Kuldegrader, dyder og hønsefrikkassé.

Ute er det et fint lys denne morgenen. Noe som ikke vises så godt på bildet over her, som jeg tok gjennom vinduet på kontor/akvarierommet mitt rundt klokken halv ti. Bildet viser heller ikke hvor kaldt det er ute – minus 8-9 grader. Heller ikke viser det at det inne her jeg sitter, er 23 grader pluss. Så selv om bildet ikke direkte lyver, så forteller det likevel heller ikke hele sannheten om hva som kan knyttes til det. Slik bilder sjelden gjør. I stedet viser de ofte et utsnitt, som noen velger at du skal få se og fokusere på. Eventuelt noe vi selv ønsker andre skal se. Disse utsnittene kaller vi ofte fasader.  I blant er det slik at fasader blir mer viktige for oss enn innhold. Både de fasadene vi selv viser, og de andre viser. Og det er litt merkelig.

Det å si og erkjenne at noe er merkelig, er ikke en del av en fasade. Mens det å late som om en forstår noe en ikke helt forstår, kan skyldes at en vil opprettholde en. Om du bruker uforholdsmessig mye tid på egne og andres fasader, kan det hende at du sliter litt med sosial angst. Sosial angst kjennetegnes ofte av at en blir litt for mye opptatt av hva andre tenker om en selv. Og det kan skyldes mye. Blant annet at noen har fortalt eller vist deg at du ikke har en egenverdi, gjennom ord, avvisninger, likegyldighet eller vold. Denne fortellingen om deg selv, kan handle om en engangshendelse, men det kan også handle om en lang historie, som ble fortalt til deg i barndom, ungdomsalder eller voksenalder. Selv har jeg sosial angst.

Det at jeg har sosial angst, betyr likevel ikke at det er alt jeg har, eller er. Selv om det tar mye fokus. Og selv om jeg lurer meg selv til å tro at det er det viktigste ved meg, og derfor også må være det viktigste i andres øyne. Det at jeg identifiserer det som det viktigste ved meg, betyr i praksis at alt jeg selv opplever som negativt ved meg selv, får langt større plass i livet mitt enn det som er positivt. Til og med det jeg gjør av positive ting, kan transformeres over til noe negativt. Fordi jeg for eksempel kan begynne og tenke at noen setter spørsmålstegn ved motivene mine. Og det igjen kan føre til at jeg selv setter spørsmålstegn ved dem. Som igjen kan stoppe meg fra å gjøre noe godt overfor andre. Gi en gave, så vil det bli stilt spørsmål ved hvorfor, sier angsten meg. Og da er jeg på usikker grunn. Fordi det jeg gjør er knyttet til hvem jeg er. Og hvem jeg er, knyttes til min grunnleggende identitetsopplevelse. Sosial angst handler derfor også om en usikker identitetsopplevelse, tenker jeg. Noe som igjen kan medføre at en bruker uforholdsmessig mye energi på en fasade, slik at ingen skal få se kaoset og den manglende plattformen bak den. Og kaoset kan ofte navnsettes som følelser og tanker. Dvs at sosial angst gjerne handler om at du ikke vil at noen skal se det du føler og tenker, fordi du skammer deg over det du ikke har kontroll over, eller hva/hvem du er. Som igjen betyr at du skammer deg over deg selv. Og så er vi gang med å unnvike følelser. Og situasjoner der de kan oppstå.

At en har sosial angst, betyr likevel ikke at alt er skam. En med sosial angst kan også oppleve stolthet over noe. Faren er likevel at det en er stolt over, blir minimert av en selv. På en måte som leder til at en begynner å skamme seg over at en er stolt over noe en allerede har krympet til å ikke være verdt noe.

Sosial angst er i seg selv nøkternt sett, ikke nødvendigvis det viktigste ved deg, men kan oppleves som veldig viktig fordi den er så tilstede. Litt som når en bauta oppleves som lettere å identifisere enn mange småting, fordi enkeltelementene i et mylder av ett eller annet ikke kommer med like tydelig merkelapp. Dette betyr ikke nødvendigvis at bautaen dermed er mer verdifull enn maurene i ei tue eller hvermannsen i byen hvor du bor, det betyr bare at vi lurer oss selv til å tro det. Eller blir lurt. Ofte gjennom media.  Denne bloggen handler derfor om å fortelle noe annet. At det er mulig å akseptere at du er en del av maurtua. Slik de fleste av oss er. Vi trenger ikke å være perfekte, vi trenger ikke alle å stå på toppen av en pyramide. Vi trenger ikke alle å være vakrest, flinkest, mest ufeilbarlige, minst kritikkverdige, eller smertefrie. Når det kommer til stykket er det nok at vi finnes. At det finnes en kjerne i oss, som gir plass til det en før i tiden kalte noen dyder, men som vi i dag kanskje kaller medmenneskelighet, verdighet, omsorg, empati og slike ting. For den kjernen finnes. Selv om den ikke alltid brøler, men i stedet kommer med en litt mer forsiktig stemme enn stemmen som sier at du ikke er bra nok.

Sånn, det var det. Dagens Vannland går mot slutten. Resten av søndagen skal jeg kose meg inne, uten de altfor store utfordringene. Se litt hopprenn på tv, og spise hønsefrikassé til middag. Jepp, i går kokte jeg opp ei diger gryte, nok til ti dager. Og det smakte fortreffelig. Ikke var det vanskelig heller, det tok bare litt tid. Oppskriften jeg brukte, finner du her. Eneste sidespranget i forhold til oppskriften er at jeg puttet oppi en løk sammen med høna da jeg kokte den, for å få litt mer smak i kraften. Og vi snakker høne, ikke kylling - 2,5 kilo fjærkre. Så jeg måtte finne fram pinnekjøttkjelen. 

I tillegg til noen andre retter jeg har stelt i stand, har jeg nå middag i tretti dager framover, lagret i frysen i små porsjonsbokser. Hver porsjon koster ikke mer enn rundt 10-12 kroner, siden en del av ingrediensene ble kjøpt for halv pris, grunnet dårlig dato. Dato betyr ingenting om maten fryses samme dag. Og dette kjenner jeg at jeg er litt stolt av å ha fått til, i stedet for å ty til dyre ferdigretter. Sunnere er det også. Det skal altså ikke så mye til, en kan kjenne på stolthet også over små ting en fikser i hverdagen. Det er lov for meg, og det er lov for deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: