Så var det hverdag. Mer nøyaktig mandag. Og søndagens
kremfråtsing er unnagjort for denne gang. Noe som stort sett foregikk i dannede,
men dog avslappede former, med litt iblandet griseri som krydder. Slik du kan
fornemme ut ifra dagens bilder. Men sånn skal det være, og akkurat slik som på
bildene skal små barn se ut når de spiser fastelavnsbolle.
Å komme sammen med familie er en god ting. Og spesielt
hyggelig for meg er det å være sammen med barnebarnet. Nå har jeg aldri vært
flink til lekegreia, men litt tålmodighet klarer jeg å oppdrive. Og jeg liker
den deilige følelsen av ei lita barnehånd i neven min, og så gå tur sammen til
kottet for å se om det finnes noe spennende der. For eksempel en svartesekk med
gamle leker som Bestemor Beate har tatt vare på.
Det er ikke alle som får til dette med familiesammenkomster
så godt. For ofte må en forholde seg til følelser som ikke er så gode å kjenne
på samtidig. Vi har jo alle opplevd våre ting, og har våre helt spesielle
opplevelser av hva som skjedde. Derfor kan én person huske en opplevelse fra for
eksempel barndommen helt annerledes enn en annen. Og det er en rett en har. Vi eier alle vår egen historie.
Min familie er liten. Det består av mine barn og
barnebarnet, pluss mine søsken og deres barn. Moren min døde på nittitallet, og
faren min vil jeg ikke slippe inn i livet mitt lenger. Han har gjort nok. Og
onkler og tanter har jeg ikke. I og med at jeg ikke omgås generasjonen før meg,
sparer jeg meg selv for alt som måtte ligge å ulme av gamle minner og følelser et sted under huden. Ingen Tante Olga kommer og ødelegger en sammenkomst og
ingen Onkel Arne drikker seg full og begynner å klå på alt i skjørt og ingen bestemor
sovner og pisser i sofaen. Ikke trenger jeg heller å trykke ned følelser
knyttet til barndommen min så mye som jeg hadde måttet gjøre, om foreldrene
mine fremdeles var i livet mitt. Det betyr likevel ikke at jeg slipper unna
alt. For barndommen min ga meg noen erfaringer som senere skulle ende opp i sosial
angst, så samles det for mange dukker den fram, slik at jeg helst vil rømme fra
situasjonen. Men er vi kun de aller nærmeste går det greit. Slik som i går.
Etter hvert vil mange i tillegg til sin egen kjødelige
familie, få en ny og større familie gjennom for eksempel ekteskap eller en
samboer/kjæreste. Du får jo ikke kun kjæresten din. I blant får du kjærestens
barn på kjøpet, og hens foreldre, tanter, onkler, søskenbarn osv. Men det er
noe annet enn den familien en vokste opp med. Det er ikke like utfordrende, opplever jeg. En slipper noen gamle elefanter i rommet, når en treffer nye mennesker. En har ikke de samme minnene som dem, de
er ikke knyttet til barndommen og historien din og en slipper å kjenne på ting en aldri snakker
høyt om. Enten tausheten skyldes at en ikke våger å bryte den, eller fordi en
ikke ser et poeng i det, fordi ingen vil eller er i stand til å lytte og å ta
inn over seg din historie, dine fortellinger og dine følelser.
Da jeg fikk barn, bestemte jeg meg tidlig for at de skulle
få eie sin egen historie. Det vil si at jeg ikke skulle korrigere dem den dagen
de måtte fortelle noe de husket, om det hadde vært vanskelig. Jeg skulle ikke
bli som min egen far, som nekter for volden, hatet, minimeringen og den
psykiske terroren han utsatte meg for. Og det forsøker jeg å leve etter den dag
i dag. Det barna mine måtte bære på må de få lov til å bære på, og også snakke
om uten at jeg skal redigere det, fordi jeg mener jeg husker riktigst eller ikke vil ta det de sier inn over meg. Både det gode og det vanskelige må barna mine få lov til å legge på bordet. For en
barndom kommer alltid med begge deler.
I blant er det godt å leve. Livet kommer i bølger og kast, solskinn
og stormbyger, og bringer med seg både rask og rusk og ting en kan skjære seg
på. Men i blant finner en også små smykker i strandkanten av det som er livet
en lever. Små skatter, slipt av bølger gjennom mange
år. Og det er viktig at vi løfter opp disse skattene og gir oss tid til å se på
dem. Erkjenne at de finnes, selv om det også finnes gamle plastposer, rust med skarpe
kanter, oljerester og fuglelik som vi må forholde oss til. Og selv om tv-reklamene, politikere, Hollywood og vårt eget begjær, lengsel og savn forteller oss at det er noe annet enn de små skattene vi trenger.
Å være i stand til å ta til seg det gode som livet tilbyr
oss, handler kanskje like mye om å våge som å finne. For det er nå en gang slik,
at bygger vi et panser rundt oss fordi vi bærer på noe som er for vanskelig å
dele, stenger vi ikke kun ting inne, vi stenger også ting ute.
«En natt, ved et bål
under en stjernehimmel, skal jeg vise deg en vakker stein jeg fant en
gang. Og du, skal vise meg horisonten de røsket ut av meg som barn.»
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar