Transkjønnethet.

MELLOMROM

kan nesten ikke vente

nyter likevel

hvert sekund

sitter ganske

stille

danser i samme stund

Mellomrommene finnes i livene våre som en markant størrelse, selv om vi gjerne gir andre ting mer fokus. Vi er for eksempel mer opptatt av mål og flukt, det vil si å nå et rom vi lengter mot, eller komme oss bort fra et vi ikke er så glade i. Men midt i mellom ligger altså mellomrommet, og det er der vi stort sett oppholder oss. Mens vi drømmer eller bearbeider.

Grunnen til at jeg tar opp dette temaet i dag, er at slik det ser ut til, vil en transperson være villig til å stille som modell i kunsten min. Og for meg er dette en kjempemulighet. Så jeg tok nesten litt av da jeg ble forespeilet muligheten, og kjenner nå på en sitrende spenning og forventning med tanke på det formale jeg skal forholde meg til om det blir en realitet, men også i forhold til det konseptuelle. For når jeg maler handler det aldri om å lage et fint bilde, og det er det - finito. Det handler aller mest om å formidle noe. En tanke, et spørsmål eller en idé. Det vil si at innholdet trumfer det håndverksmessige, selv om håndverket ligger solid rotfestet i meg, gitt min bakgrunn som keramiker. Noen ganger ligger det der som en brems, andre gang gir det meg et løft, siden jeg i kampen mot materien har lært meg til å stå en stund forbi smertegrensen. For jo, materien, eller materialet du arbeider i, vil alltid før eller siden dra sverdet og reise seg mot deg. Og du selv blir tvunget til å forholde deg til dine begrensinger. I det øyeblikket, går du inn i et lite mellomrom, hvor du må bestemme deg for å kjempe deg forbi egne grenser, eller om du skal kalle arbeidet ferdig og gjøre noe annet i stedet.

I kunsten min er sårbarhet ofte et tema, opplever jeg. Og slik jeg tenker om det, er du rimelig sårbar i det du står i en transformasjon mellom mann og kvinne, kvinne og mann. Denne sårbarheten håper jeg at jeg skal få lov til å gjøre et forsøk på å synliggjøre. Det vil si at jeg her og nå er mer opptatt av muligheten til å kanskje kunne få skildre mellomrommet, selve transformasjonen, enn jeg er av å skildre målet, alternativt utgangspunktet for bevegelsen. Men også det å skulle skape et bilde eller en utstilling er en prosess, så hvor det ender har jeg ingen klar formening om pr. i dag. Tankene mine har ikke kommet lenger enn til å vise meg små glimt av muligheter, og må derfor med tid og stunder samles i et hele. Hvor mine kunstneriske evner og begrensninger er et element jeg må ta med i betraktning, før jeg gir meg i kast med det som kanskje kan bli til noe med mening. 

Hvordan jeg skal få til å skape noe som kan gi mening for andre enn undertegnede, er jeg heller ikke helt sikker på. Det er en utfordring, men jeg tror jeg må være tro mot det som føles riktig for meg selv, og ikke forsøke å lage noe jeg tror eller håper andre vil finne interessant, pent eller flinkt. Og i prosessen må jeg også huske på at jeg ikke maler en kopp eller et tre, men et menneske, og jeg må derfor arbeide i en retning som viser modellen respekt.

Én idé som vokser i meg nå, er å spørre flere transpersoner om å få ta foto av dem, som jeg kan bruke som utgangspunkt for et maleri jeg eventuelt kan vise i en egen utstilling om transkjønnethet. Men så er det der med med å finne noen som er villige da. Dette er ting jeg må tenke videre på.

Jeg har tidligere arbeidet med temaet transkjønnethet. Både billedmessig og skriftlig. Noe du kan se litt mer av om du klikker her.  

Og dermed har jeg kommet til slutten for dagens blogg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive om innvandring og hatet som ser ut til å vokse hos en del folk for tiden. Men slik ble det altså ikke, så det får være til en annen gang. Men om temaet interesserer deg, kan du jo titte innom denne bloggen, hvor skuespiller Sven Henriksen gjør seg noen tanker rundt kaffeslabberas-rasismen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: