Kanskje jeg bare er lat.

I dag er det søndag. Og du har sikkert noen planer. Det har jeg også. Jeg skal klippe meg. Dvs datteren min skal klippe meg. Utover det skal jeg dusje, ete, drite, ta en kaffe med kjæresten, sitte ved dataen og ligge på sofaen og se intetsigende underholdning på tv. Dette er ting som rimelig sikkert kommer til å skje. I tillegg har vi ting som burde skje. Som å rengjøre kåken, gå en tur, rydde litt, og hive noen ting jeg aldri bruker og som kun opptar plass. Hva som skjer av disse siste tingene er usikkert. Det eneste sikre er at OM jeg tar tak i noe av det, så vil jeg føle meg bra etterpå. For ting henger sammen. Dvs at velvære ikke nødvendigvis forsterkes mest av å utsette eller slippe unna ting, men å gjøre dem. Dette er kunnskap jeg sitter på. Som jeg ikke alltid benytter meg av. Hva som er årsaken til at kunnskap ikke følges av handling, er jeg usikker på. Det kan hende jeg bare er lat. Da jeg vokste opp fikk jeg høre det. Både titt og ofte. Alt jeg ikke gjorde kunne tilskrives latskap. Eller dårlig personlighet. Så det stempelet henger i meg. Det vil si at jeg har blitt flink til å nedvurdere meg selv. At jeg er selvkritisk. Noen ganger på grensen til det tragikomiske. Og ofte føler jeg meg som en dritt. Som om jeg ikke har livets rett. Selv om jeg til tider har litt problemer med å finne den komiske delen i akkurat det.

I blant kan en se på tv at det finnes folk som får til ting, eller bare får ting. Noen av disse føler seg privilegerte, sier de; Åh, så privilegert jeg er, sier de nok en gang, og er en millimeter unna en takketale Oscar verdig. Og noen ganger ligger privilegiet de påberoper seg i en fin barndom, selv om en fin barndom er noe veldig mange opplever. Og selv om fin barndom ikke alltid betyr totalt smertefrihet. Det kan gjøre vondt å være ung for ganske mange, selv om mamma og pappa ikke banker deg, voldtar deg, overser deg, tvinger deg, manipulerer deg, på andre måter bruker deg eller neglisjerer deg, men vil deg vel og tar vare på deg. Men jeg må likevel skuffe deg, en barndom hvor du blir tatt vare på er dessverre ikke et privilegium, det er en menneskerett.

I det hele tatt er det mange som føler seg privilegerte. Ikke kun over barndommer. Det kan være over å ha en fin jobb, dyre ting, selv å ha fått en harmonisk familie med rene, pene barn, siste mote i klær og møbler og en vakker ektemake eller annet. Men kanskje handler det mest om at vi liker å føle oss spesielle, og også å få gi uttrykk for følelsen. Og det er vel menneskelig.

Slike uttalelser om å føle seg privilegert, provoserer meg likevel i blant. Fordi de på et vis definerer et skille, en forskjell. På den ene siden de privilegerte, og på den andre siden de som ikke kan si det samme om seg selv. Noe som jo er folk flest. Det ligger i begrepets natur. Om alle var privilegerte ville det ikke ligge noe der som kunne heve en over de uprivilegerte og ordet ville vært meningsløst.

Selv opplever jeg meg ikke som privilegert. Ting jeg har i livet mitt kan oppleves som bra og fint og kan gi meg øyeblikk av lykke, men jeg tenker at slik er det i folk flest sine liv. Det at jeg har dårlig helse, angst, trygd, og en sliten bil, gjør meg ikke til et menneske som er privilegert bare fordi det er noen som har det verre enn meg og som kanskje lever på gata. Ikke er jeg privilegert fordi jeg får male bilder heller, og ikke fordi jeg har barn og et barnebarn, ikke fordi jeg har en kjæreste jeg er glad i og ikke fordi jeg er i stand til å sette ord på en tanke i ny og ne. Jeg opplever meg heller ikke som privilegert fordi jeg har mat nok, og vil i hvert fall ikke gni det inn i fjeset på de som ikke har det ved å fremheve det ikledd et skinn av ydmykhet.

Jeg tenker at det noen kaller privilegier mye er resultat av flaks. I motsetning til kun resultatet av et arbeid. Jeg tenker også at det noen kaller et privilegium er noe de synes de fortjener. Det vil si i motsetning til de som ikke fortjener det. Og kanskje kan dette tilskrives at de privilegerte føler de har arbeidet hardere enn andre for noe. Men om jeg får ryddet kåken litt for gammelt skrot i dag, er jeg ikke privilegert av den grunn, selv om jeg jobber hardt. En asfaltlegger arbeider også hardt, men er ikke privilegert av den grunn. Om jeg hadde levd i et annerledes samfunn og en annen tid hvor jeg hadde tjenere til å ta seg av ryddingen min, ville ikke de være privilegerte, men ville jeg kanskje tilhørt det noen kalte en privilegert klasse, eller stått øverst på pyramiden i et føydalsamfunn. Men en riktigere definisjon av en slik plattform ville vært at jeg var en del av en liten og rik klasse. Eller en utbytterklasse. Jeg ville antagelig også hatt en opplevelse av at jeg var bedre enn de som ryddet for meg. For det er jo det privilegert betyr. At en er i en særstilling. Nå er en uteligger også i en særstilling, men det er ikke et privilegium å leve slik. En må være over noe, mer heldig eller bedre stilt. Og det må synes. Nesten som en medalje. Det vil si at en har vært heldig, men samtidig gjerne også i sin fulle rett til å være der en er. Som de sier i reklamen: Fordi du fortjener det.

Dette var noen tanker, knyttet til et ord som i mitt hode brukes litt for mye, og ofte helt feil. Så ta det for det det er, et lite tankespinn en søndagsmorgen, for å bruke opp litt tid som kunne vært brukt på noe annet.

Fra Wikipedia:

Privilegium (fra latin Privus, en gruppe med særegne rettigheter). På norsk særlov eller særrett. Et privilegium vil si at en person eller gruppe utstyres med flere rettigheter enn det som gjelder folk forøvrig.

Dagens bilde fikk tittelen "Deklamasjon".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: