søndag 27. mars 2016

Litt om grenser.



Påsken sklir mot slutten. Og folk skal ned fra fjellet og ta seg hjem. Dvs de som har vært på hytta, eller på andre siden av et fjell hvor folk har hytter. De som bor på høyfjellshotell er kanskje flyktninger, så de må være der de er. Eller de kan i hvert fall ikke selv bestemme når de skal forlate stedet, selv om noen vil påstå at de kan velge å reise hjem eller hvor de nå i helvete kom fra. Et valg som nok ser mer ut som et reelt valg på papiret enn i virkeligheten. For noe hjem å reise til finnes nok ikke for alle.

Når påsken er over blir det mange biler på veiene. Og noen av sjåførene blir utålmodige. Dermed blir det gjerne litt kjefting, stress, tung fot på gasspedalen og hasardiøse forbikjøringer, når de slipper fri fra kolonnen de måtte kjøre i over fjellet. Mens i baksetet sitter det kanskje barn og ser over skulderen til sin hissige rollemodell, og får med seg alt som sies og kjørevalg som tas, der de suser fram i hundre, med bare en blikkboks rundt seg selv og pappa og mamma grenseløsheten. Noen ulykker blir det vel kanskje også. Og enkelte stoppes i fartskontroll og mister lappen. Det siste må vel kunne betegnes som bra. Å miste lappen handler om årsak og sammenheng og er noe vi velger selv, det skyldes ikke forpulte purkefaen som lurker i veikanten i stedet for å ta seg av de virkelige forbryterne eller jakter på mulige terrorister.  

Norge er Norge og verden er verden, og i verden er det krig. Folk dreper hverandre i rettferdighetens navn, andre flykter, mens atter andre stenger grensene sine for de som flykter fra krig og død og lemlestelse og frykt og sult. Og bak de trygge grensene som stenges, tenkes tanker som utklasser rettferdighetstanker og medmenneskelighet nesten uten at motforestillinger får plass på banen i det hele tatt, gjerne i biler som freser ned fra påskefjellet. Som overlates til rev, reinsdyr og noen av de flyktningene som tross alt klarte å snike seg inn på oss. Pluss kanskje en jerv, om ingen har skutt den enda.

For egen del ble det ikke noe påskefjell. Men i går var jeg i «huset i skogen» og spiste middag hos svigermor. Og det var koselig. Ingen som drepte hverandre og trafikken var til å leve med både fram og tilbake. Min lille, nye bil fungerer helt fint, og det er ikke sikkert jeg hadde kommet fortere fram om den hadde vært en feit BMW. Da måtte jeg i hvert fall brutt fartsgrensen. Og ikke alle grenser bør en vel bryte bare fordi en er mett og trygg og skal et sted. Det får da være grenser.

I dag skjer det ikke så mye. Kjæresten og jeg skal spise middag, og så skal vi se en episode eller to av Breaking Bad, der vi har kommet til sesong fem. Å se sesong fem var på tide, for det begynner å bli lenge siden vi så de andre sesongene. På den annen side må ikke alt bestandig skje her og nå, selv om folk klistrer dekaler med Carpe Diem på veggene sine. Så kanskje det er greit at vi ventet litt. Hastverk er lastverk, er det noe som heter. Og det gjelder kanskje både i heimen, på veien, eller om en tenker å invadere Irak, Iran, Nord Korea eller Syria. Det er lov å tenke seg litt om så en ikke ender opp med å drite på hæla i siv iver, eller havner utfor et stup en ikke så for bare trær i skogen.

Tenke sjæl, var det en som sang en gang. Og det er viktig. Men også HVA en tenker er viktig. Og hva en adopterer av andres tanker, for så å hevde at tankene er ens egne. For ikke alle tanker som forsøker å krype under huden på deg er rene og pene og vil deg vel, selv om de framstilles slik. Noen av dem kan faktisk grense til galskap, selv om det kan være vanskelig å se det - antagelig fordi de har vært på smilekurs.

Bildet på toppen er av barnebarnet mitt som ser på en hest. Å se på en hest er ikke det verste en kan gjøre som barn. Eller som voksen. Jeg kunne ramset opp ei liste så lang som et vondt år over ting som er verre. Men det skal jeg la være. 

Ha en dag.

Gjerne en fin en.

Bjørn

Dagens link:







  

fredag 25. mars 2016

Barnehånd i bestefarneven.




Det er fredag, men det merkes ikke så godt, siden påsken har ramla ned over oss og visker ut noe av dagenes vante særpreg. Men fredag er det likevel. Og formiddag. Og regnvær. Og i hvert fall ingen skigåing. Det er år og dag siden jeg sist sto på ski. Jeg har heller ingen planer om å ta opp igjen kunsten, selv om jeg i yngre år var relativt trygg på plankene i både bortover og nedover. Så i stedet for snø og ski, kommer vel påsken til å dreie seg en del om eting.

I går var det fellesmiddag. Selv om ikke alle kunne møte. Kjærestens barn er hos faren i påsken. Men mine to døtre kom. Sammen med sine respektive samboere, pluss den lille datteren til den eldste. Dvs barnebarnet mitt. Bestefarjenta. Og hun har lært seg at det går an å ta tak i bestefars finger, og så gå turen til kottet, der det finnes leker gjemt bort etter kjærestens unger. Noe som for bestefar er dagens høydepunkt. De små turene til andre enden av leiligheten med den lille hånden som holder fast i min, får meg til å føle på gode følelser. Og nå gleder jeg meg bare til at hun får et språk, slik at hun kan sitte i armkroken mens vi leser litt også. Det blir kjekt.



Om tingenes tilstand var slik jeg selv ønsker, ville jeg bodd rett over gaten eller veldig nært der barnebarnet bor. Slik at hun etter hvert bare kunne løpe bort en tur når det passet henne. Men slik er det ikke. Det må en biltur til. Noe som begrenser samværet noe. Men slik er det med det meste. Det blir sjelden akkurat slik en ønsker. Livet handler stort sett om å gjøre det beste ut av det en har. Nyttiggjøre seg de midler og muligheter som finnes, og ikke falle i den fella som sier at bare om at hvis, så skal alt bli annerledes og jeg vil få det bra. Man lever her og nå, ikke et sted i framtiden der drømmene eventuelt blir oppfylt. Bare spør for eksempel de arbeidsnarkomane fedrene som har blitt gamle. Ofte sa de som unge at de arbeidet for familien, men veldig ofte vil de som gamle si at de skulle arbeidet mindre og vært mer sammen med barna. Så fikk det heller være med alle duppedittene, dyre bilene, svære husene, moderne klærne og statusuttrykkene de samlet på. Alt det er jo likevel forgjengelig, og etterlater få viktige spor i generasjonen som kommer etter. I motsetning til hva en nær og god tilstedeværelse kan gjøre.

Middagen i går ble fars kjøttkaker. Det var en bestilling, og funket bra. Selv om barnebarnet nok var mest fornøyd med sjokoladepudding til dessert. Noe som er greit. En trenger ikke alltid å tvinge små barn til å være små voksne, sitte stille ved bordet og spise opp maten sin. Noen ganger må også barn få litt slack.



I dag blir det kun kjæresten og jeg som skal spise sammen. Og jeg skal lage en kyllingrett med blomkålris, sopp og appelsin. Det har jeg laget en gang før, og det ble godt mottatt, så det er verdt å gjenta. I morgen går turen til svigermor, hvor det blir servert pinnekjøtt, og dagen etter skal jeg lage honningglasert laks med spinat. Resten av påsken blir det vel kanskje litt rester. De må jo spises opp de også. En kan ikke bare kaste og så kjøpe nytt, og så arbeide enda mer for å få råd til enda mer som en kaster.

Dette var litt om påsken på mine kanter. Det blir som sagt ikke noe ski og sol på bestefar, men hallo, en må ikke ha det. Det finnes andre ting en kan nyte, og jeg kjenner at påsken er til å leve med. Jeg håper den er levelig på dine kanter også. Enten du er på hytte på fjellet, er sammen med familie hjemme eller tilbringer dagene alene. Alt har sin tid, og alt går det an å gjøre litt ut av. Mål ikke verdien av dagene dine ut ifra det beste andre har, men heller i forhold til det verste du selv har erfart. Da ser du lettere hva du har å glede deg over i dag. Og med det lille rådet, runder jeg av dagens Vannland.

Dagens link er til en sang kjæresten begynte å tenke på i går. Noe som nok hadde sitt utspring i både barndomsminner og at hun har begynt å studere igjen. I år tar hun gammelgresk, men til neste år begynner hun også på latin. Og tittelen på sanger er latin: 

Dona Nobis Pacem - gi oss fred.

Dagens bilder er av barnebarnet. Husk alltid å be om lov før du legger bilder av barn ut på nett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






onsdag 23. mars 2016

O bil med din glede, du barnlige lyst.



For alle de hundretusener av spente leser som lurer på hvordan det gikk med innkjøp av ny(brukt) bil, kan jeg nå med glede formidle at papirer er signerte, penger overført, og bilen er i mine hender. Den står nysvasket og blank og skinner blått i sola utenfor huset hvor jeg bor. Jepp, i skrivende øyeblikk kan vi på mine kanter nyte et solgløtt. Så nå er nytelsene nesten ikke til å bære, siden jeg har kaffe i koppen mens jeg ser ut av vinduet på bilen også. I tillegg har jeg etter litt plunder fått overført bompengebrikken fra den gamle Golfen over til den nye Poloen, noe som bød på litt problemer, siden ting ikke funket som det burde på nett. Men en mail løste saken, og jeg kan igjen kjøre gratis gjennom bompengeringen.

Ja, du leste riktig, jeg har fått invalidekort for bevegelseshemmede, og da slipper en å betale bompenger, i tillegg til at det finnes egne parkeringsplasser.

Da jeg nevnte kortet mitt for bilselgeren, fortalte han om en historie der det sto en Porshe på en handikapparkering. Noe han reagerte på. Nå viste det seg at det var en kjenning av han som eide den dyre bilen, så han spurte hva han gjorde der, han som hadde både mye penger og dyr bil. Og fikk til svar at det fantes en grunn. Mannen hadde et skjult handikap, som han ikke hadde fortalt om.

I blant er det slik at vi tillegger mennesker egenskaper, og gjerne i forhold til hvordan de ser ut og hva de eier. Pene folk er litt opphøyet, elsker vakrere, føler vakrere og fortjener mer enn folk flest osv, og de som ikke har dyre ting er ikke vakre innvendig engang. I dette tilfellet trodde mannen som reagerte, at bileieren hadde trikset seg til et kort på ulovlig vis. Bare fordi han hadde penger. Han puttet med andre ord automatisk vennen i en bås. Og slikt føler jeg på også, nå når jeg har blitt eier av det blå kortet med rullestol på. Det er jo ikke så lett å se at jeg er handikappet og smågal, bare titt på selvportrettet over her. Så jeg føler at enkelte i tillegg til å se ned på folk som meg, i tillegg kaster mistenkelige blikk mot meg når jeg parkerer på en plass merket for bevegelseshemmede. Samtidig har jeg begynt å irritere meg over folk som tar de samme plassene uten å ha kort, for jo, det finnes noen av dem også. Og for å putte akkurat dem i bås, så finnes det vel i hvert fall antydninger av en personlighetsforstyrrelse i form av narsissisme knyttet til deres person, siden de føler seg hevet over allmenne regler. Akkurat som det gjør ved dem som ikke trenger å bruke blinklys. Det skulle ikke forundre meg om det var samme folka.

Men det var nå det. Få folk i bås, det er tryggest for oss alle. Her jeg sitter er jeg likevel mest opptatt av at jeg har fått meg ny bil, og det er deilig å frese rundt i den, uten mugg på gulv og rundt vinduer, og samtidig slippe å høre på noe som skrangler og gjerne holder på å løsne. Selv om det likevel ikke foregår helt lydløst å frese rundt nå heller, siden det sitter kun en tresylindret liten symaskinmotor under panseret (se videoen under her), som kakler som en liten diesel, til tross for at den går på bensin.

Lite men godt, sa gutten, han patta katta.  Og en kan vende seg til det meste, så jeg har allerede begynt å like min lille blå Polo. Selv om blått i forskjellige nyanser i utgangspunktet ikke er en farge jeg er begeistret for, savner jeg nesten ikke den lille grønne Golfen i det hele tatt lenger. Det gikk med andre ord kjapt å skifte beite og fokus, både materialistisk og mentalt. Det får meg til å føle meg litt som en kyniker, men jeg får forsøke å huske på at biler ikke føler seg avvist eller dumpa, for de har ikke følelser, selv om jeg til tider har litt for mange av dem.

Og med denne lille meldingen fra de handikappas verden, logger jeg av og kjører påsken blidt i møte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







mandag 21. mars 2016

Mens vi venter på Godot.







Er det noe jeg hater, så er det å vente. Når jeg venter, havner jeg ofte i et tomrom, der lite blir gjort, fordi fokus er mest på det jeg venter på. Altså noe som ikke er her og nå. Jeg skal ikke påstå at det blir gjort så mye når jeg ikke venter heller, men det skjer absolutt minst når jeg venter. Og jeg blir rastløs i tillegg. Det setter seg i kroppen. Slik at det blir vanskelig å slappe av mens jeg gjør lite. Å gjøre lite er en langt bedre opplevelse uten rastløshet.

I dag venter jeg. Jeg venter på å få underskrevet et billån på nett. Det vil si at jeg får en melding fra banken min når alt er klart for signatur. For signatur skjer på nett nå, har jeg forstått. Samtidig venter jeg på telefon fra firmaet som har solgt meg min nye(brukte) lille bil, med bekreftelse på at den kan hentes i dag. Eventuelt at jeg må vente til i morgen.

Jeg vil gjerne at lånepapirene skal være skrevet under før jeg henter bilen. Det føles best slik. Så det stresser meg å vente. Det oppleves som å ikke ha kontroll. Og det liker jeg ikke. Det er mye jeg ikke liker. Dette er bare én ting. Trøsten er at ventingen tar så stort fokus akkurat her og nå, at alt annet jeg ikke liker kommer litt i bakleksa. Det samme skjer når jeg frykter noe. Da tar det jeg frykter så stor plass, at det ikke blir rom for å glede seg eller se muligheter. Noe som jo ikke betyr at muligheter ikke finnes, men kun at jeg ikke klarer å fokusere på det. Venting og frykt har for å gjenta meg selv, altså noe til felles. Begge deler får meg til å gro skylapper. Slik at jeg ser kun en liten flik av virkeligheten jeg omgir meg med.

Det er mye en kan vente på. Og mange som venter. Ikke bare jeg. Noen venter på lottogevinsten, andre på å møte et menneske å bli glad i. Mens atter andre venter på Godot.  Kanskje det er slik at veldig mange venter på Godot. Kanskje lottogevinsten er Godot. Det er ikke godt å si. Kanskje Vannlandet er Godot.

Uansett, om ikke så lenge vil jeg slippe å vente på min nye bil. Men jeg frykter at jeg ganske snart vil begynne å vente på at den begynner å krangle. For jeg har levd så lenge med et uforutsigbart bilhold nå, at det blir vanskelig å legge fra seg de negative forventningene og stole på at ingen feil oppstår. For slik er jeg skrudd sammen. Det blir mye som når en har hatt et dårlig forhold til noen over lang tid, kan det bli vanskelig å stole på nye mennesker en møter. Spesielt om en har blitt utsatt for ting en ikke burde blitt utsatt for. Som svik. Eller vold. Eller andre overgrep.

Selv brukte jeg lang tid på å komme dit at jeg stoler på kjæresten min. Men nå gjør jeg det. Selv om det ligger en stemme et sted inni meg som sier at en ikke kan stole på noen, ikke en gang på seg selv, så får den ikke så stor plass lenger. Men jeg venter likevel ikke på at den skal bli helt borte. Ikke aktivt. Altså ikke på samme måte som jeg venter på andre ting. Som for eksempel nettet, om det ligger nede. Da venter jeg intenst, full av frustrasjon og i blant sinne. Det å vente på å bli trygg på andre mennesker, er mer som å være i en prosess en ikke tenker så mye over. Som fordøyelsen. Eller aldringsprosessen. Selv om dette også fungerer som opphav til frustrasjon for enkelte.  

Det å bli gammel er ikke noe jeg venter på med mye utålmodighet og stress. Noen vil sikkert si at jeg er gammel allerede, og at ventetiden dermed er over, men alt er relativt. Ofte handler det om øynene som ser. Slik er det med mye. Jeg, for eksempel, ser kanskje på kunst med andre øyne enn en som ikke arbeider med det. Akkurat som en slakter ser annerledes på pølser enn folk flest. Det betyr at folk er forskjellige. Noen er likevel mer forskjellige enn andre, og trives med det, mens andre ønsker å være like. Gjerne likest mulig noen de ser opp til.  Og gjerne på grensen til å framstå som kloning. Felles for oss alle er likevel at vi venter. Alle venter. Om ikke i dag, så i morgen. På ett eller annet. Eller noen. Noen å krype inntil eller at noen skal slippe deg fri. Noen venter kanskje til og med på noe å vente på.

Nå skal du få slippe å vente lenger på slutten av denne bloggen, for dagens blogg er over. Bilselgeren ringte nettopp, med beskjed om at de skal gi bilen en service før jeg får den, siden det nærmer seg tiden for det. Dermed sparer jeg de pengene. Jeg liker å spare penger. Så da får jeg heller vente på bilen til i morgen, som nå ser ut til å ha blitt et styrket alternativ. Men det KUNNE skje at de klarte å bli ferdige i dag. Så jeg får bare vente og se. Og håpe.

Dagens bilde er det ene datteren min som har tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


    


   

fredag 18. mars 2016

Tid for ny bil.





I dag eller i morgen skal jeg ut og handle bil, om ting går etter planen. For nå har jeg blitt lei av å reparere på den gamle. Den har kostet meg noen titusener i løpet av de siste par, tre årene. Og for et par dager siden løsnet bakre feste i et rimelig rustent eksosanlegg, noe som ble dråpen som fikk det til å renne over. Det føltes ikke bra å skulle bruke flere tusen på nytt eksosanlegg når jeg likevel har tenkt at det nærmer seg tiden for innbytte, så dermed ble en avgjørelse tatt, mens eksosanlegget ble surret fast med noe ståltråd, i håp om at denne provisoriske løsningen skal funke noen dager. Om bilforhandleren tar det gamle vraket i innbytte, vet jeg ikke, men håper det, så jeg slipper arbeidet med å få skrota min gamle tro tjener. Jeg er ikke bare fattig, jeg er lat også.

Den gamle Golfen min har vært en tro tjener, og den har gjort livet mitt lettere enn det hadde vært om jeg ikke hadde bil. Utfordringen jeg har med angst og ødelagte lunger ville låst meg mye inne uten et slikt hjelpemiddel. I mai har bilen og jeg vært sammen i tolv år, og siden den forlot samlebåndet for atten år siden - i 1998 - har den slitne, grønne Golfen rullet nærmere tre hundre tusen kilometer. Noe som har satt sine spor. Så ikke alt fungerer lenger. Dørlåsene krangler. Varmen i setene er borte, varmeapparatet puster nesten dårligere enn meg selv, ei airbag-lampe lyser konstant, mens resten av lyset i dashbordet er nesten helt borte. Så når jeg kjører inn i en tunnel, ser jeg ikke hvor fort det går før synet har vent seg til mørket. Samtidig har oljeforbruket økt og det er antagelig kommet vann i motoren, for en kremaktig guffe vokser i påfyllingshullet. I tillegg lekker kjølevæsken, ene setet bak lar seg ikke legge ned og setebeltet der har låst seg fast, rusten kryper mot meg fra alle kanter og slitedeler rund baut har vel blitt skiftet flere ganger, men skriker likevel på hjelp til å bli erstattet nok en gang.



Å få en ny(brukt) bil hvor alt fungerer blir derfor luksus. Selv om jeg egentlig helst ville hatt den gamle litt lenger. Spesielt liker jeg fargen, som gjør den gamle Golfen min lett å finne på store parkeringsplasser der de fleste andre biler er hvite, røde eller svarte. Sånn som det ble nå, føler jeg også at jeg ikke egentlig velger å skifte den ut av fri vilje, det oppleves mer som om jeg blir tvunget til det. Likevel, en liten forventning begynner å snike seg langsomt inn på meg etter at avgjørelsen ble tatt, kjenner jeg, sammen med frykten for de månedlige utgiftene som skal dekke lånet. Jeg sitter jo ikke akkurat på mye oppsparte midler, så lån må til. Og det liker jeg ikke. For jeg er pr i dag gjeldfri, og vil gjerne ha det slik. Det gir meg trygghet.

Å kjøpe helt ny bil er ikke et alternativ for meg. Det koster for mye. Jeg er tross alt en fattig og uføretrygdet kunstner. Det er derfor heller ikke et alternativ med en stor, dyr bil, så jeg tenker å nedskalere fra Golf til Polo. Mer trenger jeg ikke. Og siden Golf blir litt dyrere enn Polo, måtte jeg valgt en eldre modell om jeg satset på Golf.  Poloene har jo også vokst de siste årene, og er nesten like store som Golf var for et par tiår siden. Og jeg bor tross alt alene, har sjelden med meg andre enn kjæresten i bilen, pluss kanskje de to ungene hennes fra tid til annen. Men det er helst bare over korte strekninger som til flyplassen eller fritidssysler og slikt. Nå har datteren hennes i tillegg flyttet ut, så det er bare guttungen som bor hjemme og han tar stort sett buss om han skal et sted.

Dagens bilder viser gamle, grønne Golfen min, og en 2013 modell Polo, som er samme type som jeg er på jakt etter. Jeg kunne sikkert klart meg med en UP også, som er modellen under, men LITT bagasjeplass er kjekt å ha.



Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt en diger, flott bil å frese rundt i. En Merce eller Audi eller BMW som kunne gi meg behag og status og alt det der. Gjerne med flere hundre hester under panseret – because I’m worth it. Men jeg trenger det ikke. Like lite som jeg trenger et helikopter når jeg skal på butikken, selv om det hadde vært moro å ha et. I det hele tatt er det mye vi drømmer om og begjærer som vi ikke trenger, og mye vi ender opp med å bruke penger på som vi heller ikke trenger.  I mitt liv og i min hverdag trenger jeg en bil som flytter meg fra A til B, uten at det koster meg alt jeg har. Samtidig trenger jeg en bil som ikke står mesteparten av tiden på verksted og er for dyr å reparere, siden jeg antagelig kommer til å ha også denne til den faller i sammen. Så valget sto mellom VW og Toyota. Men bilverkstedet jeg har brukt i mange år, anbefalte meg å holde fast ved VW, så da lytter jeg til det. LITT råd må en ta imot fra tid til annen.

Dette var dagens blogginnlegg. Det ble ikke så mye om politikk, angst, depresjoner, kunst eller sex denne gangen, men så er det likevel ikke ofte jeg skriver om sex. Noe jeg kanskje burde vurdere å gjøre, så jeg fikk noen flere lesere. På den annen side, så trenger jeg ikke flere lesere, like lite som jeg trenger en stor, dyr bil. Så jeg får fortsette å bruke den lesten jeg har etablert for livet mitt, og også for Vannlandet, kanskje. Og det inkluderer denne type avslutning:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 13. mars 2016

That’s my cookie.




Det er grått utenfor vinduet mitt i dag. Men fra i morgen kommer våren, sies det i avisen, og det skal bli opp mot femten varme. Kan’ke si at den nyheten plager meg nevneverdig. Godt vær er gjerne velkomment, og det kan til og med hjelpe på humøret - for dem som har problemer med det. Selv om det også kan slå ut negativt. Om du er for fattig til å gjøre noe, enten det er for deg selv eller ungene dine, er ikke fint vær, sol og badetemperaturer alltid en kjerne til lykke. Eller om du for eksempel sitter og gnukker på en depresjon, og ikke klarer å nyte noe som helst. Da kan finvær gjøre ting enda verre. Fordi kontraster forsterkes, og du føler deg ekskludert fra den gruppen som nyter livet og sola og utepilsen og softisen.

Selv har jeg ingen depresjon i skrivende stund. Jeg hadde en lei en i fjor, men i år har jeg bare gått et par trinn ned i trappa fra tid til annen, ikke helt i kjelleren. Samtidig hender det jeg opplever enkelte streifturer mot loftet, og øyeblikk av noe som minner om livsgnist. Disse øyeblikkene kan vare fra timer til noen dager til kanskje ei uke. For slik er livet mitt, at det svinger litt mer enn hva jeg opplever er normalt. De litt hyppige og store svingningene tilsier altså at jeg er litt unormal – hah, bombe.

Å leve livet som unormal er ikke det samme som å leve livet som spesiell. Spesielle er jo alle, på sitt vis, sies det. Eller vi ønsker å være det. På en positiv måte, selvfølgelig. Helst ikke i form av å leve med angst, uvelkomne utvekster, fattigdom eller utfordringer som spiser deg langsomt opp. Skal vi først være spesielle, vil vi helst være spesielt vakre, sexy, rike eller flinke. Selv om de fleste stort sett tror de er litt mer spesielle enn de virkelig er. Majoriteten ligger nok og vaker rundt punktet for normalitet, dvs sånn ca midt på treet.  Og det forandrer lite om du skeier litt ut i ferien. Du blir verken mer «crasy» eller mer sexy av å ha på en tåpelig feriehatt mens du drikke paraplydrinker.

Å drikke deg drita i helgen eller ferien gjør deg ikke spesiell, sånn er det bare, hatt eller ikke hatt. Så mannen i dress, som brøt seg inn i en barnehage og sovnet på sofaen, kan nok ikke påberope seg å være av de utvalgte. Det kan heller ikke sofaen han sovnet på gjøre, selv om journalisten som skrev om «nyheten», under bildet som er lagt ved, kan fortelle at den fant tilbake til sin kone: «Inne fant lovens lange arm en sovende mann i dress på sofaen som senere ble overlevert til sin ektemake i god behold.» Det blir litt som i boligannonsene på FINN, der det står: Hus til salgs, barnevennlig og med garasje i et attraktivt nabolag.»  

Om dårlig språk eller skrivefeil gjør deg spesiell er usikkert. Selv presterer jeg å legge etter meg en del skrivefeil fra tid til annen. Og det er litt flaut, kjenner jeg da. Det vil si at jeg skammer meg. Jeg er god på dette med skam. Skammen er en del av dagliglivet her på berget. Men flauhet og skam går over, selv om det kan leve i minnet og vi kan føle på det når minnet vekkes. Og det gjør det. Popp, så er det et minne der, som nesten får meg til å ville krype under gulvet. Uten at jeg under gulvet ville funnet en følelse som fikk meg til å kjenne meg nevneverdig spesiell eller utvalgt, er likevel trangen til å krype ned dit der. Denne trangen er minst like sterk som andre tranger, men gjør livet ganske smalt, i stedet for å utvide det.

Jeg vet ikke hva som er spesielt ved deg, eller hva som er normalt/unormalt. Men det jeg vet, er at det i blant blir litt for mye fokus på disse tingene for enkelte. At du kanskje kjenner litt for ofte på skam, og hva som i andres øyne gjør deg unormal eller ikke bra nok. Alternativt at du tenker litt for mye på hva som ville gjort deg mer spesiell. Og det siste er litt merkelig, for vi vil gjerne blende inn også. Vi drømmer med andre ord om å være både spesielle og om å ikke skille oss ut. På en og samme tid. Og det er jo litt merkelig, men likevel ikke så sjeldent at det kvalifiserer til å være verken unormal eller spesiell. Tro meg.

Frokosten er unnagjort. En kopp kaffe og en bolle havregrøt. For noen måneder siden var det skiver med jordbærsyltetøy som kjennetegnet frokosten, nå er det altså havregrøt. Jeg liker rutiner. Rutiner er langt bedre enn å jakte på det spesielle hele tiden. Jakten fra eller til noe, minner i blant om ei panikkslagen katte som spretter opp og ned av gardinene uten å finne ro. Jeg liker ikke å være i en slik tilstand. Jeg liker ikke å se på andre i en slik tilstand heller. I stedet er det slik for meg, at rotfeste smaker bedre enn en evig jakt. Rutiner og forutsigbarhet som hovedingrediens, og så litt småsprell på dager med sol - That’s my cookie.

Dagens bilde viser et hode i leire, og det fikk tittelen "Angst".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





fredag 11. mars 2016

Mye begynner og det meste ender, ved hvem du er.




Litt av hvert å lese på nett i dag. Bobiler skal få lavere bompengeavgift, for at turistene ikke skal la være å komme hit. Og når det er sagt, mener jeg å huske at det har blitt gjort undersøkelser på hvor mye penger bobilturistene legger igjen etter seg, noe som visstnok ikke var så mye, fordi de hadde fylt opp bilene med mat og det de trenger i ferien i hjemlandet.

En kan også lese at i Bergen foreslår de bompenger for vanlige bilister på 225 kr de dagene forurensningen er verst. Ah, det er bare i Bergen, tenker kanskje du. Men alt begynner et sted, uten at det nødvendigvis ender der du trodde.

Og norsk politi vil avlytte telefonene våre, mens Apple nekter å gi FBI en bakdør til sine telefoner. Samtidig kan en lese litt om migrasjon, for jo, det heter ikke flyktningestrøm lenger. Ordet migrant gir jo lang mindre vonde bilder i hodene våre enn ordet flyktning, og derfor mindre dårlig samvittighet, men mer hat og frykt for at noen skal komme og ta godene våre. Om det ligger et bevisst valg bak valg av ord? Tenk selv.

I tillegg til alvorlige ting en kan lese i media, finnes det ting som grenser til det idiotiske. Hvorfor det brukes spalteplass på om vi menn skal ha skjortekraven innenfor eller utenfor genseren, er meg en gåte. Noen blir faktisk betalt for å gjøre jobben med å skrive om slikt. Om de fikk overtidsbetalt for det, skal jeg ikke ha sagt, men politiet har visst funnet en løsning med overtid, slik at de kan svindle til seg litt ekstra, blir det påstått et annet sted. Noe som viser at også politi er som folk flest. Noen er ærlige, andre er kjeltringer. Så får vi bare håpe at det er de ærlige og redelige som får utdelt våpen med kuler i, som igjen er laget for å drepe. Og ikke er som den som sto bak dette dyreplageriet. Noen ganger er det på sin plass å spørre hva folk er laget av.

I går dukket også nyheten om at det er tatt ut tiltale mot en person i Monica saken, omtrent samtidig som politiet blir frikjent i varslersaken. 

Sånn er det. Nyhetsbildet flommer over av saker en kan forholde seg til, eller la være. Noen av dem som forholder seg til det som skrives, finner en i kommentarfelt. Selv om det der går rimelig kjapt å bevege seg bort fra det saken egentlig handlet om, slik at en kan vise seg fram som tilhenger/motstander av Frp eller ikke, og så begynne om flyktninger, alternativt slenge drit til hverandre. Litt som sjimpanser i bur gjør, mener jeg å ha lest et sted. Bare at de gjerne slenger driten mot dem som står utenfor burene og titter inn.

Livet er ikke lett. Det er mye en skal forholde seg til og ha en mening om. Og har du litt problemer med deg selv eller livet du lever i tillegg, kan det kjapt bli slik at en føler for å skjerme seg litt. For ikke å bli overveldet. Her kan du lese hva noen sier om en kobling mellom angst og empati. Og kanskje det er slik som det sies i artikkelen. Skal jeg relatere det til egen erfaring, har jeg i hvert fall en liten følelse av at de totalt angstfrie ikke nødvendigvis samtidig er de som viser mest empati. I hvert fall har de jeg har møtt av folk med psykopatiske trekk vært lite plaget av både angst og empati, slik det har sett ut fra mitt ståsted. Men nå er det heller ikke alt jeg får med meg, siden blikket ofte er låst i retning egen navle.

Og se der, da ble det et lite blogginnlegg i dag også. Med masse røde linker, som jeg ikke forventer at du skal klikke på. Men kanskje du finner én som vekker din nysgjerrighet. Hvis ikke får du klikke på denne om Paradise Hotel.  

Dagens bilde ble inspirert av noen ord i en tekst jeg skrev en gang: "Hva er vel hjem, og hva er vel stjerner?" Det er noen år siden jeg malte bildet, og etter hvert ble det malt over for å gi plass til et annet motiv. Men jeg tenker at i denne flyktningetiden, kan det illustrere et brent hjem, og at hånden ikke nødvendig strekker seg etter lommeboka di, men etter hjelp for ikke å drukne.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Om du i denne sangen tenker på DU som noe i deg selv som du kan kalle EN KJERNE, får den et nytt innhold. For mye begynner og det meste ender, ved hvem du er.





  

søndag 6. mars 2016

Kanskje jeg bare er lat.




I dag er det søndag. Og du har sikkert noen planer. Det har jeg også. Jeg skal klippe meg. Dvs datteren min skal klippe meg. Utover det skal jeg dusje, ete, drite, ta en kaffe med kjæresten, sitte ved dataen og ligge på sofaen og se intetsigende underholdning på tv. Dette er ting som rimelig sikkert kommer til å skje. I tillegg har vi ting som burde skje. Som å rengjøre kåken, gå en tur, rydde litt, og hive noen ting jeg aldri bruker og som kun opptar plass. Hva som skjer av disse siste tingene er usikkert. Det eneste sikre er at OM jeg tar tak i noe av det, så vil jeg føle meg bra etterpå. For ting henger sammen. Dvs at velvære ikke nødvendigvis forsterkes mest av å utsette eller slippe unna ting, men å gjøre dem. Dette er kunnskap jeg sitter på. Som jeg ikke alltid benytter meg av. Hva som er årsaken til at kunnskap ikke følges av handling, er jeg usikker på. Det kan hende jeg bare er lat. Da jeg vokste opp fikk jeg høre det. Både titt og ofte. Alt jeg ikke gjorde kunne tilskrives latskap. Eller dårlig personlighet. Så det stempelet henger i meg. Det vil si at jeg har blitt flink til å nedvurdere meg selv. At jeg er selvkritisk. Noen ganger på grensen til det tragikomiske. Og ofte føler jeg meg som en dritt. Som om jeg ikke har livets rett. Selv om jeg til tider har litt problemer med å finne den komiske delen i akkurat det.

I blant kan en se på tv at det finnes folk som får til ting, eller bare får ting. Noen av disse føler seg privilegerte, sier de; Åh, så privilegert jeg er, sier de nok en gang, og er en millimeter unna en takketale Oscar verdig. Og noen ganger ligger privilegiet de påberoper seg i en fin barndom, selv om en fin barndom er noe veldig mange opplever. Og selv om fin barndom ikke alltid betyr totalt smertefrihet. Det kan gjøre vondt å være ung for ganske mange, selv om mamma og pappa ikke banker deg, voldtar deg, overser deg, tvinger deg, manipulerer deg, på andre måter bruker deg eller neglisjerer deg, men vil deg vel og tar vare på deg. Men jeg må likevel skuffe deg, en barndom hvor du blir tatt vare på er dessverre ikke et privilegium, det er en menneskerett.

I det hele tatt er det mange som føler seg privilegerte. Ikke kun over barndommer. Det kan være over å ha en fin jobb, dyre ting, selv å ha fått en harmonisk familie med rene, pene barn, siste mote i klær og møbler og en vakker ektemake eller annet. Men kanskje handler det mest om at vi liker å føle oss spesielle, og også å få gi uttrykk for følelsen. Og det er vel menneskelig.

Slike uttalelser om å føle seg privilegert, provoserer meg likevel i blant. Fordi de på et vis definerer et skille, en forskjell. På den ene siden de privilegerte, og på den andre siden de som ikke kan si det samme om seg selv. Noe som jo er folk flest. Det ligger i begrepets natur. Om alle var privilegerte ville det ikke ligge noe der som kunne heve en over de uprivilegerte og ordet ville vært meningsløst.

Selv opplever jeg meg ikke som privilegert. Ting jeg har i livet mitt kan oppleves som bra og fint og kan gi meg øyeblikk av lykke, men jeg tenker at slik er det i folk flest sine liv. Det at jeg har dårlig helse, angst, trygd, og en sliten bil, gjør meg ikke til et menneske som er privilegert bare fordi det er noen som har det verre enn meg og som kanskje lever på gata. Ikke er jeg privilegert fordi jeg får male bilder heller, og ikke fordi jeg har barn og et barnebarn, ikke fordi jeg har en kjæreste jeg er glad i og ikke fordi jeg er i stand til å sette ord på en tanke i ny og ne. Jeg opplever meg heller ikke som privilegert fordi jeg har mat nok, og vil i hvert fall ikke gni det inn i fjeset på de som ikke har det ved å fremheve det ikledd et skinn av ydmykhet.

Jeg tenker at det noen kaller privilegier mye er resultat av flaks. I motsetning til kun resultatet av et arbeid. Jeg tenker også at det noen kaller et privilegium er noe de synes de fortjener. Det vil si i motsetning til de som ikke fortjener det. Og kanskje kan dette tilskrives at de privilegerte føler de har arbeidet hardere enn andre for noe. Men om jeg får ryddet kåken litt for gammelt skrot i dag, er jeg ikke privilegert av den grunn, selv om jeg jobber hardt. En asfaltlegger arbeider også hardt, men er ikke privilegert av den grunn. Om jeg hadde levd i et annerledes samfunn og en annen tid hvor jeg hadde tjenere til å ta seg av ryddingen min, ville ikke de være privilegerte, men ville jeg kanskje tilhørt det noen kalte en privilegert klasse, eller stått øverst på pyramiden i et føydalsamfunn. Men en riktigere definisjon av en slik plattform ville vært at jeg var en del av en liten og rik klasse. Eller en utbytterklasse. Jeg ville antagelig også hatt en opplevelse av at jeg var bedre enn de som ryddet for meg. For det er jo det privilegert betyr. At en er i en særstilling. Nå er en uteligger også i en særstilling, men det er ikke et privilegium å leve slik. En må være over noe, mer heldig eller bedre stilt. Og det må synes. Nesten som en medalje. Det vil si at en har vært heldig, men samtidig gjerne også i sin fulle rett til å være der en er. Som de sier i reklamen: Fordi du fortjener det.

Dette var noen tanker, knyttet til et ord som i mitt hode brukes litt for mye, og ofte helt feil. Så ta det for det det er, et lite tankespinn en søndagsmorgen, for å bruke opp litt tid som kunne vært brukt på noe annet.

Fra Wikipedia:

Privilegium (fra latin Privus, en gruppe med særegne rettigheter). På norsk særlov eller særrett. Et privilegium vil si at en person eller gruppe utstyres med flere rettigheter enn det som gjelder folk forøvrig.

Dagens bilde fikk tittelen "Deklamasjon".

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


fredag 4. mars 2016

Djevelens verk.




Så var det tid for å begynne på et nytt maleri. Det vil si at jeg nok en gang måtte inn i en prosess som starter med å stirre på et hvitt lerret som stirrer tilbake, og forsøker å få meg til å tro at jeg ikke kan noe, ikke er noe, aldri vil få til noe og egentlig ikke trenger å forsøke. 

Eller ikke helt, for denne gangen var lerretet og flaten blå og ikke hvit da jeg streket opp omrisset av et ansikt, som skal bli til et bilde med tittelen «Djevelens verk». Den blå bakgrunnen skyldes at forrige forsøk ble malt over. Grunnen til dét igjen, var at jeg måtte innse at bildet jeg holdt på med ikke holdt mål. For slik er det i blant. I kunsten og i livet. Vi må begynne på nytt med noe, fordi vi kommer til et punkt hvor det er det eneste riktige å gjøre. Uten at det av den grunn nødvendigvis for alle blir en bekreftelse på at en ikke kan, er eller får til noe. 

Men OM en føler at livet bringer med seg mange slike bekreftelser på verdiløshet, så skyldes det gjerne at en slik oppfatning av deg selv ble podet inn i deg i ung alder. Ikke i form av Guds plan eller Djevelens verk. Stemmen som forteller at en er verdiløs, kan i stedet være foreldres, søsken, lærere, trenere eller andre sin. Og det er den eller de stemmene som kan poppe fram igjen, når livet senere byr på motgang eller utfordringer. Vi tror det er vår egen stemme, en form for sannhet vi har kommet fram til, men greia med det å tro, er som alltid ikke det samme som fakta. Det er derfor vi kaller tro for tro, og ikke for viten eller kunnskap. 

Å arbeide med kunst, er ikke å ta seg fem minutter mellom rødvinsflaskene for å sette en strek på et papir eller kaste litt maling på veggen. Det krever forkunnskaper, utvikling, prosesser og standhaftighet. Samtidig forutsetter det gjerne at en er i kontakt med noe inne i en selv, som en kanskje ikke trenger å hente fram hele tiden, om det daglige arbeidet en har er å sette i en skrue eller annet som i blant går mer eller mindre automatisk. Det å arbeide med kunst har lite å gjøre med romantiseringen vi i blant blir forevist. I stedet føles det til tider som å legge hodet på blokka gang etter gang.

Noen skaper kunst, andre opplever den. De fleste lytter til musikk og mange leser bøker. Hvor mange som oppsøker gallerier og museer for å se på kunst, vet jeg ikke, men jeg regner med at det er flere enn de som oppsøker dem aktivt, som ville savnet kunstuttrykk om de ble borte. Enten det gjelder musikk og bøker, film,  teater og bilder, skulpturer, kunsthåndverk og all den designen som er med på å forme omgivelsene våre. Alt sammen har startet med en tanke, og et forsøk, og et nytt forsøk. Det er lite som har skjedd over natta. Det er en prosess. Og for kunstneren kan denne prosessen til tider gi et kick av lystfølelse og opplevelse av å beherske noe, men mesteparten av tiden handler det om å stå i motstand. Enten motstanden er så fysisk som marmor, eller av mental art.

På nett leser jeg at Vebjørn Sand skal stille ut i Bergen. Han er en kunstner som har fått et navn, og også en inntekt. Slik er det gjerne ikke for majoriteten av kunstnere. Mange må ha en jobb ved siden av det å arbeide med det de brenner for, bare for å overleve. Det er heller ikke all kunst som ender opp i gallerier eller på museer. Blant annet finnes det etter hvert mye gatekunst rundt oss. I Bergen dukket denne opp under en bro for noen dager siden.

Noen former for kunst er det vi kaller folkelig og lett å forstå, annet er ikke alltid like tilgjengelig. Men vi trenger alt. Vi trenger referansepunktene. Også de som i blant vipper over i det pretensiøse:


MED TITTEL I BUNNEN

I min beregnende jakt på publikums oppmerksomhet skriver jeg med spisset blyant og pedantisk sirlighet 

”Mitt Vrengte Hjerte” 

på hvitt håndlaget papir. Så heller jeg rød maling over fra en høyde så svimlende at den opplagt må gi assosiasjoner til det guddommelige, og kaller verket 

”Tilfeldighetens møte med poesi.”


På samme måte som det folkelige og det pretensiøse, trenger vi det grensesprengende og nyskapende. Akkurat som vi også trenger det som hentes rett ut av hjertet eller kunstnerens egen historie. Alle kjenner til Munch, og Skriket, mange kjenner også til Frida Kahlo. Kunst er form og farge, lyd og ord, bevegelse og toner. Minimalisme og overflod. Kunst er også glede, sorg, smerte og fortvilelse og politikk. Dette er kjente områder fra livet som hentes fram i kunsten, og som gjør noe med oss når vi får møte det. Enten det vises subtilt eller mer som et slag i mellomgulvet.


KALLIGRAFI

sur svette
og lukten av sæd

klynger seg
til natt

og gane

Lolita
skjærer dikt i hud

  
I blant møter en mennesker som mener at kunst bør være markedsstyrt. De vil si at kunst som selger overlever på grunn av sine kvaliteter. Selger det ikke er det fordi ingen vil ha den eller trenger den. Og grunnen til at ingen vil ha den er at den ikke er god nok. Selv er jeg ikke tilhenger av et slikt syn. Blant annet fordi kunst som for eksempel provoserer eller utfordrer kanskje ikke alltid er salgbar, men den kan likevel ha en verdi. Den gjør noe med oss. Får oss til å kjenne på noe eller til å ta stilling til noe. Og det synes jeg er bra. Vi trenger det vakre, men også det som utfordrer, beveger oss, får oss til å se lenger enn til allerede godtatte sannheter. Van Gogh solgte for eksempel tilnærmet ingenting i løpet av sin karriere.

Åpenhet er bra når det kommer til kunst. Både når det kommer til det å gi og det å ta inn over seg. I går fikk jeg ta del i prosessen som skal lede til en utstilling med foto og video. Den unge damen som skal ha denne utstillingen, holdt en kort visning for en liten gruppe og la fram noen av tankene, ideene og skissene sine. Og det var spennende. Helt annerledes hva jeg selv holder på med for tiden, men likevel ga det meg energi og nye ideer. Slik en gjerne får oppleve om en forsøker å gå inn i andres tanker, følelser, ideer og vyer i stedet for kun å ha fokus på sitt eget og sine mer eller mindre bastante avgrensinger. Vi kan alle lære noe av hverandre.  Slik vi alle kan få til noe. Livet kan i blant oppleves som et skremmende hvitt lerret vi føler vi må fylle med linjer, former og farger andre kan godta eller like, men samtidig er livet og dagene vi lever en mulighet, noe vi får lov til å fylle på vårt eget vis. Og med den lille åpne døra runder jeg av dette blogginnlegget.

Dagens bilde viser en detalj av det så vidt påbegynte maleriet "Djevelens verk".

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: