mandag 7. desember 2015

Mens siste rest av noe som minner om sjel blør skrikende inn i panikk.



Dagens bilder er valgt ut for å vise til at livet mitt er mer enn angst, mer enn akvarier, mer enn Vannlandet, mer enn kunst, mer enn Facebook og mer enn alt jeg aldri fikk, eller aldri vil få. De ble tatt under en kveldstur kjæresten og jeg hadde for ikke lenge siden. Det er lite som er glamorøst ved dagens bilder, eller ved turene våre. Noen ganger regner det når vi går, andre ganger er det sol og fint, men det som alltid varmer, er at vi snakker sammen. Det å gå en tur sammen med noen en har kjær er noe som kan kobles til de enkle tingene i livet. Når vi går slik, krever vi ingenting av hverandre, spiser ikke sammen, unngår ikke hverandre eller leter etter hverandre, ligger ikke sammen eller avviser, viser ikke våre beste sider eller skjuler de verste for å oppnå noe eller vri oss unna, vi bare prater sammen. Hele tiden. Om alt mulig. Om ting som gleder oss. Men også om det som kan være vanskelig. Det er lett å snakke sammen når en kommer seg ut og går litt. Langt enklere enn om en sitter inne ved hver sin skjerm. Nærhet er når det kommer til stykket langt mer givende enn trygg avstand.




Så til dagens egentlige tema. I det siste har jeg begynt å irritere meg over Facebook. I utgangspunktet så jeg på dette nettstedet som en fin arena til å kunne dele kunst via, så selv om det finnes familie og bekjente på vennelista mi, er de fleste av «vennene» mine kunstnere fra hele verden som jeg aldri har møtt. Disse kunstnerne legger som meg selv ut bilder av egne og andres arbeid, og på den måten er det mulig å nå et veldig stort publikum.

Nå er det ikke slik at agg mot FB er en ny greie for meg. Først var det all lykken som irriterte meg. Det var ikke måte på hvor mye ufeilbarlighet, vellykkethet og lykke enkelte klarte å svette ut av seg. Middagsbord dandert til verdig en gullmedalje, hvor alt var omkranset av smil og alle var rene og pene. Og Ferieturer som etter hva nøye utvalgte bilder viste, besto av evig sol, kalorier transformert til noe opphøyd, alkohol i fargerike kreasjoner koblet til det meste, og en nærmest grenseløs og ufeilbarlig og fullendt lykke. En himmel som overstrålte alt av hva glanset papir og reklameguruer kunne presse ut av seg på en inspirert dag, men som samtidig styrte godt unna magesjuke, pliktoppfyllende slapp eller fraværende feriesex, solbrente unger og et hav av småting som kjapt blir utfordrende i en reell verden utenfor hjemmets regulerte og bomulldempende forutsigbarhet. Det er ikke mye en kan lese om feriekrangler på FB, om alle de som plutselig må forholde seg til hverandre 24 timer i døgnet og oppdager at de har lite å dele, om gamle og sovende konflikter som med ett får tid og rom. Det er også lite en leser om kranglete søsken som går foreldrene på nervene, sjalusi, maktuttrykk, tvang, manipulering, underkastelser for husfredens skyld, eller kredittkortregninger i etterkant. Men i virkelighetens verden utenfor internett finnes nok litt av dette i tillegg. Så snakk om det også på FB. Kjenn at du ikke er alene, og la noen andre også få kjenne det.



Selv om det er mye vellykkethet som legges ut på FB, så føler jeg at slike ting i det siste overdøves ved hjelp av en flom av kattebilder og dets like. Og ikke minst ferdigsnekra visdomsord. Gjerne til en bakgrunn av solnedganger og kulørte motiver verdig et jubelnummer av Jehovas Vitners Vakttårn. Selv om vokterne over tilgjengelighet og utvelgelse rundt i de tusen hjem, viser til lite annet vakthold enn over alt som er festlig og lettvint. Om det ikke skjer en og annen katastrofe i vår nærhet (les utenfor Afrika eller Midtøsten). Da menes det ting i tillegg. Sterkt. Det er ikke måte på til meninger og påstått viten og kunnskap som trykkes opp i trynet på en aldrende stakkar. Så kunsten og bildene jeg er interessert i drukner i klisset og aggresjonen og hatet og rasismen og englefortreffelighetsuttrykkene og bibelvers og sannheter om koranen og muslimhat og dette vet jeg alt om, din forpulte negerelsker. Slik at jeg må scrolle med pekefingern til krampa tar meg, øyet verker og siste rest av noe som minner om sjel i meg blør skrikende inn i panikk, før jeg finner noe interessant eller sannferdig nok til å påvirke annet enn lukkemuskler. Og dette skyldes ikke nødvendigvis at det er lite kunst eller andre ting av verdi som legges ut, men etter hva jeg har forstått, at FB bestemmer hva jeg skal se og hva som skal vises først. Så da blir det mye intetsigende videoer og annet ræl som slipper til. Sammen med en helvetes mengde reklame forkledd som konkurranser. Likevel sitter jeg her, og scroller, på jakt etter noe jeg føler kan gi meg noe. Et lite glimt. Før jeg faller totalt sammen under vekten av nettroll, katter og lykke. 




«Alt faller. Før eller siden faller alt», sier Juha i boken «En komikers oppvekst», av Jonas Gardell. Eller i hvert fall sier han noe lignende. Og nå faller slik jeg ser det altså kvaliteten på FB også - og muligheten til fritt valg – splætt, sier det - hele tiden - spætt, splætt , splætt - stå på, lavmålet er snart innenfor rekkevidde.  Så kjenner du i blant på en tomhet, eller en trang til å se på annet enn videoer av katter som smiler, katter som patter bikkjer eller giraffer eller oldemor, alternativt ungdommelig overmot på rullebrett som faller seg til knuste baller, så mal et lite bilde, finn noen å snakke litt med, gå en tur sammen med noen, kjøp den nevnte boka. Eller lån den på biblioteket. Ta deg ei lita pause fra nettets bombardement. Boka er verdt å lese for alle som har hatt en barndom, og det har jo de fleste, selv om enkelte kan framstå som om de ble født gamle når de hater alt som ikke er innenfor reaksjonærismens  tydelige og ubrytelige gullrammer. Eller alternativt rimelig grå og resignerte i sin jakt på uoppnåelig lykkeferniss, tynget under en aktiv fortrengning av alt som koster mer enn å ta i mot.

Selv brukte jeg mange år på å bli voksen. Og egentlig er det vel kun en flik av meg som har blitt det. Barnet eller ungdommen ligger et eller annet sted inni meg med foten klar over gasspedalen, mens venstre hånden ligger på ratt og høyre på stake, og titter fram fra tid til annen. En spontanitet, barnlig- og nysgjerrighet jeg må true tilbake så regningene blir betalt og fartsgrenser overholdt, og som står i sterk kontrast til eskalerende, rynkete hud og påtagelig muskelsvinn. Men sånn er det. Kjøpekortreklamenes lykkeferniss må i blant rubbes ned litt så en får mulighet til å oppleve annet enn speilbildet av sitt drømte jeg.  Overflater gjenspeiler ikke nødvendigvis et dyp eller et mangfold. Overflater er og blir overflater. Til tider glinsende eller fulle av kliss, men som nevnt også rynkete.

Og når vi nå er inne på overflater, så kan jo det være så mangt. I dag kan en lese i avisen at de er isete og glatte her jeg bor. Biler har kjørt i ting av mer eller mindre fast karakter, og folk har havnet på ryggkulen med beina i været, men likevel uten andre likhetstrekk med ei vårkåt budeie enn akkurat stillingen. Om noe ryker i denne glatte bevegelsen, er det nok ikke jomfrudommer, men heller ei gammel hofte. Dette er en realitet. Og slik er det med realitetsorientering, at den fungerer i blant som en bremsepedal, og fremmer ikke nødvendigvis verken det villige eller ungdommelige og potente i for eksempel undertegnede. I stedet kommer voksne meg fram og sier ting som at det ikke er så lurt å sette seg i bilen min akkurat nå, det er klokere å vente til i morgen, for da er det meldt ti varme og regn. Mens barnet i meg husker beksømsko med lærsåler og en kontroll på glatta som i et lite opphøyet øyeblikk imponerte de smukkeste av de smukke, før de snudde seg bort for å se etter han som alle visste var tøff nok til å ha kondom i lommeboka. Selv hadde jeg ikke lommebok en gang.



Slik var det i hine dager. Håpene var uendelige, lengselen sterk. Mens sjelen var ren som en Lanounge,  kroppen spent som en seljekvist og myk kvae på en og samme tid, og fungerte til helt andre ting en lagring av skit fra FB, forbudsskilt og en diett med eneste mål å holde mageflesket i sjakk; lett panisk akkompagnert av et motiv som i bunn og grunn handler om å få leve et år ekstra som pleietrengende, ivaretatt av et sviktende helsevesen som likevel ikke har tid til å skifte bleie på folk som framtidige deg og meg. Akk o ve, jeg får sjekke hva som går på tv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






2 kommentarer:

  1. Takk for Cohen.
    Og takk for en real utblåsning. Og så håper jeg at du ikke slutter å legge ut kunst på fb. For den vil jeg savne.
    Sender en klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Cohen er sjelden feil, Annemor.

      Og det er godt å bruke språket litt fritt innimellom også. Språk er som pensler. En kan arbeide med en tynn en for å lage små detaljer, eller en kan ta i bruk en bred en for å skape litt svung.:)

      Jeg har ingen planer om å slutte med og legge ut kunst på FB. Jeg liker å spre ting som gir meg selv en form for mening. Noe som kanskje kan være en liten motvekt til mye annet for andre også. Livet består av mer enn Ikea, krig og klisjeer. Ikke alt jeg legger ut ville jeg hatt på veggen selv, men det er ikke poenget. Alle trenger ikke å like det samme, kunst er så mangt. Jeg synes det er greit å vise en spennvidde, fra Raw Art til gamle klassikere.:)

      Bjørn

      Slett