Det har blitt lite blogg i det siste. Fokus har vært på
andre ting. Mye på kropp, helse og trim. Noe som har gitt meg en boost både
fysisk, psykisk og på det kreative feltet. Energien har vært til å ta og føle
på. Nå har jeg trimmet ca. tre til fire timer så å si hver dag i en måneds tid. Noe som har resultert i at kroppen har kvittet
seg med rundt tre kilo fett. Og det gjorde ikke akkurat noe, for selv om jeg
virker relativt slank med klær på, er det fremdeles nok å ta av i navleregionen.
Treningen min består av en del øvelser hjemme morgen og
kveld, pluss en til to gåturer hver dag. Alt tilpasset surstoffopptaket mitt,
som ikke er av de høyeste. Samtidig har jeg kuttet ut sukker og spiser så sunt
som mulig.
Men – jepp, det mangler aldri på «men» i livene våre – for en
ukes tid siden oppdaget jeg en prikk på armen, med en hvit ring rundt, og en rødere utenfor. Etter
hvert vokste den røde ringen utover og ble mer blå, og etter et søk på
nett forsto jeg at det kunne være snakk om et flåttbitt. Samtidig sto det at de
nevnte ringene langt fra var et godt tegn, så det ble en tur til legen, som sporenstreks
satte meg på en hestekur med penicillin. To tabletter fire ganger daglig i fjorten
dager. Noe som førte til at magen ikke lenger oppfører seg som jeg er vant til.
Som igjen – tror jeg – kanskje er årsaken til at jeg ble litt slått ut etter
hvert, slik at det ble veldig tungt å gjennomføre treningsrutinene jeg hadde
opparbeidet. Det kan selvfølgelig også skyldes flåttbittet i seg selv.
Jeg blir veldig fort sliten nå, og går brått fullstendig tom.
Samtidig som angstnivået begynte å stige igjen. Og i går kveld tok jeg et
dypdykk ned i en gjenglemt isboks jeg fant i frysen, noe kroppen heller ikke
likte. Jeg som kjørte i meg store lass med sjokolade stort sett hver eneste dag
for bare en måned siden, ble ganske uvel av sukkeret nå, og i dag er verken
kropp eller sjel helt på sitt beste, må jeg innrømme. Så isen var nok ingen god
idé. Heldigvis er det tomt i frysen nå.
Tanken framover, er å holde meg til riktig og god kost,
samtidig som jeg tar det litt roligere med trimmingen en stund, men likevel
ikke legge den helt død. For greia med rutiner er at de fungerer best om en
ikke lar dem komme til opphør. Og det er rutinene som er det viktige når en
forsøker å legge om livet litt. Ikke at alt blir perfekt i forhold til en idé
en har fått, eller et mål en har satt seg. For da går en gjerne i dass om en møter
en liten motbør, og gir opp hele prosjektet.
Uten rutiner må en ta avgjørelser hver gang en står framfor
en mulighet – skal, skal ikke. Med rutinene er valget allerede tatt. Bare tenk
på tannpussen. Den går av seg selv hver morgen, helt rutinemessig. Og en
vurderer ikke om en skal pusse oppe, nede, til høyre eller venstre. I stedet
gjør en som en pleier, og kjører over hele gebisset slik en gjorde dagen før,
og skal gjøre i morgen. Valg som er tatt gjør livet både lettere og mer
oversiktlig enn valg som må tas om igjen og om igjen. Om rutinene er av
den gode sorten, gjør de livet også bedre. Selv om det i en startfase kan
oppleves tungt å gjennomføre for eksempel en endring av livsstil. Enten det
handler om bevegelse og hva en spiser, eller om for eksempel en røykeslutt. Trøsten
er at etter hvert går det lettere, og gevinstene blir mer synlige. Til slutt
blir ting så innarbeidet at det er vanskelig å forstå at en ikke tok grep før.
Ute skinner sola, og jeg får vel få ræva i gir - i stedet for å skrive til millioner av mennesker som aldri leser dette likevel - ta meg en
liten bøy og tøy, og deretter en runde i Guds frie. Det er ikke alltid mengden som er det
viktigste, men at jeg faktisk gjør noe, tenker jeg. Og sånn er det vel for deg
og alle andre også. Du trenger ikke å flytte fjell for å få oppleve en forandring. Bare det å fjerne en liten stein fra skoen kan gjøre en merkbar
forskjell.
Ei ny uke har startet. Det betyr at en annen ligger bak oss.
En uke vi aldri får tilbake. Så det vi gjorde i løpet av den uken, vil for
alltid være låst fast som noe uforanderlig i historien. Selv om minnet vårt kommer
til å slette ut brorparten, og forandre på litt av det vi tross alt husker slik
at det passer bedre til bildet vi ønsker å ha av oss selv.
Hva du gjorde i løpet av uka som gikk, vet jeg ikke. Kanskje
var du sammen med venner, kanskje var du ensom, kanskje skapte du noe, kanskje
rev du ned noe. Selv trimmet jeg. Og yeah. Ut på tur, hver eneste dag. I blant
til og med to ganger. Når jeg ikke er på atelieret går jeg en tur på
formiddagen og en på ettermiddagen. Ikke
så langt, og på flatmark, men tre kvarter i mitt eget tempo er nok til at de
herpa lungene min får kjørt seg litt. Og det hjelper. Nå har det gått ca. tre
uker siden jeg startet opp igjen med å gå turer, og allerede nå kjenner jeg at
kroppen fungerer bedre. Så i løpet av helgen har jeg fått rengjort
kåken relativt skikkelig, uten at jeg måtte ta meg helt ut for å få det til. Og
sånt liker vi. For ett år siden hadde jeg så lite pust at jeg slet med å knyte
skoene. Så noe har skjedd, selv om det skjedde mindre et par måneder i vinter. Noe har jeg fått til.
Samtidig som jeg har begynt å gå igjen, har jeg kuttet ut
sjokoladen. Min daglige trøst. I tillegg forsøker jeg å ligge mest mulig unna sukker på andre felt også, og ikke spise
meg stappmett når jeg spiser. Så to kilo fett har forsvunnet fra kroppen
min på bare noen uker. Og det er jeg også fornøyd med.
Effekten av mer energi og at jeg er kvitt to kilo, er noe
merkbart å forholde seg til. Det er en effekt som kom ganske umiddelbart. Og
alt på feltet kropp og helse som er både målbart og effektivt og skjer fort, er
gøy. Så jeg smiler. Ikke på vei til banken akkurat, men når jeg er ferdig med
turene mine. Så får det å føle seg litt friskere få være god nok valuta for nå. Renter blir det uansett av det.
Det at jeg føler meg bedre rent fysisk, og at jeg ser at
mageflesket minker, gjør noe med selvbildet mitt. Jeg føler at jeg behersker
noe. At jeg tar kontroll over livet mitt. Det gjør også sitt til at angsten min
minker. For bare noen uker siden kjente jeg på angsten hver eneste dag. Noen
ganger var den så sterk at jeg måtte ty til medisiner, eller en liten whisky på
kvelden. Nå glemmer jeg i blant angstproblematikken flere dager i strekk. Og om jeg kjenner at uroen og ubehaget kryper
inn på meg, klarer jeg å bli kvitt det igjen, ved å være mer aktiv enn en kveld
på sofaen foran tv innbyr til.
Det at jeg skriver dette er ikke for å fortelle hvor flink
jeg er. Det er for å fortelle hvor lett det er å forandre noe, og hvor stor
effekten av litt frisk luft og bevegelse kan være. Det eneste som egentlig skal til, er
at en bestemmer seg. Men DET er vanskelig, det vet jeg. Likevel, OM en klarer å
bestemme seg for å gjøre litt som er til gagn for kroppen en bor i, så går det
lett. Og det er lett å glede seg over det.
Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet denne gangen, men
det er sikkert nok. Stå på, jeg vet du kan.
Våren nærmer seg, og med den kommer ikke bare russen og
løvetannen, også konfirmantene kryper fram.
Fra sine rotete ungdomsrom. Og må stå for presten i sin fineste skrud.
Enten det er bunader, fine kjoler eller dress og slips som blir valgt. Vår
forrige konfirmant var Kjærestens datter. Det er tre år siden. I år er det
sønnens tur. Mens mine barn har blitt voksne, og er for lengst ferdig med den
slags.
Dagens bilde ble tatt i konfirmasjonen til Kjærestens
datter, altså for tre år siden, og viser Beate og meg selv. Et bilde jeg ikke
kunne huske var tatt, men som jeg fikk se i går, da vi bladde igjennom litt
billedmateriale for å ha en mal for årets konfirmasjon. Ting må jo forberedes,
og på noen punkter er det viktig å ikke gjøre forskjell.
Jeg kjente at det gjorde godt å se på dette bildet. Ikke
bare viser det litt av den godheten jeg kjenner på overfor Beate, men det viser
oss også i noe annet enn dongeri og t-skjorte. Det viser noe annet enn
hverdagen med alt det den har å komme med. Og selv om det i blant er noe herk å
tre seg inn i en dress som merkelig nok blir mindre og mindre for hver gang, så
er den med på å sette sitt preg på de få høytidelige øyeblikkene vi har i
livene våre. Som en markering i seg selv.
For meg har det med årene blitt slik at jeg ser på
symbolhandlinger som viktige, og at reglene for dem gjør ting enklere. Litt
form og kutyme er ikke å forakte. I dag kan en se at slike ting desintegrerer
litt, og folk velger en form som de mener passer dem der og da, gjerne fordi
det er mest lettvint. En undersøkelse viser for eksempel at andelen som tyr til
pizza på julaften øker.
Jeg tenker at om vi visker ut alt av tradisjoner og regler
for markeringer og oppførsel, vil vi tape noe. Vi mister et slags veikart,
samtidig som vi mister noe å holde oss fast i. Om vi ikke vet hvordan vi skal
oppføre oss rundt et middagsbord eller i en begravelse, kan slike arenaer bli
uoversiktlige og skremmende, som i ytterste konsekvens kan få oss til å trekke
oss bort og ikke ta del i dem. Kanskje også et innhold som respekt kan bli
lidende, mens ensomhet kan få større boltreplass. Derfor er en holdning som «det
er da ikke så nøye», ikke noe en bør gi etter for uten kamp. For i blant er det nøye. Og det er ikke bare
bilister som trenger kjøreregler. Kjøreregler trenger vi på de fleste felt i
livet. Ikke minst i forhold til hverandre. Hvordan ville våre døtre hatt det om
ikke våre sønner lærte noe om hvordan de skal forholde seg overfor dem, når
testosteronet kicker inn på sitt heftigste.
At vi har regler, tradisjoner og verdier som er viktige,
betyr likevel ikke samtidig at vi skal unngå å utfordre dem alle. For ikke alt er av bra karakter. Det
er for eksempel i vår kristne tradisjon, ikke lenger aktuelt å steine kvinner,
eller at kvinner skal tie i forsamlingen, og stort sett være underlagt mannens
lyster og behov. Å ikke være bevisst på skjevhetene i samfunnet vårt og ta
stilling, men i stedet alltid velge lettest mulig vei, er ikke nødvendigvis det
beste i lengden. Selv om det kan koste litt å stå opp for noe.
I dag kan en lese på nett at Bruce Springsteen avlyser en
konsert i North Carolina i USA, for å støtte transpersoner som etter en lov i
delstaten ikke får velge fritt hvilket toalett de vil bruke. En kan også lese
at Kirkerådet nå har flertall for vigsel av homofile. Og nå er det kanskje slik
at du føler dette ikke har noe med din hverdag å gjøre, slik det heller ikke
har noe med min å gjøre, men kanskje det likevel har det. For vi er alle del av
en utvikling. Enten vi tar stilling eller viker unna alt som ikke er gøy,
lettvint, smaker søtt, eller vi er redde for at en holdning skal klistre seg til oss og få noen til å lure. Men tro meg - og nå tenker jeg på oss menn - å støtte for eksempel kvinnekamp eller homofiles og transpersoners rettigheter, gjør deg verken til kjerring eller homse. Det handler om holdninger, ikke om din legning. Og vår holdning, vår frykt, skam eller rettferdighetssans, fører vi videre til våre barn, som blir ungdom, konfirmanter og russ, som blir
voksne og får barn som igjen får holdninger fra våre barn. Og det er disse
barna som vi håper vil ha en smule respekt også for mennesker som ikke alltid
troner høyest, for eksempel oss selv, når vi blir gamle og syke og trenger noe
annet i livene våre enn å slippe unna alt vi ikke liker å tenke eller føle på.
Dette var noen tanker en lørdags morgen. Slik som dette er det i mitt hode. Uinteressant for
mange kanskje, men verdt å sette ord på for min egen del. Og så blir det jo
litt blogg av tanker en tenker. Slik som denne jeg har skrevet nå. Resten av dagen skal jeg
bruke til noe helt annet. Slik du skal bruke din til noe også.
Tid for blogg igjen. Noe som ikke skjer hver dag for tiden.
Og det har sin forklaring i at jeg gjør andre ting i stedet. Med det mener jeg
ikke å ligge på sofaen, men at jeg har litt ekstra energi i kroppen, og at jeg
klarer å bruke den til noe, framfor å identifisere den som rastløshet som bør
dempes ved hjelp av store doser sjokolade og tv. Faktisk har jeg tatt en pause i
sjokoladefråtsingen. Og sukkerinntaket generelt. Uten å bli helt rigid på feltet. Jeg har
for eksempel rosiner i havregrøten min til frokost, men unngår strøet av sukker
på toppen.
Første dagen uten sukker økte angsten min. Det er noe jeg
har opplevd før. Men etter hvert har både angsten og suget forsvunnet. Så nå
savner jeg det ikke så mye lenger. Det tok ca. en uke før ting roet seg i kropp
og hode.
I stedet for å spise sukker, forsøker jeg nå å komme i gang med
å gå tur igjen. Turene mine stoppet i løpet av vinteren, så det er på tide å ta det opp igjen. Nå
kommer jo våren også snart, og det blir triveligere å gå. Litt varmere, og
kanskje til og med et solgløtt bryter seg gjennom skylaget på en heldig dag.
Snart kommer det grønne også. Og det gleder jeg meg til. Det er langt kjekkere å ha noe å glede seg til enn å ha noe å grue seg til.
For ikke å gå altfor kjapt lei av ting jeg setter i gang, begynner
jeg helst i det små. En MÅ ikke legge første turen en tar over Hardangervidda med
full oppakning, bare fordi en husker at en var sprek i ungdommen, eller en har sett noen på tv en tror en kan leve opp til. En halvtimes
rusletur i rolig tempo på flatmark er en langt mer fornuftig start. Og slik er
det med det meste. Det er fort gjort å gape over for mye, når viljen løper litt
fort i svingene.
I uka som gikk, oppsto det en situasjon, hvor det å gape
over for mye føltes om en reell mulighet for meg. Jeg ble anmodet å gå inn som
en slags megler i en konflikt der sterke følelser og mye vilje hadde blitt
aktivert, situasjonen så ut til å kunne låse seg eller gå i ring, og et arbeid med deadline av den grunn sto i fare for å bli lidende. Det handlet
om å montere en utstilling, og om å strukturere arbeidsoppgaver så det lot seg
gjøre å få monteringen ferdig til åpning.
Nå er ikke jeg alltid så hypp på å gå inn i konflikter om
jeg ikke må, men jeg har hatt meglerrollen før, og erfaringen min sier meg at
det ikke nødvendigvis er en umulig oppgave. Det er det fornuften min som sier.
Følelsene, derimot, vil ha meg til å vike unna. Det er jo dessverre slik, at om
en stikker hodet fram mellom mennesker som føler noe sterkt, så oppstår det en
reell mulighet for at noen forsøker å kutte det av. Det er en erfaring jeg har
kjent på kroppen. Plutselig er det jeg selv som blir angrepet, og havner i en
forsvarsposisjon. Men selv om følelsene ble trigget på både den ene og den
andre måten også denne gangen, trakk jeg pusten og gikk likevel inn i
konflikten. Og ved hjelp av litt hjemmesnekra og famlende diplomati og sortering
av forskjellige elementer av praktisk og følelsesmessig karakter, fikk vi
landet arbeidet som måtte gjøres. Og jeg har fremdeles hodet i behold.
Selv om det aldri er morsomt med konflikter, så sitter jeg
likevel igjen med en god følelse etter denne. Jeg fikk bekreftet noe i meg
selv, og det skal en ikke kimse av. En av tingene jeg fikk bekreftet, var at
jeg våger mer enn jeg i blant tror. En annen bekreftelse, er i forhold til en
påstand kjæresten min stadig fremmer: At jeg er flink til å sortere ting, både
på et følelsesmessig plan og et praktisk, og at jeg er effektiv når et arbeid
krever å bli gjort. Men at jeg ikke likevel nødvendigvis ender opp med å kjøre
fullstendig over folk når løsningsorienteringen havner i førersetet.
Om jeg kjørte over noen denne gangen, vet jeg ikke om noen endte opp med å oppleve. Men jeg
vet at det ikke var et mål å gjøre det. Min agenda i denne situasjonen var ikke å ta parti for noe eller noen. Om jeg i tillegg til forsøket på å
skape struktur i arbeidet, også klarte å vise respekt og forståelse for
følelsene til de impliserte, vet jeg heller ikke, men jeg vet at jeg forsøkte.
Og utstillingsåpning kom og gikk, og jeg fikk noe å skrive blogg om.
Det er mye jeg ikke vet. Jeg vet for eksempel ikke om hvordan du som leser dette er i forhold til konflikter. Om du trekker dem til deg som fluepapir og alltid er i krisemodus, om du rømmer fra dem eller om du behersker dem greit om de måtte dukke opp. Men uansett er det viktig at du våger å si ifra om du føler at noe ikke er som det burde være. Så får en ta det derfra, mens en forsøker å skille så godt en kan mellom fornuft og følelse, egen vilje, uvilje og velvilje. Og om temperaturen likevel stiger litt i blant, er det langt bedre enn at en hele tiden brenner inne med noe, og kanskje føler seg lite respektert eller lite sett. Over tid er det å være usynlig sjelden en god tilstand.
Da var morgenens skribleri kommet fram til avrundingen. I
dag skal jeg forsøke å komme meg ut på en smule tur, få gjort litt hjemme, og i kveld
skal kjæresten og jeg gafle taco til fredagsløypa på tv. Jeg tror det blir en
bra dag, og håper den blir til å leve med for deg også.
Om det likevel oppfattes som morsomt, eller latterlig, får
stå sin prøve. Ting er hva de er. Og det forandres ikke ved at vi nekter det et
uttrykk. Det vil si holder det skult. Skammer du deg for eksempel over noe, så
er det trangen til å holde det skjult som nærer skammen. Mens ute i lyset
sprekker trollene. Så derfor skriver jeg om det jeg tenker, det jeg føler,
og litt om det jeg gjør og opplever. Selv om noen måtte føle for å le av det,
eller smile litt nedlatende, mens de tenker: Dette gjelder ikke meg.
Latter kan gjøre godt. Men om du føler at noen ler av deg i
stedet for med deg, føles det kanskje ille i blant. Selv kan jeg vippes
ettertrykkelig av pinnen om jeg høster kraftige latteranfall når jeg egentlig
ikke forsøkte å være morsom. Fordi jeg kanskje ikke helt forstår hva som er
opphavet til latteren. Disse følelsene som oppstår i meg da, handler vel mest
om kontroll, eller tapet av den.
Kontroll er bra. Kanskje ikke det evige jaget etter den, men
eierskapet. Jaget kan for noen ta litt av, og for enkelte kan det til og med
ende opp i OCD. Selv er jeg ikke der. Det er ingen som dør om jeg ikke følger
fastlagte lover jeg har etablert i livet mitt. Og himmelen faller ikke ned.
For noen er kontroll synonymt med rutiner. Selv har jeg med
årenes løp både forstått og erkjent rutinenes makt, fortreffelighet og fallgruver,
selv om det finnes motstandere av selve ideen om rutiner, som gjerne bekjenner
sitt eget evangelium med standhaftig overbevisning. Disse motstanderne er i
stedet for rutiner tilhengere av spontanitet.
Men rutiner er så mangt. Blant annet kan en skille mellom de
gode og de dårlige. Eksempelvis vasker jeg kjelen etter bruk når jeg koker
havregrøt til frokost. Og når jeg har spist grøten, vasker jeg opp skjea og bollen
jeg spiste av. Andre lar rutinemessig oppvasken stå, og tar en ny kjele og
bolle neste dag, til de skitne kjørlene vokser seg utover benken og opp mot
taket og det er tomt i skap og hyller. Da må de ta kjempeoppvasken. Og så
begynner de fra begynnelsen igjen. Med oppvasken, og på andre felt. Uke etter
uke, år etter år, mens de synger salmer til Frihetens og Spontanitetens ære, blinde for at alteret
er et hamsterhjul.
Alle rutiner er underlagt valg. Selv om de som utsetter
oppvasken gjerne kaller det frihet, så er det noe de velger, et valg som får en konsekvens i tillegg til gevinsten de søker. Men det at jeg velger å vaske opp etter meg, er også frihet.
Friheten blir borte først når du må vaske opp fordi en indre eller ytre stemme krever det,
og følelsene dine aktiveres på en negativ måte om du lar være, slik at det blir
en tvang. Tvang og rutiner er ikke det samme, slik angst heller ikke er det samme som feighet, selv om vi lett kan sammenblande begrep når vi skal
rettferdiggjøre våre egne valg og behov, eller sverte andres. Slik er vi alle,
mer eller mindre. Vi blander begrepene. Men alt fortjener før eller siden å få sitt rette navn.
I en periode av livet mitt bestod hverdagene mine mye av
kaos. Det kom tydeligst til uttrykk i tiden etter at jeg møtte veggen ved århundreskiftet. Altså for seksten år siden, i mai. Helsa hadde sviktet, psykisk og fysisk, jeg hadde
valgt å flytte fra moren til mine barn, jeg måtte slutte som keramiker og
økonomien gikk til helvete. Jeg hadde nesten ingenting, likevel ble det for mye
å holde styr på. Uåpnet post fløt fritt i hauger, og det var lite orden rundt
meg. Men etter hvert har det forandret seg. Mye av dette skyldes rutiner jeg klarte å etablere.
Rutiner er et sted å starte. En ende av et snøre hvor en kan begynne å nøste opp noe. Slik
at en får kontroll over alle trådene som gjerne ser ut til å sprike i alle retninger. Og kontroll gjør noe med helsa. Både den fysiske og den
psykiske. Og derfor også vår opplevelse av velvære og lykke.
Å ta kontroll over eget liv er å klare noe, beherske noe. Å
klare å ta en fest hver gang noen åpner ei flaske, eller tømme kortet hver gang
det kommer ei krone inn på det, er ikke kontroll. Det er ikke noe du behersker.
Det er heller ikke frihet. Det er å være underlagt noe. Noe som kanskje har
blitt rutinemessig, med negativt fortegn. En rutine som gjerne styres av
følelsene. For eksempel den gode følelsen en får når en kjøper noe nytt. Eller tar seg en spontan ferie ved hjelp av
kredittkortet, «fordi en fortjener det». Selv når all erfaring tilsier at det
vil være tomt på kontoen når strømregningen kommer.
Når regninger kommer er gjerne den
gode følelsen long gone, og blir erstattet av bekymringer. Som igjen kan gå ut
over helsa. Opplevelsen av en lykke som er synonym med rus av ymse slag, enten rusen kommer fra ei flaske eller et kjøpekort, fjell av snop eller ensomhetsex med
alt som påberoper seg å ha en temperatur på trettisju grader, er ofte kortvarig.
Og blir for noen etterfulgt av en opplevelse av tomhet, og trang til mer av
samme rus - dvs en følelse, som er viktig kun for å dempe en annen følelse. Enten
det er smerte, ensomhet eller whatever folk ikke klarer å føle på. Noe som for enkelte kan lede til lite
fornuftige valg. Den spilleavhengige er ikke lykkelig etter at kontoen er tømt og familien borte,
selv om spenningen og følelsen av lykke kan være stor og intensiteten god, mens terningene fremdeles
er vi bevegelse og drømmen fremdeles lever. Bullemikeren er ikke lykkelig mens hen overspiser krem og syltetøy, men hen
klarer et lite øyeblikk å dempe noen følelser og erstatte dem med andre, før
smerten og skammen tar tilbake sitt territorium i det hodet senkes over
toalettet og oppkastet fyller skåla.
Jeg tenker at vi alle er underlagt gode eller dårlige
rutiner. Selv vasker jeg opp, men jeg kjøper rutinemessig sjokolade når jeg
handler. Selv om jeg vet at jeg ikke har godt av det, klarer jeg ikke å la være. Likevel har jeg det greit
nå. Jeg har funnet en form for balanse i livet mitt, uten samtidig å søke det ekstreme verken i forbruk eller askese, kortvarig eufori eller lodd rundt bena. Det
er stor forskjell på hvordan jeg hadde det i 2000 og årene rett etter, i forhold
til hvordan jeg har det nå. Og det har ikke kommet av seg selv over natta. Det er noe jeg
har bygd langsomt opp på egenhånd. Noe jeg har klart. Fra å miste alt – helse, hjem,
familieliv, jobb, økonomi, håp, drømmer, identitet og verdigrunnlaget jeg hadde bygget livet mitt
på i mange år, har jeg fått orden rundt meg.
Jeg har ikke blitt rik, jeg er ufør og ganske fattig. Jeg
kan ikke reise på ferie, spise dyr mat eller kjøpe nye klær hver gang jeg får
lyst på noe. Jeg har heller ikke blitt
kvitt helseutfordringene, men jeg har lært meg til å leve på en måte som
harmonerer sånn noenlunde med de forutsetningene jeg nå besitter, de helsemessige,
ideologiske og økonomiske. Jeg har begynt å male, fått en ny kjærest, jeg har
fått revurdert verdiene mine og fått en ny plattform å stå på, og jeg er i dag
mer tro mot med den jeg er, var og har mulighet til å kunne bli, enn jeg var i
mitt tidligere liv, der jeg hadde nok av materielle ting, men etter hvert lite av noe annet. For en kort tid siden klarte
til og med å kjøpe meg en liten, ganske ny bil. Og i motsetning til folk flest,
gleder jeg meg faktisk til at første regningen på lånet kommer. For det å betale
den regningen representerer at jeg får til noe. At jeg har klart å krype opp av
det svarte hullet jeg havnet i. At jeg har tatt tilbake en viss kontroll over
livet mitt. Og ikke minst, at jeg har etablert en ny identitet, som jeg stort sett klarer å leve med uten å rakke ned på meg selv.
Jeg er ikke alene om
å ha møtt veggen. Folk gjør det hele tiden. Brått. Eller over tid, slik at en nesten ikke merker det før en våkner opp en dag og ser seg rundt og oppdager hvor trangt det har blitt. Og slik vil det fortsatt være. Noen
mister helsa, andre lar seg sakte gli inn i et levesett de egentlig ikke liker
selv en gang, noen knebler seg selv, sine verdier og sin stolthet og gir
slipp på all selvrespekt, mens noen mister jobben, noen mister en de er glad i,
og noen mister i en depresjon alt håp om et videre liv. En av disse kan ha vært deg, du kan være
en dem som ligger nede akkurat nå. Eller det kan bli deg. Det å falle betyr
likevel ikke at du mister verken alt av verdi eller muligheter, selv om det kan
føles slik. Og det gjelder for både unge, middelaldrende og godt voksne. En kan aldri gå tilbake til det som var, men en kan skape noe nytt.
Noe annerledes, men kanskje likevel på mange felt til og med bedre. Og dette er ingen aprilspøk: Om jeg kan, så
kan du også.
Dagens bilde viser en detalj fra utstillingen Innerst.