En ting jeg vet, er at mange tror ganske mye om psykiske lidelser.

Det er helg. Og kaldt ute. Men til gjengjeld er det lyst. Ingen mørke og regntunge skyer henger lavt og dekker for sollyset. I stedet skinner sola mot meg fra lavt over horisonten. Så der har du den. Til og med kulda har sine positive sider.

I det siste har det stått en del i media om den unge piken som  døde av avmagring. Og vi har lest om den prostituerte som ble drept. Angående drapet, så skrives det nå at den drapssiktede har snakket om at for å bli varulv, må en drepe noen. Videre snakkes det om full rettspsykiatrisk undersøkelse. Dvs at det skal jaktes etter tegn på galskap. Og selv om svaret på en slik undersøkelse vil ta litt tid, kan en vel anta at allerede nå har noen skapt seg en klar mening om faren ved de psyke, eller fått underbygget en oppfatning de allerede har tatt i besittelse, der alle som sitter på en eller annen diagnose samles i samme sekk. Kanskje unntatt den døde avmagrede, unge piken som ble funnet død på en hytte. For skal en tro det en leser noen steder på nett, vil det hos enkelte være slik at anoreksi gir en form for status. Både fordi den psyke behersker det regimet av selvpålagt kontroll hen lever under, er tynn, men også fordi sykdommen ofte blir knyttet til resurssterke unge jenter. De flinke pikene. Et fokus som jo er en vridning bort fra virkeligheten som ikke hjelper på noe som helst for noen som helst. I stedet er det vel slik at den med anoreksi er rammet av noe, mer enn medaljert for noe. Å ha en spiseforstyrrelse er å være i en tilstand der hen søker en illusjon av kontroll fordi hen har mistet den på viktige følelsesmessige områder, mer enn at sykdommen viser til en kontroll, tror jeg.

Det er ingenting positivt ved opplevelsen av "knokkelkontakt", selv om en kan lure seg til å tro det. Det er ingenting positivt ved å begrense middagen til å bestå av ei ert eller to, selv om en kan lure seg selv til å tro det. Det er ingenting positivt ved å kaste opp eller misbruke avføringstabletter, selv om en kan lure seg selv til å tro det.  Det er ingenting positivt ved å ha noen som helst form for spiseforstyrrelse, selv om både den som lever med forstyrrelsen og den som ser den utenfra kan lure seg til å tro det. I stedet er det slik at sykdommen ødelegger livet for den syke, og gjerne også blir en stor utfordring for den nærmeste familie. Her kan du lese et innlegg som sier noe om faren ved glorifisering av spiseforstyrrelser.

Nå skal ikke jeg mene noe om moren i den nå aktuelle saken der en ung pike døde, eller uttale meg på en måte som inkluderer alle med anoreksi, men kun nevne at i enkelte relasjoner kan det oppleves som umulig å stå opp mot den syke. En kan suges inn og bli del av den annens virkelighet, og en annens regime, der også du blir en del av det som skal dempe for den sykes uro og angst. Ett eksempel er at ditt eget matinntak kan få en betydning for den sykes, siden mengder kan bli satt i forhold til hverandre. Spiser du mer, vil kanskje den syke også spise litt mer. Slik blir sykdommens symptomer ditt ansvar. For spiser du mindre, vil du måtte se på konsekvensene av det. Og siden vi alle ønsker at den syke skal spise, er det lett å bevege seg inn i slike minefelt, der den syke går fra å kontrollere kun seg selv, til å kontrollere deg. Uten at det egentlig hjelper noe om du underkaster deg manipuleringen. I stedet er det slik at kontrollbehovet kan spre seg videre over til de fleste felt ved det daglige livet ditt.  Og over tid mister du kanskje i forsøket på å finne løsninger på situasjonen både deg selv, din identitet, evnen til å skille rett fra galt og oppfattelsen av hvor grenser går. Normaliteten kan bli fullstendig snudd på hodet, og en kan ende opp med å gå på akkord med grunnleggende verdier i seg selv på en måte en aldri ville trodd var mulig, og det kan kreve veldig mye å skulle ta tilbake en trygg plattform å stå på igjen. Men nok en gang, dette avsnittet handler ikke om en generell beskrivelse av anoreksi, i stedet er det egne erfaringer jeg viser til her. Uten at det dermed er den eneste erfaringen jeg har i møtet med mennesker som fikk en spiseforstyrrelse. Folk er forskjellige. Det gjelder også de psyke. Og det er det viktig å huske på, før en begynner å mene eller tro eller formidle synsing som kun leder til stigmatisering eller underbygging av myter. To mennesker som sykler fort er ikke dønn like på alle felt kun på grunn av hastigheten, slik alle som løper fort på ski ikke kjører i fylla. Og det samme gjelder for mennesker med høydeskrekk eller en spiseforstyrrelse. Vi er alle et eget individ med evner og utfordringer. Og noen får en diagnose, mens andre kanskje burde fått en.

Det finnes mange typer diagnoser som folk bærer på. Dessverre er det ikke slik at det er kun de spiseforstyrredes nærmeste som påvirkes når vi nå er inne på psykiske lidelser. Også de som står nærme mennesker med andre psykiske lidelser vil bli påvirket. Enten det dreier seg om tunge lidelser, eller lettere utfordringer. Det er ikke til å unngå. Ingen i min familie eller nærhet har for eksempel unngått å bli påvirket av min angst og mine depresjoner. Det må jeg bare akseptere, og leve med som en kjennsgjerning. Eksempelvis ba jeg jeg kjæresten være med da jeg skulle til øyelege tidligere i uken. Fordi det var angstfylt for meg å gjøre det alene, og hennes nærvær demper den delen av angsten min som kalles sosial angst. Og nå er kanskje ikke dette noe som ødelegger livet hennes, men for andre kan kravene eller ønskene fra en psyk koste langt mer enn den nevnte turen til legen, uten at det nødvendigvis vil ende som det jeg viste overflaten av i avsnittet om kontroll over her. Slik sett er det ingen forskjell på det å bli fysisk eller psykisk syk, det vil uansett påvirke også de som står den syke nærmest, i en eller annen grad. Her kan du lese hva en mor skriver, hun hadde også en ung datter med anoreksi. Og mener hun lett kunne endt opp med å bli beskyldt for sin datters død, slik moren til trettenåringen nå har blitt.

Men det var nå det. Ang. legetimen jeg nevnte, så så det meste bra ut i øynene mine. I det minste var det ikke tegn på «forkalkning i de elastiske fibrene i netthinnens Bruch membran, med sprekker og fissuering», som var det jeg skulle undersøkes for. Men det ble oppdaget en relativt stor skygge i øyet som legen ikke likte, like ved punktet for fokusering. Så jeg blir henvist videre til øyeavdelingen ved Haukeland sykehus. Flekken eller skyggen som ble oppdaget, kan visst være en føflekk. Så slå den. Jeg vet jeg har en del føflekker, men at jeg kanskje har en inne i øyet også, så jeg ikke for meg – ha, ha, SÅ for meg. Ja, ja…

Greia med slike føflekker i øyet, er visst at de kan flytte på seg over tid, ble jeg fortalt. Så den hos meg kan visstnok etter hvert ende opp foran stedet hvor øyet skal fokusere. Og det høres jo ikke så heldig ut for en kunstner, som gjerne trenger å se litt mer enn nesetippen sin. Hva Haukeland sykehus kan gjøre med denne saken vet jeg ikke. Uten at jeg samtidig skal påstå at det å ikke vite noe er nytt for meg. Jeg lever med ting jeg ikke vet hver eneste dag. Uhorvelige mengder. Det er nesten utrolig hvor mye jeg ikke vet, selv om jeg ikke skal påberope meg å vite akkurat hvor mye jeg ikke vet. Til gjengjeld tror jeg i blant ganske mye. Og sånn er det vel med de fleste av oss. Bare les kommentarfeltene på nett, så ser du hva jeg har i tankene. Selv om mange gjerne liker å gi inntrykk av stor viten, handler det i stedet kanskje ofte om at de bare tror noe veldig sterkt. Og med den lille invitasjonen til en smule realitetsorientering, er det vel på tide å runde av dagens blogg. For jo, det var en invitasjon. Tror jeg.

Dagens bilde viser et låst barn. Jeg syntes det kunne passe til dagens tema om anoreksi. Dukken er tatt fra en utstilling jeg kalte synlig/usynlig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: