onsdag 23. mars 2016

O bil med din glede, du barnlige lyst.



For alle de hundretusener av spente leser som lurer på hvordan det gikk med innkjøp av ny(brukt) bil, kan jeg nå med glede formidle at papirer er signerte, penger overført, og bilen er i mine hender. Den står nysvasket og blank og skinner blått i sola utenfor huset hvor jeg bor. Jepp, i skrivende øyeblikk kan vi på mine kanter nyte et solgløtt. Så nå er nytelsene nesten ikke til å bære, siden jeg har kaffe i koppen mens jeg ser ut av vinduet på bilen også. I tillegg har jeg etter litt plunder fått overført bompengebrikken fra den gamle Golfen over til den nye Poloen, noe som bød på litt problemer, siden ting ikke funket som det burde på nett. Men en mail løste saken, og jeg kan igjen kjøre gratis gjennom bompengeringen.

Ja, du leste riktig, jeg har fått invalidekort for bevegelseshemmede, og da slipper en å betale bompenger, i tillegg til at det finnes egne parkeringsplasser.

Da jeg nevnte kortet mitt for bilselgeren, fortalte han om en historie der det sto en Porshe på en handikapparkering. Noe han reagerte på. Nå viste det seg at det var en kjenning av han som eide den dyre bilen, så han spurte hva han gjorde der, han som hadde både mye penger og dyr bil. Og fikk til svar at det fantes en grunn. Mannen hadde et skjult handikap, som han ikke hadde fortalt om.

I blant er det slik at vi tillegger mennesker egenskaper, og gjerne i forhold til hvordan de ser ut og hva de eier. Pene folk er litt opphøyet, elsker vakrere, føler vakrere og fortjener mer enn folk flest osv, og de som ikke har dyre ting er ikke vakre innvendig engang. I dette tilfellet trodde mannen som reagerte, at bileieren hadde trikset seg til et kort på ulovlig vis. Bare fordi han hadde penger. Han puttet med andre ord automatisk vennen i en bås. Og slikt føler jeg på også, nå når jeg har blitt eier av det blå kortet med rullestol på. Det er jo ikke så lett å se at jeg er handikappet og smågal, bare titt på selvportrettet over her. Så jeg føler at enkelte i tillegg til å se ned på folk som meg, i tillegg kaster mistenkelige blikk mot meg når jeg parkerer på en plass merket for bevegelseshemmede. Samtidig har jeg begynt å irritere meg over folk som tar de samme plassene uten å ha kort, for jo, det finnes noen av dem også. Og for å putte akkurat dem i bås, så finnes det vel i hvert fall antydninger av en personlighetsforstyrrelse i form av narsissisme knyttet til deres person, siden de føler seg hevet over allmenne regler. Akkurat som det gjør ved dem som ikke trenger å bruke blinklys. Det skulle ikke forundre meg om det var samme folka.

Men det var nå det. Få folk i bås, det er tryggest for oss alle. Her jeg sitter er jeg likevel mest opptatt av at jeg har fått meg ny bil, og det er deilig å frese rundt i den, uten mugg på gulv og rundt vinduer, og samtidig slippe å høre på noe som skrangler og gjerne holder på å løsne. Selv om det likevel ikke foregår helt lydløst å frese rundt nå heller, siden det sitter kun en tresylindret liten symaskinmotor under panseret (se videoen under her), som kakler som en liten diesel, til tross for at den går på bensin.

Lite men godt, sa gutten, han patta katta.  Og en kan vende seg til det meste, så jeg har allerede begynt å like min lille blå Polo. Selv om blått i forskjellige nyanser i utgangspunktet ikke er en farge jeg er begeistret for, savner jeg nesten ikke den lille grønne Golfen i det hele tatt lenger. Det gikk med andre ord kjapt å skifte beite og fokus, både materialistisk og mentalt. Det får meg til å føle meg litt som en kyniker, men jeg får forsøke å huske på at biler ikke føler seg avvist eller dumpa, for de har ikke følelser, selv om jeg til tider har litt for mange av dem.

Og med denne lille meldingen fra de handikappas verden, logger jeg av og kjører påsken blidt i møte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







2 kommentarer:

  1. Hurra for ferdig fikset " Lille Blå", jeg tror hun kler deg (eller var det omvendt?)
    Påskeklem.
    Annemor

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk, Annemor. Tror hun kler meg jeg også, det føles litt slik etter hvert.:)

      Klem.

      Bjørn

      Slett