materielle ting, men etter hvert lite av noe annet. For en kort tid siden klarte til og med å kjøpe meg en liten, ganske ny bil. Og i motsetning til folk flest, gleder jeg meg faktisk til at første regningen på lånet kommer. For det å betale den regningen representerer at jeg får til noe. At jeg har klart å krype opp av det svarte hullet jeg havnet i. At jeg har tatt tilbake en viss kontroll over livet mitt. Og ikke minst, at jeg har etablert en ny identitet, som jeg stort sett klarer å leve med uten å rakke ned på meg selv.

Jeg er ikke alene om å ha møtt veggen. Folk gjør det hele tiden. Brått. Eller over tid, slik at en nesten ikke merker det før en våkner opp en dag og ser seg rundt og oppdager hvor trangt det har blitt. Og slik vil det fortsatt være. Noen mister helsa, andre lar seg sakte gli inn i et levesett de egentlig ikke liker selv en gang, noen knebler seg selv, sine verdier og sin stolthet og gir slipp på all selvrespekt, mens noen mister jobben, noen mister en de er glad i, og noen mister i en depresjon alt håp om et videre liv. En av disse kan ha vært deg, du kan være en dem som ligger nede akkurat nå. Eller det kan bli deg. Det å falle betyr likevel ikke at du mister verken alt av verdi eller muligheter, selv om det kan føles slik. Og det gjelder for både unge, middelaldrende og godt voksne. En kan aldri gå tilbake til det som var, men en kan skape noe nytt. Noe annerledes, men kanskje likevel på mange felt til og med bedre. Og dette er ingen aprilspøk: Om jeg kan, så kan du også. 

Dagens bilde viser en detalj fra utstillingen Innerst. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: