Folk er forskjellige og det er du og.

Ute har det fryst på og falt noen snøfnugg i natt, noe som har gitt glatte veier og et par små ulykker på morrakvisten her i Bergen. Men selv har jeg ikke tenkt meg ut med det første, og har det godt og varmt inne. Inne er ikke alltid så spennende, men et lite piff i hverdagsligheten en innekveld ble det i hvert fall da Skavland intervjuet Sverigedemokraternes leder Jimmy Åkesson. Og det ble visst litt bølger i etterkant også. Så får jo hver og en fokusere på det en vil, selv er jeg skremt over det ytterste høyres framstøt og aggressive syn på svakerestilte grupper, så jeg har mest fokus på det kritiske aspektet til politikken i intervjuet, og ikke på at Åkesson var sykemeldt. Han ble vel ikke akkurat tvunget inn i studio, han var der nok mer for publisitetens skyld, som et springbrett for å komme på banen etter sykemeldingen. Og om det var feil å stille kritiske spørsmål fordi han hadde gått sykemeldt en periode, er kanskje ikke veien lang før kritikere må bruke knebel på seg selv fordi noen har en dårlig hårdag.

Samtidig som Sverigedemokraterne blir stilt kritiske spørsmål, faller Frp på meningsmålingene her i vårt langstrakte, noe som ikke akkurat får meg til bryte sammen i krampegråt og krøke meg sammen i fosterstilling. Det finnes nok av andre ting å gråte over. Det skal ikke stå på det. Men egentlig er det lite gråt i meg nå. Livet har ikke vært så verst de siste dagene. Det føles som om jeg har en liten opptur. Noen kilo fett har forsvunnet fra legemet og tankene går i positive jump og sprett, så jeg er lettere på foten i både kropp og sjel. For et par dager siden hadde jeg i tillegg en givende samtale med en kollega på atelieret, hvor jeg blant annet fikk innblikk i et kunstprosjekt vedkommende kanskje kunne tenke seg å gå i gang med. Og det håper jeg å få høre mer om når vi kommer over påske. Jeg kunne godt tenkt meg en slags rolle som pådriver og kunstnerisk støttespiller i det prosjektet. Jeg liker prosjekter, og liker å bringe dem i mål. Og selv om det stort sett handler om mine egne arbeider, kunne det vært spennende å få ta del i en annens. Men før denne eventuelle muligheten kan drøftes, er det altså påske, og det blir vel noen fellesmiddager hos kjæresten i løpet av høytiden, hvor vi samles gammel og ung og nyter litt god mat. For mat må til, selv når en er på slankern.

Utover det å spise og å være sammen med mine kjære, vil det antagelig ikke skje så mye i påsken. Noen skiturer eller slike sprell blir det neppe noe av. Men kanskje en liten rusletur i nærmiljøet sammen med kjæresten lar seg gjøre, om været ikke begynner å krangle for mye. Og har du det selv slik at du mangler litt tiltak eller muligheter i dagene om ligger framfor oss, kan du jo titte på det siste kunstprosjektet jeg selv hadde. Det finner du her, i form av en videosnutt pluss linker til tekster som fulgte utstillingen. Hvis ikke dette føles som en god idé, kan du jo i stedet spille litt kort med noen, lese en bok, se på tv, tenke på kunst du har sett, har gjort eller vil skape, skrive et brev til noen, vaske huset, lytte til sangen under dagens link og tenke på at nå kommer snart våren og lysere kvelder, eller hva ellers som måtte føles naturlig for deg å tenke på, der du er. Folk er jo forskjellige - det er jeg, og det er du og.

Det er ganske sikkert mange som sitter alene i påsken. Noen har ting de sliter med. Det kan være sorg, ensomhet, helse eller at de har mistet troen på sin egen verdi. Jeg vil avslutte dagens blogg med noen ord fra et lite filmprosjekt jeg en gang lagde for et seminar om kunst, kultur og psykisk helse:

Hvis en står helt stille, på ett punkt, i et nakent rom, uten å bevege en muskel,

uten å åpne øynene, uten påvirkning av noe slag, uten lyd, uten lys,

bare står og står,

da har en gjort et valg. En bruker viljen sin til noe.

Så kan en jo framlegge vektige grunner til å ta et slikt valg,

og en kan tenke på konsekvenser og gevinster,

men,

en kan også tenke på muligheter.

Om den muligheten som oppstår om en starter en bevegelse og tar ett, lite skritt framover.

Vi bærer alle vårt levde liv på ryggen.

Vi eier våre arr, vår sorg og vår smerte.

Men vi eier også gleden,

og kimen til dagen i morgen.

Alle valg bærer i seg en mulighet.

Og du

hvem er du?

Du er lyden av regn på teltduk og leken fra din egen barndoms eventyrverden.

Du er fryd og seire og nederlag.

Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i blikk.

Du er kjærtegn du har gitt og fått og det du har grått.

Du er ensomhet og kjærlighet og begjær.

Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du engang har drømt,

møter med engler og møter med skrømt.

Du er solens varme i ryggen,

og et blendende, vakkert smil.

DU

er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og nuets kraft og tilstedeværelse.

Du er et sug av forventning i magen og en speilblank hinne over øynene,

hvor et yrende liv under overflaten ligger synlig for alle som vil se.

Du er vinger og luften under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord.

Du er tanke og hud, et kaleidoskop og en forundring.

Du er altet, kjernen i ditt eget liv.

Og ingenting av dette

kan noen ta fra deg.

ORD:

drøm

vilje

håp

*  

Ha en fin påske.

Bjørn

Dagens link: Der aner jeg din hand

Hva er det som definerer et hjem?

Det har blitt søndag. Og ikke bare det, det har blitt påske. Kanskje ikke for alle, men jeg har startet ferien, og skal ikke på atelieret på over ei uke.  Og akkurat nå skinner til og med sola litt mellom skyene. Ikke verst.

Etter at jeg skrev forrige blogginnlegg har kjæresten min kommet hjem. Og det gjorde godt. Tilværelsen har funnet tilbake til sin vante rytme, om en ser bort fra at jeg spiser mindre enn før. Jepp, jeg er på slankern. Det betyr ikke at jeg i utgangspunktet er feit, selv om jeg har fått litt mage og et par kjærlighetshåndtak. Grunnen til at jeg vil ha bort noen kilo er den dårlige lungekapasiteten min. Så nå har jeg tatt av fem kilo. Det betyr i praksis at jeg ikke lenger bærer på fem melkekartonger hele tiden. Og det merker jeg. Jeg puster ikke fullt så tungt når jeg går. Ting blir lettere å gjøre. Så om jeg får vekk par tre kilo til skal jeg være veldig fornøyd.

For meg er dette med slanking ikke så veldig vanskelig. Jeg har redusert litt på mengden i måltidene, erstattet et måltid med gulrøtter, redusert sjokoladeinntaket samt kuttet ut cola. Mer skulle det ikke til.  Så jeg er ganske fornøyd. Om jeg klarer å holde det slik vet jeg derimot ingenting om enda, for jeg er glad i god og feit mat og sjokolade, men en kan jo håpe. Uansett er ikke et par kilo ekstra det jeg bruker mest tid og følelser på, det handler mest om den fysiske gevinsten jeg får når de forsvinner. Og i og med at jeg blir seksti år i april, er det vel ikke dumt å tenke litt på den fysiske helsen sånn generelt heller. Slaget til svigerfar røsket litt opp i meg. Han er tross alt kun fem år eldre enn jeg er. Og alder medfører jo en risiko, det er ikke til å komme bort fra det.

Her om dagen kom jeg over en artikkel om skam og fattigdom. Jeg anbefaler at du leser den, om du har tid og lyst. Det er ikke ofte jeg responderer på slike historier ved å svare på dem, men denne gangen sendte jeg fortelleren noen positive ord i en privat melding på Facebook. Om du føler for det så gjør det samme du også. Ingen av oss vet noe om hva personen som la ut historien fikk av tilbakemeldinger. Men vi vet at mange får mye dritt når de våger å stå fram med ting. Det vil uansett aldri være bortkastet om du sier noe positivt, viser at du bryr deg, gir en klem, eller viser at du støtter noen i deres kamp for respekt og en bedre tilværelse.

Å skamme seg fordi en er fattig er en vond følelse. Om en attpåtil har barn blir følelsen mangedoblet. Da jeg var student, skammet jeg meg ikke over å være fattig. Og da jeg etter hvert fikk hus og hjem og familie, skammet jeg meg heller ikke så mye, selv om jeg ikke hadde råd til alt naboene hadde råd til. Men etter at jeg ble syk og mistet alt i et vanskelig samlivsbrudd, kom skammen over fattigdommen hvelvende over meg. Jeg eide plutselig ingenting, kun klærne mine. Så i en alder av førtifem måtte jeg starte helt på nytt. Samtidig måtte jeg yte i forhold til barna mine. Men tiden gikk, jeg fikk kjøpt meg en sofa og et kjøleskap, jeg fikk noen panner og tallerkener og litt sengetøy av søsknene mine, og i dag har jeg det jeg trenger og jeg opplever livet som rimelig bra, gitt de helsemessige utfordringene jeg har. Det betyr ikke at jeg har for mye eller alt jeg kunne ønske meg, men jeg klarer meg, og har fått skapt meg et nytt hjem hvor jeg kan trives, og hvor barna mine som nå har etablert seg på egenhånd, kan komme hjem når de måtte ønske det. Dette hjemmet er ikke en villa i åssiden slik det var før, det er ingenting jeg kan bruke til å skryte av på Facebook eller til å høyne min status, og det er til og med leid. Men hallo, hva er det som definerer et hjem, er det prislappen på det?

Nå skal jeg runde av. Og jeg ønsker alle en god påske. En god påske er ikke avhengig av ei hytte på fjellet, det er ikke avhengig av en sydentur og det er ikke avhengig av at polert lykke blir lagt ut på Facebook. En kan ha det fint om en reiser bort, men en kan også krangle, savne, lide både på fjellet eller i syden. Så i stedet handler en god påske mye om hvordan vi forholder oss til det vi har og de menneskene som står oss nært.

Dagens bilde er av eldste datteren min og barnebarnet. Vesla har begynt å krabbe, og reise seg litt, men aller mest har hun lært seg til å smile til kamera. Dessuten har hun begynt å rekke armene ut mot Bestefar, yeiii.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: All I Want, All I Need.

Tanker, følelser, forsteining og perspektiv.

Førstkommende mandag kommer kanskje kjæresten min hjem, etter å har vært tre og en halv uke sammen med sin søster i Thailand, for å se til sin far, som ble alvorlig syk og ligger på sykehus der. Billetter for hjemreisen er bestilt, og faren blir samtidig sendt hjem på båre for å fortsette behandlingen i Norge.  Nå gjenstår bare en endelig bekreftelse på avreisedato fra sykehuset og forsikringsselskap, så skulle hjemreisen være innenfor rekkevidde.

Tre og en halv uke ved en sykeseng i et fremmed land er en lang tid. Og selv om jeg snakker daglig med kjæresten på Skype, ser jeg nok kun konturene av hva det har kostet henne og søsteren.

Det rare med slike situasjoner som dette, er at det har kostet meg noe også. Selv om det ikke er sammenlignbart og at mine utfordringer selvfølgelig er langt mindre enn den de to søstrene har. Avstanden mellom svigerfars utfordring og det jeg selv opplever er enda større. I tillegg har Beates mor og ektemann stilt velvillig opp i disse ukene og tatt seg av barna til Beate. Jeg tror det var en langt bedre løsning for ungene enn at jeg skulle gjøre det, med de psykiske og fysiske utfordringer jeg har i bagasjen. Alt jeg har bidratt med er en liten hånd i forhold til økonomi. Likevel, selv om alle yter langt mer enn meg, har jeg kjent på det at hverdagen min også har blitt forandret. Samtidig kjenner jeg nå på en dårlig samvittighet fordi jeg i det hele tatt nevner det, siden jeg er i stand til å se forskjellen mellom utfordringer, ytelser og konsekvenser satt opp mot hverandre. Det får meg til å skamme meg.

For en tid tilbake snakket jeg med en dame om dette med skam. Hun sa at hun aldri opplevde å skamme seg. Da jeg fortalte at livet mitt er gjennomsyret av skam, og at jeg kjenner på skam hver eneste dag, så hun rart på meg. Jeg vet ikke om vi snakket forbi hverandre, men slik er det – jeg har alltid kjent på skam, fra jeg var bitte lite. Og det kommer nok av at jeg tidlig forsto at jeg ikke var bra nok. At jeg var en av naturens luner, en feil.  Derfor er heller aldri noe jeg gjør bra nok – uansett – enten det handler om meg som kjærest, far, kunstner eller medmenneske. Lista ligger alltid for høyt. Og får jeg til noe, så hever jeg den, til den er utenfor rekkevidde igjen.

Ser vi forbi dette med skam, så er det jeg har kjent mest på etter at kjæresten reiste, dette med å være alene. Jeg opplever det litt som når barna mine flyttet ut. Plutselig hadde jeg bare meg selv å forholde meg til. Og det tok meg noen måneder å venne meg til det å bo helt alene, men det gikk seg til. Jeg har hatt perioder før i livet hvor jeg bodde alene, jeg hadde jo trening. Så jeg restartet med nye forutsetninger og rammer, lærte meg til at det var slik jeg skulle ha det, og lærte meg sakte med sikkert til å kunne nyte mitt eget selskap litt. Så slik hadde jeg det en stund. Til den ene datteren min flyttet hjem igjen for et par år. Etter det kom det en ny periode, hvor jeg måtte lære meg til å leve med kun meg selv igjen. Og det gikk vel egentlig greit, ved å ta tiden til hjelp. Men da var det plutselig den andre datteren sin tur til å flytte hjem igjen for et år. Så da ble det samme runden en gang til. Og med dette mener jeg ikke at utfordringen nødvendigvis lå ved dette å få dem hjem, den lå ved det at de flyttet ut igjen. Ved dette med at jeg ikke lenger kunne være der for dem på samme måten, og ikke lenger kunne verne dem på samme måten.  Jeg er ganske sikker på at det finnes flere enn meg som har kjent på lignende følelser når barna har forlatt redet.

Nå tror jeg døtrene mine har etablert seg på en måte som ikke tilsier at de skal flytte hjem igjen. Men om de skulle velge å gjøre det, så er de selvfølgelig velkomne, om det er den beste løsningen for dem.

Jeg vet jo at kjæresten min snart kommer hjem igjen.  Men likevel har det at hun reiste bort for en periode satt i gang følelser rundt dette med overganger, forandringer, det å være alene og utilstrekkelighet. Jeg savner henne. Vi har aldri vært så lenge borte fra hverandre. Samtidig har jeg ingen å prate med om det, så derfor prater jeg nå til deg. For det er jo ikke noe poeng i å være helt taus. Tankene tar jo ingen pause, det er kun munnen vi har litt kontroll over. Den kan vi tvinge igjen, til vi sitter der med sammenknepne, stramme, hvite lepper og ruger på vår innvendige smerte, sorg, skam, fortvilelse, hjelpeløshet eller vårt sinne. Hjernen er alene, slik tanker vi ikke deler også tvinges til å være det. Men det vi tvinger til taushet har en lei tendens til å forsteine seg i oss. Det at noe forsteines er ikke det samme som at det blir borte.  Det bare legger seg til rette sammen med andre steiner. En etter en, til vi tvinges i kne under vekten, eller selv blir til stein.

Og da har jeg vel utlevert meg nok for i dag, så nå får jeg forsøke å flytte fokus bort fra min egen navle noen timer.

Dagen bilde har jeg gitt tittelen "Rede".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hjernen er alene

Merkevaren Bjørn

Ok, jeg innrømmer det, jeg er lei av å framstå som perfekt, og at livet jeg lever også blir vist fram på den måten. Det er jo også det der med at leserne mine kan føle på et press for å leve opp til det samme nivået som jeg er på, men at de likevel ikke klarer å føle seg like blessed. Så kanskje jeg bør ta et valg, og bli mer bevisst på hvordan jeg framstår, så jeg ikke mister oppslutning. Om dette kommer til å skade Merkevaren Bjørn får tiden vise. Og jeg kan jo uansett ta et nytt valg senere, og gå tilbake til å skildre mitt perfekte liv igjen. Om det er det folk vil ha. For det folk vil ha må jo folk få.

Nå må jeg innrømme at dette ikke ble snytt ut av mitt eget hjerte. Ideen kom etter å ha lest en artikkel der Tone Damli forteller at hun ønsker å legge om bloggen sin, for å framstå som mindre perfekt. Men hallo, det som virker for Tone må da kunne virke for meg også. Så derfor blir det lite badebuksebilder av meg framover, lite bilder fra klesskapet mitt og lite bilder som utstråler pur og glatt lykke.

Dagen i dag startet med å loffe igjennom stua i bokseren for å spyle dassen, hoste opp litt slim og samtidig slippe en brakfis. Etter det var det tid for ei skive med syltetøy og en kopp kaffe inne ved pc-en. Hvor jeg kunne lese fra nyhetene at ordføreren i Bergen bruker millioner på taler som skrives for henne. Det må være noen jævlig gode taler du får, når du betaler slike summer, kanskje kunne gjort jobben sjøl, eller fått en annen som allerede er ansatt på rådhuset til å gjøre det. Jeg lurer på om jeg burde vurdere å få noen til å skrive bloggen min, men det kan kanskje bli litt i dyreste laget om det skulle koste meg i millionklassen, siden jeg er trygdet, og heller ikke har muligheten til å ta fra noen bostøtten for å tjene inn litt fra de som har enda mindre enn meg å rutte med. For jo, noen har mindre enn meg. Noen går på sosialen, det gjør ikke jeg. Så jeg slipper å bli forespeilet en sysselsetting med tvang, og få et stempel i panna. For at jeg gjennom ubehaget ved å bli tvunget til en eller annen meningsløs sysselsetting, som å plukke søppel eller noe annet ingen andre vil gjøre, skal komme meg ut i jobb igjen. Arbeidsgiverne står jo i kø og jubler over sosialklienter som vil ha jobb. Så det skal ikke stå på det. Og der kom jeg på at jeg selv jo faktisk jobber med kunsten min, selv om jeg er på trygd, så jeg burde kunne puste ut en stund til. Jeg er jo ganske så prektig. Ok, sorry, se bort fra det siste, det var en glipp. Jeg skulle jo framstå som mindre perfekt. Men det er ikke lett. Og ennå har de jo ikke sagt at de uføretrygdede skal jages ut i en eller annen form for sysselsetting, så de i rullestol eller de som har kroniske sykdommer som kanskje oppleves som utfordring nok, kan også senke skuldrene en stund. 

(Etter at jeg begynte å skrive dagens blogg, oppdaget jeg at kuttet i den kommunale bostøtten kanskje ikke får flertall likevel. Selv om dette ikke angår meg personlig, så var det var gode nyheter for dem det gjelder. Og alt handler jo ikke om meg. Eller deg.) 

Utover de vante morgenrutinene, har jeg også skypet litt med kjæresten nå på formiddagen. Hun er fremdeles i Thailand sammen med søsteren, for å se til sin far som ligger på sykehus der. Og i dag hadde de fått beskjed om at faren kunne flytte fra intensiven opp på et fellesrom, hvor kjæresten og søsteren ble forespeilet at de måtte ta over den daglige pleien. Det vil si at de skulle bo på sykehuset, og selv sørge for å mate, stelle og vaske ræva på sin gamle far. Men om det foregår slik i Thailand, så er vel ikke akkurat vår kultur helt preget av samme løsninger. Så da tok Beate en Bjørn, som hun sa. Det betyr at hun ble ganske tydelig. Så etter en stund løste det hele seg, så de slipper å bli altfor intime med sin far. Noe ikke minst han var glad for. Dette betyr ikke at de ikke er på sykehuset, for de er der to ganger om dagen i mange timer, og er på hotellet stort sett kun for å spise og sove. Så de gjør en formidabel jobb.

Jeg likte at hun kalte det å ta en Bjørn. Og at jeg blir forbundet med det å være tydelig. For det forsøker jeg å være, uten samtidig å være brutal, og selv om jeg ikke alltid klarer alt jeg forsøker på. Det motsatte av tydelighet er jo utydelighet, og det er sjelden en god løsning. I stedet skaper det gjerne usikkerhet, og gir mindre valgmuligheter. For du vet jo ikke hva du har å velge mellom, når det meste ligger innhyllet i tåka. Utydelighet er heller ikke nødvendigvis det samme som empati, selv om vi kan lure oss selv til å tro det når vi unngår en konfrontasjon eller å stille et krav til andre. I stedet er det ofte unnvikenhet som styrer valgene våre. Jeg liker at ting får sitt rette navn. At en sier ting slik det er. Slik som dette: Jeg heter Bjørn, jeg lever med kraftig ødelagte lunger, livshemmende angst og tilbakevendende depresjoner. Og ikke slik som dette: Jeg lever med litt pusteproblemer og litt uro, og jeg er så glad for at jeg får trygd. 

Ikke alt er som jeg ønsker, selv om jeg fikk en trygd til slutt, etter å ha vært syk lenge. Det var ikke trygd jeg så for meg at jeg skulle ende opp med, og ikke det jeg fantaserte om som barn. I stedet var det slik at jeg ville oppleve verden, være lykkelig og trygg, og arbeide med noe jeg kunne trives med. Nå går jeg sjelden ut om jeg ikke må, fordi jeg er redd. Og her hjemme skinner solen ikke akkurat inn i stua mi for å lyse opp mitt perfekt støvsugde salongteppe, som koster like mye som en vanlig årslønn. Teppet er i stedet billigste sort fra Ikea. Men det skaper trivsel for meg likevel, jeg trives i mitt lille rede, selv om det ikke blir støvsugd hver dag. Og enten du tror det eller ei, så har jeg også rett på et teppe. Og enten du tror det eller jeg, så skinner solen også for folk som meg. Solen skiller ikke mellom rust og polerte overflater, rik eller fattig, syk eller frisk, slik vi selv gjerne gjør når vi gir folk merkelapper for å heve oss selv. Det er dette som er virkeligheten. Og det er virkeligheten som betyr noe. Ikke hvor perfekt overflaten din er.

                              

Så slik som dette startet min dag i dag. Ute skinner sola, og det skarpe lyset gjør stuevinduene mine relativt hvite. De kunne nok trenge en real vask etter vinteren, regnet og stormene. Fra noen av leilighetens hjørner kan jeg høre visking fra storfamilien Hybelkanin, men ikke hva eller hvem de visker om. Så sånn er det. Jeg håper ikke dagen eller livet mitt framstår som altfor perfekt for deg, men at den bevisste og målrettede vinklingen på det uperfekte på en eller annen måte vil styrke merkevaren Bjørn, slik at jeg snart begynner å tjene penger på å vise fram livet mitt. Jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne. Så får heller du som leser dømme.

Dagens bilde er et selvportrett jeg lagde til utstillingen It's all about love me. Du kan se flere bilder fra utstillingen her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Money, Money, Money.

  

Kvinnedagen

Så er kvinnedagen her. Og ja, undertegnede støtter den, selv om jeg nok ikke løper ut for å delta i et tog. Så jeg får heller vise støtten der det er naturlig for meg. For alt er nok ikke så gjevt på likestillingsfronten som en gjerne vil ha det til å være her på bjerget. Fremdeles blir kvinner banket, slått, truet og voldtatt, får færre lederjobber og mindre betalt. Og dette er det vanskelig å forklare med kvinners holdninger til menn, men lett å forklare med menns holdning til kvinner. Noe som likevel ikke betyr at alle kvinner er små prinsesser som vil alle godt og stort sett er ofre på alle felt. For drittkjerringer finnes, akkurat som møkkamenn. I denne sammenhengen er det likevel ikke det det handler om.

Det var ikke så mye å finne om kvinnedagen på nett i dag. Til gjengjeld er det mye om sport. Men om du klikker på linken, vil du kunne se en grafisk framstilling over hvordan jobb, omsorg og husarbeid fordeler seg mellom kvinner og menn, i familier hvor det samtidig finnes barn under syv år. Men det finnes jo også familier med tenåringer. Og familier uten barn. Er unge menn som flytter sammen med en kvinne innstilt på å dra sin del av lasset? Eller flytter de inn og tror de skal ha en ny mamma som serverer dem og steller for dem, slik at de får fortsette med sitt? Til det må en jo svare at det er forskjeller. Ikke alle er like. Men selv har jeg to døtre og jeg har tre søstre, og har vel lagt merke til en tendens som sier at det ikke er vi menn som havner øverst på pallen når det kommer til å ta ansvar for familiens ve og vel i det daglige hjemmearbeidet. Så slik opplever jeg det. Uten å støtte meg på statistikk i det hele tatt. Jeg bare ser meg rundt.

Selv om det står lite om kvinnedagen i nettavisene i dag, men mye om sport, så står det litt om politikk også. Og en kan lese at Erna mener turbulens innad i regjeringen er årsak til dårlige meningsmålinger. Det handler med andre ord ikke om velgernes forståelse av politikken som føres. Det får meg til å tenke tilbake på det som skjedde for et par dager siden, da Høyre sendte et brev ut til kommunene hvor de ba sine kampfeller om å gjøre sitt for at det ikke skulle bli en folkeavstemming i forbindelse med kommunesammenslåinger. For som de sa:

Folkeavstemninger i denne type spørsmål utarter ofte til synsing, usakligheter og splittelse i lokalsamfunnet og kan føre til at det blir tatt en beslutning som ikke er kunnskapsbasert.

Så kanskje det ikke handler om uro innad i regjerningen, når folk flykter fra dem. Kanskje det handler om det de gjør med makten de har fått. Kanskje det faktisk handler om at folk ikke liker den politikken som blir ført. Løftebruddene, alle unnskyldningene som dukker opp etter at en eller annen har avslørt en dårlig holdning osv. Synet de viser i forhold til svakerestilte osv. Kan det hele handle om den veien regjeringen legger opp til, og at folk ikke lenger lar seg dupere av fine ord?

I denne artikkelen uttaler Erna seg om framtiden, og hva en bør ha fokus på:

- Må dere ta ned reformtempoet litt fram mot valget, for ikke å gjøre folk alt for nervøse?

- Nei, jeg mener jo at det vi gjør er riktig. Når du får makt ved et valg, skal ikke hovedfokuset være gjenvalget. Hovedfokuset må være det du skal gjennomføre; at du skal ruste Norge for fremtiden. 

Er det dette som skal gi stabilitet framover? Ønsker vi en politikk der det handler om å få forandret mest mulig på kort tid, for så å overgi roret til nestemann som også går i gang med å forandre der det er mulig før de blir kastet?  Jeg forstår godt at hovedfokuset ikke skal være et gjenvalg, det er nok av andre felt som bør få mer fokus - det skal ikke stå på det - men litt stabilitet hadde jo vært greit. Og derfor også en politikk som åpnet for det. Og så får spørsmålet bli om det er opprusting av Norge regjeringen holder på med, eller om det handler mer om nedrusting. For hvor mange kan med hånden på hjertet si at Norge har blitt et bedre land å bo i etter regjeringsskiftet? Og hvor mange kan med hånden på hjertet si at de økonomisk nå har det mye bedre enn før de blåblå kom til makten, slik det ble forespeilet at det skulle bli? Kan det hende at folk har begynt å se forbi de ti fuglene på taket og samtidig vil verne om den de har i handa? Kan det hende at ikke alt står og faller på hvor mange med mørk hud en klarer å få sendt ut av landet?

Når ting går en i mot, er det på tide med noen løfter. Så  nå er Siv ute og lokker med skattelette og avgiftskutt igjen. Så får vi se da, hva det ender opp med. Om det blir noen nevneverdige kutt for folk flest i det hele tatt, og om de kutt som måtte komme står i forhold til økte matvarepriser, dyrere bensin, dyrere parkering,  bemanning i barnehagene, dyrere husleie for de svakeste fordi den kommunale bostøtten strammes inn, generell nedbygging av tilbud innen omsorg og velferd - med helgestenging av helsetilbud og søndagsåpne butikker, innføring av rushtidsavgifter og alt det som suger pengene ut av kontoen i hverdagen. Ett sted må jo pengene tas fra om noe skal kuttes. At vi får segway og billigere motorsykler hjelper jo ikke folk flest, og i hvert fall ikke om du må jobbe i kassa på Rema på søndag, eller ikke lenger har til husleia. Selv om det høres fint ut og kalles frihet.

Jeg vet nå ikke jeg, jeg er ingen politiker eller økonom eller noe slikt i det hele tatt. Jeg bare følger litt med i avisene og nyhetene på tv, og danner meg et bilde etter det. Så det kan hende jeg tar helt feil. At alt det negative som skjer kun er et resultat av medias sammensvergelser og ønsker om å skape overskrifter. Kanskje denne regjeringen er det beste som har skjedd oss i nyere tid, bare at jeg er for dum til å forstå det. Og at du som vurderer å stemme på noen andre neste gang også er for dum. Taim vill shov. 

Dagens bilde er et maleri jeg lagde til en utstilling som besto av ti selvportrett, hvor jeg satte meg selv i roller jeg ikke nødvendigvis følte meg bekvem i. Utstillingen het "Its all about love me." Flere bilder her.

Ha en fin 8.mars

Bjørn

Dagens link: I'm Sensitive

Det er noe med lukten av grønnsåpe.

For noen dager siden ble jeg medlem av en Facebookgruppe som kaller seg ”Bilder fra Modum, Før og Nå.” Jeg regner Modum med Vikersund og Åmot som mitt hjemsted, siden mine foreldre kommer derfra, og jeg har tilbrakt mye tid der hos besteforeldre.  Mitt eget liv ble preget av mye flytting siden min far arbeidet i Forsvaret, og jeg fikk derfor ingen sterk tilknytning til stedene vi bodde.

Da jeg ble medlem av den nevnte Facebookgruppen, la jeg ut noen bilder av besteforeldrene mine, og skrev litt om hva jeg visste om deres liv. Og det fikk meg til å kjenne litt på hvordan de måtte ha hatt det. De utfordringene livet ga dem, og litt rundt hvordan de løste dem. Men jeg kjente også på gode minner fra min egen barndom. Et bestemorsfang, og slike ting.

Men så var det dette med tanker da. De har det med å bli litt lettbente når de først setter seg i bevegelse. Og da måtte de selvfølgelig styre innom ting som ikke var fullt så godt å tenke tilbake på også. Så nå sitter jeg her. Noen tårer har falt. Og jeg skulle ønske kjæresten min ikke var så langt borte, slik at jeg kunne ta meg en tur bort på en kaffe og bli avledet litt. Men hun er fremdeles i Thailand og ser til sin far som havnet på sykehus der.

Nå er det ikke slik at det å være litt alene bare gir savn. For meg har det også gitt litt arbeidslyst. Så nå har jeg fått avviklet noen av akvariene mine, og ommøblert og ryddet litt. Og det var kjekt. Plutselig ble det litt mer gulvplass her, så nå venter jeg bare på lysten til å danse. Oh yea. Dansen er mitt liv…egentlig.

Det er rart med tanker og følelser. De popper gjerne opp når en minst venter det. For noen er det slik at de har lært seg teknikker til å styre unna det vanskeligste, for andre er det slik at de stuper med hodet først rett inn i det de kjenner på. Selv er jeg litt sånn både og. Jeg kjenner på en del, men jeg har også funnet strategier som hjelper meg til å deale med det. Det å skrive av meg det jeg tenker og føler er en slik strategi, eller et redskap, om en vil kalle det det. Andre bruker andre midler. Det kan være å tørke støv, mekke bil eller stelle i hagen. Noe som får dem til å tenke på andre ting.

Men så har du dem som ikke klarer å forholde seg til sitt indre liv på annen måte enn å angripe de som står åpne for hugg. Enten det gjelder ektefeller eller barn. Og de ender gjerne opp med å legge ansvaret for sin oppførsel på den de angriper. ”Om du bare ikke gjorde det du gjør, ville ikke jeg slått deg”. Eller ting i den duren. Og dette kan de holde på med til offeret begynner å tro det som blir sagt. Slik at de ender opp med å bli nærmest totalt verdiløse.  Slike ting er det jeg kjenner på i dag. Det å bli banket solid opp og så forstå at det er min egen skyld at det ble slik. For det er virkeligheten jeg vokste opp med. Manipulasjon, uforutsigbarhet, trusler, vold, det å bli skremt til underkastelse og taushet. Dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Til du ikke lenger vet hvem du er. Til du ender opp som en Ingenting. Uten egne grenser, null omriss, null kjerne. Og ut av dette store og forvirrende tomrommet, kommer før eller siden angsten. Deretter kommer depresjonen. Og så kommer sorgen. Før det hele starter om igjen på en ny runde. Slik er det, slik ble det, men ikke alt er min feil. Det er ikke mine skuldre som skal bære alt alene. Det kan jeg forstå i dag, men jeg kan ikke alltid føle det.

I dag er det lørdag. Planene mine er ikke så store. Jeg vurderer en opp vask og en klesvask. For et par dager siden var eldste datteren min og familie innom. Barna mine er min største seier i livet. Det at jeg ikke ga dem en barndom lik min egen. Det at jeg brøt arvesynden.  Og det gjør veldig godt å se hvordan datteren min går opp i sin egen datter. Tilstedeværelsen, omsorgen og kjærligheten. Slikt er ikke gitt for alle å få. Ikke før i tiden, og ikke i dag. Barn vokser i blant opp under umulige forhold, og ikke alle blir reddet ut av situasjonen.

Jeg lurer på om jeg skal droppe mer skriving og heller gå og vaske gulvet nå. Det er noe med lukten av grønnsåpe som ikke gjør vondt i det hele tatt. Bestemor vasket håret i grønnsåpe og regnvann. Selv setter jeg nok en grense et stykke før det.

Tegningen er tegnet av min bestemor - min mormor - og er datert 1932.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Children in Need

Nesten uten stemme.

Det er ikke til å komme bort fra at jeg har blitt rundere med årene. Og nå mener jeg ikke kun rundt midjen, men heller med tanke på egenskaper. Jeg lar meg ikke provosere så lett lenger, og har blitt mer tålmodig. Noe som nok har en del med kjæresten min å gjøre, siden hun er klokere enn meg, og har en god effekt på mine til tider turbulente følelser. Kanskje fordi hun har et bedre utviklet vidvinkelsyn enn meg. Selv er jeg mer som en halt hest med skylapper, noe som er et pluss når noe skal ordnes, men som ikke er like heldig når noe skal forstås i en større sammenheng. Så sånn sett utfyller vi hverandre, siden kjæresten blir litt som ei forvirra høne når ting for eksempel skal ryddes eller organiseres, mens jeg selv har evnen til å se for meg hvordan ting skal løses, og hvordan det ferdige resultatet vil bli.

Likevel, om jeg ikke blir så lett provosert lenger, leste jeg noe i avisen i dag som provoserte meg ganske kraftig. Det gjelder en sak hvor Høyre har sendt ut et brev til kommunene hvor de ber sine trosfeller gå mot at det blir en folkeavstemming i forbindelse med kommunesammenslåinger. Noe som ikke akkurat er å være på barrikadene for å fremme demokrati, slik jeg ser det. Det fikk meg likevel ikke til å hoppe i stolen. Nedvurderingen av folk flest som ligger i sitatet under her, fikk meg heller ikke til å gå i taket:

«Folkeavstemninger i denne type spørsmål utarter ofte til synsing, usakligheter og splittelse i lokalsamfunnet og kan føre til at det blir tatt en beslutning som ikke er kunnskapsbasert.», heter det blant annet i brevet, som er sendt ut av Høyres seniorrådgiver på kommunalpolitikk, Martin Engeset.

Dette er jo litt de samme mekanismene som jeg nevnte som innledning, der jeg beskrev forskjellene på kjæresten min og meg. Hun er klok, jeg er mer impulsiv. Det betyr likevel ikke at hun forsøker å ta fra meg min stemme eller medbestemmelsesrett, slik regjeringen ønsker å ta fra deg din, for jeg har likevel noe å komme til bords med. Og det har nok du også. Men hallo, ingen store overraskelser i dette, egentlig. Vi har jo nettopp sett at helseinstitusjoner blir helgestengte, mens kampen for å holde butikkene oppe på søndag frontes. Noe som etter hva jeg har forstått ikke egentlig er et ønske som kommer fra grasrota i folket, og i hvert fall ikke fra de små nærbutikkene. Så fremdeles reiste ikke nakkehårene mine seg.

Det som derimot fikk det til ulme et mørkt sted inni meg, var dette:

Husk at kommunereformen dreier seg om å sikre at de med svakest stemme skal få et bedre tilbud i framtida, la Solberg til.

Er det noe jeg ikke har fått med meg, eller er det slik at regjeringen arbeider for de med svakest stemme i samfunnet? Er det det de holder på med når de vil hindre dem i å stemme? Er det det de holder på med når de raserer tilbud til de svakeste av alle? De langtidssyke og de uføre. Innvandrerbarn? Er det å nekte kreftsyke mennesker medisiner i et av verdens rikeste land, fordi de er for dyre, det samme som å ta hensyn til de svakeste? I Bergen, hvor vi har en profilert høyrekvinne ved roret, vil de nå redusere eller fjerne den kommunale bostøtten. Er dét et valg som blir tatt etter å ha lyttet til de svakestes stemme? Er i det hele tatt dette med støtte til de svakeste noe som de svakeste har fått uttale seg om? Har deres stemme blitt løftet fram og opp av vår omtenksomme og empatiske regjering? Har de svake blitt lyttet til i det hele tatt? Er det dette som kjennetegner den blå regjeringen – det å kjempe de svakestes kamp? Men at de må overkjøre dem fordi de svakeste ikke forstår sitt eget beste, og derfor kun kommer med synsing, usakligheter og splittelse? Betyr min angst eller mine syke lunger at jeg ikke vet mitt eget beste, eller at jeg ikke kan tenke klart?  Eller handler regjeringens mål mer om skattelettelser for de rike og å legge ting til rette for dem som allerede har så det holder? Friste med bompengefrie veier og billig bensin i forkant, og så kjøre på med rushtidsavgift i etterkant? Og denne utsendingen av innvandrerbarn som skjedde så hastig, har de barna blitt lyttet til før de ble røsket opp fra sin trygghet og kastet ut så måltall kan oppnås og Frp sine populistiske valgløfter kan oppfylles på i det minste ett punkt?

Ja, ja, jeg våknet da i hvert fall. Disse utrolig arrogante og falske ordene Erna klarte å vrenge ut av seg hadde minst like god effekt på meg som morgenkaffen, så den skal regjeringen ha. Og jeg kunne nå ganske sikkert ha ramset opp mange andre valg regjeringen har tatt for å underbygge hvorfor jeg føler det jeg føler når jeg leser det Erna sier, men det er nå en gang slik, at det er de siste nyhetene som fester seg klarest i hodet. De som skapte forrige uke eller forrige måneds overskrifter svinner sakte hen, til vi glemmer dem, og kun følelsen av svik i kroppen sitter igjen. Så skal en underbygge noe må en lete det opp igjen. Og det gidder jeg ikke her og nå. Dette er ikke et politisk innlegg med klare og uangripelige referanser, det er et følelsesutbrudd i en behersket tone og uten bruk av banneord og frodige karakteristikker, som ser ut til å ha blitt like vanlige å ta i bruk for samfunnstoppene som unnskyldningene i etterkant. Sånn har det blitt på den politiske arena nå. Tilspisset og ondskapsfullt i et spill vi kun ser omrisset av. Ikke vet jeg hvor det startet, kanskje var det i øyeblikket da det tydelige "Morna Jens" fortalte i klartekst at vi alle er underlagt våre følelser, og at det ikke gjelder kun de som som regjeringen mener er uverdige eller for dumme til å stemme i forhold til kommunesammenslåinger. Kanskje startet det tidligere. Og jeg sukker, ofte mer i oppgitthet enn i sinne, for hva kan jeg egentlig gjøre. Sånn har jeg blitt. Rundere i kantene. Mykere. Nesten uten stemme og snert. Best når det kommer til å rydde i kjøleskapet. Bare jeg kommer i gang. Noe som ofte tar sin tid.

Dagens bilde er et av de første jeg malte etter at leira ble lagt bort og erstattet med pensler og maling. Det har fått tittelen ”Enhjørning”, og det handler for meg om å rømme inn i eventyrene når en verken blir sett eller hørt, og verden ellers blir for vanskelig. 

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link:  I Hate The White Man